To av tre uker...september 2007... kap 8

[Anders]

Antiparos er som sagt en ganske liten øy. Jeg sammenligner den med storebroren rett over sundet og kaller den en "holme" :-). Høyeste fjellet er ca 300 meter, og det er knapt et sted i byen som er mer enn ti meter over havet. Og man får en følelse av at øya ikke på noe vis forsøker "å gjøre noe av seg". Denne unnseeligheten er en av de tingene som gjør den ekstra tiltrekkende for oss.

At det meste dreier seg om turister fra mai til oktober er helt greit, det gir jo gode inntekter for de fastboende. Som Giorgios sa det da han stolt viste meg bilder av huset sitt og jeg kommenterte den litt uvanlige størrelsen.
"Yes"¦ big house"¦ touristmoney"¦ you pay!". Det kom med et flir og en pekefinger mot meg, men jeg skjønte hva han mente. Det er visstnok først i de senere årene at grekerne har hatt noen "husbank" eller muligheten til å ta opp boliglån med levelig rente. All bygging foregikk med oppsparte midler. Så huset var et resultat av tyve års hotelldrift. Kanskje ikke så rart at det ble stort da"¦

Vi hadde ingen ambisjoner om noen turer rundtomkring. Landsbyen og det nærliggende området ga oss plenty av det vi ønsket. Vi har sett den berømte grotten (en svimlende opplevelse, i halvmørket ned den smale, svingete trappen, med andre turister på vei opp!). Vi har syklet øyen på langs. Vi har vært på nudiststranden i nord, har spist på St. George i sør, har rotet oss vekk på kirkegården og slalom-syklet gjennom en spinnvill griseflokk, og ellers gjort det meste en turist kan oppleve i løpet av noen dager på Antiparos. Nå ville vi bare være"¦ ikke gjøre.

Men det kan være "anstrengende" å ikke gjøre noe som helst :-) Vi vekslet mellom strandliv og jakt på mer lesestoff. Studerte folkelivet og de lokale vaner og skikker. Pludret om alt og ingenting. Shopping? Hehe"¦ begrenset seg til å jakte på gårsdagens VG. Men viktig å sørge for at nødvendighetene alltid var på plass i kjøleskapet. Litt enkel klesvask fikk vi også unnagjort, men det er jo ikke all verden av tekstiler man skitner til under slike forhold. En og annen spasertur ble det til og med. Som sagt"¦ vi "slet" oss gjennom dagene   .

Været var nydelig, stort sett skyfritt og vindstille. Mer filming og fotografering. Dovne timer på stranden. Og selvfølgelig lunch på Fanari strandtaverna. Den ble et fast holdepunkt utover i uken. Ikke så rart, jeg likte stedet bedre og bedre etter som dagene gikk. Og skjemmes ikke over å innrømme at mine lunsjer nok varte adskillig lengre enn reisefølgets (Var nesten nødvendig også, hun begynte etter hvert å bli ganske nysgjerrig på alle disse tekstmeldingene som haglet inn hjemmefra. Hun var jo fortsatt uvitende om hvor mange av våre kjente som skulle komme nedover på lørdag"¦:-)). Så Fanari var på mange måter et godt sted å krype i skjul når middagsheten ble for sterk. Maten var god, det samme var musikken (iallfall for en som er over den første ungdom), servicen var upåklagelig, folkene var vennlige, og så ligger den jo strategisk plassert mellom de to Psaraliki-strendene like syd for byen. Bare noen minutters spasertur fra "sentrum".

Og sentrum på Antiparos må jo være gaten som snirkler seg dovent opp fra havnen til den når torget med det digre treet og inngangen til den gamle borgen. I høysesongen skal visst nok den gaten være en eneste lang rekke av overfyllte barer og butikker og spisesteder. Sånn nærmere midten av september var den slett ikke overbefolket, og noen steder hadde også begynt å forberede vintersøvnen, men det var jo lett å se at der antagelig var et særdeles godt marked en måned tidligere. Og helt bilfri er den nå ikke da"¦ den som står opp tidlig nok om morgenen vil få med seg vareleveranser og søppel-tømming og den slags. Før kafe-bordene har kommet på plass. Men veldig små og smale biler"¦ :-)

[align=center]XXXXXX [/align]

Vi kjøpte ny bok av Nigel. Spanderte ny øl på han også. Solte oss og nytte livet og var avslappede, ferierende mennesker. Det er veldig lett å være det når man har valget mellom å gjøre det man gidder og det man orker. Hjemme var det lokalvalg, det druknet i all ståheien rundt det greske valget på ny nasjonalforsamling. Jeg har et bestemt inntrykk av at de fleste grekere blåser en lang marsj i sine politikere- det er bare snakk om å velge den minst korrupte. Hver morgen stod TV'en på der nede i resepsjonen, og debattene raste hissig mellom et utall politikere og "riks-synsere" og intervjuobjekter på gaten. Våre verter lot ikke til å være spesielt interessert eller imponert. Hvilke diskusjoner som foregikk rundt bordet litt senere på dagen, når slekt og venner hadde droppet innom, det skal være usagt. Ett eller annet sier meg at det ikke gjaldt politikk"¦ iallfall ikke rikspolitikk!


Men etter fem praktfulle kvelder var det på tide å ta farvel for denne gang. Meningen var å ta båten opp igjen til Parikia og overnatte der. Vi hadde jo noen minner derfra som gjerne skulle oppfriskes litt, dessuten var det vel best å sikre returen til Naxos. Vi burde være der senest fredag, jeg hadde jo fått i oppdrag å finne enda et rom (uten at reisefølget fattet mistanke!) Ville jo være for dumt om vi satt værfast på Antiparos når resten av folket dukket opp, og som vi satt og spiste på Klimataria den siste kvelden, så fikk vi noen forvarsler om væromslag igjen.

Derfor gikk jeg meg en tidlig tur nedom havna torsdag morgen. Og fikk sett tilstrekkelig til at vi fremskyndet avreisen. Der var nok ingen anledning til å daffe seg gjennom formiddagen, nei. Vinden hadde frisknet betraktelig og det virket slett ikke usannsynlig at båten ville bli liggende ved kai etter hvert (Noe den også gjorde, etter hva jeg hørte). Det var nok best å satse på fergen"¦ jeg gikk bortom kaien for å sjekke tidene og fikk selskap av mange lett oppkavede turister som også hadde innsett faren.

 
Vel, vi kom oss nå over med kvart-over-ni-fergen.  Da var allerede sjøen rufsete nok til at fergen krabbet sidelengs. Vi satt i salongen oppe og kikket tilbake mot Anti, og kanskje lurte vi begge på hvor lang tid det ville gå før vi så den igjen. For min egen del har jeg siktet meg inn på "snarest mulig". Mai må vel være fin, med blomster og farger, før heten har gjort sitt. Før turist-fabrikken har kommet helt i gang. Før folkene begynner å bli sløve og lei. Til de som eventuelt vil følge mitt eksempel"¦ Kali Oris!

En stor, moderne, luft-kondisjonert buss stod og ventet på andre siden. Det ble litt hussle & bussle med bagasjen og den slags. Kun ståplass. Var det ikke Tom Paxton som sang om SRO?
"Standing Room Only" på siste buss til himmelen"¦ ikke at Parikia kan forveksles med det stedet, men det ble enda mer tydelig at mang en ryggsekk-kledd turist hadde fått med seg at Antiparos til dels meget lett kunne bli isolert fra omverden. Bussen svaiet og svingte seg oppover kystveien, et sted stoppet trafikken helt opp, og utav sidevinduet fikk jeg med meg en moped som stod godt trynet nedi grøften. Ungdommen hadde sikkert slått seg, han var blodig i ansiktet, men virket ellers bare eitrende forbannet der han stod og sparket i bakhjulet!

Og plutselig dukket Dimitri opp i trengselen rundt meg. Den smilende og blide ungdom som noen dager tidligere hadde lokket oss hjem til seg og sine. Han skulle på jobb, sa han, uten at jeg fikk med meg hva det gikk ut på. Men han fortalte at han var ferdig med skoler og militæret og alle "pliktløp", nå var han utdannet elektriker og tydelig stolt av det. Jeg skrøt av øyen hans og lovet å komme tilbake og han strålte. Tror ikke han hadde tenkt å koble så mange ledninger den dagen, for som vi satt med en kopp kaffe og funderte litt på "hva nu?", så tuslet han rundt på kaien med en diger bunke skryte-brosjyrer i neven. Next, please!