Kefalonia september 2012

[JohnS]

Det var i grunnen ideelle forhold da vi startet vår ferd i retning Hellas; tåka lå langt ned i fjellsidene, og det silregna og var så grått og trist som Vestlandet kan være en dag midt i september, så forventningene til turen fikk et ekstra lite løft.  Det kom seg allerede da vi hadde passert vannskillet på Haukeli, det letta, vi så tendenser til blå himmel, og fjellet på østsiden hadde fått de mest praktfulle høstfargene man kan tenke seg. 

Vi tok som vanlig inn hos noen av våre aller beste og eldste venner nær Kløfta, våre faste medreisende på mai-turene til Hellas.  Og som det nesten har blitt tradisjon for, hadde de tromma sammen mye av den gamle vennegjengen fra 70-tallet, og vi hadde en fantastisk kveld, der maten og praten sloss om hva som var best og viktigst.

Etter en sein og god frokost neste dag, fulgte mer prat og mimring, før vi ble kjørt til Gardermoen.  Vi så nok noen glimt av misunnelse da vi vinket adjø..

Før vi visste ordet av det, var vi inne i avgangshallen, siden vi oppdaget at vi som hadde kjøpt Novair Easy, nå kan gå gjennom "Fast Lane"  i sikkerhetskontrollen og unngå hele køen.  Flyet var i rute, maten var god, og etter 3 timer og 20 minutter hadde vi forflyttet oss fra sur høst til sommervarme.  Bussturen til hotellet tok sin tid, den snirkla seg fram på veier som antagelig var bygget for esler, og hvor man sikkert hadde regna med at eslene måtte rygge litt i de krappeste svingene.  Det var bekmørkt over alt ute, men dann og vann dukka det opp et par lyspærer ved veien, og der stoppa bussen og satte av et par passasjerer og kofferter.  Vi skulle midt inn i byen, og den skulle ikke ligge så langt fra flyplassen, så da vi så et noe kraftigere lysskjær etter det som virka som godt og vel en halv evighet, fatta vi håp.  Det viste seg at det var lysene på flyplassen, vi var tilbake til start :-(   

Neste runde med lys dukka opp etter hvert, og nå var det ikke tvil om at vi var i turistenes rike, supermarkeder, tavernaer og hoteller sloss om plassen i Lassi, og passasjerene rant ut av bussen vår i økende omfang.  Til sist var vi to par igjen, bussen tok oss inn i sentrum av Argostoli og stoppa utenfor Hotel Mouikis, og vi var framme!

Oppe på rommet venta det oss en skuffelse.  Rommet var lite og trangt, balkongen var 40 cm bred, og badet gav assosiasjoner til det flytoalettet jeg hadde blitt tvunget til å oppsøke et par timer tidligere.  I kroken på badet stod det minste dusjkabinett jeg har sett, trolig produsert i Japan og ikke beregnet for eksport til områder med mer omfangsrike personer enn de fleste japanere.  Da mitt korpus etter hvert har fått et omfang som er større enn de fleste - jeg kaller det "velbygd" - måtte jeg teste, og jeg kom rett og slett ikke inn gjennom åpningen i dusjkabinettet.   Nå hadde jeg riktignok t-skjorte på under testen, så jeg hadde et indre glimt av å ta den av og prøve en sterkt forstørret variant av trang-ring-trikset, med å smøre meg grundig inn med en gresk variant av Krystal Grønnsepe, og skli elegant gjennom åpningen i innsåpet tilstand, evt. med en liten dytt fra min kone.  Heldigvis tok jeg til fornuften og prøvde aldri dette, da jeg kom til å tenke på problemet når såpa var skylt av, og jeg skulle ut igjen........

Detmed valgte vi Plan B, gikk ned i resepsjonen, forklarte problemet, og spurte ydmykt om det kanskje fantes mer romslige rom, og - mer spesifikt - mer romslige åpninger til dusjen.  Mannen i resepsjonen hadde full forståelse for min bekymring for om jeg ville få adgang til frokostsalen etter to uker i varmt vær uten dusj, men han kunne ikke gjøre noe der og da, bortsett fra å skrive en gul lapp til damen som skulle komme neste morgen, og spurte om vi kunne bruke rommet en natt. 

Vi åpna balkongdøren, fikk dytta en rund puff ut på den smale delen av balkongen, satte rommets eneste stol i åpningen med to ben ute og to inne, og fikk omsider nyte den varme kveldsluften med någå attåt.   Sengene var de beste vi har opplevd i Hellas tror jeg, hotellet bruker dem aktivt i sin markedsføring, kaller dem "American Style", og jeg sovna momentant etter en rask omgang med snippen av håndkleet som vaskeklut mens jeg så lengselsfullt på dusjkabinettet.

Vi ble momentant identifisert av resepsjonsdamen da vi kom ned til frokost, hun hadde funnet den gule lappen,  og vi kunne få flytte inn på et annet rom.  Hun hadde triksa og miksa litt, så rommet var i samme etasje, slik at det skulle være enkelt for oss å flytte.  "Bigger room, bigger bathroom and bigger balcony".

Frokosten var langt i overkant av det vanlige, hvis man ser bort fra at de antagelig kokte egg i ei stor gryte en gang i uka eller så, slik at de alltid var iskalde.  Til gjengjeld kompenserte de med en nydelig omelett, skikkelig juice i stedet for de utvannede syntetiske greiene som er så vanlige, og til og med fruktsalat av frisk frukt.  Til og med kaffen var god.

Mette og fornøyde tok vi heisen opp for å starte flyttesjauen, og møtte en annen verden.  Stort rom på hjørnet, balkong med bord og stoler og utsikt i to retninger, mot havna og mot byen, og ikke minst, et bad i min størrelse!  Og "No extra charge", da jeg spurte, siden det var vi som hadde bedt om oppgradering. 

Og det var dette som var den normale standarden på servicen og imøtekommenheten på dette hotellet, de visste ikke det beste de kunne gjøre for oss.  I tillegg ble alle brukte håndklær skiftet hver eneste dag, sengetøyet annenhver. Da de så vi hadde kjøpt krus til kaffe som vi kokte på rommet, og bare hadde ei minimal plastskje på deling, hadde de omsorgsfullt forsynt oss med skjeer fra spisesalen, og både krus og skjeer ble daglig vasket opp.  Min kones nattkjole ble dandert på senga i varierende fantasifulle fasonger, og de forsøkte seg også med ei av mine t-skjorter, riktigok på en mandig måte med linjalrett brettekant...   

Hotellet var i stor grad dominert av grekere, både turister og unge menn og kvinner med PC og et par mobiltelefoner på stolen ved siden av seg..  Noen engelskmenn og et par amerikanere så vi, men de eneste nordmenn var paret som kom samtidig med oss, og som bare var der et par dager før de farta rundt med buss og overnatta andre steder.

Jeg kan ikke sterkt nok anbefale dette hotellet, hvis man ikke er avhengig av basseng, og tåler at det er et par km til nærmeste strand.

Man er ganske avhengig av å ha tilgang til bil for å få det til å funke, mer om dette i neste bolken, hvor jeg ikke ser bort fra at det kan bli innslag av bilder også - i farger.....

[karri]

[user]JohnS[/user], du er rene magikeren med ord  Jeg tar av meg hatten, (hvis jeg hadde hatt hatt), for deg!! Lenge siden jeg har ledd helt nede fra magen av noe en "fremmed" skriver!! Den dusj-opplevelsen din fortjener en oscar!! Kan nesten ikke vente på resten, håper du har spart opp flere gullkorn å dele med oss!!

 



PS! OG.... VELKOMMEN HJEM  

[Tjorven]

Jeg er så hjertens enig med karri    Har jo hatt den store gleden av å lese tidligere skildringer fra noen av turene dine, JohnS, og du "slår meg i bakken"av begeistring hver gang! Makan til ordkunstner!!! Det er en sann fornøyelse å lese, og jeg humra hele veien, jeg også. Og det er jo umulig å ikke se sin indre film av de "seansene" du beskriver 
Håper neste bolk kommer SNART    Gleder meg til bilder også 

[JohnS]

Noen bilder fra hotellet og området rundt


Vår balkong er den nest øverste på hjørnet

Vår leiebil som sleit oss rundt på øya



Utsikten fra balkongen mot havna der fiskebåtene kom inn



Ja, ja, det var da bilder, og de var i farger også....

[kaka]

Lett å bli revet med når du forteller, JohnS. Var nesten på vei inn i dusjkabinettet selv, jeg 

[Katta]

Bravo! Fornøyelig lesing  ! Tusen takk JohnS!

[Frost]

Fantastisk skrevet. Jeg levde meg godt inn i beskrivelsen din. Gleder meg til fortsettelsen.

[JohnS]

Litt om byen Argostoli.

Argostoli er, som det meste av Kefalonia, preget av et stort jordskjelv på begynnelsen av 50-tallet, der det aller meste av bygninger ble rasert, så byen måtte bygges opp mer eller mindre fra grunnen av.  Det finnes derfor ingen "Gamleby" med smale gater hvor man kan rusle rundt og ta bilder av blomster i blå potter på smale trapper, dersom man er av den oppfatning at det er det som ER Hellas.  Til gjengjeld får man oppleve en spill levende gresk by hvor livet går sin gang, nokså upåvirket av turister eller ikke turister. Kaotisk trafikk, men ikke verre enn at det er til å leve med.  Kirkeklokker som kimer i tide og utide, og der klokkene fra nabokirkene ikke er samstemt i det hele tatt, slik at det blir en kakofoni av lyder når de ringer samtidig.

Jeg snakket med en greker for en del år siden, som sa at den enkleste måten å se hvor mye en by hadde gitt bort av sin egenart til turismen, er å se hvilke etablissementer man finner langs den sentrale sjøsiden, havnepromenaden, indrefileten i de fleste byer mot sjøen, og vurdere hvor stor andel av dem som hadde med turisme å gjøre.  Jeg må langt på vei gi ham rett, mange steder finner man omtrent bare tavernaer, barer og souvenirbutikker langs havnen.  I Argostoli ligger fruktmarkedet, kjøttmarkedet og fiskemarkedet helt sentralt i havnen.  Langs den lange promenaden finner man omtrent like mange banker som tavernaer, en kafeneion og et ouzeri, man finner flere bakerier, kaffebarer, apotek, supermarked hvor de lokale handla, det var flere spritsjapper, mobiltelefonbutikk og hi-tech elektronikk, og en svær fargehandel med et uendelig utvalg av tapeter.   Ved ferjekaien lå ei eneste sjappe som solgte souvenirer, luer og juggel.  I to kvartaler i den lange gågata fantes også noen slike butikker, men ellers virka det som om byen var mest innretta for å betjene de fastboende. 

Byen har ikke noen spesielle store tradisjonelle "attraksjoner",  bortsett fra fyret som er gjenoppbygget i fordums prakt etter at det som det meste annet ramla sammen i jordskjelvet.



Den andre virkelig store attraksjonen, er de store havskilpaddene (Caretta caretta) som kommer inn på havnen når fiskebåtene legger til kai om morgenen for å sikre seg noen godbiter når garnene renses.





Alt i alt er Argostoli en by av den typen jeg liker, men som aldri kommer til å dominere hyllene med greske postkort, og som sikkert aldri blir noen stor turistby, særlig siden det også er en viss avstand til nærmeste strand. 

[kaka]

Interessant betraktning om dette med hva som ligger langs sentral sjøside. Det er akkurat det jeg liker/ikke liker når jeg møter et nytt sted (vil helst ikke ha tavernaer og barer langs hele sjøsiden)
Fikk nesten lyst på en tur til Argostoli, jeg 

[filhellener]

Fikk nesten lyst på en tur til Argostoli, jeg 

D e t anbefales, kaka  - og Kefalonia i det hele tatt er bare s å fin 
- det eneste "problemet" er at det finnes a l t f o r mange fristende reisemål i Hellas synes jeg 

[JohnS]

Tidligere - for en del år siden - har våre Hellas-ferier vært preget av at vi har gått mye, eller kanskje det er riktigere å si rusla mye.  Om ikke mil etter mi-il, har det som regel blitt en bra strekning omtrent hver dag.  Etter hvert har jeg imidlertid opparbeidet meg en solid kolleksjon av assorterte skavanker som har redusert lengden på turene kraftig.  Mine nevropatiske føtter og skrøpelige rygg er nok det som i sterkest grad har begrenset aksjonsradiusen.  Vi har som regel leid bil et par dager, og farta rundt på litt lengre turer.

Da vi diskuterte reisemål denne gangen, og festa oss ved et sentralt byhotell uten basseng, med 2 - 3 km til nærmeste strand, inkl en lang bratt bakke opp og en like bratt bakke ned igjen, var det klart at dette var utenfor daglig rekkevidde for meg, så vi regna med å bruke buss og drosje til stranda.  Etter hvert fant vi ut at det måtte være en mye bedre løsning å satse på en leiebil for å ha friheten til å stikke av gårde på korte eller lengre turer akkurat når det passa oss.

Vi ville gjerne se litt på kjøreforhold og parkeringsmuligheter, så vi bestilte ikke bil hjemmefra, men lot hotellet fikse bil for oss.  De gjorde en super jobb med å hente inn priser, og plutselig stod vi der med en knallrød Hyuandai Getz som vi disponerte i 12 dager.  Førsteinntrykket av bilen var litt stusslig, jeg kvelte motoren i tide og utide.  Det virket som motoren ikke hørte hjemme i et framkomstmiddel for bratte motbakker, men snarere i en symaskin, fortrinnsvis en maskin kun beregnet for sying av lette bomullsstoffer og tilsvarende. Men det gikk bedre etter hvert som jeg ble vant til at bilen likte litt brutal behandling, med mye gass, lave gear og høye turtall, så etter hvert ble jeg nesten litt glad i den lille tassen.

Det ble mye slit for en liten motor, Kefalonia er ei kupert øy, med fjelloverganger og mange lange bakker.  I tillegg er veiene ned til strendene ekstremt bratte en del steder.  Men jevnt over gikk det greit, veiene var ikke så verst, selv om det var manko på de lange rette strekningene.  De lave gearene ble nok til tider overbelastet, men vi hadde da et par givende opplevelser da bilen og jeg kosa oss på firefeltsveien sør for Argostoli, og jeg til og med la inn femtegearet på et par strekninger mellom rundkjøringene, bare for å forsikre meg om at det virkelig var der.

Rundkjøringer ja, de fortjener et eget kapittel.  Grekerne virker nesten litt stolte når de forteller at de er det eneste landet i Europa (jeg har ikke sjekka det) som har snudd opp ned på reglene for kjøring i rundkjøringer. De som er inne i rundkjøringene, har absolutt vikeplikt for dem som kommer og skal inn i den.  For den som har kjøreerfaringen sin fra Norge, blir det en gedigen konflikt mellom hjernen og innarbeidede ryggmargsreflekser gjennom år, når man kommer og skal inn i en trafikert rundkjøring i "gresk" fart.  Hjernen sier at man har forkjørsrett, mens ryggmargen skriker til bremsefoten at her må man  stoppe, selv om bilen som ligger 60 cm bak bakre støtfanger helt tydelig bare står på, og man føler hånda hos sjåføren ligger klar på fløyta hvis man nøler.  Og når man først er kommet velberget inn i rundkjøringen, må hele prosessen reverseres lynkjapt, for nå føler ryggmargen seg trygg og gir beskjed om å gi gass, mens hjernen vurderer strømmen av biler fra høyre, og får forhåpentlig overtaket tidsnok til å bremse ned og slippe dem inn.

Det gjør det heller ikke noe særlig lettere at rundkjøringene er så ekstremt godt skiltet.  I den største av dem ved Argostoli hadde man bare valget mellom to avkjørsler, høyre eller rett fram, og kort før rundkjøringa stod en stor informasjonstavle med store piler.  Ved pilen rett fram stod det (hvis jeg rakk å telle riktig) 11 forkjellige stedsnavn, til høyre var det bare 9.  Alle navn stod med både greske og latinske bokstaver annenhvert nedover, så i alt hadde man 40 navn å orientere seg om i løpet av de to sekundene man hadde til rådighet før man evt. burde skifte fil.  Siden det var så mange navn, hadde man heller ikke plass til de største bokstavene, så man burde helst ha nypussede brilleglass og skjerpede sanser får å finne riktig avkjørsel.

Vi var litt betenkt på at hotellet ikke hadde egen parkeringsplass, så vi ble henvist til offentlig parkering på gata, men det gikk helt smertefritt, vi hadde aldri problemer med å finne plass, selv om jeg må innrømme at jeg ikke er i klasse med grekerne når det gjelder å lukeparkere på plasser som bare så vidt er lengre enn bilen.

Men ellers var det en fornøyelse å disponere bil hele tiden.  Vi farta rundt øya på kryss og tvers, og leita opp både de små og de større badestrendene, samtidig som vi kunne spise lunch i en ny by eller landsby nesten hver dag.  Heldigvis er jeg ikke av dem som har Mythos, retsina eller andre drikkevarer særlig sentralt i mine drømmer om Hellas, så det gjorde meg ingenting å drikke vann til maten, og heller åpne en Mythos når bilen var parkert for kvelden, gjerne i 5 - halv 6-tiden.  Selve sentrum var ganske konsentrert og hadde rikelig utvalg av spisesteder, så da var det ikke noe stort behov for bil.

I tillegg til turene rundt på øya, gav bilen meg også mye bedre muligheter til å bli kjent i nærområdet i og rundt byen, noe jeg har savna litt de siste gangene når kroppen har satt grenser for det.  Det er ikke tvil om at dette gav mersmak, og var en fantastisk god investering - for meg - så i framtiden kommer jeg nok til å satse mye mer på en slik løsning, kanskje litt avhengig av hvor vi bor.  Så får mine medreisende legge ut på tur i sine joggesko, og kanskje håpe på at jeg tar opp haikere når beina deres begynner å bli slitne.

[JohnS]

Kanskje jeg skulle overraske med smelle til med noen strandbilder.  Kefalonia er jo berømt for sine strender, og vi var innom mange flotte strender med god skygge og for det meste god frappè.


Stranda ved Lourdata, hvor det var en meget god taverna rett på andre siden av veien. 




Paralia Emplisi like ved Fiscardo




En vakker liten bukt med nydelig sandstrand innerst, rett sør for Fiscardo, jeg tror stedet heter Foka




Paralia Xi i sørvest, tok bilferga fra Argostoli til Lixouri og kjørte sørover.  Spesielle naturomgivelser og flott strand, men det ble fort for varmt der, så vi kjørte videre




Paralia Myrthhou eller Myrthos-stranden, kanskje den aller mest berømte stranden på øya.  Vi kjørte ikke ned, for som det ble sagt på hotellet vårt, Myrthos egner seg bedre for fotografering enn for bading. Og spektakulært var det å stå på veien og se ned på stranda




Jeg prøver konsekvent å bruke begrepene paralia eller strand.  Jeg har aldri skjønt at det skal være noe poeng å oversette fra et fremmedspråk til et annet fremmedspråk når man egentlig skriver norsk, og kalle greske strender Golden Beach, Myrthos Beach, St. George's Beach eller til og med Ship-wreck Beach på Zakynthos.

Så fikk jeg sagt det også......   ;-)