To av tre uker...september 2007... kap 2.

[Anders]

Internet er en vidunderlig ting. Skulle jeg bare satt min lit til øyhopper-bibelen fra Thomas Cook
( www.greekislandhopping.com/Home/Homefr.htm ), så hadde vi reist videre med et av "spøkelsene fra fortiden"... Dimitroula eller enda eldre Agios Georgios. Vi hadde nok ganske sikkert kommet frem, men jeg er nå engang skrudd slik sammen at jeg ikke helt ser den store sjarmen ved slike laaaaaangsomme ferjereiser (kanskje fordi jeg er født og oppvokst i et øysamfunn hvor lange båtreiser var en kjedelig del av hverdagen?). Heldigvis finnes der nettsider som www.gtp.gr/ og www.danae.gr/ferries-Greece.asp, både disse og andre gir oppdaterte ruteopplysninger om flere og raskere forbindelser.

En halvtime forsinket bordet vi Flying Cat 3 (flaikætt, som grekerne kallte den). En av de mindre passasjer-katamaranene som trafikkerer den delen av Egeerhavet, uten at den nødvendigvis blir liten av den grunn. http://www.hellenicseaways.gr/index.asp?a_id=284

Nesten skyfri himmel, temperaturen nærmet seg 30, havet lå flatt, og vi satte kursen mot en øy som var ny for oss begge. En øy jeg av en eller annen grunn hadde forventninger til, og lenge ønsket å se. Turen tok tre kvarter, stille og rolig og duvende, mer behagelig enn toget. Sjøskvetten rant nedover vinduene og skapte et litt forvrengt bilde"¦ hadde aldri sett Ios fra den vinkelen før. Og der kom også Sikinos glidende inn i synsfeltet. Ikke langt igjen nå. Tror vi begge følte oss ganske okay og oppglødd.

 

Førsteinntrykket av Folégandros var akkurat som bildet i hodet. En liten pir med molo, iallfall ett hotell, og noen hus langs en rullesteinstrand. Noen seilbåter, fiskebåter, dagstur-båter"¦ og ellers ganske lite. Tørt, steinete fjell-landskap. En buss og noen biler, og masser av folk som enten skulle om bord eller ventet på noen som steg i land. For en gangs skyld ble vi ikke overfalt av ivrige romselgere. Karavostassis var som beskrevet. En liten vik som har blitt til havn, og som strever med å gjøre seg sjøl litt attraktiv for turistene.

Vi hadde bestemt oss for å bo der. Eller rettere sagt"¦ jeg hadde bestemt oss for å bo der :-)
Fordi jeg helst ville bo ved sjøen. Så fikk vi heller ta den bussturen opp til Chora'en om kveldene. For det var jo der Folégandros var, var det ikke? Oppe i byen?

Kvalitet lønner seg, rullekoffertene våre bråkte ikke like mye som de gamle hadde gjort. Det gikk greit å rusle bortover den eneste gaten uten å vekke altfor mye oppmerksomhet. Du verden så stille det var"¦ og plenty av steder med skilt om rom til leie. I enden av "strandgaten" snudde vi rundt og begynte jakten. Første stedet hadde ett rom ledig, det var dyrt, og de snakket bare italiensk. Andre stedet var fullt, og ørlite avvisende, men ikke verre enn at damen veivet mot noe tvers over veien og mumlet "Maria"¦ Maria".

Så ble det Maria da. Tror iallfall at det var det damen het. Mindre enn et kvarter etter at vi steg i land var vi innlosjert på "Ostria Rooms". Veldig stort og veldig fint rom, nærmest som et frittliggende bygg, men dessverre på baksiden, og på bakkeplan uten særlig utsikt. Ganske sikkert skulle vi få noe med "view" neste dag, lovet hun. Det ble med løftet.

Vi brukte ettpar timer på å komme i orden og gjøre oss kjent i nabolaget. Det siste var kjapt gjort. Men vi hadde det ikke travelt, og "gjorde" landsbyen på vårt vanlige sedate vis. Hvitmalte hus, joda, men ikke mange trange smug der i gården nei. Ett supermarked (den greske versjonen), noen caféer. Vi så "Speedrunner I" bakke inntil piren og åpne svelget, da fikk jeg et inntrykk av hvor diger den egentlig er. Bildene på nettet lyver!

Tid for litt lunsj, er det ikke? Slik fant vi det vi med en fellesbetegnelse døpte for "Nøstet Bar". To små "huler" helt nede på stranden, antagelig restene etter noe som en gang hadde vært en slags båthus eller noe sånt. Der nøt vi god mat og god drikke og lot verden stå stille en stund.
På Folégandros virket ikke det å være spesielt vanskelig. Jeg tenkte at der neppe var særlig marked for noen urmaker.
Panagia Tinou kom innom, på sin melkerute mellom øyene, den lett gjenkjennelige rødfargen var byttet ut med kjedelig svart. Anløpet skapte noe som med god vilje kan kalles liv og røre på kaien. Til og med noen bølger som de lekende ungene på stranden kunne hoppe inn i med frydefulle hvin. Umm"¦ hadde det ikke blitt betraktelig varmere den siste timen?
Joda, det hadde det. Tilbake på rommet ble det lille reisetermometeret (som alltid er med) fisket frem og det viste snart 35 grader. Puh! Da var det faktisk godt med den svalende brisen som trakk mellom husene. Vi døste en stund på terrassen. Siktet oss inn på en tur opp til byen litt senere, måtte bare "hente meg" litt først. Det ble til slutt for fristende å trekke innenfor veggene"¦ rommet var kjølig og sengen fristet for en halvtimes høneblund 

En stappfull buss tok oss de fire kilometrene opp til Folégandros by. Et sted omtalt som romantisk og sjarmerende, dramatisk plassert på kanten av en 200m høy klippe. Veggene på de ytterste husene ser faktisk ut som en forlengelse av fjellet. Sjekk at der er noe på utsiden før du går gjennom døren!

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det første møtet ble kanskje en ørliten skuffelse? Det virket så lite, liksom? Var det alt? Nølende avventende gikk vi litt rundtomkring, før vi fant oss et sted å spise. Jeg kjente litt på mine egne reaksjoner og følelser, hvor hadde det blitt av gleden og forventningene? Hva var det jeg ikke hadde fått med meg? Det måtte jo være noe mer med denne byen?
Min feil. Men det skal jeg komme tilbake til.

Vi brukte rimelig lang tid på måltidet, og koste oss med det. Maten var god, sjøl om menyene hadde skremt oss litt med et slags Disneyland vs McDonalds-utseende. Det hadde vært en lang dag, og vi var fornøyde. Mitt reisefølge bedrev noe vindusshopping av ett eller annet slag. Jeg tuslet foran tilbake mot bussen, og oppdaget til min store overraskelse (og skrekk) at den skulle gå om et minutt og at det var to timer til neste! Satte opp mitt mest bønnfallende ansikt til sjåføren og grep mobilen fatt, og den uniformerte var grei nok til å drøye de nødvendige sekundene så vi begge kom med.

Nede i Karavostassis satte vi oss i "Nøstet" en stund. Lot kveldsroen senke seg i kropp og sjel, mens en smått overmoden måne laget glitrende stripe i sjøen. Ikke nødvendig å si så mye"¦ livet var godt nok som det var.