Enkel grammatikk.

[bengalow]

Nej, det är inte många greker som vet heller, Svein~B. Eftersom språket blev officiellt först 1981, så undergår det naturligtvis en hel massa föändringar under vägen - som norsk och nynorsk t.ex. Vad som är svårt med grekiska är just det grammatiska. Du ville ge oss en \"enkel\" grammatik, och det tycker jag är jäkligt bra. Vi fortsätter på det, och jag lovar att inte krångla, om du kommer med den \"enkla\".
Låt oss komma till aorist som är det mest väsentliga i hela grekiskan !!!!!!!!

[Svein~B]

Nej, det är inte många greker som vet heller, Svein~B. Eftersom språket blev officiellt först 1981, så undergår det naturligtvis en hel massa föändringar under vägen - som norsk och nynorsk t.ex. Vad som är svårt med grekiska är just det grammatiska. Du ville ge oss en \"enkel\" grammatik, och det tycker jag är jäkligt bra. Vi fortsätter på det, och jag lovar att inte krångla, om du kommer med den \"enkla\".
Låt oss komma till aorist som är det mest väsentliga i hela grekiskan !!!!!!!!

Takk skal du ha. Det skal jeg gjøre. Men fortsett å stille spørsmål og diskutere. Det blir mer interessant da.

Men den har vi da allerede vært innom. :-) Det er din greie, tror jeg. Når du synes det er på sin plass å ta opp det igjen, så får du gjøre det. Jeg er ikke sikker på om jeg vet hva det er en gang.

[Svein~B]

Så har vi kommet fram til adverb. Adverb er først og fremst ord som står \"til verbet\". De fungerer som adverbialer, setningsledd som gjør at det verb-messige i setningen forandrer betydning i forhold til om de ikke hadde vært der. Adverbialer er ikke obligatoriske ledd og det finnes ingen begrensninger på hvor mange adverbialer man kan ha i en setning.

Som jeg har sagt tidligere, på norsk krever en setning minst et verbal og et subjekt, altså minst to ord, mens på gresk kan et verb være en setning helt alene. For eksempel har gresk et eget verb for å være sulten; πεινάω (pinao). Denne formen av ordet er, i tillegg til at det er grunnformen, også første person, entall:
πεινάω (pinao) - jeg er sulten
Altså ett ord der vi på norsk har tre.

Det vanligste adverbet på norsk er \'ikke\'. Τilsvarende ord på gresk er δε eller δεν (dhe/dhen). Setter du inn det, så blir betydningen av setningen motsatt:

δε πεινάω (dhe pinao) - jeg er ikke sulten.

Du kan sette inn andre adverber:
πεινάω λίγο (pinao ligå) - jeg er litt sulten
Denne setningen har en litt annen betydning enn om πεινάω skulle stått alene.

Eller:
πεινλάω πολú (pinao påli) - jeg er veldig sulten

Disse setningene har altså forskjellig betydning etter hvilke adverber vi bruker. Man kan også si:
δε πεινάω πολú (dhe pinao påli) - jeg er ikke så veldig sulten

Jeg kjenner ikke til at det er noen spesielle forskjeller mellom norsk og gresk på dette området. Det var derfor jeg valgte å bruke et eksempel der norsk og gresk har forskjellig konstruksjon. På norsk ser vi på sult som en tilstand som vi beskriver med en form av ordet \'å være\' pluss adjektivet \'sulten\' mens gresk altså har et eget verb som beskriver akkurat det samme. Adverber modifiserer ikke bare verb, men også adjektiver. Vi skal komme mer tilbake til adjektiver senere.

[Svein~B]

Det finnes flere typer adverbialer: De er nektelsesadverbialer, gradsadverbialer, måtesadverbialer, tidsadverbialer og stedsadverbialer. Det er mest typisk adverb som fungerer som adverbialer, men det kan også være sammensetninger av ord, helt andre typer ord.

Jeg sa faktisk noe feil i et tidligere innlegg, at adverbialer ikke er obligatoriske. Det er delvis riktig, for det finnes massevis av meningsfulle setninger uten adverbialer, men det fins også verb som krever et adverbial for at setningen skal være meningsfull: \'Å bo\' er et sånt.

Det er meningsløst å snakke om å bo uten å bruke et adverbial. Selv om det er snakk om en person som kanskje ikke har fast bopel, så vil vi likevel normalt ikke spørre \'Bor du?\', vi vil heller si \'Bor du noe sted for tida?\'. I det eksemplet er \'noe sted\' stedsadverbial og \'for tida\' tidsadverbial. Ingen av dem er adverber. \'noe\' er et pronomen, \'sted\' er et substantiv, \'for\' er en preposisjon og \'tida\' er et substantiv. Hvis vil heller sier \'Bor du her nå?\', så er adverbialene også adverb.

Adverb er ordklassen, adverbial er funksjonen i setningen.

Og så vidt jeg vet, er det det samme på gresk. Vi tar et eksempel:

ΜένεÏ,,ε εδώ; (menete edhå) - Bor dere her?
Όχι, μένοÏ...με σÏ,,ην Î'θήνα (åkhi, menoume stin athina) - Nei, vi bor i Athen.

[Svein~B]

Litt til om adverb og adverbialer:

I og med at jeg har nevnt en del om nektelser, gradsadverb, tids- og stedsadverbialer, så får jeg vel nevne et eksempel på et måtesadverb også. Calles bidrag σιγά (siga) - sakte, rolig - er et måtesadverb. Det er et ord eller et setningsledd som beskriver nærmere måten det som verbet beskriver blir gjort på eller hender.

[Svein~B]

Så starter jeg med å legge inn på nytt innlegg som ble borte da forumet kræsjet:

Vi hopper tilbake til substantiv. Som jeg sa tidligere, så kalles substantiv også for navnord. De er navn på personer, dyr, ting og fenomener. De fungerer mest typisk som subjekter og objekter i setninger, alene eller sammen med andre ord. De beskriver altså den som gjør noe eller som det skjer noe med.

Norsk og gresk har det til felles at substantiver har kjønn. Det er ikke alle språk som har det, engelsk for eksempel har det ikke. Noen språk har bare to kjønn. Normert norsk og gresk har tre; hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.

Når man lærer gloser er det lurt å skrive den bestemte artikkelen i entall, nominativ, altså grunnformen, foran substantivet, slik at hver gang man repeterer, så blir man også minnet på hvilket kjønn ordet har, for eksempel slik:

η μπίÏ?α (i bira) - øl

Jeg har blitt spurt av briter jeg har møtt i Hellas: \"How can you say that beer is feminine?\" De har problemer med å skjønne det med kjønn siden de ikke har det i sitt språk. Jeg svarer at det er ikke tingen som har kjønn, det er ordet. Det med kjønn er en del av systemet i språket. På norsk er øl hankjønn, det heter en øl, ikke ei øl eller et øl. På gresk er det altså hunkjønn. På tysk er det intetkjønn, das Bier.

I ordbøker vil det som regel ikke stå artikkel foran substantivet, i stedet står det som regel en bokstav bak: m, f eller n:

m for maskulinum, hankjønn
f for femininum, hunkjønn
n for neutrum, intetkjønn

[Svein~B]

Som regel er ikke et substantiv nok for å fortelle hva det er vi refererer til med subjekter og objekter i en setning, det trengs flere ord. Slike ord kalles determinanter eller determinativer. De mest vanlige determinantene er artikler og adjektiver, men tallord og noen pronomen kan også fungere som determinanter. Uttrykket \'et lite barn\' har en litt annen betydning enn \'det lille barnet\', selv om det utmerket godt kan være det samme barnet det refereres til. Og der fikk dere et tredje eksempel; \'det samme barnet\'. I alle disse tilfellene er alle tre ordene del av det samme setningsleddet. Substantivet er kjernen og de andre ordene står til substantivet.

Determinanter bøyes så de står i samsvar med substantivet, de bøyes blant annet i kjønn. Kjønnet til substantivet er altså med og bestemmer hvilken form de ordene som står til substantivet skal ha, for eksempel slik:

en liten gutt (hankjønn)
ei lita jente (hunkjønn)
et lite barn (intetkjønn)

Vi sier at artikler og adjektiver bøyes blant annet i genus som er latin for kjønn.

Det er det samme på gresk, for eksempel slik:

έναÏ, μικpÏŒÏ, φάκελοÏ, (enas mikros fakeloss) - en liten konvolutt
μια μικpή βαλίÏ,,σα (mja mikri valitsa) - en liten koffert
ένα μικpό παιδί (ena mikro pedi) - et lite barn

Jeg kunne ikke bruke de samme ordene i eksemplene fordi ordene for både jente og gutt på gresk er intetkjønn.

[Svein~B]

På norsk bøyer vi substantiver i ubestemt og bestemt form. For eksempel er \'veske\' ubestemt form og \'veska\' bestemt form. På gresk bøyes ikke selve substantivet. I stedet brukes det artikler til å skille mellom ubestemt og bestemt form. For eksempel slik:

μια Ï,,σάνÏ,,α (mja tsanda) - ei veske
η Ï,,σάνÏ,,α (i tsanda) - veska

Hvis vi setter inn et advektiv, vil det også ha samme form på gresk uansett om det er ubestemt eller bestemt, ulikt norsk der adjektivet bøyes:

μια μαúpη Ï,,σάνÏ,,α (mja maavri tsanda) - ei svart veske
η μαúpη Ï,,σάνÏ,,α (i maavri tsanda) - den svarte veska

[Svein~B]

Substantiv og deres tilhørende ord bøyes i entall og flertall, både på norsk og på gresk. Entall regnes som grunnformen. Flertallformen dannes som regel ved å føye til en endelse eller å endre den endelsen som er der.

Eksempel:
Ï,,ο παιδί (tå pedhi) - barnet
Ï,,α παιδιά (ta pedhja) - barna

[Svein~B]

På normert norsk har substantivene, artiklene og adjektivene samme form uansett hvilke funksjoner de har i setningen. På en del andre språk, blant dem gresk, bøyes de i det som kalles kasus. Vi har også kasus i en del dialekter på norsk, men i kurant, normert norsk, så har det falt bort. Det er kanskje eneste genitivsformativen -s som er igjen, men den er også i ferd med å forsvinne. Vi sier heller \'hunden til Per\' eller \'Per sin hund\' enn \'Pers hund\'.

På gresk har man fire kasus: Nominativ, vokativ, akkusativ og genitiv.

Nominativ er generelt subjektsformen, for eksempel:
Ο Î"ιώÏ?γοÏ, είναι σÏ,,ο σπίÏ,,ι. (o jårgås ine stå spitti) - Giorgos er hjemme

Vokativ er tiltaleformen:
Έλα, Î"ιώpγο (ela, jårgå) - Kom, Giorgos.

Akkusativ er objektsformen:
Μιλάω Ï,,ο Î"ιώpγο (milaå tå jorgå) - Jeg snakker med Giorgos

Genitiv er eieformen:
Î-- κόpη Ï,,οÏ... Î"ιώpγοÏ... είναι εδώ. (i kåri tou jårgou ine edhå) - Dattera til Giorgos er her.

Det man altså først og fremst vil merke det med kasus på er at s-en i slutten av mange mannsnavn og stedsnavn faller bort når de bøyes. For eksempel vil man legge merke til at en som presenterer seg som Andreas, blir tiltalt som Andrea av grekerne. Det er altså ikke snakk om en stum s, men om bøying. Det samme gjelder stedsnavn som ender på -os. I rutetabeller står det ikke ΚοÏ, (Kos), men bare Κο (ko). Det er altså snakk om å reise til eller fra et sted, da er det akkusativ og s-en faller bort.

[Svein~B]

Det er vel på tide å snakke litt om verb igjen og nå vil jeg snakke om verbets tider. Verb bøyes i tider for at vi skal kunne snakke om handlinger og hendelser både i fortid, nåtid og framtid. På norsk har vi bare to bøyde tider; presens og preteritum. Vi har også en del sammensatte tider, altså tider som dannes ved at vi setter sammen flere verb. Grunnen til at vi holder oss med mange forskjellige tider, er at vi skal kunne snakke om forskjellige aspekter ved hendelser og at vi vil plassere hendelsene i forhold til hverandre.

Eksempel:
Da han kom hjem, hadde hun gått og lagt seg.

Begge handlingene er i fortid i forhold til ytringen. Hensikten med å bruke to forskjellige tider, er å plassere dem i forhold til hverandre, å få fram det at hun la seg før han kom hjem. Ordet \'kom\' er preteritum, \'hadde gått\' og \'hadde lagt seg\' er pluskvamperfektum eller \"fortidens fortid\".

Noen som vil prøve å si det samme på gresk?

[Ninette]

Dette synes jeg er ordentlig spennede, til og med på norsk :-) Jeg henger meg litt på det du skriver....

I det greske språket er det to ulike former for preteritum, i motsetning til vår ene.

Den ene formen er når noe pågikk over en lengre periode eller var uten bestemt begynnelse og slutt.
Eksempel: Hvordan reiste dere (omkring) i Hellas?

Den andre formen kalles aorist, og er øyeblikkets preteritum, altså når man snakker om en enkeltstående hendelse med bestemt begynnelse og slutt.
Eksempel: Den lille gutten snublet i en stein.

Og så var det dette som du skrev, da.... \"Da han kom hjem, hadde hun gått og lagt seg.\" Den var litt kinking, denne setningen. Jeg spekulerte litt på dette da jeg gikk på jobb i morges, og kom vel fram til at jeg må melde pass på oversettelsen. (Jeg opererer helst i nåtid :-) )

Men det blir litt enklere å forholde seg til om vi endrer litt på ordlyden:
Da han kom hjem, hadde hun lagt seg.

Jeg venter spent på fortsettelsen :-)