To av tre uker...september 2007... kap 1.

[Anders]

"Kali Antropi"

            
 "Hvorfor er det så viktig da?". Manoli kikket lurt på meg. Det var ikke bare solen som fikk det til å glimte i brilleglassene hans, jeg skjønte at det kom noe mer.
"Du har da vært her så mange ganger", fortsatt han. "Du burde vite"¦ vi har ingen tid her. In Greece time does not exist!".

Vi lo sammen. Jeg hadde nettopp frittet ham forsiktig ut, i et forsøk på å finne ut når tid på dagen de egentlig gikk fra mera til spera. Svaret -og måten det kom på- var mer opplysende enn jeg kunne forestilt meg. Jeg skjønte liksom ett eller annet der. Og etter noen sekunder forstod jeg at han skjønte at jeg skjønte"¦ jeg så det på ansiktet hans. Mitt engelske bekjentskap Irene sa det noen dager senere; "Aldri undervurder grekerne"¦ they see straight through you!".

Den dagen gikk jeg fra Paradise i en slags lykkelig ærefrykt. Hvordan forklare det uten å virke tåpelig selvopptatt? Aner ikke. Visste bare at han hadde sett rett gjennom meg og gitt meg en slags godkjennelse. Sluppet meg et steg tettere på dette vidunderlig vennlige folket, som har fascinert meg og fanget meg, og som hvert år lokker meg til å overkomme flyskrekken. Ummm"¦ dumt at det bare var en uke igjen av ferien"¦


XXXXXX



To uker tidligere hadde vi landet kontrollert på Santorini. Bravo, Mister Flykapteinen"¦ jeg var ikke svett i nevene en gang. Bare full av forventninger. Lysten på sol og varme. Lysten på nye og spennende opplevelser. Lysten på Mythos på stranden og taushet i solnedgangen, lysten på den første Souvlakien, lysten på å vandre i trange smug mellom hvitkalkede hus og se praktfulle Bougainvilleas, og katter overalt og innmari levende mennesker"¦ jeg er egentlig flinkere til å bruke fremmedord enn jeg er til å forstå dem, men jeg tror euforia er dekkende for mine følelser da jeg gikk ut gjennom flydøren og varmen traff meg som et sleggeslag.

Som vanlig kom min koffert sist. Jeg begynner nesten å tro at der er en sammensvergelse ute og går. Hvorfor skal jeg måtte tilbringe så mye mer tid der ved bagasjebåndet enn han der oppblåste, brautende svensken? De landet jo til og med etter oss!

Men vi tok det igjen i drosjekøen. Det ble en aldeles praktfull innledning på ferien, og satte på en måte standarden for de neste tre ukene. "Alt lykkes for denne regjering"¦""¦ jeg hadde forberedt meg godt men ikke forberedt noen ting. Bare EN forhåndsbestilling, hos Sofia på Naxos selvfølgelig, men ellers var vi innstilt på å ta tingene som de kom. Etter en røyk utenfor terminalen tuslet vi over mot rekken av taxier (som var forbløffende lang), og jeg stod imot første manns iherdige forsøk på å få oss inn i baksetet.

"Do you know the Pension Spiridoula?" spurte jeg, og prøvde å få gresk schwung på uttalen. Førstemann rygget. Ristet på hodet. Ungdommen i bilen bak kikket oppmerksomt opp fra avisen. Hørte meg gjenta navnet på en litt mer famlende måte. "Firastefani?" spurte han, og da jeg nikket bekreftende slapp han snakketøyet løs som en mitraljøse bakover i rekken av sølvglinsende Mercedeser. Fire sekunder senere håndhilste jeg på en annen ungdom som faktisk virket litt himmelfallen.
"Yes, yes"¦is my mother"¦welcome... no problem, have room... how you know???".

Vi delte taxien med to karer som skulle til Oia. Grei løsning for lommeboken. Det var deres første besøk på Santorini, så kanskje var de glad for at vi var der og kunne bekrefte at den kronglete veien på "baksiden" av byen faktisk var den kjappeste når man skulle fra flyplassen og nordover på øyen. Sønnen i huset må ha ringt hjem, runde og trivelige Spiridoula var der iallfall, og ønsket velkommen og trakterte oss med bra rom og fin utsikt den "fordømte veien", samt et fat med saftige biter vannmelon. Så kunne vi omsider finne roen og vie oss til de mer behagelige sider av livet.

Santorini var seg sjøl lik. For meg har den etter hvert bare blitt et litt spektakulært buss-stopp. Beklager, alle Santorini-elskere. Jeg VET den er en dramatisk vakker øy, såpass at det ikke gjør spesielt vondt å "vente over" en buss eller to, men likevel"¦ dramaet rekker bare så langt. Vi gikk den obligatoriske turen langs caldera'en, tuslet gjennom "gull-gata" (av noen kallt Golgata), ble litt skuffet over å ikke finne Jeanne på Tropical men tok et glass der likevel, på grunn av den fantastiske utsikten, og slik gikk den dagen. Mat og drikke, mye å kikke på men lite å gjøre. Bortsett fra å finne et billett-kontor"¦ vi skulle jo videre.

Neste morgen var det som om øyen straffet meg for min likegyldighet. Jeg var som vanlig ganske tidlig oppe, lenge før solen, og fikk oppleve et skuespill av trolske dimensjoner. Tåkelignende skyer krøp over caldera-kanten og smøg seg hastige like over hustakene, nedover mot sjøen og sin egen undergang. Morgenrøden gjorde det til et fantastisk skue, det var som om hele himmelen like over meg stod i flammer. Jeg satt der med morgenkaffen og bare nøt tilværelsen. Hanegal, eselskryt, hundeglam"¦ verden våknet langsomt"¦ ti på sju hadde solen spist seg gjennom de tetteste skyene men fortsatt flagret ildtungene over meg. Duene startet sin evinnelige konsert"¦ ko-koo-ko"¦ ko-koo-ko"¦ et enkelt børseskudd rykket meg tilbake til virkeligheten. Oi! Var det jakt eller slakt?

Senere kom Spiridoula med et brett smultringer og gresk kaffe i små kopper. Det litt søtlige brygget er absolutt drikkendes, men det sjokolade-lignende "bunnfallet" frarådes på det sterkeste. Vi betalte 45€ for rommet og sikret oss transport til havna. Jeg avtalte også å ringe noen dager før returen, for å sikre at jeg (og mitt- når den tid kom- antagelig betraktelig større reisefølge) hadde tak over hodet den siste natten før hjemreisen.

Så bar det ned i havna, hvor jeg rakk så vidt å hilse på taverna-eier Dimitri. Han medgikk skamløst at han var trøtt og lei etter en lang turistsesong, men mente like skamløst at vi hadde plenty av tid til å sette oss ned ved ett av hans bord. Jeg var fristet til å minne ham på at han nesten hadde fått meg til å misse fergen tre måneder tidligere, men han så ikke ut som om han var i humør til noen form for kritikk.