To av tre uker...september 2007... kap 10

[Anders]

"But"¦ you are one day early!?". Hun nærmest skvatt mot oss, med et litt "månebedottent" uttrykk i ansiktet. Etter litt klemming og åkking og frem og tilbake, så ble det nå klart at hun hadde et rom til oss likevel. Rom nr 4 denne gangen. "And your friends in rooms Anna".
Hun pekte rett opp over gaten. Jeg visste allerede sånn noenlunde hvor det var, noen måneder tidligere hadde hun- ikke uten en viss opprømt stolthet- gjort meg oppmerksom på at hun nå hadde seks rom å ta vare på. Så det gikk greit. Jeg var bare litt engstelig for at reisefølget skulle få en mistanke om at det kom flere nedover enn hun allerede visste. Vi kikket på rom nr 4 og "rooms Anna", og allting var i skjønneste orden. Og ikke hadde vi vel trodd noe annet, heller. Ting er stort sett i skjønneste orden rundt Sofia.

Kanskje dette kan være en liten forklaring på hvorfor Sofia og hennes "studios" har blitt mitt faste bosted på Naxos? Glem engelsken"¦http://www.thegreektravel.com/naxos/summertimes/index.html

 
Vi "settlet" oss. Gu' kor godt det va! Eeeeg va heme! Enhver Brann-supporter vil forstå"¦ jeg kjente livsgleden boble i meg. Nå var det ren "cruising" resten av ferien. Jeg skulle treffe kjentfolk. Velte meg i min egen nytelse. Være helt uten bekymringer for noe som helst. Få enda en sjanse til å nærme meg denne øyen og dette folket"¦ det kriblet i hele meg!

Vi gikk til Manoli. Bare for å bli akklimatisert. Den turen langs stranden er et must, og absolutt verdt pengene (eller innsatsen). Krever ikke så mye forresten. Bare å tusle av gårde på det der plankefortauet og kikke og nyte. Noenogtredve varmegrader"¦ sånn passe fullt av soldrikkende mennesker"¦ bølgene gikk hvite og fortalte om vinden, men underlig nok blir den til et lite pust i sivet noen meter innenfor sjøkanten. O Hildrande Du"¦

Manoli var et eneste stort smil da han så oss. Denne behagelige, høflige mannen som driver byens beste strandtaverna. Best etter min mening, iallfall. Og jeg mener meg meningsberettiget etter hvert"¦
Paradise Taverna ligger sånn ca midt på St. George-stranden. Akkurat passe langt vekk fra tempoet og musikken og trengselen helt inne ved Asteria, men ikke så langt at vinden får så altfor godt tak rundt solstolene. Neste sted langs stranden er Flisvos, med windsurfing og andre sports-aktiviteter, så du kan tenke deg. Vi har spist der også en gang"¦ for lenge siden"¦
Nå ble det omelett og "greek salad" hos Manoli, og han beæret meg med den kaldeste Mythos jeg noen gang har drukket. Han kjenner meg nå"¦ vet hva jeg foretrekker :-)
 
Deretter gikk turen tilbake langs stranden til Hotel Nissaki. Det har liksom blitt fast prosedyre for meg å besøke det stedet igjen. Det var der vi bodde den gangen vi fikk vårt første møte med Naxos, og det er nå greit med litt mimring innimellom. Litt fordi vi der opplevde en fantastisk fløyels-aften, med middagsservering direkte på stranden, og litt fordi jeg på mitt sedvanlige vis fikk god kontakt med kelnerne der.
Bare en av dem på jobb da vi kom bort. Han litt runde, trivelige, som jeg aldri husker navnet på. Han var sitt vanlige smil og karakteristiske klukklatter, og spanderte kalde Mythos i stettglass, og vi satt i myk sofa- ny av året- og nøt utsikt og varme og folkeliv. Og viten om at tiden stod stille"¦ hvis vi ville.

For å forstå min kjærlighet til Naxos, så kan du jo ta en titt på denne fotomontasjen her"¦


Akkja. Rart det der med hvordan vi opplever tiden. Hvordan den ene situasjonen kan få minutter til å føles lange som timer, mens den neste gjør uker om til flyktige øyeblikk. Kanskje jeg begynner å bli en skikkelig bortskjemt nordmann?

Naboene var svensker. Et hyggelig, bereist par, med godt humør og praktiske opplysninger som kunne komme godt med videre. De reiste enda mer "på tommelen" enn vi gjorde, da lørdagen kom måtte de faktisk flytte over i nabohuset. (Ikke at det gjorde noe, sa de, for det var egentlig en privatbolig, så leiligheten var diger og velutstyrt.) Lette å prate med, iallfall.
Og det haglet inn med meldinger og telefoner hjemmefra, tydelig at reisefeberen hadde begynt å slå inn der også. Jeg kamuflerte aktiviteten som "fotball-greier""¦ det er en av de få tingene som får mitt reisefølge til å logge av og miste interessen fullstendig.

Kvelden gikk med til litt tusling rundt i gamlebyen. En litt sånn "på måfå"-vandring på velkjente stier. Bare for å suge inn stemning og aktiviteter. Ikke spesielt varmt, på den siden av haugen merkes vinden så mye bedre. Men vi passerte nå Hotel Verykokkos og klukket over navnet for n'te gang, før vi spiste en "sådær" middag på en selv-utnevnt topp-restaurant. Lett forfrosne fant vi veien tilbake til Kostas og Base-bar, og ble tatt imot som de gode venner vi etter hvert har blitt. Han har en egen evne til å gjøre sine gjester litt whoozy"¦ :-)