To av tre uker...september 2007... kap 9

[Anders]

Parikia, Paros. En torsdag i september, det Herrens År 2007. Klokka er halv elleve om formiddagen. Solen skinner fra nesten skyfri himmel, mens vinden vurderer å gå over fra stiv til sterk kuling. Vi har funnet oss en lun krok nedi havna, og fått servert kruttsterk kaffe. Jeg har etter hvert lært meg å sette pris på de der små sukker-posene som følger med"¦ noen ganger kan man bli presentert for avarter av det sorte brygg som minner mer om noe Alfred Nobel kasserte på sin ferd mot dynamitten.

Jeg sitter og lurer på om jeg allerede har bestemt meg. Om det kanskje er flere dager siden jeg bestemte meg. Er vinden bare en dårlig unnskyldning, tro?
Jeg vil "hjem". Vil ikke være i Parikia, bare for å være der. Byen og øyen er helt okay, men det ville ikke bli noen trivelig kveld i slik vind. Ville det vel? Vi hadde snart vært på farten i to uker"¦ var det ikke på tide å bryte over tvert med planene igjen? Og hva hadde vel Paros å by på som ikke Naxos hadde med enda større pondus? Kaffekoppen snurrer langsomt mellom fingrene mens jeg stirrer ned i den"¦ hva sier reisefølget hvis jeg vil videre med det samme?

Forbløffende lite, egentlig. Kjenner hun meg virkelig så godt etter 25 år? Eller har hun gjort seg lignende tanker? I løpet av minutter har vi ombestemt oss. Blue Star klokken tolv!

Fergen fra Antiparos til Pounda kostet 1 €uro. Bussen opp til Parikia 1, 20. En times tur med Blue Star til Naxos 6 €. Til sammen 8 €uro 20 cent"¦ 65 kroner omtrent? Får man slik transport under to hundre her tillands? Jeg stod på billettkontoret og stirret på en plakat med reklame for Cycladic Cruises sine dagsturer med "Alexander", og grøsset litt. Både over båten (en liten, shabby, shaky katamaran, mye brukt av reiseselskapene. Du får garantert hodepine!) og prisen"¦ de skulle ha 13 euro fra Naoussa til Naxos! Jizzez"¦ en stille dag skulle jeg rodd over på en time!

Med to billetter i neven falt liksom tingene litt på plass. For min del iallfall. Jeg skulle hjem!  Vet fortsatt ikke om reisefølget var like happy med den løsningen"¦
Vi tuslet iallfall opp på det store, åpne torget. Måtte komme oss litt inn i byen, inn i livd for vinden. Og burde vel få oss noe frokost også? Hun ville nå kikke litt rundt"¦ er jo liksom ikke hver dag man er i Parikia heller. Så vi fordelte oppgavene.. jeg spiste og hun tuslet. Det var mer enn en time til båten skulle gå, så hun rakk å finne den baren vi hadde snakket om. Den lå der fortsatt, det perfekte sted for den perfekte solnedgangs-drink.

I antikken var det den lille øyen Delos- nå ubebodd, men den gang en øy med stor religiøs betydning- som ble regnet som senter i den sirkelen av øyer Kykladene har sitt navn fra. Nå til dags har Paros overtatt den rollen.
Paros- eller nærmere bestemt Parikia - er den travleste passasjer-havnen i Kykladene. Den ligger der som navet i et hjul. Svært mange av fergene ut fra Pireus har sitt første anløp der, og derifra kan man finne forbindelser videre til hvor hen man vil. Selv de mest obskure destinasjoner har en eller annen ukentlig forbindelse til Parikia. Dette fører naturlig nok til stor aktivitet og mange mennesker på gjennomreise. Den havnen "sover" aldri, og de aller fleste som har øyhoppet i Kykladene har et "forhold" til den berømte mølla i Parikia havn.

Du kan sjekke det selv"¦ til og med vinterstid kan der være mange anløp.
http://www.mogulus.com/parosweb

Det ble en litt lang ventetid i de der "krøtter-skurene" nede på kaia. Mest fordi sekunder kan virke evighetslange når det er varmt og folksomt rundt en"¦ mer enn femten minutter var det neppe. Direkte trengsel var der"¦ tre ulike ferger skulle anløpe med minutters mellomrom. Jeg drøyde tiden med å identifisere minst sju ulike europeiske språk rundt meg"¦

Men omsider var det vår tur. Til tonene av "Für Elise" slapp Blue Star Paros fergelemmen mot betongen og tømte buken for tankbiler og turistbusser og horder av livslystne ferie-gjester. Like bortenfor oss stod roomies'ene klar til å kaste seg over dem. Og for n'te gang bordet jeg en "blåstjerne" med en billett der Naxos var oppført som destinasjon. Den velkledde, hypereffektive damen brakte oss bedagelig rundt toppen av øyen hun har sitt navn fra. Sjøen var betraktelig grovere nå enn da vi krysset sundet fra Antiparos, og jeg priset meg lykkelig over at vi hadde vært såpass tidlig ute. Jeg kunne godt forestille meg at der satt mang en fortvilet turist på havne-tavernaene der nede i Antiparos by. Men ombord i den store fergen var bølgene knapt følbare. Og det var relativt god plass rundt bordene på soldekket. (En ganske malplassert betegnelse, forresten, ettersom nesten hele er overbygget med lysplater. Det kan bli ubehagelig varmt der!)

Vi delte en øl. Studerte den bratte, værbitte, øde kysten nordover Paros. Studerte folkelivet rundt oss. Delte en og annen tanke. Nye stoler, tenkte jeg. De hvite hagemøblene var borte. Erstattet med noen litt bedre "kjapp-kjapp-Kina-plast-rotting"-greier. Jaja"¦ var vel nødvendig. De så litt tyngre ut også"¦ måtte mer vind til for å flytte dem, men de ville gjøre mer vondt når bølgene sendte dem mot ubeskyttede legger"¦

XXXXX

De som kjenner meg blir neppe overrasket over at jeg lett faller i staver over den største øyen i Kykladene. Etter et titalls besøk har Naxos blitt "mitt" sted på en måte som ingen andre steder langs Middelhavet kan konkurrere med. Men sånn er det vel med de fleste som reiser litt rundt i dette innhavet"¦ ett av de stedene man besøker vil vel skille seg ut og gjøre litt ekstra inntrykk.

Klokka var noen minutter over ett da vi for andre gang dette året gikk over fergelemmen og satte sandalene mot Naxiansk betong.

Her kan du se hvordan det kan oppleves: . Ser gjerne litt kaotisk ut, og neppe helt i tråd med norske forskrifter!

Det blåste fortsatt ganske kraftig, men vi regnet vel med at det ville roe seg straks vi kom over "haugen". En gjeng overraskende disiplinerte romselgere stod ved enden av piren, men dem var det enkelt å manøvrere rundt. Derfor tok vi oss noen minutter til å studere skuespillet. Når man har reist noen ganger, og er noenlunde trygg på å finne slikt rom man ønsker seg uansett, så kan det være ganske morsomt å følge de frenetiske salgsteknikkene som taes i bruk.

Vi ruslet velbedagelig innover den "forskjønnede" havne-promenaden. Trille-koffertene snatret som vanlig over det ruglete underlaget. Visst var vi en dag foran skjema, men vi satset nå på at Sofia hadde et ledig rom likevel. Eller at hun i det minste ville være der og kunne hjelpe oss til å finne noe annet. Hotel Panos rett over gaten ville garantert ha ledig, det følte jeg meg rimelig sikker på. Vi hadde det ikke travelt. Satte oss til og med ned på en benk og tok en røyk, mens vi liksom sugde inn atmosfæren og kjente på gleden over å være der.

Statistikken viser at jeg ikke er alene om å like Naxos. Ikke bare er det den mest besøkte av de greske øyene (med et mulig unntak for Kreta, som faller i en kategori for seg selv), det er også den øyen hvor de besøkende blir værende lengst. Snittet ligger visst på fem dager, ganske imponerende når man også vet at mange bare er innom for å borde fergen til Amorgos eller små-kykladene. Likevel klarer øyen ganske lett å ta imot alle, uten at det blir plagsomt trangt. Kanskje fordi den (enn så lenge!) er et sted for "voksne folk" i alle aldre? Jeg har riktignok aldri vært der midt i den travleste turist-sesongen, men ifølge mine lokale kjenninger var det ikke noe problem da heller. Plenty av overnattingssteder, med restauranter og spisesteder over alt, og med strender som- iallfall kapasitetsmessig- savner sin like i Kykladene. Jeg våger nå påstanden om at Naxos har de beste strendene uansett hvilke kriterier man legger til grunn"¦

Det var middags-stille over torget. Eller "Skver'en", som det heter på turist-munne. Et møte og samlingssted for både gjester og fastboende. En slags rundkjøring rundt en fontene det sjelden eller aldri er vann i, omkranset av barer og tavernaer og ymse butikker. Pluss en kirke. Forrige gang jeg gikk der hilste presten på meg"¦ det er den eneste gangen jeg seriøst har vurdert å finne et nytt reisemål :-)
Denne gangen var det bare en av "brødrene brothers" på Scirocco som veivet med en arm. Jeg vinket tilbake. Visste det ikke da, men det skulle bli adskillig mer veiving der noen dager senere.

Kostas hadde fått nytt skilt. Nå stod det bare "Base" over baren hans. Bra, så slapp vi lure mer på om det der tegnet var en B eller et åttetall"¦ Han sov vel fortsatt, tenkte jeg. Hadde vel holdt det gående til fem-seks som vanlig.
Det var godt å gå ned den bakken igjen"¦ uansett hvor mange ganger jeg har gått der, og uavhengig av hvor mye- eller lite- som har forandret seg, så er alltid den første turen ned en god opplevelse. Jeg vet liksom at jeg har noe godt i vente.
 

Og i bunnen bumset vi rett på Irene. Hun drev og stelte med noen nye "swing-stands" utenfor den lille butikken sin, og ble aldeles overstrømmende da hun så oss. Noe av det første hun gjorde var å kommentere både lengde og mengde på hårmanken min, noe som igjen førte til energisk nikking fra reisefølgets side. Jeg hadde drøyet frisørbesøket i det lengste, men nå var det tydeligvis ikke noen bønn lengre. En ting er at man får høre at ens "wild days are over", noe annet er det når man blir sammenlignet med Einstein kun på grunn av utseendet. Da har det nok gått for langt, ja. Men vi ble nå stående og prate en stund. Hun hadde hatt en ganske god sommer, forstod jeg. Mange turister som ville ha svømmebriller og strandmadrasser og den slags dilldall"¦

Neste stopp Sofia. Og hvilket gjensyn det ble. Denne greske "jenten" er business-minded til fingerspissene, men det uttrykket hun satte opp da hun så oss varmet hjerterøttene. For å være helt ærlig"¦ jeg ble nesten rørt. Antagelig kom vi litt overraskende på henne, for der var noen sekunder der gjensynsgleden tok styringen. Og atter en gang måtte jeg fundere over disse menneskene"¦ Kali Antropi garantert!