To av tre uker...september 2007... kap 7

[Anders]

Mange bergensere påstår at Brann er noe mer enn en fotballklubb. Det er en tilstand i sjelen, sier de. Omtrent slik er mitt forhold til lille Antiparos også. Jeg kan ikke riktig forklare det, og har heller ingen intensjoner om å prøve. Jeg bare registrerer at Antiparos "gjorde noe" med meg den første gangen vi var der"¦ med fare for å fremstå som litt naiv vil jeg faktisk gå så langt som å kalle det "kjærlighet ved første blikk" :-)

Iallfall fra min side. Antiparos var forlengst stor nok som turistmagnet til å overse meg i mengden av feriegjester, så jeg har ingen illusjoner om at forholdet er gjensidig. Men det gjør ingenting. Jeg nyter min forelskelse, og holder den ganske lett ved like. Jeg ser ikke for meg noe "giftermål" likevel, ikke en gang på mine eldre dager når fritid er overskuddsvare og drømmer skal realiseres. Til det er nok Antiparos for liten og for "uspennende", og dessuten er vel ikke vintrene i Egeerhavet noe som får den jevne nordmann til å flomme over av begeistring?

Men som feriemål? Et sted man kan drømme om gjennom lange, mørke vintermåneder? En kortvarig "date" for noen heftige opplevelser? Ubetinget"¦ man skal være rimelig sær i sine ønsker og lyster hvis man ikke kan finne ett eller annet på Antiparos som evner å røre sjelen. Der skrives om den bilfrie hovedgaten, som gjør landsbyen så herlig ubekymret for barnefamiliene, selv har jeg mer sansen for den langgrunne havnen og fiskerne som ankrer 30 meter utpå og bare vasser i land. Der omtales spisesteder og bosteder og "alle fasiliteter", jeg lar meg fascinere av den ikke-eksisterende forskjellen på flo og fjære.  

Jeg skal ikke gi meg i kast med noen lyriske beskrivelser av den lille øyen, til det er mine evner for begrenset, og kanskje fortjener den det heller ikke. For hvor rart det enn kan høres så har ikke Antiparos noe så veldig spesiellt å by på (bortsett fra den berømte grotten, selvfølgelig), men det er likevel en fantastisk artig øy. Liten og lett overkommelig, og med en nærhet til det gode liv som man kanskje må lete lenge etter for å finne andre steder.

I dette vil kanskje mange andre nordmenn som har besøkt AP være uenig med meg? Vi har hatt den gode lykke (og forstand?) å dra dit utenom den verste turistsesongen. Aldri har vi opplevd kø i hovedgaten, aldri har vi opplevd drepende mygg, aldri har vi måttet vente for å finne plass ved noe matbord. Og angående det med å treffe naboen"¦ vi nordmenn har jo etter hvert blitt et svært så reisende folk, med økonomi til både en og to turer pr år"¦ og er vi ikke ganske like i hva vi liker da? Og forresten"¦ hvor ofte snakker vi egentlig med naboen når vi er hjemme?

Vi verken så eller hørte andre norske- iallfall gjorde ikke jeg det- før den kvelden midt-ukes da vi benket oss i hovedgaten for å se Norge-Hellas på TV. Det ble jo også en opplevelse. Vi satt to norske par på den ene "tribunen", og en munter gjeng greske ungdommer på den andre. Ikke akkurat det store opplegget for noen forbrødring via "the beautiful game". Men det var akkurat det som skjedde. Til og med reisefølget ble engasjert, og hennes forhold til fotball er omtrent som mitt forhold til Kasakhstansk mesterskap i saueklipping. (Ikke noe galt sagt om Kasakhstanske saueklippere!)

Der og da fikk vi et nytt bevis på de gode mennesker. Vi jublet på hver vår kant, og mitt sparsomme vokabular fikk virkelig kjørt seg underveis. Men vi forstod hverandre. Og det som gjennom kampen var godmodig mobbing og latterliggjøring endte i hand-shakes og gjensidig respekt. Antagelig var grekerne adskillig mer fornøyd med det uavgjorte resultatet enn noen nordmann hadde grunn til å være. Men pytt pytt"¦ it's just a game.


XXXXXX

Ungdommen presenterte seg som Dimitri. Eller rettere sagt, jeg spurte hva han het. Vi pratet lett og ledig mens han ledet oss innover piren og bortover til venstre mot kirken og den gamle møllen. Vi kikket på husene og på hverandre og tenkte vel på den gangen vi satt værfast"¦ så svingte han til høyre og ledet oss frem til Antiparos Hotel. Hm"¦ javel? Hotel? Var det det vi hadde tenkt oss da?

Hva vi enn hadde tenkt oss, det ble Antiparos Hotel. Ikke bare fordi rommet så greit ut, eller fordi prisen var behagelige 25€, men også fordi jeg la merke til noen ørsmå detaljer ved inngangen. En støpt rampe opp fra gaten"¦ dørstokker som var fjernet"¦ gangen nede hvor til og med brannslukningsapparatene var hektet av veggen. Jeg bare måtte spørre.
"Yes, Naijah" sa Dimitri og smilte. Jeg måtte spørre igjen. Naijah? Tok jeg så feil? Så ble misforståelsen rettet opp. Nigel"¦ med gresk uttale :-)

Da visste jeg at dette var iallfall gode mennesker. Skotten Nigel, som livet kanskje ikke har fart så snilt med. Hobbypoeten og rullestolbrukeren som ble blank i blikket når han snakket om hvordan disse menneskene tok imot ham. Han som brukte vinteren i Glasgow til å tegnsette sin litt naive hyllest til disse menneskene og denne øyen og dette hotellet. Han vi hadde snakket med og kjøpt bok av, og som jeg hadde spandert en øl på fordi han gjorde mitt reisefølge lykkelig nostalgisk.

Oppholdet på Antiparos fikk en god start. Og siden tok det seg bare opp. I løpet av de neste fire dagene gjorde vi ingenting"¦ annet enn å være levende, ferierende nordmenn. Det er jo slett ingen ubehagelig tilstand, uansett hvor i verden man enn måtte befinne seg.



For ca to og et halvt tusen år siden skjedde der et jordskjelv som rystet det sentrale Egeerhavet. De lærde strides visstnok litt om hvorvidt Antiparos allerede var en øy for seg selv, eller om det var denne bevegelsen i jordskorpen som rev en bit av det som i dag er Paros. Iallfall har ikke jeg funnet noen enighet om dette. Rent bortsett fra de lidelser denne hendelsen må ha påført mange mennesker, så er jeg glad for at situasjonen er slik den er i dag. Man vet at det en gang i tiden har eksistert en broforbindelse over det grunne sundet (drøye fire meter dypt på det meste), men nå til dags durer det små ferger mellom Antiparos by og Pounda på Paros. Fergene ligner nesten på militære landgangsfartøy, med sine brede baugporter og høye sider. Turen over tar ikke mer enn 6-7 minutter, de dagene det blåser litt beveger fergene seg nesten sidelengs, som krabben :-)


Dimitri var sønn i huset. Allerede første kveld ble vi godt kjent med vert og vertinne. Giorgios og Giorgia (Jorjos/JorjIIa). Eller George og Georgia, som de smilende mente var korrekt på vårt umulige språk. Tydeligvis på slutten av sesongen begge to, noe de også ga uttrykk for etter hvert. De så rett og slett frem til noen måneder med normalt liv uten turister og stadige krav om å prestere. Hvor mange rom de hadde på hotellet vet jeg ikke, men belegget var ikke plagsomt de dagene vi bodde der. Kanskje derfor de tok seg tid til å prate litt? Eller kanskje var det rett og slett fordi vi tok oss den frihet å prate med dem"¦ at jeg uten videre lot dem forstå at de var interessante mennesker for meg?

Eller kanskje var det notisblokken min som gjorde susen? Giorgios øyet den adskillig mer enn han brydde seg om videokamera og rulletobakk og andre særegenheter. Det forbløffende åpne blikket i det brunbarkede, værbitte ansiktet sveipet stadig vekk over min penn og mine notiser. "You journalist, Andrea?".

Det var det han kalte meg. Andrea. Close enough. Akkurat som Dimitra ble en selvfølge for reisefølget. Han tok seg bryet med å forklare sammenhengen. Så lærte vi noe der også"¦ det skulle få oss til å klukkle en drøy uke senere.

Og det var det han kalte meg neste morgen også. En rimelig fin morgen, som riktignok startet altfor tidlig. Jeg VIL jo ikke stå opp kvart over fem! Men naturen krever sitt, og hvorfor skal man egentlig sove vekk god tid? Jeg fikk iallfall god anledning til å se "downtown" Antiparos våkne til liv. Jeg satt på den smale stripen av en veranda og nøt min morgenkaffe, og hørte natteranglerne snøvle seg hjemover. Tidvis morsomt, men ikke spesielt fascinerende.

Tuslet ut i halv åtte-tiden, med kamera klar for innsug. Nådde ikke gaten en gang. "Andrea!".  Det kom fra den kombinerte resepsjon/stue-for-familien. Han hadde stemme som en hvalross. (Bare så det er sagt, jeg har faktisk hørt en hvalross"¦) Lav, hes og mektig. Han løftet en av de digre nevene og vinket meg inn. De var der begge to, Giorgia bød på kaffe, og vi pludret litt mer om dagliglivet og den slags. Så ville han plutselig by meg på "någo attåt" kaffen. Jeg tenkte at det var vel den vanlige "shot'en" med ouzo eller noe sånt, men den gang ei.
Jeg holdt på å ramle av stolen da han kom tilbake med et melkeglass smekkfullt av Metaxa!

Den greske versjonen av cocnac/brandy kan sikkert smake himmelsk for noen. Selv drikker jeg det nødig- uten å være nødet.  Men hva gjør man vel ikke for å tekkes sitt vertskap?

En time senere kom jeg meg omsider ut i solen. Med en kvartflaske Metaxa innabords før klokken halv ni om morgenen, så er det ingen urimelig antagelse at humøret var bra. Jeg gikk det litt av meg, mens jeg lot kamera fange små detaljer og større panorama. Tre år siden sist"¦ landsbyen hadde ikke forandret seg i hele tatt!

Nåja. Prisene var iallfall annerledes. Jeg skvatt litt over frokost-regningen, den lå på et anstendig norsk nivå. Var nok plasseringen der nede ved havnebassenget som gjorde det, man fikk vel betale litt for utsikten også. De kunne iallfall ikke skylde på etterspørselen, for såpass sent i sesongen var det god plass rundt bordene bortover langs promenaden"¦



Slik startet den første morgen der på Anti. Å sammenligne med dagen før var jo helt urimelig. Men likevel"¦ var det virkelig bare ett døgn siden jeg satt forhutlet på en steintrapp i Perissa og fantaserte om kaffe? Helt utrolig"¦ og helt herlig. Inntrykkene stod jo i kø. Opplevelsene var så mange, liksom. Jeg ble nesten litt melankolsk der jeg satt. Så heldige vi var, egentlig?
Som kunne reise sånn og oppleve noe annet enn hverdagen? Som fritt og ubekymret kunne oppsøke det vi likte aller best"¦ solen og varmen og "det gode liv"? To friske, oppegående mennesker som kunne la tilfeldighetene råde, uten å måtte ta hensyn til "praktikaliteter""¦ Kvelden før, f.eks"¦ vi hadde matet kattene på taverna Klimataria og fundert litt rundt livets viderverdigheter og de ulike samfunn"¦ en god opplevelse"¦
Båtturen ned fra Parikia var jo bare herlig"¦ den lille halvtimen visket vekk minnet om heisaturen fra Sifnos"¦
Og stadig nye mennesker. Aldri et vondt ord. Knapt en eneste sur mine. Vennlige, hjelpsomme mennesker. Spennende mennesker. Gode mennesker. Kali Antropi.