Enkel grammatikk.

[Svein~B]

Tusen takk, Ninette. Du er god!  Du sa omtrent det samme som det neste jeg hadde tenkt å si, bare at du kunne si bekreftende det som jeg ville sagt litt forsiktig og spørrende.

Vi har som du sier bare én preteritum på norsk. En del andre språk har to bøyde fortidsformer og du bekrefter altså det jeg har fått en følelse av, nemlig at gresk er blant dem. Jeg vil kalle det du kaller aorist for preteritum og den andre formen vil jeg kalle imperfektum.

Preteritum brukes mest typisk om avsluttede hendelser i fortid. På de språkene som har to former, så brukes preteritum mest om hendelser som hadde klar begynnelse og slutt. Imperfektum brukes om hendelser som strakk seg over tid eller som gjentok seg.

Det med fortidsformer er kanskje det som varierer mest fra språk til språk, til og med mellom beslektede språk. Det er ikke stort mer å si om det enn at de må læres.

Vi kan faktisk si den samme setningen på norsk med preteritum i begge hovedverbene: \"Hun la seg før han kom hjem den kvelden.\" Begge deler er hendelser som skjedde på helt bestemte tidspunkt. Adverbet \'før\' plasserer dem i forhold til hverandre. Men det er et litt annet aspekt i denne varianten. Her fokuserer vi mer på det tidspunktet da hun la seg enn på det tidspunktet da han kom hjem og litt mer på henne enn på ham. Så det blir altså nyanseforskjeller om man bruker andre verbformer.

[Svein~B]

De som følger med, har sikkert skjønt at vi driver og limer inn gamle innlegg på nytt, innlegg som forsvant med forumkræsjet, innlegg som vi har fått tilsendt fra Xristina som heldigvis hadde kopiert dem.

Når jeg leser mitt innlegg som jeg nettopp har limt inn, så slår det meg at \'før\' ikke er et adverb i denne setningen, men en preposisjon. Ordet kan være et adverb også, men det er det ikke her. Det er adverb om det for eksempel står slik: \"Før var jeg flinkere til å skrive\". Derimot når det er et ord som plasserer to ting eller to hendelser i forhold til hverandre, så er det en preposisjon. Eller tar jeg feil?

[Ninette]

Tusen takk, Ninette. Du er god!  Du sa omtrent det samme som det neste jeg hadde tenkt å si, bare at du kunne si bekreftende det som jeg ville sagt litt forsiktig og spørrende.

Vi har som du sier bare én preteritum på norsk. En del andre språk har to bøyde fortidsformer og du bekrefter altså det jeg har fått en følelse av, nemlig at gresk er blant dem. Jeg vil kalle det du kaller aorist for preteritum og den andre formen vil jeg kalle imperfektum.

Preteritum brukes mest typisk om avsluttede hendelser i fortid. På de språkene som har to former, så brukes preteritum mest om hendelser som hadde klar begynnelse og slutt. Imperfektum brukes om hendelser som strakk seg over tid eller som gjentok seg.

Det med fortidsformer er kanskje det som varierer mest fra språk til språk, til og med mellom beslektede språk. Det er ikke stort mer å si om det enn at de må læres.

Vi kan faktisk si den samme setningen på norsk med preteritum i begge hovedverbene: \"Hun la seg før han kom hjem den kvelden.\" Begge deler er hendelser som skjedde på helt bestemte tidspunkt. Adverbet \'før\' plasserer dem i forhold til hverandre. Men det er et litt annet aspekt i denne varianten. Her fokuserer vi mer på det tidspunktet da hun la seg enn på det tidspunktet da han kom hjem og litt mer på henne enn på ham. Så det blir altså nyanseforskjeller om man bruker andre verbformer.

Du har sikkert rett i at den andre formen kalles for imperfektum, og ikke preteritum... Og i min greske lærebok omtales \"øyeblikkets imperfektum\" som \"aorist\".

Når du nå har vridd ytterligere på setningen din (\"Hun la seg før han kom hjem den kvelden\"), er det mulig jeg kan fikse den på gresk.... Det viser jeg i allefall at det ikke lønner seg å tenke norsk når man skal uttrykke seg på et annet språk. Da blir det fort vanskelig.

Gresk har forøvrig også to former for futurum, såkalt \"pågående futurum\" og det jeg vil kalle for \"engangs futurum\" (vet ikke helt hva det kalles på norsk annet enn futurum 2), en hendelse som skal skje en enkelt gang.

Du vet kanskje noe om dette også, Svein~B?

[Svein~B]

Setningen er den samme, innholdsmessig, betydningsmessig. Den beskriver de samme to hendelsene, men med forskjellig aspekt. Jeg synes det var nyttig å få med det med aspekt.

Jeg har tenkt å komme til futurum, men jeg hadde tenkt å ta presens først, og så begynne å tenke på hva jeg skal si om futurum. Jeg har ikke tenkt å gå dypt inn i noe av det. Det er veldig interessant det du opplyser, er det greit at vi venter med det eller vil du helst ta det nå?

Det er en grunn til at jeg har ventet med verbets tider: Den er at dette er komplekst på alle språk og at komplekset er veldig forskjellig fra språk til språk. Jeg vil egentlig ikke gi stort mer enn en oversikt over måter å danne tider på.

[Svein~B]

Vi forlater fortida for ei stund og snakker litt om presens. Jeg vil ta de enkle formene før jeg tar de sammensatte formene.

Presens er den mest brukte tiden.

Presens er enkelt sagt nåtid.

Et av de vanligste spørsmål på norsk er: \"Hva gjør du nå?\" (sagt i mobiltelefon).
Svaret kan for eksempel være: \"Jeg sitter på bussen.\"
Så kan samme person straks tilføye: \"Jeg er der om ti minutter.\"

Alle verbene er i presens, men i den siste setningen ser vi at det ikke alltid er snakk om nåtid selv om vi bruker presens: \"om ti minutter\" er framtid.

Presens brukes også for å angi tilstander. Det å sitte kan knapt kalles en handling eller en hendelse. Det er en passiv tilstand. Når jeg sier \"Jeg er norsk\", så er ikke det bare noe jeg er akkurat nå, det er noe jeg har vært siden jeg ble født og noe jeg kommer til å være til jeg dør. Det er altså både fortid, nåtid og framtid, men det henger sammen. Det må ikke nødvendigvis henge sammen heller. Om jeg sier at \"Jeg sykler til jobben\" (men det gjør jeg ikke, Margrethe og Winther, jeg eier ingen sykkel, jeg lover!  ), så betyr det som regel ikke at det er noe jeg gjør akkurat idet jeg sier det, som regel er det ganske tydelig at det ikke skjer akkurat da, men det er et uttrykk for en vane, noe som gjentar seg hver morgen. Det har skjedd både i fortida og kommer til å skje i framtida, da bruker vi presens selv om det ikke skjer akkurat nå.

På gresk kan man si: Πάμε πιο γpίγοpα! (pame pjo grigora) og jeg vil oversette det til en imperativ på norsk: \'La oss gå litt fortere!\' eller til et spørsmål \'Kan vi ikke gå litt fortere?\' eller \'Skal vi ikke gå litt fortere?\'

Bruken av tidene er forskjellig fra språk til språk. På norsk sier vi \"Hvor lenge har du bodd her?\". Vi bruker en sammensatt tid som heter perfektum, egentlig fortid, men det er altså snakk om noe som fortsatt pågår og som sannsynligvis skal fortsette å pågå i overskuelig framtid. På en del andre språk vil man bruke presens i den setningen. Hva gjør man på gresk?

[Svein~B]

På gresk vil man i noen tilfeller bruke presens der vi ville brukt perfektum på norsk. For eksempel:

Μένω σ\'αÏ...Ï,,ÏŒ Ï,,ο σπίÏ,,ι Ï,,pία χpόνια Ï,,ÏŽpα (meenå saftå tå spitti tria khråånja tååra)
 - Jeg har bodd i dette huset i tre år (og bor her fortsatt)

[Svein~B]

Jeg hopper tilbake til fortida litt: Så langt har jeg fokusert på de enkle formene og vi har slått fast at gresk i hvert fall har tre indikativ-former der norsk bare har to. Det er også vanlig at det finnes sammensatte former i tillegg til de enkle formene.

Sammensatt form er det når to eller flere verb til sammen danner en tid. De sammensatte formene er sammensetninger av et hjelpeverb og en form av hovedverbet. Det er hovedverbet som er mest betydningsbærende, men hjelpeverbet forteller noe om tiden, aspektet og på noen språk også om hvem som gjør det som hovedverbet beskriver.

Det mest typiske hjelpeverbet når det gjelder fortid er \'å ha\' i en eller annen form, men på en del språk brukes også former av \'å være\'. Det kan vi forsåvidt også gjøre på norsk, men det er sjelden det gjøres (sjelden i aktiv konstruksjon). Jeg oppfatter det som litt gammeldags å si: \"Bilen er kommet\". Vi sier vel heller \"Bilen har kommet\", men det første tilfellet er absolutt ikke ugrammatisk, bare litt mindre kurant.

Eksemplet \"Bilen har kommet\" er presens perfektum. Jeg har så vidt nevnt det allerede. Det brukes ofte om fortid, men på norsk også om noe som fortsatt pågår. På en del andre språk brukes det kun om avsluttede handlinger i fortid. Om noe som fortsatt pågår bruker man presens på de språkene.

I eksemplet \"Bilen har kommet\", så er \'kommet\' hovedverb og det som vi kaller for perfektum partisipp. Det er ganske vanlig at man har egne former som bare brukes som partisipper i sammensatte former. Disse kalles gjerne for infinitte former fordi de ikke kan stå alene.

Som jeg tidligere sa, så har ikke gresk, så vidt jeg vet, infinitte former. De bruker presens konjunktiv, 3. person, entallsformen som perfektum partisipp. Hjelpeverbet er en form av hjelpeverbet έχω (ekhå) som betyr \'å ha\'. Det er presens indikativformene av έχω som brukes til å danne presens perfektum.

Eksempel:
ΈχοÏ...ν πάει σÏ,,ο σÏ,,αθμό (ekhoun paaei stå stathmå) - De har dratt til stasjonen.

[Svein~B]

En annen fortidsform som jeg har nevnt så vidt er pluskvamperfektum. Dette er altså \"fortidens fortid\", altså at man forteller om noe som har hendt før det tidspunktet som man ellers fokuserer på.

På norsk danner vi pluskvamperfektum ved å sette sammen preteritum av verbet \'å ha\' og perfektum partisipp av hovedverbet. For eksempel slik: \"Jeg hadde vært der før\".

På gresk danner man pluskvamperfektum med preteritum av έχω, bøyd i person, pluss 3. person, entall, presens konjunktiv-formen av hovedverbet. For eksempel slik:

Έιχα δει Ï,,ον αδεpφό Ï,,οÏ... πολλέÏ, φοpέÏ, σÏ,,ο ΛονÏ,,ίνο
(ikha dhi ton adherfå tou polles fååres stå låndinå)
Jeg hadde sett broren hans flere ganger i London

[Svein~B]

Det er kanskje på tide å ta en oppsummering her før vi går videre, i og med at det tydeligvis var noen som hadde mistet tråden. Jeg understreker at dette ikke er et greskkurs, det er et grammatikk-kurs. Her skal man lære en del elementær grammatikk som man trenger å kunne for å kunne lære et fremmedspråk. Selve språket lærer du ikke her, men på et greskkurs. Jeg prøver også å holde linjene åpne for at dette skal være nyttig også i forhold til å lære andre språk enn gresk.

Når det gjelder verbtidene, så er det altså grunner til at jeg ventet såpass lenge med å gå inn på det. Den ene grunnen er at det er komplekst. Den andre er at det er lite viktig. Hvis man skal lære gresk bare til feriebruk, altså for å kunne reise litt utenom allfarvei, så trenger man ikke å kunne andre tider enn presens. Når det gjelder de andre tidene, så mener jeg at det bør holde å vite at de fins og å kjenne dem igjen når man ser dem. Det er i hvert fall mye mer nyttig å lære seg konjunktiv enn å lære seg tidene hvis man vil lære seg litt mer, men man klarer seg uten den også hvis man bare skal spørre etter veien og bestille på restaurant.

Men når det er sagt, så synes at man skal holde døra åpen for å lære mer enn bare det mest elementære. Jeg synes ikke at det bør være et mål i seg selv å holde seg på et lavest mulig kunnskapsnivå. Det jeg mener er at det ikke er noe å stresse med hvis man ikke forstår det med tidene, men om man forstår det, så vil man lett kunne ta et steg videre med gresken og hva er det som er så galt med det?

[Svein~B]

Så starter jeg på oppsummeringen og jeg starter med setninger:

En setning består som regel av flere setningsledd som hver for seg bidrar til setningens betydning. Verbet er setningens kjerne. Verbet forteller hva som skjer eller gjøres. Et verb kan være en setning helt alene, det er det ingen andre ledd som kan, en ytring uten verb er ingen setning.

Forskjellige verb krever forskjellige setningsledd rundt seg. De setningsleddene kan være subjekt, objekt og adverbialer. De gir tilleggsinformasjon om det som verbet beskriver.

Subjekt er den som gjør det verbet beskriver.
Direkte objekt er den eller det som det blir gjort noe med.
Indirekte objekt er den som det blir gjort noe for eller i forhold til.
Adverbialer er ledd som forteller noe om tid, sted eller måte som noe blir gjort på.

Eksempel:
Jeg sendte brev til mor i går.

Jeg = subjekt
sendte = finitt verbal
brev = direkte objekt
til mor = indirekte objekt
i går = tidsadverbial

[Svein~B]

Jeg fortsetter med oppsummeringen og nå tar jeg verb:

Verb er gjøre-ord, altså ord som mest typisk beskriver handlinger: Eksempler på verb er: være, hete, leke, sykle, kaste, sitte osv.

Verb bøyes på tre måter: Modus, tempus og person.

Det finnes tre modi: Indikativ, konjunktiv og imperativ.

Indikativ forteller mest typisk om ting som faktisk skjer eller har skjedd. Konjunktiv uttrykker vilje, ønske, usikkerhet eller framtid. Imperativ er bydeform, altså påbud eller sterke oppfordringer. På norsk har vi ikke konjunktiv.

Tempus er tid.

Tidene er grovt sett fortid, nåtid og framtid, men det går i hverandre. Dette er komplekst og vanskelig å forklare uten tavle der jeg kan tegne opp tidslinja og plassere tidene på den. Det er også forskjellig fra språk til språk, så man må nok bare lære seg betydningen og bruken av de forskjellige tidene i det språket man skal lære. Det jeg vil er bare å lære dere begrepene.

Det at verb bøyes etter person betyr at hvert verb som skal bøyes har opptil seks forskjellige bøyningsformer i hvert av to modi og i hver bøyd tid.

Slik er for eksempel presens indikativ av verbet είμαι (imme) som betyr \'å være\':

1. person entall - είμαι (ime) - jeg er
2. person entall - είσαι (ise) - du er
3. person entall - είναι (ine) - han er, hun er, det er
1. person flertall - είμασÏ,,ε - (immasste) vi er
2. person flertall - είσÏ,,ε - (isste) dere er, De er
3. person flertal - είναι - (ine) de er

På norsk bøyer vi ikke verb i person, men det gjør man på gresk og på en del andre språk.

[Svein~B]

Fortsatt oppsummering, nå nomenfraser: Dette er ord eller sammensetninger av ord som kan fungere som subjekt eller objekt i en setning.

Substantiv er navneord. De er navn på personer, dyr, ting eller fenomener, som for eksempel: Kari, marsvin, eple, hode, drøm osv.

Pronomen er ord som kan erstatte substantiver eller andre sammensetninger av ord og som kan fungere som subjekt eller objekt i en setning, for eksempel: jeg, du, hun, han, det, vi, dere, de.

Det er også andre ord som kan stå i en nomenfrase. I så fall så er det et substantiv som er nomenfrasens kjerne og de andre ordene må bøyes så de står i samsvar med substantivet. De andre ordene kalles gjerne determinanter eller determinativer. Det kan være artikler, adjektiver, pronomen eller tallord.

Artikler er for eksempel en, ei og et.

Adjektiver er for eksempel liten, grønn, hyggelig, god osv.

Tallord er for eksempel første, andre, tredje osv.

Substantiver har kjønn. Både på gresk og på norsk er det tre kjønn: Hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.

Substantiver bøyes i tall både på gresk og på norsk, entall og flertall. På norsk bøyes substantiver også i ubestemt eller bestemt form, det gjør man ikke på gresk. Derimot på gresk har man kasus som betyr at substantivene har forskjellig form etter hvilken funksjon de har i setningen. Vi snakker vanligvis ikke om kasus på norsk.

Både for artikler og adjektiver gjelder at de bøyes i kjønn sånn at de står i samsvar med med substantivet som de står til. I tillegg bøyes de i tall og kasus. Artiklene bøyes også i ubestemt eller bestemt form.

Tallord skal jeg komme tilbake til. Dette skal bare være oppsummering. Minn meg på det hvis jeg glemmer det.