To av tre uker...september 2007... kap 12

[Anders]

Antagelig var det nattens besværligheter som gjorde at jeg ikke stod opp før kvart på ni. For det er vanskelig å tenke seg at de siste to ukene hadde gjort meg så sliten at jeg trengte søvnen!

Det tegnet til å bli en praktfull dag. Nesten vindstille og ikke en sky på himmelen. Kaffe og andre livsnødvendigheter ble brakt "top-side" (dvs takterrassen, der Sofia omtenksomt nok har plassert et bord og en benk ved siden av klessnor og solpanel).  Et perfekt sted for oppvåkning og filosofiske betraktninger. Et fint sted å observere andre også"¦ jeg ble rørt til margen av den omsorg og kjærlighet det eldre ekteparet i nabohuset øste over sin psykisk utviklingshemmede sønn.

Jeg elsker synet av Agios Georgios om morgenen. Før folk fyller den opp og forstyrrer inntrykket. Sjøen virket glatt og stille. Ikke en krusning mot stranden, bare litt "lepjing". Solen varmet skikkelig allerede. Lite aktivitet"¦ ettpar morgentrimmere jogget lett av gårde, mens solstolene etterhvert ble båret ut og satt på plass. Hjemme var klokken litt over åtte. Jeg husket vår egen avreise to uker tidligere, og tenkte på de som nå hadde vært i luften en halvtimes tid allerede. Hvordan hadde de det nå? Sikkert oppglødde og forventningsfulle. Ikke førstereis noen av dem, men for minst tre av dem var Kykladene en ny opplevelse.

En forunderlig stille og rolig morgen. En stund lurte jeg på om det kanskje var en spesiell dag for grekerne. Noe de markerte, eller noe sånt. Riktig nok var det lørdag, men det spillte da vanligvis ingen rolle? Men smått om senn fallt tingene på plass. Fugler og dempede røster vek plassen for knallerter og rop og buldrende kjøleanlegg. Ah"¦ så var verden normal likevel :-)

Eller kanskje det ikke går an å si det? Jeg mener"¦ det var jo ikke akkurat "normalt" for meg å sitte på et hustak i Hellas, og dessuten mislike tanken på at det bare var en uke til jeg måtte reise hjem igjen?

Det ble en time med særdeles dyp tenking. Hva var det jeg holdt på med egentlig? Hva var det jeg ville med livet og tilværelsen? Var det mitt mål å bare eksistere meg gjennom livet? Var jeg så opphengt i plikter og tradisjoner at jeg fornektet meg selv og mine egne ønsker? Hus og heim der hjemme blåste jo ikke bort uten meg? Og var det virkelig min oppgave å sørge for at mine søsken og deres avkom hadde et "land" å reise til på fine sommerdager?
For første gang i mitt liv tenkte jeg tanken på å gjøre noe annet. Noe helt annet. Hva hvis jeg bare satte en strek over ting og tok et sabbats-år? Eller ti, for den saks skyld?

Rart med det. Bare to dager til jeg rundet halvt-hundre. Er plass for slike tanker da. Hundre vil jeg aldri bli"¦ tirsdag begynner nedturen"¦ min bestefar forlot denne jammerdal som åtteogfemtiåring, på en visstnok svært så smertefull måte "¦ enjoy life while you can, buddy!

Det samme sa piken i kassen nede på supermarkedet litt senere. Jeg ville fylle opp kjøleskapet med velkomst-drikke, og fremstod antagelig som litt beskjemmet over min handlekurv full av vin og øl og ouzo. Why not?, smilte hun, og vi lo av vår lille avtale om å feire hverandres bursdager sammen. Selvfølgelig"¦ hun hadde jo fordelen av bare å være halvveis til dit jeg var, men det hjalp likevel. Hun er av den frodige sorten, med et litt skjelmsk glimt i øyet og de småfrekke kommentarer underveis, og hun vet å utnytte at jeg liker henne :-)
(Jeg har siden hen erfart at der er andre som "liker" henne også"¦ kanskje ser jeg henne med barnevogn i september?)

XXXXXX

De kom frem, våre venner hjemmefra. Vi ventet spent mens blåstjerna tømte buken utpå ettermiddagen"¦ reisefølgets hyl da hun så sin bror og svigerinne i mengden kunne nesten høres over hele havnen. Jeg har det på video"¦ et stort, lykkelig øyeblikk. En god start på den siste uken vår"¦

Det ble en uke fyllt av sol og bad og gode opplevelser. Spaserturer. Biltur, nedover kysten til Pyrgaki, og tilbake gjennom åkre og bittesmå "grender". Lunsj i vakre Filoti, sightseeing i rolige Apeiranthos. Bad i Moutsounas krystallklare vann. Vi to som kjørte var antagelig de som hadde det mest avslappede forholdet til den svingete veien ned dit. Der var vi også to som lo da jeg ropte reisefølgets navn og den lille piken ved nabobordet svarte"¦ i et glimt så vi Giorgios på Antiparos og hans forklaring på "Dimitra""¦ små detaljer som gjør livet så godt"¦

Mer god mat. Fellesfrokoster på Finikas. Gyros på Jackpot, fotball på Prime, en kveld med Pink Floyd og U2 og Mark Knopfler på Jam"¦ Mye "lått og leven", Kostas hadde gode dager. Byvandring, en fryd å registrere debutantenes fascinasjon. Konsert i borgen, som rett og slett "blåste bort". Min svoger avslørte seg som "sel""¦ var mer i vannet enn ungene rundt oss!

Jubileet ble behørig markert med stor middag på Scirocco. Stor kake også. Gatemusikanter og allsang på "skveren", så jeg nesten rødmet av all oppmerksomheten. Det var da så alt for mye"¦ slett ikke planlagt"¦

Og den siste kvelden på Santorini, der vi traff enda flere naboer, så regnet vi oss frem til at vi var ca 15 prosent av befolkningen i vår lille bygd samlet rundt middagsbordet. Ganske sterkt. Du får aldri meg til å si noe negativt om den slags"¦ det var en trivelig kveld.

Så vi dro hjem med en god følelse og et løfte om at "Neste år...NESTE år"¦ skal vi ha FIRE uker!"

Men jeg fikk aldri noe mer fornuftig og presist svar på mitt innledende spørsmål til Manoli, så da får jeg vel slå meg til ro med det svaret jeg fikk da"¦ det er ikke vanskelig...