Enkel grammatikk II

[Svein~B]

Jeg snakket om tonem i begynnelsen av denne delen av tråden. Jeg sa at norsk og svensk er de eneste tonespråkene i Europa. Det jeg mente da er at tonegang innen et enkelt ord kan være betydningsskillende på norsk og svensk, men ikke i andre europeiske språk.

Et beslektet tema er intonasjon. Da snakker vi ikke om tonegang i et enkelt ord, men i setningen. Intonasjon kalles også for setningsmelodi.

Generelt, på alle de språkene som jeg kjenner, så er det slik at fallende tone mot slutten av setningen betyr at det er et utsagn, en erklæring. Er det stigende tone derimot, er det et spørsmål. På norsk er det, som jeg har sagt noen ganger, sånn at ordstilling har mer å si for betydningen. Vi bytter om på ordene for å skille mellom de to typer setninger, spørresetninger og utsagnssetninger, for eksempel:

Hun er her. - utsagnsetning
Er hun her? - spørresetning

Det at vi bytter om på ordene, gjør at intonasjonen har mindre å si for betydningen, derfor er den som regel mindre tydelig på norsk enn i språk der ordstillingen har mindre betydning. Hvis vi ikke bytter om på ordene, vi kan også si

Hun er her?

så vil vi som regel være mer tydelige når det gjelder intonasjonen.

[operafantomet]

Jeg snakket om tonem i begynnelsen av denne delen av tråden. Jeg sa at norsk og svensk er de eneste tonespråkene i Europa. Det jeg mente da er at tonegang innen et enkelt ord kan være betydningsskillende på norsk og svensk, men ikke i andre europeiske språk.

Serbo-kroatisk har det også:

I Europa er det bare norsk, svensk (men ikke finlandssvensk) og serbokroatisk som har tonelagsmotsetninger.
http://www.sprakrad.no/Trykksaker/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1996/Spraaknytt_1996_3/Sola_og_sola/

Jeg leste en gang en underholdende bok som hadde en høytsvevende teori om at språk/kommunikasjon med lyder startet mer som sangmessige lyder enn separate ord - pressen fikk naturlig nok dette til å bli at \"mennesker sang før de begynte å prate\"... Teorien ble strukket videre til tonem-fenomenet i språk. To tonem som vi opererer med her i nord er ikke så mye å skryte av i forhold til f.eks seks tonem i vietnamesisk og noe tilsvarende i kinesiske dialekter (kantonesisk har dog 12!!). Interessant nok er prosentdelen av mennesker med absolutt gehør (\"perfect pitch\") høyere i land som har flere tonem i språket sitt, et tema boken tar videre for seg. Det kan være mange grunner til dette, og det er uvisst om slikt absolutt gehør er medfødt, opptrent eller begge deler, men følsomhet for språkets musikalitet ble fremhevet som en mulig faktor.

Dessverre husker jeg hverken tittel eller forfatter, men den kom for type to-tre år siden og var en oversatt bok. Om det hjelper noe...

[operafantomet]

I alle de greske eksemplene ovenfor, så er alle e-lydene gjengitt med ε (epsilon). Det er ikke den eneste skrivemåten. Noen e-lyder skrives αι (alfa jåtta).

vaι (ne) - ja
και (ke) - og

Det er ikke valgfritt hvilken skrivemåte man bruker. Ordene skrives forskjellig, men stavemåten har ikke noe å si for uttalen. Jeg antar at det har vært forskjellige lyder i tidligere tider, men at de har glidd sammen.

Diskuterte dette her om dagen med en gresk venn. Jeg har for tiden en gresk foreleser i klassisk arkeologi, og jeg skrøt av at det var så deilig å høre greske gude- og stedsnavn med gresk uttale. Men min venn (som er tidligere gresklærer, gjett om jeg (mis)bruker det for alt det er verdt.... :thumbleft: ) sa at en lett klønete, bokstavtro norsk uttale av f.eks. Hefaistos er vel så riktig som nygresk uttale, hvis man vil forestille seg hvordan ordet ble uttalt i antikken.

Grunnen var at diftonger (her ment: doble vokaler) uttaltes separat i antikken, men i nygresk er det glidd sammen til én lyd. Det samme gjelder mange enkle vokaler, type Omega (stor/lang O) og Omikron (liten/kort O).

Personlig strever jeg med alle Iene i nygresk (altså, Ita, Jota og Ypsilon, samt alle diftonger som blir til en I). Finner ikke noe system, og det er like vanskelig/spennende hver gang jeg skal lete opp et ord med I i ordboken. Og enda verre er det hvis jeg skal stave noe selv.... Horror! Min nevnte greske venn er vel bevandret i antikkens gresk og har forklart at grunnen til de mange Iene ligger der (det var også større skille mellom dem før). Men i dag er det noe man kun må lære.

Er det noe \"kjøreregler\" på dette?  :downtown:

[Liv]

(Din foreleser i arkeologi heter ikke tilfeldigvis Kostas?)

[operafantomet]

(Din foreleser i arkeologi heter ikke tilfeldigvis Kostas?)

Haha, jo! Det er helt riktig. Han er tøff.  :headbang: Kjenner du\'n?

[Liv]

(Din foreleser i arkeologi heter ikke tilfeldigvis Kostas?)

Haha, jo! Det er helt riktig. Han er tøff.  :headbang: Kjenner du\'n?

Hvis vi snakker om samme Kostas,så kjenner jeg han. Men siden dette ikke har noe med grammatikk å gjøre,sender jeg deg en PM istedet.

[Svein~B]

Vi har også snakket om trykk og da var det trykk i det enkelte ord jeg mente. Vi slo fast at trykk kan være betydningskillende, altså at hvis du legger trykket feil, så er det et annet ord du sier enn det du mener.

Trykk kan også være betydningsskillende i setninger. Se på eksemplene:

Er hun her?
Er hun her?
Er hun her?

Ser dere at setningene har tre forskjellige betydninger?

[Svein~B]

Selv om det med intonasjon er grunnleggende likt, i hvert fall på alle de språkene som jeg kjenner til, så er det likevel forskjeller fra språk til språk og dette er noe av det som er vanskelig å lære. Igjen vil jeg anbefale at man lytter mye fra første stund når man bestemmer seg for å lære språket. Selv om man ikke forstår så veldig mye, om noe i det hele tatt, til å begynne med, så venner man seg til lydene og melodien, sånn at det blir lettere å oppfatte nyansene og å uttrykke seg nyansert senere.

Likevel, det å ha litt feil trykk og litt feil intonasjon er en vesentlig del av det med aksent. Det er veldig vanskelig å få det helt riktig. Likevel kan man få det til så bra at de tror at du snakker dialekt.

[Svein~B]

Jeg tror jeg er til veis ende med fonologien nå, så langt jeg har tenkt å gå, så jeg tar en pause hvis ingen har noe imot det.