To av tre uker...september 2007... kap 3.

[Anders]

Dag 3. Noen har slått av verden. Klokken er halv sju om morgenen, og jeg har aldri opplevd maken til stillhet. Jeg må lager lyder sjøl, bare for å forsikre meg om at jeg lever. Har lært meg å drikke Nescafé. Hvorfor drasse på Friele Frokost og filterposer og den slags? Den lille kannen med kaffevann buldrer på kokeplaten. Reisefølget snur seg i sengen, småirritert over slike ulyder midt i beste nattesøvnen. Jeg er antagelig en veldig, veldig syk person som står opp så tidlig.

Slike morgenstunder hører til mine favoritt-øyeblikk. Aner ikke hvorfor, hjemme er jo vekkerklokken min største fiende. Jeg lister meg ut i bare "undikken". Slår den første hanen med ti minutter. Litt morgendis i luften, men ikke en sky. Det kommer til å bli en varm dag"¦ jeg er ikke helt i lodd før kroppen har fått det den trenger av koffein og nikotin (noe som gjør meg uinteressant for alle livsforsikringsagenter)"¦ klokken sju viser min favoritt-gudinne sitt smilende ansikt over Sikinos, og en katt på vei hjem fra natterangel gjør nesten på seg i rent sjokk over å finne noen oppe så tidlig (den kom hoppende over muren en halvmeter fra meg).

Folégandros står oppført med oppunder 700 innbyggere. Jeg vet ikke hvor mange av dem som bor i Karavostassis, men en lang stund virket det som om det bare var meg og sjåføren på søppelbilen som var våkne. Jeg myste etter skaberakkelet som strevde seg oppover bakkene, og det var antagelig siste gang på en uke eller to at jeg tenkte på jobben der hjemme. Der og da visste jeg at det kom til å bli en aldeles praktfull ferie"¦

Den dagen ble iallfall fin. Jeg gikk en liten "myse-og-filme"-tur. Kom over Marias tunghørte ektemann mens han stod der med et digert gevær, og håpet han ikke var spesielt negativt innstillt til turister (var det fugl eller hare han skulle jakte på?). Frokost. "Egg&bekken" borte ved piren. Oppdaget at treet over meg var fullt av enslags åmer. Minst ett par av dem falt ned på bordet mens jeg satt der. Kan bare håpe at ingen flere datt på gaffelen mens jeg hadde blikket annetsteds...  Vi "sløvet" oss gjennom timer på stranden, iblandet ulike måltider og væske-inntak av ymse slag. Pratet med folk. Kikket på båter og andre ferierende og det lille som var av folkeliv. Brukte filmkamera. Tok bilder også. Nøt varmen. Var typiske turister, uten å skjemmes over det. Eneste irritasjonsmomentet var båten som lå og losset grus hele dagen"¦ lastebilene gikk i skytteltrafikk og brummet tungt og støyende oppover bakkene.

Utpå ettermiddagen var bussen stappfull igjen. Hvor kom alle disse menneskene fra? Så innså jeg at de antagelig kom rett fra stranden. Og minst 3-4 av de bablende ungdommene kom rett fra sjøen også"¦ lettere forarget fant jeg meg omringet av klissvåte badeshorts. Ikke noe moro på en slingrete buss.

Chora ble en annen opplevelse enn kvelden før. Vi vandret først den lange og svingete turen opp til kirken i skråningen"¦ Panagia ett-eller-annet. Vi viste misforstått respekt"¦ turte ikke bruke noe kamera innenfor dørene. Utsikten var formidabel, og man kjente magesuget når man virkelig fikk sett det svimlende stupet under bymurene. Solen hadde seget langt nok ned til å blende oss og skape litt problemer for kamera. Men vi øynet havet på den andre siden, så hvordan det glødet. Jeg tenkte at Folégandros hadde dramaet man finner på Santorini. Men jeg så ikke den "skjønnheten" i landskapet som andre hadde beskrevet. Det ble for tørt og steinete og karrigt. Kanskje var det feil årstid? Det måtte vel se litt bedre ut om våren? Hvis ikke var det vanskelig å forestille seg noe som helst av landbruk eller grønnsakdyrking der.

Vi gikk nedigjen og fant den nesten skjulte inngangen til Kastro. Den vi hadde oversett kvelden før. Litt spennende å rusle i den gamle "opprinnelige" bydelen, som visstnok skal være et av Kykladenes mest attraktive eksempler på middelalderens byggeskikk. Byene ble bygget nærmest som festninger, til beskyttelse mot pirater. Der var blomster overalt, i krukker og potter og baljer. Friske farger på vegger og dører og rekkverk, så knall blått og hvitt og grønt at selv jeg med mitt mangelfulle fargesyn ikke kunne overse det.

Oppmuntrende. Og vi var jo en time tidligere denne kvelden, så det var både lysere og varmere. Mer folk også. Det var som om jeg så den lille byen på en annen måte. Så det som virkelig var der, ikke det jeg hadde lest meg til å forvente skulle være der. Jeg hadde forlest meg"¦ i et sjeldent anfall av selvinnsikt skjønte jeg at det var der feilen lå. Drev jeg egentlig og gjenopplevde det andre hadde opplevd og beskrevet? Se dine EGNE opplevelser!

Alt ble så mye bedre etter den strenge formaningen til meg sjøl. Vi ruslet litt rundt og ble enige om at det egentlig var ganske fint i den der landsbyen. Litt sånn "mini-allting" over det. De åpne "torgene" med sine trær og tavernaer, travle kelnere og maktlukt som pirret, hunder og katter i skjønn forening, barnefamiliene som sikkert opplevde stedet som et trygt paradis"¦ vi fant oss et lite bord og bedrev litt "people-watching" over et glass"¦ langsomt begynte Folégandros by å sige inn under huden på meg. En god, selvopplevd opplevelse"¦

Men øya virket jo veldig stille da"¦ Stille og rolig. Litt for stille og rolig. Nå er vi ingen natteranglende ungdommer noen av oss, så det var vel ikke akkurat det vi hadde i tankene da vi litt senere- over et bedre måltid- ble enige om å si farvel til Folégandros allerede neste dag. For reisefølget var det kanskje en lettere avgjørelse- etter eget utsagn trives hun vel så godt med å være på vei som å komme frem- men for meg var det et oppgjør med tillært tankegods. Jeg tygget meg gjennom det. Kvittet meg med noen flere av de forestillingene andre hadde av hvordan min ferie burde være. Var det ikke slik det skulle være da? At dagsorden ble satt av tilfeldigheter og inntrykk og opplevelser og følelser"¦?

For jeg hadde jo egentlig ikke lyst til å se de der andre strendene lengre? Jeg hadde ikke lyst til å gå de der timene nordover øyen. Landskapet hadde nesten skremt meg, det ga meg så lite tilbake.
Alt det greske var jo der, bevares, det som jeg liker så godt. Og menneskene virket like vennlige der som alle andre steder"¦ fargene og luktene og blomstene likedan"¦ jeg likte det ikke noe særlig, men jeg måtte innrømme for meg selv at det antagelig var noe grunnleggende feil i min egen forståelse av hva jeg egentlig var ute etter. Jeg hadde jo trodd i flere år at jeg ville like Folégandros, så lenge at jeg hadde blitt sikker og ikke stillt noen spørsmål, og derfor var det litt tungt å akseptere at jeg hadde tatt feil. Landskapet, trøstet jeg meg med. Det må være landskapet. Du er ikke skapt for å feriere på månen"¦

Men jeg skal ikke dømme øyen. Reis dit selv og gjør deg opp dine egne meninger. Vi tok oss en drink mens vi ventet på bussen, så havnet vi i "Nøstet" igjen, og var i litt "Shirley Valentine" - stemning der vi satt helt nede på stranden og lærte å bestille rødvin på gresk. "Ena kokino potiri krasi" sa ungdommen"¦ det skulle bety noe sånt som "Et rødt glass vin". Senere hen under turen fikk vi opplyst at de to ordene i midten med fordel kan bytte plass"¦

Neste morgen var hanene først. Alle sammen, virket det som. Jeg oppdaget at det irriterte meg litt å ikke ha morgensolen på terrassen. Måtte le litt av meg selv, mens jeg våknet med kaffe og kryssord og en ørliten ouzo (kun til "medisinske bruk"!). Var det kanskje derfor jeg ville reise? At solen ikke kom når den skulle, men jeg måtte vente i ti minutter? Himmel"¦ snakk om å være kravstor!
Vi pakket. Sa adjø til "naboene""¦ de to eslene som reisefølget i et opplyst øyeblikk hadde døpt Josef & Maria. Antagelig var det mor og sønn, men det spillte for så vidt ingen rolle, de stirret bare sånn passe interessert etter oss idet vi trillebagget bortover mot kaien. Vi trengte jo en frokost, må vite, og kanskje en billett til båten også var lurt?
Det siste ble forresten også en opplevelse. På nytt fikk jeg bekreftet mitt talent for å oppnå kontakt med folk"¦ mannen på billettkontoret delte til og med sin sjokolade med meg!

Flaikætten kom. Sifnos neste"¦