Tjorven på Leros 5

[Tjorven]

Det ble en litt annen søndag enn jeg hadde forestilt meg, men ikke no å gjøre med det. Jeg sovna noen timer etter alle påkjenningene, så gikk nå den tida. \"Middagen\" besto av brødskiver og kaffe. Heldigvis hadde jeg kjøleskap, og kokerøret sørga for nykokt kaffe. (Uunnværlig om morgenen, kjempelur investering )

Så ble det endelig mandag, og jeg skulle få åpne mitt vindu mot verden igjen. Av med sjørøverforkledningen, og tok noen forsiktige blunk. Du verden, den sviende smerten var borte   men det var fortsatt litt ømt.

Nå var det å komme seg fortest mulig til et apotek, så jeg fikk medisinen min. Ny taxi-tur, apoteket lå selvfølgelig utafor byen. Apotekeren snakka utmerket engelsk, og hun kunne fortelle meg at medisinen besto av en dose rensemiddel -pure organic- og den andre var for infeksjon. Just det. Da fikk jeg omsider vite hva som var galt og flerfoldige kilo bekymringer flagra vekk i en fei.

KANSKJE TUR I DAG ?
Vel hjemme igjen starta mitt nye hverdagsritual: 2 dråper av ene flaska, vente 10 minutt, og så 2 dråper av den andre.
Mens jeg lå der og blunka dråpene på plass, banka det på døra. Jeg trodde det var Anna som skulle gjøre sin daglige \"room-service\" og sprattt opp. Utafor sto M  :flower: Herremin, hva gjør han HER, var min første tanke.

Han hadde med seg et nytt batteri til kameraet mitt. (Det streika jo selvfølgelig midt i forevigelsen på lørdag, og dermed ble det tatt hånd om for å skaffe meg et nytt) Jeg reagerte vel mest som et stort  :huh: og ville selvfølgelig betale for det. Det ble vifta vekk, men jeg forsto han ville ha meg med på tur  :iroc: Jeg gestikulerte vilt, og prøvde å fortelle at jeg måtte la øyet få lege seg litt først, så om 2 dager ?...... Han nikka og jeg tenkte mitt.

 JUNGELTELEGRAFEN
Men ut måtte jeg, så jeg tusla over til nabohotellet for en dukkert i bassenget. Hodet godt over vannet, ingen heldukkert nå. Jeg hadde tidligere blitt kjent med to hollandske par, et par fra England og en italiensk familie. Alle dukka opp etter hvert, og samtlige lurte på hvordan det gikk med øyet mitt  :cyclops:

Det var da voldsomt, tenkte jeg. Vel, noen hadde sett meg i taxi med lapp på øyet, og dermed var sirkuset igang. Tydeligvis blir også turistene smitta av den greske jungeltelegrafen!
Men når sant skal sies må jeg innrømme at all denne uventa omtanken og medfølelsen var litt god å få. Jeg var alene, men ikke ensom. Det var en god følelse midt oppi alt.

Fikk du batteriet ditt, forresten?, spurte hun som serverte i snack-baren, da jeg bestilte lunsj. Ehhh, what? Det viste seg at M hadde kommet til Chrissoula først. \"Men jeg sa du bodde på Angelika\", sa hun og gliste bredt. Akkurat ja. Jeg nikka bekreftende, og fortalte at batteriet hadde svikta. Derfor kom han. Forklaringa holdt, og hun var fornøyd. Sånn er det nå engang i greske småbyer; man spør direkte og forventer svar. Dett var dett.

FANARI
ble etterhvert stamstedet. Om jeg ikke spiste middag der, måtte jeg liksom innom før jeg tok kvelden. Mor og far til Nektarios regjerte på kjøkkenet, og de adopterte meg fullstendig. Det ble røykepauser med mor, og far kokk var alltid til stede med en hilsen. Etter hvert fikk jeg også min egen knallert-sjåfør. En \"løpegutt\" kan ha så mang slags gjøremål, og N ble redningen når føttene streika.

Første kvelden han kjørte meg hjem, kjørte han som om han hadde ei porselensdukke bakpå. Etter hvert forsto han at jeg var av hardere substans, og da gikk det unna i svingene. Mormor satt bakpå med stort glis og mimra, forhenværende eksosrype som jeg er  :love4:

Nok om det. En ny dag var over, og senga ventet  :sleepy1: