To av tre uker...september 2007... kap 5

[Anders]

Fredag 7.september.
En dag som for alltid har plassert seg i minneboken. Men den begynte som de fleste andre, stille og rolig og uten de helt store faktene. Natten hadde vært heller urolig, altfor varm i begynnelsen og altfor kald utpå morgenkvisten. I tillegg summet myggene iltert, så søvnen ble ganske oppstykket mens vi strevde med å dekke oss best mulig med laken.

Men jeg fikk nå min solitære morgenstund, med kaffe og oppvåkning og stille kontemplering rundt livets viderverdigheter. På min notisblokk har jeg bemerket litt mer dragning i luften og masser av skyer, og lurt på om det ble en ny vindfull dag. Med spørsmålstegn bak. For det virket slett ikke spesielt voldsomt der jeg satt. Bare noen litt større bølger som rullet langsomt innover. Det ble ikke tatt med i vurderingene i det hele tatt. Jeg kjente bare at jeg hadde lyst til å dra der ifra.

Gnagsårene må kanskje ta litt av skylda. Jeg var kanskje gretten over dem? Strevde med noen plasterlapper også, og ble vel ikke bedre stemt akkurat. Dessuten hadde disse fjellene rundt oss begynt å "gå til meg". Jeg følte meg innestengt, liksom. Ingen horisont eller sol som gikk "i hav". Det ville vi ikke få så mye av på neste øy heller, men iallfall adskillig mer enn det fantes der i Kamares. Og jeg liker å se langt"¦ jeg opplevde en gang i den amerikanske midt-vesten å se flat horisont hele sirkelen rundt, og det minnet sitter spikret i hukommelsen.

Men hva så da? Planen vår videre var jo klar"¦ den hadde nærmest gitt seg selv. For sånn er fergeforbindelsene lagt opp der i Kykladene. Nord-sør, i vestre, midtre og østlige linjer. Det å komme seg "på tvers" av rutene er slett ikke alltid så lett. Vi hadde jo bestemt oss for Antiparos (vi ville det begge to), og for å komme dit må man uansett til Paros først, og dette året var det bare to ukentlige avganger mellom Sifnos og Paros. Søndag og tirsdag, via Serifos, med "gode, gamle" Panagia Hozoviotissa (har sitt navn etter det berømte klosteret på Amorgos).

Så hvis jeg ville videre nuh, så innebar jo det en større omkalfatring av våre reiseplaner. Hvordan få det til, og hvor skulle vi dra? Milos lokket ikke spesielt, og vi kom absolutt ikke nærmere Anti på den måten. Snarere tvert imot. Serifos var jo et alternativ, bare et lite hopp nordover. Så kunne vi drøye to netter der og ta "hosovisetisso" :-)  på søndag kveld. Men fristet Serifos da? Ante lite om øyen, annet enn at det var det visst ikke så mange andre som gjorde heller.

Hm"¦ mine funderinger ble avbrutt av at de tre "fransøsene" på naborommet kviknet til. Bon Jour kan jeg klare greit på det der språket, og mange andre ord også, men hele setninger og den slags hører til det hinsidige. Og antagelig vil min uttale gi en frankofil pustebesvær. Men vi konverserte nå litt, ettersom de var ufranske nok til å kunne noen ord på engelsk. Og uten at de visste det satte de meg på tanken om Amorgos"¦ Luc Besson og hans film Le Grand Bleu. En film jeg aldri har sett og som jeg antagelig aldri kommer til å se, men som stadig vekk nevnes i omtalen av den øyen. Havet skal visst være blåere der enn noen andre steder"¦

Javel. Vi hadde jo diskutert det før vi dro hjemmefra. Amorgos, altså. Reisefølget hadde uttrykt stor skepsis og litt motvilje, hun hadde en oppfatning av Amorgos som et sted med høye fjell og fint lite annet. Jeg visste at flaikætten gikk utpå kveldingen, det ville bli en 3-4 timers tur, tilbake den veien vi hadde kommet før den snudde nordover sentrallinjen. Som et stoppested før vi tok for oss av små-kykladene gikk det vel an? Vi ville ikke være fremme før seint på kveld, men rom fant vi alltids. Og det var jo en rimelig behagelig reisemåte"¦
Men da sa vi jo samtidig farvel til Antiparos? Ikke en avgjørelse man tok med lett hjerte. Men senest om en uke måtte vi være på Naxos. Det var spikret. Og både små-kykladene og Anti i løpet av en uke virket nesten litt heseblesende"¦ gjorde det ikke? Men Koufonissi og Schinoussa og de der hadde jo alltid lokket"¦ hmm"¦

Så ble det sånn. Vi kjøpte billetter før vi pakket sammen. Bakerkonen var bare smil, og ønsker om god tur videre og velkommen tilbake. Bagasjen fikk stå på bakeriet mens vi sløvet oss gjennom dagen. Litt spising underveis, mens vi registrerte at vinden økte, og vi fleipet med at det kanskje var best å ikke ha altfor mye i magen. En god bok. Hyggelige folk å prate med. Jeg hørte uling i rigger og tauverk mot aluminium, men det var da langt fra så ille som to dager tidligere? Ganske varmt iallfall, ikke så langt unna tredve pluss. Jeg hadde meg til og med en snuing utom fergekaien, bare for å sjekke vei og føreforhold"¦ pytt, det der så greit ut. Og alle ferger og katamaraner kom og gikk som de skulle, ikke sant? Ingen forsinkelser eller noen ting"¦ det var sikkert bare noe lokalt.

Men flaikætten var jo av de mindre, da. Lett påvirkelig, og pent nødt til å innrette seg når Neptun breiet seg i sengen. Helt fra Athen kom den også. Det skulle ikke forundre meg hvis den var litt sen"¦
En god halvtime forsinket dukket den opp rundt neset der ute, og da så den egentlig veldig liten ut mot de hvite skavlene. Vi drøyde ventetiden med å studere den store seilbåten som prøvde å bakke til mellom de andre seilerne innenfor moloen. Det var bortimot umulig i den vinden. Til slutt ga mannskapet opp og satte til havs igjen. Inne på fergekaien hadde skavlene blitt til store bølger som sendte sjøsprøyten langt innover betongen, og vi var glad for at vi stod i det der skuret og hadde livd for både vind og sjø. Situasjonen plaget meg ikke noe særlig. Det hele var litt sånn uvirkelig liksom.
Rart å tenke på at vinden var umerkelig og temperaturen mye høyere rett inni gata der"¦

Vi kom oss nå om bord, etter en del ståhei. Båten la til på innsiden av kaien, det ga meg en liten forutanelse av noe. Mannskapene virket litt stresset, og det ble uvanlig mye gauling frem og tilbake mens de med vaktsomme blikk loset passasjerer av og på. Det var da svært? Og bare halvfull salong? Utenfor toalettet så jeg en ungjente som jeg visste jeg hadde sett der nede i andre sammenhenger, men ikke klarte å passere i forbifarten. Hun var temmelig blek om nebbet, og tydelig opptatt av å bli værende der i det området"¦ noe senere så jeg henne igjen, og nå vet jeg at hun hadde jobbet hos Dimitri på Santorini. Jeg har henne på video. Adskillig mer munter og blid 
Sjøen var jo merkbar med det samme vi kom utenfor piren. Og da vi rundet neset og satte kursen sørover ble det ganske raskt klart for meg at dette ville bli noe annet enn de hjemlige fjordkryssinger. Hu hei!, hvor det går.

Fortsatt hadde vi dagslyset så det foregikk i kontrollerte former. Skipperen kunne se alle sjøer som kom, og regulerte farten med stor dyktighet og nennsom hånd. Men hele storhavet inn fra siden var jo nødt til å påvirke det lille nøtteskallet vi befant oss på. Som et såpestykke skled vi sidelengs ned fra den ene bølgetoppen etter den andre. Sifnos forsvant rykkvis på motsatt side, folk satt anspent og opptatt med sitt, og selv satt jeg og lurte på om jeg ville bli sjøsyk. Liker ikke berg-og-dalbaner heller"¦ iallfall gjør ikke magen min det.

Og dette tegnet jo til å bli en rollercoaster-ride av de store. Overrasket oppdaget jeg at det var litt fascinerende å sitte der og se ut på bølgene. De virket ikke særlig store før de kom tett innpå. Jeg hadde hørt at det kunne være smart å finne noe å feste blikket på, noe fast og iallfall ikke sjøen som rullet og raste. Hm"¦ var det ikke Kimolos den het, der der øyen der? Lillebroren til Milos? I noen minutter låste jeg blikket på silhuetten der borte, mens reisefølget prøvde å sove og virket totalt upåvirket av skuespillet.

Nesten en time etter ruten nådde vi Folégandros og Karavostassis havn igjen. Den ligger ganske beskyttet for nordvesten, men sjøen gikk grov likevel. Jeg prøvde å forstå hva skipperen hadde i tankene. Ville han lirke seg inntil ytterkanten av piren og så vri seg rundt ved hjelp av motorkraft? "Ri" rundt hjørnet, liksom? Sjøen ville iallfall noe annet. Med et brak fikk vi det ubeskyttede betonghjørnet midt i siden, og passasjerene som allerede hadde reist seg ramlet overende som bowlingkjegler. Jøss.

Innen vi kom oss fra Folégandros hadde mørket begynt å senke seg. Og akkurat det skjer jo ganske fort der nede. Men jeg oppfattet at vi tok en litt uventet kurs. For halv maskin rullet vi over mot Sikinos og listet oss langs sydsiden av den. Skipperen søkte nok så mye livd som mulig. Var dette uvanlig sterk sjø for grekerne ogå? Vi snakket om det, jeg prøvde å beskrive geografien for reisefølget. Snart måtte vi jo tørne sydover. "Make a dash for it", som det heter på nynorsk. Søke korteste strekning med åpent hav og håpe at det verste kom inn bakfra.

Jeg anslo at vi ville bruke bortimot en time ned til Santorini. Kunne jo ikke gå for fullt, det var knapt nok "Blue Star"-tempo vi beveget oss i. Mer folk om bord nå, men det var fortsatt hele ledige seterader. Og kø ved toalettene"¦ mannskapet gikk rundt med nye "barf-bags""¦ stadig vekk forsvant dørken under oss og langsomt begynte lukten av oppkast å bre seg i salongen. Småunger som gråt. Til venstre foran meg satt en brunbarket kar som jeg ville trodd var gammel fisker og vant med sjøen. Fingerknokene hans var hvite, så hardt holdt han i armlenet. Var det på tide å bekymre seg, eller?

Vi hoppet og skvatt gjennom beksvarte natten. Forundret og lettet innså jeg at jeg ikke var kvalm, bare svimmel. Den konstante bevegelsen var ubehagelig, men ikke noe mer. Verre var det med den unge damen der borte som satt foroverbøyd og fortvilet forsøkte å skjule de lydene hun lagde"¦ jeg kikket i taket og talte lamper og nynnet for meg sjøl og kom i tanker om at dette egentlig ikke var ferie. Nå var vi veldig forsinket, og skulle dette fortsette ville vi ikke være på Amorgos før langt over midnatt. Var det noe kjekt da? Skopelitis'en gikk jo videre grytidlig? Jeg delte tankene med reisefølget.

Omsider så jeg lys der ute, og vi skvatt inn åpningen mellom Oia og Thirassia. Jeg hadde jo trodd at skipperen ville speede opp litt, nå som vi var inne i Calderaen, men det skjedde ikke. I stedet hørte vi et kraftig dunk, nesten som om vi hadde truffet ett eller annet i sjøen, og jeg fikk en ekkel følelse av at vi bare hadde en propell på gang. Hvordan det nå enn var så gikk det i rykk og napp innover mot havnen. Tiden gikk, og ingenting var okay. Røykesjuk var jeg også. Jeg tok en avgjørelse der og da. "Vi går i land", sa jeg. Det førte til litt diskusjon, men ble mer og mer logisk etter hvert som minuttene tikket. Over høytalerne fikk vi opplyst at det var mange forsinkelser og kø ved kaien, så vi ble liggende der og "andøve" en lang stund.

Og hvilken ilandstigning det ble! Aldri har jeg opplevd maken, ei heller forestilt meg at slikt kunne skje. Jeg hadde jo ikke en gang tenkt at det kunne være et problem der inne i halvmånen. Men det er en diger halvmåne"¦ mye sjø som kan bevege seg fritt.
Alle fergene legger jo til med akterenden først. De store katamaranene også. Så ligger de der og rir, med baugen mot bølgene, og bruker propeller og trosser og anker og alt som er for å holde posisjonen. Kanskje kan sjøene føre til at ting tar tid, men det er stort sett problemfritt så lenge man er obs på at fergelemmen kan bevege seg mot betongen. Dumt å få foten mellom"¦

Den lille aluminiumsboksen vi kom med skulle jo selvfølgelig legge siden inntil. Ai, ai! Den har ikke så mye å rutte med av muskelkraft da. Det hele ble faktisk litt sånn "på film".
Fra vi reiste oss fra setet til vi hadde betong under sandalene tok det en god halvtime. Gang på gang klasket vi mot kaien, jeg stemplet meg mot veggene og forsøkte å holde kontroll både på meg sjøl og bagasje. Reisefølget skvatt rundt som et nyskjerrig ekorn, og syntes visst dette var fryktelig spennende. Passasjerene slapp i land i puljer. Mannskapet ropte og skrek om kapp med vinden, og hadde sin store hyre med å holde skikk på folk som så ut som om de var villige til å hoppe over rekken nårsomhelst.

Der er en ørliten molo i havna der på Santorini. Den var mest for syns skyld. Jeg stod i døråpningen og kunne nesten ikke tro at bølgene slo rett over. Jøss"¦ ikke rart vi dunket litt! Bang i kaien, før vi skvatt fem meter utpå igjen. To karer løp langs rekken med noen digre blåser, og prøvde å ta av for den verste støyten. Inne på kaien stod masser av folk og fulgte dramaet, og ikke en av dem så ut som om de hadde tenkt seg om bord. Forståelig. Så ble det noen sekunders pause. Ned med landgangen. En overall-kledd på hver side grep folk i "ræven og nakken" og skysset dem av gårde. "Run run run!".

Helt villt. Kun for friske, foteføre folk. Urolig så jeg reisefølget på vei over. Pass deg!, skrek det inni meg. Hun fortsatte tjue meter innover kaien før hun klarte å stoppe 
Det gjorde vel kanskje jeg også. Vi var lettet. Oppkavet. Lett animerte nesten, selv om vi ikke hadde rørt alkohol på flere timer. Hva var det vi egentlig hadde opplevd nå? Var dette en dagligdags affære, eller hadde vi vært med på noe litt utenom det vanlige?

Back to square one. En uke tidligere hadde vi vært i samme havn. Var jo slett ikke meningen å være der, men likevel. Godt å kjenne fast grunn under beina igjen, noe som ikke beveget seg hele tiden. Innhegningen var som vanlig fullt av "roomies". Det var sent, vi hadde hatt en lang dag, vi orket ikke bry oss noe særlig. Lot oss kapre av den første. Det skulle vise seg å ikke være den beste. En ungdom som lovet gull og grønne skoger i Perissa (vi kikket på hverandre og visste ikke om vi skulle le eller gråte). "Close to the beach", som om det spillte noen rolle for oss. Vi ville bare ha tak over hodet for en natt, men erfaring fikk oss til å gi et svevende svar angående lengden på vårt opphold. Han sa 35 euro, noe som er fullstendig akseptabelt på Santorini.

Jeg kikket etter flaikætten mens den stavret seg ut gjennom bølgene. Slik det så ut ville den antagelig bruke bortimot to timer nord til Amorgos. Jeg var glad jeg ikke var om bord"¦

Etter litt frem og tilbake havnet vi i gamlefars lille personbil. Jeg var glad til. Syns det lekket bremsevæske av den der minibussen ungdommen først plasserte oss i. Så bar det av gårde oppad den svingete veien, og jeg lærte litt mer om trykk på riktige stavelser og sånn. Gubben virket grei nok han, men hadde begrensede engelskkunnskaper. Ta ElliniKAA... Han skrattet og bablet og vi skjønte ikke den dritt. Men jaggu gikk det unna da vi først var kommet over kanten. Han okket seg irritert over en enøyd banditt som kom mot oss på veien, mens jeg tenkte at hans egen bil aldri ville overlevd noen EU-kontroll i Norge.

Turen endte opp på en smal, humpete og delvis mørklagt grusvei. Jeg kjente igjen husene nedenfor, visste sånn omtrent hvor vi befant oss. Så stoppet han foran noe som mest av alt lignet "tysker-barakker", og fruen tok imot og geleidet oss inn til et rom som knapt når i "sub-standard". Sett fra utsiden sendte det tankene til Soweto på tidlig sytti-tall, og det ble ikke særlig bedre fra innsiden. En enslig 60-watts lyspære dinglet fra taket, der var ingen håndklær, det luktet innestengt og ikke var det nå helt rent heller.

Galgenhumoren fikk overtaket. Sengetøyet var jo rent. Og døren kunne låses (selv om noen hadde forsøkt å sparke hull i den fra innsiden). Vi orket ikke stresse med noe annet. Toppen av kaken kom da fruen lurte på hvilken pris sønnen hadde gitt oss, for så bestemt å mene at et rom av en slik standard egentlig lå i 45 euro-klassen. Jeg tror hun tok signalene våre, for hun ga fort opp.

Vi måtte bare ut og roe oss. Komme litt i kontakt med verden igjen. Det hadde skjedd så mye på så kort tid. Klokken nærmet seg elleve om kvelden, men vi tuslet tilbake til hovedveien og nedover mot stranden. Temperaturen var lun nok, vinden knapt merkbar. Fant oss en bar helt der nede. Satt der en times tid og pludret litt, hørte bølgene mot stranden og lurte på hva vi nå skulle gjøre. Reisefølget kunne knapt forlate denne øyen (og rommet!) fort nok, jeg rotet i hukommelsen og meldte at "bluestaren" gikk klokken sju neste morgen. Så ble det kanskje Antiparos likevel da?