En maidag på Kreta - for en del år siden

[JohnS]

Under leiting etter helt andre ting i harddisken på en gammel avdanket PC, dukka dette reisebrevet opp.  Jeg tror ikke jeg noen gang har lagt det ut her før, men tar jeg feil, får dere bare hoppe til et annet emne. Som vanlig, er epistlene mine litt for lange, men.....

En mai-dag på Kreta

Frokosten på Hotell Kriti sentralt i Chania er som den pleier, ikke så spennende, men helt akseptabel, selv om salmonellafrykten tegner grågrønne render rundt plommen i eggene. Dagen planlegges som vanlig mens vi har morgenkaffen, vi greier som regel å unngå å etablere for mange forpliktelser for oss selv på forhånd. Temperaturen, som vi nordboere er så opptatt av, ser ut til å bli passe for alle aktiviteter, ikke for varmt, ikke for kaldt. Min kone og jeg bestemmer oss for en busstur til Rethymnon, et sted vi har vært en rekke ganger.  Lokalbusser pleier å kunne gi spennende opplevelser, så vi reiser ofte med buss.

Bussen går 08.30, så vi har bare så vidt tid til å nå busstasjonen og kjøpe billetter, i første omgang til Georgopoli, og finne fram til bussen.

Og der er det vi møter Ham:  Kongen av buss nr. 59. Det allmektige overhode over sitt begrensede rike, som med store armbevegelser og tordenrøst avviser en kar som forsøker å gå inn i bussen før klarsignal er gitt. Begrensede gresk-kunnskaper gjør at man ikke får med ordene, men innholdet er meget klart likevel. Og idet han er ferdig med å overhøvle den beskjemmede stakkaren, er tiden tydeligvis inne, og vi får like klar beskjed om å komme oss på bussen i en fart. Og så bærer det i vei, Kongen forsøker å kaste oss ut av setene i alle svinger, samtidig som han tester elastisiteten i våre trommehinner med intens techno-pop, eller hva det nå må kalles, av umiskjennelig gresk opprinnelse. Hvor finner de egentlig disse maktglade typene av alle nasjonaliteter, som utgjør et så visst innslag blant bussjåfører, parkeringsvakter, og delvis politi? Heldigvis forekommer de ikke noe særlig hyppigere i Hellas enn andre steder, selv om mer åpenhet i alle følelser gjør at de lett blir enda mer synlige enn våre hjemlige eksemplarer.

Men bussturen er uansett en opplevelse, med nesten sammenhengende blomstring langs veikanten. Oleander i hvitt og forskjellige nyanser av rosa dominerer, med sterke innslag av vårgyvelens lysende klare gulfarge, som også kan ses dekke større områder overalt litt lengre fra veien. I tillegg en mengde busker og blomster man ikke kjenner. Utrolig vakkert, og man glemmer lydnivå og andre ubehageligheter i bussen.

Georgopoli er et nesten nytt sted for oss, en fredelig liten by som er preget av masseturismen som så mange andre steder langs kysten. Vi vandrer rundt og får med oss det meste på en liten halvtime.  På vår vandring hører vi at det er liv og røre i kirka, og sniker oss til å titte inn.  Der blir vi mottatt med åpne armer av en anselig forsamling av lokale kvinner, som med liv og lyst og langkost og fille har dugnad, og den store vårreingjøringa i kirka ser ut til - og ikke minst høres ut til - å være en sosial happening av dimensjoner.  Dette har vi forresten opplevd flere steder på våre mai-turer, så det er kanskje en fast aktivitet på denne tiden.
Tid for en liten dukkert og en smule avslapping på stranda.  Den største tavernaen har et basseng med fri tilgang for hvem som helst, så en gjeng unger skaper akkurat passe mye liv og røre. En meget enkel lunch - sandwich og en boks øl inntas i skyggen på en liten mur, og smaker vidunderlig.

En lang molo ut til et lite kapell vekker vår nysgjerrighet, og vi tar turen utover, etter at min kone har funnet fram «kirkeskjørtet» som hun alltid har i sekken på turene våre for å dekke knærne ved besøk i kirker og andre slike steder. Et vakkert lite kapell, og etter at en støyende svensk barnefamilie begynner på tilbakeveien, senker freden seg. Selv om man i utgangspunktet ikke er spesielt religiøs, har min generasjon fått med seg så mye av religionen gjennom skole og oppdragelse, at selv en «lutheransk hedning» som meg føler den spesielle høytiden der inne. Og særlig når man trekker døren igjen bak seg, alt er stille, og man kjenner den særegne lukten av brennende lys og noe man ikke vet hva er, men som hører til på slike steder, føler man den spesielle roen som man ikke så ofte opplever andre steder.  Ikke engang et par etterlatte tomme Mythos-bokser i en krok greier å ødelegge stemningen.


Vi tar bussen videre mot Rethymnon. Landskapet er ødsligere her, og det er ikke den samme blomsterprakten. Man registrerer at det hvite lille kapellet som har stått helt alene i en vakker liten bukt gjennom århundreder, endelig har fått selskap - av en psarotaverna med stor asfaltert og nitid oppmålt parkeringsplass med nymalte hvite striper som helt dominerer det visuelle inntrykket. Utviklingen går framover - i alle fall går den.

Rethymnon har vært en av vår favorittbyer lenge, og vi vandrer en runde på kryss og tvers gjennom gamlebyen overfor Fortezza. Vi var her sist i oktober i fjor, så alt virker nært og kjent. Min kone vil ut i sjøen en gang til, mens jeg ikke er noen utpreget strandløve, og - på tvers av alle mine prinsipper - oppsøker en Internet-cafe og ser om jeg har fått mail fra min arbeidsplass, samtidig som jeg selv sender litt mail og leser litt nyheter hjemmefra. Man er ikke så fjernt fra familie og arbeidsgiver som man en gang var når man er på Kreta.

Solen blir sterkere, og jeg fortsetter min jakt på en caps med «Kriti» på - med greske bokstaver. På samme måten som i Chania, er det umulig å oppdrive. Damen i butikken er ikke så stiv i engelsk, så hun skjønner ikke hva jeg er ute etter, og tilkaller datteren. Jeg fremfører mitt ærende på nytt, og hun ser på meg, så lenge at jeg begynner å bli urolig. «Do you know», sier hun omsider, «du er den første mann som noen gang har spurt etter noe sånt». Jeg sier som sant er, at jeg drar ikke til Hellas for å kjøpe souvenirer eller capser med engelsk eller tysk tekst. Det er like lite naturlig som om jeg skulle kjøpe en t-trøye i Ålborg med  «Dejlige Danmark» - på tysk! Jeg vet ikke hva som gjør at det er blitt slik i Hellas, den nasjonale stolthet og identitet burde være sterk nok til å fremheve sitt eget språk. Datteren i butikken konkluderer med at «I'd really love a cap like that myself», før jeg vandrer videre.

Den siste bussen til Chania går tidlig, så vi satser på en tidlig middag på et av våre abolutte favorittsteder, Lemonokipos, eller Sitronhaven i Gamlebyen. Innehaverens far er på plass, men han er nå satt i arbeide med å servere, mens han tidligere bare gikk rundt og snakket med gjestene, og så etter at alt var bra, og kanskje sang litt med pianisten. Et utslag av rasjonalisering? Med sitt store sorte skjegg ser han ut som den pensjonerte sjøkapteinen han er.

Et stort selskap som feirer 50-årsdager for to svenske, dominerer det meste av restauranten, og skaper stor travelhet. Vår kleftiko smaker likevel utmerket, og taramasalaten og de ville grønnsakene, xortas, likeså. Vi må bryte opp tidlig for å nå bussen, litt skuffet over at stemningen på stedet ikke er slik det har pleid å være, og sikkert også blir senere denne kvelden. «Kapteinen» beklager sterkt at det har vært så travelt at han ikke har fått tid til å slå av en prat, og ber oss innstendig om å komme tilbake en annen kveld, når det er litt fredeligere. Det høres som han mener det også, og ikke bare ut fra muligheten til å fylle et bord en annen kveld. Kanskje han håper på muligheten til enda en gang  fortelle om den gangen han var i Mandal i noen uker for å overvåke ferdiggjøring og overlevering av en katamaran han seinere førte i Egeerhavet i mange år.

Den siste bussen er dominert av unge gutter/menn på vei hjem, eller kanskje på vei ut? Det slår oss at de greske unge menn minner om unge menn alle andre steder. Hårnett og høye lærstøvler er for lengst skiftet ut med Nokia og Nike, også på Kreta. Kanskje den ivrige tastingen av SMS-meldinger er kjærlighetsdikt til deres kjære i form av mantinades, den kretiske enkle diktformen? Mer sannsynlig er det nok at formen er dagens universelle
«LUV U 4EVER»- stil, her også.

Og dette gir grunnlag for nye refleksjoner der man avslutter kvelden på balkongen med den tradisjonelle 3-stjerners god-natt- Metaxaen, mens man skuer utover mot det havet man ikke ser, men som man vet ligger der ute i mørket. Er det disse unge menn som nå etter hvert er det vi må innstille oss på som det typisk greske? Og er det egentlig så ille, hvis vi glemmer våre nostalgiske ønsker om å betrakte Kreta som et museum? Vi har jo for lengst oppdaget at når man får kelnere og andre i serviceyrkene i tale, og kommer litt nærmere inn på dem, er de ekte, stolte grekere de også, selv om de ikke rider på esler og slakter sauer. Og kanskje gjør de nettopp det, utenfor sesongen.

Vi avslutter våre refleksjoner, tømmer den siste rest av Metaxa, går inn, trekker for gardinen, og sovner på et øyeblikk, etter enda en vakker dag.

[IngeS]

Bravo JohnS, meget godt skrevet.

Jeg er sikker på at også mange andre har liggende minner fra Hellas på en av sine harddisker. Om ikke ferdigskrevet på en digital en som deg, så kanskje gjenglemt i minnedelen av den kroppslige harddisk. I så fall: gjør som JohnS, del opplevelsene med oss andre.

[ouzolina]

Tak John! 

[filhellener]

Under leiting etter helt andre ting i harddisken på en gammel avdanket PC, dukka dette reisebrevet opp.  Jeg tror ikke jeg noen gang har lagt det ut her før, men tar jeg feil, får dere bare hoppe til et annet emne. Som vanlig, er epistlene mine litt for lange, men.....

En mai-dag på Kreta

                    Jeg begynte med "Liker", men denne gangen holdt  ikke det , JohnS    
   H E R L I G beskrivelse og ikke e n bokstav for mye 

[kaka]

Du tar oss med inn i deres opplevelse på en måte som gjør at jeg blir helt oppslukt. Det er deilig å være "der inne, - i din verden."

[JohnS]

Takker på det hjerteligste for hyggelige tilbakemeldinger.   Jeg er ikke større enn at jeg setter stor pris på det..... 

[Solgry]

Takk for herlig reisebrev!
Og mht caps, så kjøpte jeg meg caps i fjor, med "Hellas" på, men det var desverre ikke greske bokstaver. Men de sier/skriver vel heller "Hellas" enn "Greece", hvis jeg ikke er helt feilinformert?

[Tjorven]

Jeg elsker disse "epistlene" dine, JohnS    Glimrende skrevet, og det du beskriver lager alltid en liten film inni hodet mitt.
Håper du finner flere slike på harddiscen din, gamle eller nye, de mottas med glede. Tusen takk   

[Ninette]

Å lese dette er som å oppleve denne dagen på Kreta sammen med dere!

Poesi, kaller jeg det!

[Tzasiki]

Gleder meg bestandig for å lese det du formidler JohnS.!!. Du skriver SÅ bra! Følte nesten "jeg var med" på bussturen til Rethymnon. Har selv feriert der, og likte byen svært godt, bare det å rusle rundt i gamlebyen der får minnene til  strømme på..  Mimre, mimre..  

[Diddi]

På min leting etter stoff om Kreta "klikket" jeg meg inn på denne tråden. Helt utrolig godt skrevet  Bare så synd jeg ikke kunne ble over på en ny side  ;)Skal innrømme at jeg ikke alltid er så flink til å lese lange innlegg, men ser mest på bilder. Skal vel ikke skylle på tidsklemma, men, men....skal prøve å bli flinkere  Tusen takk John S !

[polyanna]

Så sant. Epistlene dine har noe særegent og bejaende over seg. Sans for detaljer og med en lunhet ikke alle er forunt. Godt og morsomt å lese.