Tre uker og tre dager... 16

[Anders]

Jeg antar at svært mange forumister har opplevd å seile inn på Pireus havn, og opplevd den rare følelsen av å gå fra en verden til en annen. Her følger en liten beretning om hvordan det kan oppleves"¦ fra trengselen om bord, før man kommer seg ut på asfalten, via den nybygde rulletrapp-broen over mot metro-stasjonen, hvor man må krangle seg frem mellom "tingle-tangle"-selgerne"¦ jeg følte meg hensatt til et nordafrikansk marked fra første sekund, og det påvirket kanskje min væremåte de neste to timene?

XXXXXXXXX

"I wouldn't try that if I were you"¦".

Jeg sa det ikke særlig høyt. Brukte den dypeste, groveste bass-stemmen jeg har. Antagelig var han den eneste i den fullstappede metro-vognen som hørte meg. Fingrene som fiklet med glidelåsen på sekken min trakk seg unna. Skapte avstand. Slik han plutselig klarte å gjøre også.
Vi skramlet videre, gjennom en hylende sving. Sekunder tikker som evigheter.

"Have we got a deal?", fortsatte jeg, med den samme lave, nøytrale stemmen. I ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert hørtes ut som Don Corleone. I ettertid har jeg tenkt at jeg faktisk avogtil kan høres ut som Don Corleone"¦

Jeg følte ikke noe spesielt. Ikke sinne eller raseri, ikke frykt eller noe ønske om å unnslippe hele situasjonen. I just stood my ground, klar for hva som enn måtte komme. Jeg ønsket ikke å gjøre anskrik. Hadde brukt øynene godt de få minuttene vi hadde sust av gårde, det ante meg at mellom oss førti-femti bagasjekledde turister var der minst 5-6 stykker som gjerne ville hjelpe oss av med eventuelle verdisaker. Kanskje de samarbeidet? Bråk kunne få ubehagelige konsekvenser"¦

Egentlig var det mest imponerende"¦ den måten han liksom gikk i oppløsning i trengselen. Nærmest som vann rant han vekk fra meg. Sekunder senere kunne jeg faktisk ikke si hvem han var. Jeg breiet meg ekstra og markerte revir. Mitt!, sa jeg, uten ord. Nødet reisefølget til å gjøre det samme"¦ trykke sekken oppå trillebagen og være på alerten. Demonstrativt satte jeg venstreneven over bukselommen"¦

Minuttet senere var en annen figur mellom oss. En yngre, som virket opptatt med å kjempe seg frem til døren før neste stasjon. Noe fikk meg til å reagere. Kanskje fordi jeg er vant med vidåpne Norge og kvadratkilometer av boltreplass, kanskje fordi jeg er vant med velregulerte Norge hvor man sjelden trenger seg frem på andres bekostning"¦ jeg opplevde måten han plutselig holdt seg fast mellom oss som direkte frekt. Ufint. Oppmerksomhetsfangende"¦

Kanskje er jeg grunnleggende mistenksom til fremmede mennesker i en trengsel? Kanskje var jeg akkurat der og da hyper-sensitiv? Kanskje har jeg sett for mange gamle Clint Eastwood-filmer"¦?
Jeg tenkte iallfall ikke da jeg kjente berøringen ved bukselommen"¦ snudde bare ansiktet halvveis og stirret rett på han og ristet på hodet.
"U-uh""¦ det lød vel som en mellomting mellom et grynt og et glefs. Plutselig skulle han ikke frem til døren likevel. Vi ble uvesentlige. Han fant et annet sted å holde seg fast. Rant vekk som vann"¦


XXXXXXXXXXXXXX

Møtet med Pireus ble et sjokk. Det første møte med hele Athen ble et sjokk, både for kjente og ukjente sanser. Men vi slapp iallfall uskadet fra det, i motsetning til det engelske ekteparet som tre stasjoner senere stod der med åpne sekker, klær på gulvet, og gudene vet hva av manglende verdisaker. Jeg prøvde å føle sympati, men klarte det ikke helt. Var det mulig å være så naiv? Hadde de stått der i trengselen og bare kikket ut vinduet, uten å følge med i hele tatt?

Reaksjonen kom da vi veltet ut på Monastiraki stasjon, og jeg bare måtte finne en vegg. Noe jeg kunne trykke ryggen mot, og slippe å beskytte. Pause!, skrek hele systemet. Til ingen nytte. Reisefølget var allerede halvveis oppi trappen, ropende utålmodig. Antagelig ser hun muligheter der jeg ser begrensninger. Men akkurat der og da hadde jeg bare desperat lyst på en røyk og en bitteliten pause"¦

Monastiraki var under oppussing. Squaren, altså. Et høyt, grått, "plast-netting-gjerde" tvang det ordinære folkelivet nærmest oppå inngangen til undergrunns-stasjonen. Og der kom så jeg durende ut i dagslyset, mens jeg lurte på hva i himmelens navn vi hadde gitt oss ut på. Jeg aner ikke om de har noe som helst av "lunch-hour" i tjukkeste Kairo, men det var slik jeg opplevde det. Der var jo milliarder av mennesker! Alle solgte ett eller annet, alle så arabiske ut, og alle skulle ha min oppmerksomhet. Og over den åpne kloakken lå en rist så grov at man kunne trykket en velvoksen Volvo nedi, uten problemer. Jeg fikk nesten hetta. Eller rettere sagt"¦ jeg fikk hetta!

Merkelig, det der"¦ sen-reaksjoner og sånn. Jeg vet fortsatt ikke hva som fikk meg til å oppføre meg på den måten der på undergrunnen. Jeg bare gjorde det. Og vi kom fra det uten "varige mén". Uten å bli loppet for noe som helst. Uten noe annet enn sjokket"¦

XXXXXXXXX


Etter tre uker i Kykladene vil vel enhver storby være en litt brå overgang. Men Athen var for meg bare et sjokk. Det tok noen timer før jeg var nedpå igjen. Nå sånn lenge etterpå undres jeg faktisk om jeg overhodet har kommet nedpå igjen"¦ Athen sitter i ryggmargen, selv etter et lite to-dagers besøk. Et sånt kultursjokk som jeg aldri har opplevd før"¦ og som jeg ikke ønsker å oppleve igjen. Ikke fordi jeg ikke vil oppleve Athen"¦ langt derifra"¦ jeg vil bare oppleve det som litt mer forberedt, og iallfall slett ikke etter tre naive uker ute på øyene!

Begynnelsen mørkla mitt syn på Athen mer enn Athen fortjener. Jeg vet det. Jeg tenkte det også, etter en stund"¦ zlæpp åff!.. den lille biten jeg så de neste to dagene fortjener bedre enn mine sjokkerte betraktninger. Men fy søren for en stygg-fin by!

XXXXXXXXX

Noen som har sett reklamen for Vossa-får? "Han 'e ein ekta Globe-tråttar"¦ har vore i by'dn TO gongje!". Jeg har ikke sett så mange storbyer"¦ London og Madrid"¦ Køben og Praha"¦ New York"¦ i Stockholm har jeg faktisk jobbet noen måneder"¦ Boston og Bergen og Bristol blir jo nærmest for kvartal å regne i det enorme skuet Athen breier seg ut som. Og likevel"¦ man fikk landsby-feelingen"¦

For der var noe der. Når man først var vel installert på et hotellrom og kunne myse rundt uten bagasje, og med penger og verdisaker trygt plassert på utilgjengelige steder. Når man kunne tillate seg å være åpenbar turist uten å frykte den tiltrekningskraften det har på Athens mangfold av Artful Dodgers"¦ da så jeg menneskene og landsbyene og det fascinerende livet. Og jeg så det som i så mange år nå har fascinert meg mer enn noe annet"¦ jeg så grekere i fri livsutfoldelse!

Å Helledussen, som de kan kunsten å leve sitt liv til fulle! Jeg blir nesten misunnelig når jeg ser hvordan de tør "gå etter" det de ønsker seg. De har den der "Her-er-jeg-og-jeg-er-meg"¦take-it-or-leave-it"- attityden som er slik mangelvare her i nord. Jeg har vært innom Italia også noen ganger"¦ men eat your heart out, EyeTies! Athenerne går dere en høy gang i å hevde sin eksistens! Etter noen timer rundt i virvaret var jeg rett og slett hektet. De som er kjent i området vil vite hvilket virvar jeg snakker om, og de vil sikkert også forstå hva slags klo denne byen brukte for å fange meg.