Det ufattelige har skjedd

[Kristian]

Nå er det pågrepet en polsk mann  til. Gudene vet hvor mange som står bak denne galningen. Og da sprenges det sikkert en bombe et annet sted om ikke så langt til

Forsiktig Heidrun - her er det snakk om en som har hatt kontakt, ikke medskyldig ifølge polsk politi.

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».

[Sjøløve]

A german newspaper article says: \"Even in their deepest sorrow the Norwegians don\'t get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country. ♥

Jeg tror at kveldens mange fakkeltog rundt om i landet vitner om vårt sterkeste våpen i kampen mot ondskapen.
Solidaritet, samhold, nærhet, kjærlighet, omtanke og respekt - og samtidig en stille sorg over alle dem som ble ofre i denne ufattelige tragedien.

[Diddi]

Har vært i byen og gått i fakkeltog. Fakkeltoget i Halden samlet over 10.000 mennesker, for å vise sin sorg og avsky mot terrorangrepet. Halden er en liten by på  29.220 innbyggere,så må si det var et utrolig oppmøte. Flere familier er berørt,og ei jente er fortsatt savnet.Søsteren er hardt skadd......
Bare så helt ufattelig.

[Tjorven]

Torsdag kveld dro jeg over fjorden for å være sammen med dattera mi og barnebarna mine i noen etterlengta dager på hytta. VÅRT lille paradis, en skjermet, idyllisk plett, der roen og freden hersker.
Fredag kveld slår vi på tv\'n så guttene skal få se barne-tv. Synet som slår imot oss fra skjermen var helt uvirkelig. Oslos regjeringskvartal var som en krigssone, vi skjønte ingen ting. Bombeeksplosjon! Og så det aldeles ufattelige som utspant seg på Utøya. Unge ideologiske og glade mennesker, samlet på SITT paradis, utsatt for sitt verste mareritt....

Resten vet vi.
Det ble en hyttetur jeg aldri glemmer. Dager i sjokk, vantro, fortvilelse og i dyp sorg og medfølelse. Det er lenge siden jeg har grått så mye. Og i går kveld, mens de siste dagers hendelser blafret i korte glimt over skjermen, akkompagnert av Maria Menas vevre røst til Ole Paus\' \"Mitt lille land\", brast noe inni meg. Jeg tror jeg aldri før har følt meg så norsk, og skjønt hvor inderlig glad jeg er i dette lille landet.
Midt oppi denne grusomme tragedien, var det tross alt veldig godt å kunne få være omgitt av mine aller nærmeste.

Hat- og hevnfølelser og bitterhet er naturlig i slike unaturlige tilstander,  men det eter en bare opp innvendig. La oss fortsatt ha et åpent, fritt, demokratisk og tolerant samfunn, der vi viser at vi bryr oss om og respekterer hverandre.

[marjana]

Dette er fortsatt helt uvirkelig, og omsider har mine medkolleger fått lov til å komme inn på jobb.
Ingen var på jobb da det smalt. Kontoret er like ved Regjeringskvartalet.
Alle vinduene var knust og blåst inn. Merkelig nok var alt der inne mer eller mindre intakt. De fleste datamaskinene virker fortsatt. Noe inventar er ødelagt, men alt er stort sett intakt!

Jeg har fått sympatimail fra venner jeg skulle ha møtt på Syros den 21.07.
De alle føler med oss.

[kaka]

Det ble vanskelig å slå av TV`en og gå og legge seg natten til 23. juli.
Kofferten jeg skulle pakke for en ny Helllasferie, ble bare stående åpen.
 
Jeg våknet opp til enda større grufullhet enn jeg visste om da jeg endelig klarte å legge meg.
Feriepakkingen ble stadig avbrutt av at jeg stoppet opp foran tv. Tårene kom hele tiden.
Tanken på å reise ble bare  enda vanskeligere.  

Den siste nyheten jeg fikk med meg, var en arrestasjon til ved Utøya. Hva var dette? En medskyldig? -  Men så måtte jeg dra.

Det var rart å sitte på Gardermoen uten å se noen formidling av situasjonen. Hvorfor har de ikke en \"nyhetsstripe\" der oppe, blandt all reklamen?? Avis ble inkjøpt, men den kunne jo ikke oppdatere meg fortløpende.

 Under flyturen var tankene mine på helt andre spor enn forventninger til den forestående ferieuka.
Først da jeg så gresk jord, kjente jeg litt glede.

Det var rart å komme til Hellas igjen denne gangen, men  fint å oppleve medfølelsen fra grekerne. De jeg kjente/som visste jeg kom fra Norge, snakket raskt om det fryktelige som hadde hendt oss. Andre, som spurte hvor jeg kom fra, ble brått alvorlige i ansikten da jeg svarte: Norge. Det ble my snakk om dette forferdelige og urforståelig som hadde skjedd hjemme.

For første gang i Hellas, slo jeg på TV for å sjekke nyhetskanalene.  Til min overraskelse, var det innslag fra Norge \"hele tiden\". Flere dager var det de første innslagene, - og de varte lenge.
Bildene var uklare, og jeg forsto lite av det som ble sagt,  men jeg ble sittende, - og sittende. Det ble vanskelig å gå ut.

Det var utrolig sterkt å slå på Gresk TV og høre \"Ja vi elsker\", og se samling fra domkirken.
Det var godt å kunne \"holde linjen hjem\", på den måten.

[Sjøløve]

Jeg har vært i Danmark noen dager.  Vi hadde et stopp i en liten badeby, hvor det ofte ferierer mange nordmenn.  På inngangsdøra til en liten iskiosk var det slått opp en plakat med norske flagg og en håndskrevet tekst.  Jeg kan ikke gjengi innholdet eksakt, men plakaten uttrykte den dypeste medfølelse med ofrene og hele det norske folk etter tragedien, og vi nordmenn skulle vite at vi var i danskenes tanker i disse tunge dagene.
Den gjorde faktisk veldig inntrykk denne lille plakaten som hang på døra.