Hellasforum.no

Dette var artig! Fint å realisere sine drømmer. Jeg lurte jo litt på det, siden jeg nettopp har hørt at det har vært uvanlig lite snø i fjellene på Kreta i år. Mens vi her nord har snødd ned, helt til Sørlandet.

Dette var interessant! Og det er noe slikt jeg også har ventet meg, men tatt sjansen. Det som er så dustete i dette landet, er at Norge ikke aksepterer dobbeltstatsborgerskap. Bortsett for alle de som er et unntak, da, og de er visst ganske mange. Danmark aksepterer visstnok heller ikke dobbeltstatsborgerskap, men det gjør Sverige. Tror jeg...

Selv er jeg født i Finland og har norsk mor og finsk far. Mor fikk automatisk finsk statsborgerskap da hun giftet seg og flyttet til Finland. Og hun beholdt faktisk sin norske statsborgerskap. Men sånn var det jo ikke da jeg giftet meg med en nordmann og flyttet hit (på 70-tallet). Jeg var finsk og søkte om norsk statsborgerskap etter noen år her i landet. Da fikk jeg sjokkbeskjeden: Jeg måtte frasi meg mitt finske statsborgerskap. Kunne ikke ha to. Ok, med tungt hjerte ga jeg fra meg mitt finske. Men jeg mente at det var mest praktisk å være norsk, det var jo her i landet jeg bodde.

Så bestemte finske myndigheter i begynnelsen av 2000-tallet at utenlandsfinner kunne \"kjøpe\" tilbake sitt statsborgerskap. Jeg meldte i fra at dette ønsket jeg å gjøre. Bevare meg vel, når Fedon Lindberg kan ha dobbeltstatsborgerskap, bør vel jeg også kunne ha det. Synes dere ikke og? Jeg er jo halvt finsk og halvt norsk. Og det har alltid vært litt sårt dette at jeg måtte velge, og ikke beholde begge.

Så nå har jeg tatt sjansen. Jeg reiser fortsatt med norsk pass. Det er jo praktisk slik, siden jeg bor her i landet. Og to pass trenger jeg jo ikke, selv om jeg nå oppfatter meg som to lands statsborger. Og er stolt over det! Så lenge det varer. Historien som innledet denne tråden varsler jo at jeg ikke kan være helt trygg. Så takk for varselen! Jeg får være forberedt, men inntil videre betrakter jeg meg som både norsk og finsk.

Jeg har lest Paparouna, og anbefaler boka på det varmeste! Det er historien om en gresk kvinne, hennes oppvekst og skjebne, i hjemlandet og senere som innvandret til Norge. Dette er sannsynnligvis ikke en ren biografisk fortelling, en må nok gå ut fra at den er en blanding av fiksjon og virkelighet.

Den personlige historien er sterk og en kan ikke la være å bli berørt. Jeg blir også imponert av styrken hos hovedpersonen, som forfatteren får frem. Hun er en virkelig paparouna. Her ville vi si et løvetannbarn, en som klarer seg, en som vokser gjennom asfalten, om det så måtte være.  For meg ble boka også en fin levendegjøring av noe av Hellas\' nære historie, rundt den 2. verdenskrig.

Forfatterens fortellerstemme er personlig og ordrik. Min mor leste også boka med stor interesse, men mente at den kunne vært styrket ved å forkorte den en del. Kanskje kan jeg være enig i det. Men, for den som er glad i å lese, er ikke gjentakelsene i boka noe særlig stort problem.

Du kan trygt skaffe boka! Den vil gi deg fine lesestunder. Og muligheten til å reflektere over levd kvinneliv. I Hellas og i Norge.