MORGENSTUND HAR GULL I MUNN???
Søndag morgen våkna jeg før vekkeklokka. Måtte jo ha den på, så jeg ikke forsov meg til den store øyturen :iroc: Jeg gned søvnen ut av øynene, men der var det visst mer enn søvn!! Herrejeremias så vondt det var å blunke. Hva i huleste var dette? En elefant i sandpapir? Jeg kom meg opp og dusja og bada øyet med rent vann uten at det hjalp det grann.
Det ble bare værre, og jeg ble en anelse urolig. Dette var nemlig \"frisk-øyet\" mitt, det jeg ser best på. :cyclopsani: Det andre er mest til pynt, eller som en slags støttekontakt. (Jeg ser farger og hva ting er, men detaljene blir ulne og å lese noe kan jeg bare glemme )
Jeg stolpra meg ned marmortrappa med godt grep om rekkverket, ikke noe fall her, takk! Areti konstanterte at jeg måtte på sykehus, og det med det samme. Det ligger i Lakki, så det var bare å tilkalle taxi.
PÅ SYKEHUSET
Klokka nærma seg 12, og ved taverna Fanari satt M og venta på meg. Jeg måtte i all hast forklare at jeg måtte på sykehus, og pekte på øyet mitt. Han rakk ikke å si et ord før taxi\'n susa videre med meg. Jeg kan ikke si jeg fik med meg så mye av turen, men jeg ble kjørt til hovedinngangen, og jeg tusla inn. :pale:
Der var det ikke en kjeft å se, så jeg gikk etter lyden og banka på døra der stemmene kom fra. Her var det folk, 4-5 leger og pleiere svinsa rundt i undersøkelsesrommet. På den ene pasienbenken satt en mann, og jeg ble anvist den andre. Ned på benken med seg. Etter at samtlige hadde saumfart øyet mitt uten at de fant ut hva som var galt, fikk jeg beskjed om å gå til øyenlegen. :dontknow:
De putta en papirlapp med et telefonnr. i neven på meg, og ville få meg avgårde. Men....kan ikke dere ringe dit for meg først, spurte jeg spakt. Nei, de kunne ikke ringe utenfor sykehuset, var svaret. Litt molefonken måtte jeg bare gå, men fant noen i resepsjonen som ringte etter taxi for meg (Bodde den på sykehuset også, mon tro.....)
Så der sto jeg med papirlappen som eneste redning, og følte meg ikke særlig høy i hatten akkurat :shrug:
(Eller jeg hadde ikke mye høy i hatten, som han sa utlendingen. Han var selverklært mester i norske ord og uttrykk, må vite)
Vel, drosjen kom og jeg ba sjåføren kjøre meg til øyenlegen. Han så tvilrådig på meg og mumla noe jeg ikke fikk med meg, men kjørte avgårde. Utafor en mørklagt bygning stoppa han, og endelig kom det noe engelsk: doctor close, doctor close, gjentok han. :hand: og pekte på huset foran oss.
Å shit, det er jo søndag, kom jeg plutselig på. Hva skjer nå? Her satt jeg mokk alene i en ukjent by, mens smertene bare økte bak øyelokkene. Tusen tanker fløy i kaos oppi hodet mitt, og så brast det :crybaby:
Tårene fikk strømme fritt, men da våkna sjåføren til. Han kjørteet lite stykke bortover, og det neste jeg registerte var at det nå sto 4-5 andre menn rundt bilen. De ropte til hverandre på gresk, fram kom mobiler, og en prøvde å trøste med at det ordna seg nå :alright:
Tilbake til den forlatte bygningen, og utafor sto en mann ventende:
ØYENLEGEN
Jeg kan ikke huske sist jeg var så letta :cheers:
Han losa meg opp på kontoret sitt, plasserte ansiktet mitt inni øyensjekk-apperaturet og starta undersøkelsen. Det ble ikke sagt stort, det var så som så med engelsken der i gården også. Men jeg håpa inderlig han fant ut hva det var.
Etter en grundig sjekk, flombelysning av øyet m.m konkluderte han: Your eye ok! HÆ????? Jeg rista febrilsk på hodet, så han ikke elefanten der inne? No, your eye ok, but, sa han og gnissa ene håndflata mot håndbaken som forklaring på at noe var det. Jeg skjønte ikke bæret. Dermed puffa han meg ned i en stol, dryppa øyet mitt og gjentok prosessen etter 10 min.
Han tilkalte ei ungjente som snakka engelsk, i håp om å få meg til å forstå. Joda, jeg forsto at det ikke var noen skade på selve øyet, men ikke f... om noen av dem kunne forklare hva som var galt. Noe var som det ikke skulle iallfall, for øyenlegen skrev ut en resept :evil3: og ba meg dryppe 4 ganger daglig i 5 dager. Han ba meg lukke øyet, la på en tykk kompress og teipa over. Det var ikke måte på heller; han tok med både litt av luggen og leppa i teipinga. Her skulle verken luft inn eller syn ut!
Jeg følte meg nærmest som en :yarr: men var ikke fullt så tøff i trynet! Fikk streng beskjed om å holde meg hjemme og i ro, og leke sjørøver til dagen etter. Da kunne lappen få komme av. 50 € takk, uten kvittering. Jeg hadde tenkt å få det igjen på forsikringa, men den gang ei. \"I have holiday\" svarte han bryskt, sånn var det, basta. Jaja, jeg ba ham aller nådigst hjelpe meg ned trappene, for nå så jeg jo ikke stort. Det gjorde han heldigvis.
Dermed var jeg klar for en ny drosjetur. Hjem, men først måtte jeg innom Fanari. Ville be Nektarios om å gi M beskjed om at det dessverre ikke kunne bli noen biltur på et partre dager. Nektarios pekte, og der borte satt jaggu M framdeles å venta :hello2: Jeg ba han forklare for M, for nå orka jeg ikke mer, ville bare hjem. Puh!
Jeg sjangla meg bortover alleen til Angelika som en anna fyllik. Areti tok hånd om meg og geleida meg opp trappene til romme mitt. Herregud så \"blind\" jeg følte meg, og det påvirka balansen i tillegg. Dumpa ned på senga og grep etter boka mi. Ville lese så jeg slapp å kjede meg. LESE ? :cyclops: Jeg så jo ikke en dritt, sånn var det ja. Kom ikke på det i farta.
Ville sende sms til dattera mi (trengte litt trøst, følte jeg) Det ble litt av en melding. Jeg så jo ikke hva jeg skrev, så det ble en salig lapskaus av ord og bokstaver. Heldigvis er ikke dattera mi mindre begava, så hun skjønte tegninga og at jeg hadde \"vondt i mye\" som det ble til :clown: Etter ei stund kom Markos opp med en telefon, da hadde tøtta ringt :phone:
Gjett om det var godt å høre stemmen hennes :cheers: Jeg fikk beroliga henne med at det var ikke så ille som det virka som, og hun ga meg noen trøstende ord da hun hadde kommet over sjokket.
Ja du mamma, du mamma. Du havner nå alltid oppi det, sukket hun. Og det gjør jeg, hver gang jeg er i Hellas, men det er en anna story.... :blackeye: