29. Mar 24, 01:30:13

Show posts

This section allows you to view all posts made by this member. Note that you can only see posts made in areas you currently have access to.

Topics - Anders

421
Antiparos er som sagt en ganske liten øy. Jeg sammenligner den med storebroren rett over sundet og kaller den en "holme" :-). Høyeste fjellet er ca 300 meter, og det er knapt et sted i byen som er mer enn ti meter over havet. Og man får en følelse av at øya ikke på noe vis forsøker "å gjøre noe av seg". Denne unnseeligheten er en av de tingene som gjør den ekstra tiltrekkende for oss.

At det meste dreier seg om turister fra mai til oktober er helt greit, det gir jo gode inntekter for de fastboende. Som Giorgios sa det da han stolt viste meg bilder av huset sitt og jeg kommenterte den litt uvanlige størrelsen.
"Yes"¦ big house"¦ touristmoney"¦ you pay!". Det kom med et flir og en pekefinger mot meg, men jeg skjønte hva han mente. Det er visstnok først i de senere årene at grekerne har hatt noen "husbank" eller muligheten til å ta opp boliglån med levelig rente. All bygging foregikk med oppsparte midler. Så huset var et resultat av tyve års hotelldrift. Kanskje ikke så rart at det ble stort da"¦

Vi hadde ingen ambisjoner om noen turer rundtomkring. Landsbyen og det nærliggende området ga oss plenty av det vi ønsket. Vi har sett den berømte grotten (en svimlende opplevelse, i halvmørket ned den smale, svingete trappen, med andre turister på vei opp!). Vi har syklet øyen på langs. Vi har vært på nudiststranden i nord, har spist på St. George i sør, har rotet oss vekk på kirkegården og slalom-syklet gjennom en spinnvill griseflokk, og ellers gjort det meste en turist kan oppleve i løpet av noen dager på Antiparos. Nå ville vi bare være"¦ ikke gjøre.

Men det kan være "anstrengende" å ikke gjøre noe som helst :-) Vi vekslet mellom strandliv og jakt på mer lesestoff. Studerte folkelivet og de lokale vaner og skikker. Pludret om alt og ingenting. Shopping? Hehe"¦ begrenset seg til å jakte på gårsdagens VG. Men viktig å sørge for at nødvendighetene alltid var på plass i kjøleskapet. Litt enkel klesvask fikk vi også unnagjort, men det er jo ikke all verden av tekstiler man skitner til under slike forhold. En og annen spasertur ble det til og med. Som sagt"¦ vi "slet" oss gjennom dagene  :cheers: .

Været var nydelig, stort sett skyfritt og vindstille. Mer filming og fotografering. Dovne timer på stranden. Og selvfølgelig lunch på Fanari strandtaverna. Den ble et fast holdepunkt utover i uken. Ikke så rart, jeg likte stedet bedre og bedre etter som dagene gikk. Og skjemmes ikke over å innrømme at mine lunsjer nok varte adskillig lengre enn reisefølgets (Var nesten nødvendig også, hun begynte etter hvert å bli ganske nysgjerrig på alle disse tekstmeldingene som haglet inn hjemmefra. Hun var jo fortsatt uvitende om hvor mange av våre kjente som skulle komme nedover på lørdag"¦:-)). Så Fanari var på mange måter et godt sted å krype i skjul når middagsheten ble for sterk. Maten var god, det samme var musikken (iallfall for en som er over den første ungdom), servicen var upåklagelig, folkene var vennlige, og så ligger den jo strategisk plassert mellom de to Psaraliki-strendene like syd for byen. Bare noen minutters spasertur fra "sentrum".

Og sentrum på Antiparos må jo være gaten som snirkler seg dovent opp fra havnen til den når torget med det digre treet og inngangen til den gamle borgen. I høysesongen skal visst nok den gaten være en eneste lang rekke av overfyllte barer og butikker og spisesteder. Sånn nærmere midten av september var den slett ikke overbefolket, og noen steder hadde også begynt å forberede vintersøvnen, men det var jo lett å se at der antagelig var et særdeles godt marked en måned tidligere. Og helt bilfri er den nå ikke da"¦ den som står opp tidlig nok om morgenen vil få med seg vareleveranser og søppel-tømming og den slags. Før kafe-bordene har kommet på plass. Men veldig små og smale biler"¦ :-)

[align=center]XXXXXX [/align]

Vi kjøpte ny bok av Nigel. Spanderte ny øl på han også. Solte oss og nytte livet og var avslappede, ferierende mennesker. Det er veldig lett å være det når man har valget mellom å gjøre det man gidder og det man orker. Hjemme var det lokalvalg, det druknet i all ståheien rundt det greske valget på ny nasjonalforsamling. Jeg har et bestemt inntrykk av at de fleste grekere blåser en lang marsj i sine politikere- det er bare snakk om å velge den minst korrupte. Hver morgen stod TV'en på der nede i resepsjonen, og debattene raste hissig mellom et utall politikere og "riks-synsere" og intervjuobjekter på gaten. Våre verter lot ikke til å være spesielt interessert eller imponert. Hvilke diskusjoner som foregikk rundt bordet litt senere på dagen, når slekt og venner hadde droppet innom, det skal være usagt. Ett eller annet sier meg at det ikke gjaldt politikk"¦ iallfall ikke rikspolitikk!


Men etter fem praktfulle kvelder var det på tide å ta farvel for denne gang. Meningen var å ta båten opp igjen til Parikia og overnatte der. Vi hadde jo noen minner derfra som gjerne skulle oppfriskes litt, dessuten var det vel best å sikre returen til Naxos. Vi burde være der senest fredag, jeg hadde jo fått i oppdrag å finne enda et rom (uten at reisefølget fattet mistanke!) Ville jo være for dumt om vi satt værfast på Antiparos når resten av folket dukket opp, og som vi satt og spiste på Klimataria den siste kvelden, så fikk vi noen forvarsler om væromslag igjen.

Derfor gikk jeg meg en tidlig tur nedom havna torsdag morgen. Og fikk sett tilstrekkelig til at vi fremskyndet avreisen. Der var nok ingen anledning til å daffe seg gjennom formiddagen, nei. Vinden hadde frisknet betraktelig og det virket slett ikke usannsynlig at båten ville bli liggende ved kai etter hvert (Noe den også gjorde, etter hva jeg hørte). Det var nok best å satse på fergen"¦ jeg gikk bortom kaien for å sjekke tidene og fikk selskap av mange lett oppkavede turister som også hadde innsett faren.

 
Vel, vi kom oss nå over med kvart-over-ni-fergen.  Da var allerede sjøen rufsete nok til at fergen krabbet sidelengs. Vi satt i salongen oppe og kikket tilbake mot Anti, og kanskje lurte vi begge på hvor lang tid det ville gå før vi så den igjen. For min egen del har jeg siktet meg inn på "snarest mulig". Mai må vel være fin, med blomster og farger, før heten har gjort sitt. Før turist-fabrikken har kommet helt i gang. Før folkene begynner å bli sløve og lei. Til de som eventuelt vil følge mitt eksempel"¦ Kali Oris!

En stor, moderne, luft-kondisjonert buss stod og ventet på andre siden. Det ble litt hussle & bussle med bagasjen og den slags. Kun ståplass. Var det ikke Tom Paxton som sang om SRO?
"Standing Room Only" på siste buss til himmelen"¦ ikke at Parikia kan forveksles med det stedet, men det ble enda mer tydelig at mang en ryggsekk-kledd turist hadde fått med seg at Antiparos til dels meget lett kunne bli isolert fra omverden. Bussen svaiet og svingte seg oppover kystveien, et sted stoppet trafikken helt opp, og utav sidevinduet fikk jeg med meg en moped som stod godt trynet nedi grøften. Ungdommen hadde sikkert slått seg, han var blodig i ansiktet, men virket ellers bare eitrende forbannet der han stod og sparket i bakhjulet!

Og plutselig dukket Dimitri opp i trengselen rundt meg. Den smilende og blide ungdom som noen dager tidligere hadde lokket oss hjem til seg og sine. Han skulle på jobb, sa han, uten at jeg fikk med meg hva det gikk ut på. Men han fortalte at han var ferdig med skoler og militæret og alle "pliktløp", nå var han utdannet elektriker og tydelig stolt av det. Jeg skrøt av øyen hans og lovet å komme tilbake og han strålte. Tror ikke han hadde tenkt å koble så mange ledninger den dagen, for som vi satt med en kopp kaffe og funderte litt på "hva nu?", så tuslet han rundt på kaien med en diger bunke skryte-brosjyrer i neven. Next, please!
422
Mange bergensere påstår at Brann er noe mer enn en fotballklubb. Det er en tilstand i sjelen, sier de. Omtrent slik er mitt forhold til lille Antiparos også. Jeg kan ikke riktig forklare det, og har heller ingen intensjoner om å prøve. Jeg bare registrerer at Antiparos "gjorde noe" med meg den første gangen vi var der"¦ med fare for å fremstå som litt naiv vil jeg faktisk gå så langt som å kalle det "kjærlighet ved første blikk" :-)

Iallfall fra min side. Antiparos var forlengst stor nok som turistmagnet til å overse meg i mengden av feriegjester, så jeg har ingen illusjoner om at forholdet er gjensidig. Men det gjør ingenting. Jeg nyter min forelskelse, og holder den ganske lett ved like. Jeg ser ikke for meg noe "giftermål" likevel, ikke en gang på mine eldre dager når fritid er overskuddsvare og drømmer skal realiseres. Til det er nok Antiparos for liten og for "uspennende", og dessuten er vel ikke vintrene i Egeerhavet noe som får den jevne nordmann til å flomme over av begeistring?

Men som feriemål? Et sted man kan drømme om gjennom lange, mørke vintermåneder? En kortvarig "date" for noen heftige opplevelser? Ubetinget"¦ man skal være rimelig sær i sine ønsker og lyster hvis man ikke kan finne ett eller annet på Antiparos som evner å røre sjelen. Der skrives om den bilfrie hovedgaten, som gjør landsbyen så herlig ubekymret for barnefamiliene, selv har jeg mer sansen for den langgrunne havnen og fiskerne som ankrer 30 meter utpå og bare vasser i land. Der omtales spisesteder og bosteder og "alle fasiliteter", jeg lar meg fascinere av den ikke-eksisterende forskjellen på flo og fjære.  

Jeg skal ikke gi meg i kast med noen lyriske beskrivelser av den lille øyen, til det er mine evner for begrenset, og kanskje fortjener den det heller ikke. For hvor rart det enn kan høres så har ikke Antiparos noe så veldig spesiellt å by på (bortsett fra den berømte grotten, selvfølgelig), men det er likevel en fantastisk artig øy. Liten og lett overkommelig, og med en nærhet til det gode liv som man kanskje må lete lenge etter for å finne andre steder.

I dette vil kanskje mange andre nordmenn som har besøkt AP være uenig med meg? Vi har hatt den gode lykke (og forstand?) å dra dit utenom den verste turistsesongen. Aldri har vi opplevd kø i hovedgaten, aldri har vi opplevd drepende mygg, aldri har vi måttet vente for å finne plass ved noe matbord. Og angående det med å treffe naboen"¦ vi nordmenn har jo etter hvert blitt et svært så reisende folk, med økonomi til både en og to turer pr år"¦ og er vi ikke ganske like i hva vi liker da? Og forresten"¦ hvor ofte snakker vi egentlig med naboen når vi er hjemme?

Vi verken så eller hørte andre norske- iallfall gjorde ikke jeg det- før den kvelden midt-ukes da vi benket oss i hovedgaten for å se Norge-Hellas på TV. Det ble jo også en opplevelse. Vi satt to norske par på den ene "tribunen", og en munter gjeng greske ungdommer på den andre. Ikke akkurat det store opplegget for noen forbrødring via "the beautiful game". Men det var akkurat det som skjedde. Til og med reisefølget ble engasjert, og hennes forhold til fotball er omtrent som mitt forhold til Kasakhstansk mesterskap i saueklipping. (Ikke noe galt sagt om Kasakhstanske saueklippere!)

Der og da fikk vi et nytt bevis på de gode mennesker. Vi jublet på hver vår kant, og mitt sparsomme vokabular fikk virkelig kjørt seg underveis. Men vi forstod hverandre. Og det som gjennom kampen var godmodig mobbing og latterliggjøring endte i hand-shakes og gjensidig respekt. Antagelig var grekerne adskillig mer fornøyd med det uavgjorte resultatet enn noen nordmann hadde grunn til å være. Men pytt pytt"¦ it's just a game.


XXXXXX

Ungdommen presenterte seg som Dimitri. Eller rettere sagt, jeg spurte hva han het. Vi pratet lett og ledig mens han ledet oss innover piren og bortover til venstre mot kirken og den gamle møllen. Vi kikket på husene og på hverandre og tenkte vel på den gangen vi satt værfast"¦ så svingte han til høyre og ledet oss frem til Antiparos Hotel. Hm"¦ javel? Hotel? Var det det vi hadde tenkt oss da?

Hva vi enn hadde tenkt oss, det ble Antiparos Hotel. Ikke bare fordi rommet så greit ut, eller fordi prisen var behagelige 25€, men også fordi jeg la merke til noen ørsmå detaljer ved inngangen. En støpt rampe opp fra gaten"¦ dørstokker som var fjernet"¦ gangen nede hvor til og med brannslukningsapparatene var hektet av veggen. Jeg bare måtte spørre.
"Yes, Naijah" sa Dimitri og smilte. Jeg måtte spørre igjen. Naijah? Tok jeg så feil? Så ble misforståelsen rettet opp. Nigel"¦ med gresk uttale :-)

Da visste jeg at dette var iallfall gode mennesker. Skotten Nigel, som livet kanskje ikke har fart så snilt med. Hobbypoeten og rullestolbrukeren som ble blank i blikket når han snakket om hvordan disse menneskene tok imot ham. Han som brukte vinteren i Glasgow til å tegnsette sin litt naive hyllest til disse menneskene og denne øyen og dette hotellet. Han vi hadde snakket med og kjøpt bok av, og som jeg hadde spandert en øl på fordi han gjorde mitt reisefølge lykkelig nostalgisk.

Oppholdet på Antiparos fikk en god start. Og siden tok det seg bare opp. I løpet av de neste fire dagene gjorde vi ingenting"¦ annet enn å være levende, ferierende nordmenn. Det er jo slett ingen ubehagelig tilstand, uansett hvor i verden man enn måtte befinne seg.



For ca to og et halvt tusen år siden skjedde der et jordskjelv som rystet det sentrale Egeerhavet. De lærde strides visstnok litt om hvorvidt Antiparos allerede var en øy for seg selv, eller om det var denne bevegelsen i jordskorpen som rev en bit av det som i dag er Paros. Iallfall har ikke jeg funnet noen enighet om dette. Rent bortsett fra de lidelser denne hendelsen må ha påført mange mennesker, så er jeg glad for at situasjonen er slik den er i dag. Man vet at det en gang i tiden har eksistert en broforbindelse over det grunne sundet (drøye fire meter dypt på det meste), men nå til dags durer det små ferger mellom Antiparos by og Pounda på Paros. Fergene ligner nesten på militære landgangsfartøy, med sine brede baugporter og høye sider. Turen over tar ikke mer enn 6-7 minutter, de dagene det blåser litt beveger fergene seg nesten sidelengs, som krabben :-)


Dimitri var sønn i huset. Allerede første kveld ble vi godt kjent med vert og vertinne. Giorgios og Giorgia (Jorjos/JorjIIa). Eller George og Georgia, som de smilende mente var korrekt på vårt umulige språk. Tydeligvis på slutten av sesongen begge to, noe de også ga uttrykk for etter hvert. De så rett og slett frem til noen måneder med normalt liv uten turister og stadige krav om å prestere. Hvor mange rom de hadde på hotellet vet jeg ikke, men belegget var ikke plagsomt de dagene vi bodde der. Kanskje derfor de tok seg tid til å prate litt? Eller kanskje var det rett og slett fordi vi tok oss den frihet å prate med dem"¦ at jeg uten videre lot dem forstå at de var interessante mennesker for meg?

Eller kanskje var det notisblokken min som gjorde susen? Giorgios øyet den adskillig mer enn han brydde seg om videokamera og rulletobakk og andre særegenheter. Det forbløffende åpne blikket i det brunbarkede, værbitte ansiktet sveipet stadig vekk over min penn og mine notiser. "You journalist, Andrea?".

Det var det han kalte meg. Andrea. Close enough. Akkurat som Dimitra ble en selvfølge for reisefølget. Han tok seg bryet med å forklare sammenhengen. Så lærte vi noe der også"¦ det skulle få oss til å klukkle en drøy uke senere.

Og det var det han kalte meg neste morgen også. En rimelig fin morgen, som riktignok startet altfor tidlig. Jeg VIL jo ikke stå opp kvart over fem! Men naturen krever sitt, og hvorfor skal man egentlig sove vekk god tid? Jeg fikk iallfall god anledning til å se "downtown" Antiparos våkne til liv. Jeg satt på den smale stripen av en veranda og nøt min morgenkaffe, og hørte natteranglerne snøvle seg hjemover. Tidvis morsomt, men ikke spesielt fascinerende.

Tuslet ut i halv åtte-tiden, med kamera klar for innsug. Nådde ikke gaten en gang. "Andrea!".  Det kom fra den kombinerte resepsjon/stue-for-familien. Han hadde stemme som en hvalross. (Bare så det er sagt, jeg har faktisk hørt en hvalross"¦) Lav, hes og mektig. Han løftet en av de digre nevene og vinket meg inn. De var der begge to, Giorgia bød på kaffe, og vi pludret litt mer om dagliglivet og den slags. Så ville han plutselig by meg på "någo attåt" kaffen. Jeg tenkte at det var vel den vanlige "shot'en" med ouzo eller noe sånt, men den gang ei.
Jeg holdt på å ramle av stolen da han kom tilbake med et melkeglass smekkfullt av Metaxa!

Den greske versjonen av cocnac/brandy kan sikkert smake himmelsk for noen. Selv drikker jeg det nødig- uten å være nødet.  Men hva gjør man vel ikke for å tekkes sitt vertskap?

En time senere kom jeg meg omsider ut i solen. Med en kvartflaske Metaxa innabords før klokken halv ni om morgenen, så er det ingen urimelig antagelse at humøret var bra. Jeg gikk det litt av meg, mens jeg lot kamera fange små detaljer og større panorama. Tre år siden sist"¦ landsbyen hadde ikke forandret seg i hele tatt!

Nåja. Prisene var iallfall annerledes. Jeg skvatt litt over frokost-regningen, den lå på et anstendig norsk nivå. Var nok plasseringen der nede ved havnebassenget som gjorde det, man fikk vel betale litt for utsikten også. De kunne iallfall ikke skylde på etterspørselen, for såpass sent i sesongen var det god plass rundt bordene bortover langs promenaden"¦



Slik startet den første morgen der på Anti. Å sammenligne med dagen før var jo helt urimelig. Men likevel"¦ var det virkelig bare ett døgn siden jeg satt forhutlet på en steintrapp i Perissa og fantaserte om kaffe? Helt utrolig"¦ og helt herlig. Inntrykkene stod jo i kø. Opplevelsene var så mange, liksom. Jeg ble nesten litt melankolsk der jeg satt. Så heldige vi var, egentlig?
Som kunne reise sånn og oppleve noe annet enn hverdagen? Som fritt og ubekymret kunne oppsøke det vi likte aller best"¦ solen og varmen og "det gode liv"? To friske, oppegående mennesker som kunne la tilfeldighetene råde, uten å måtte ta hensyn til "praktikaliteter""¦ Kvelden før, f.eks"¦ vi hadde matet kattene på taverna Klimataria og fundert litt rundt livets viderverdigheter og de ulike samfunn"¦ en god opplevelse"¦
Båtturen ned fra Parikia var jo bare herlig"¦ den lille halvtimen visket vekk minnet om heisaturen fra Sifnos"¦
Og stadig nye mennesker. Aldri et vondt ord. Knapt en eneste sur mine. Vennlige, hjelpsomme mennesker. Spennende mennesker. Gode mennesker. Kali Antropi.
423
De fleste mennesker har vel sin egen personlige "ti-på-topp"-liste over ting de opplever som svært så ubehagelig. Alt fra det å sveve i en blikkboks titusen meter over bakken, via krypdyr og trange rom, til det å måtte snakke foran store forsamlinger. Høyt på min egen liste ligger det å ikke få morgenkaffe"¦

Når det skjer, da sliter jeg med å overbevise omgivelsene om at jeg tilhører rasen homo sapiens.  At jeg ikke klatret ned fra trærne i går. Antagelig var han inne på slike tanker, vår gode greske husvert, da han ti på seks om morgenen ble overfalt av en gal nordmann som insisterte på å gjøre opp for rommet og som gjerne ville ha fatt i en taxi attpåtil.

"Now??? You want to leave NOW???". Med sin pussige engelsk fikk han det til å høres ut som "one-two-live". Det hjalp ørlite på humøret. Og da han på nærmest tegneserievis klappet begge hendene mot hodet og mumlet "ouff OUffff""¦ da var koffein-mangelen glemt for noen sekunder.

Etter en stund dukket fruen opp. Tydelig at det var hun som var sjefen rundtom der. Kanskje var det derfor han hadde okket seg sånn"¦ tanken på at han måtte vekke "dragen" :-) Ikke var hun helt hundre prosent påkledd heller, men i merkelig godt humør likevel. Så vi betalte våre 35 euro og fikk passet tilbake, og hun tok vel siste stikk ved å kreve 20 euro for at gubben skulle kjøre oss ned i havna. "Same as taxi!".

Lettere anemisk forlot vi Perissa for denne gang.


Det var fortsatt ganske mørkt da vi steg ut av bilen nede i havna. Jeg undret meg litt over den manglende aktiviteten. Hvor få mennesker der var. Athinios er lite annet enn en kai og en gate og en rekke med tavernaer og billettkontorer, trykket inn i den steile fjellsiden. Og når det drar seg til en eller annen fergeavgang pleier det å være fullt opp med folk og biler i kaotisk forening.  Det så mistenkelig stille ut"¦

Men vi fikk nå kaffe. OrDENtlig kaffe. Både to og tre krus gikk med. Det hjalp betraktelig. Og vi erfarte at hukommelse er vel og bra, men ikke alltid til å stole på. Der lå forklaringen på stillheten. Blue Star gikk klokken sju alle dager, bare ikke lørdager. Da gikk den ikke morgenruten i det hele tatt. Og highspeed'en gikk ikke før lunsjtider. Med en helt vanvittig billettpris. "Sorry, no economy". Ouff"¦ jeg okket meg og måtte tenke på verten i Perissa. Hva nå?

Det begynte å sige inn med yngre reisende. Studenter som sikkert back-pack'et på stramt budsjett. Grunnen var klar, det eneste alternativet videre nordover var "gode gamle" Romilda. The Blast from the Past. Den skulle gå klokken åtte, og hadde rute innom både Ios og Naxos. Bygget i 1974, antagelig en av de tregeste ferjene som fortsatt går der nede, og på øyhopperbibelens nettsider står den merket med avskrekkende rødt: "AVOID this boat"!  
Jeg okket meg enda mer"¦ fem timer til Paros!?
Men billettene var jo rasende billig da"¦

I sannhetens navn skal jeg innrømme at det stort sett var min motvilje mot laaaaaange reiser som gjorde meg skeptisk. Var jo ikke Romilda sin feil. Ganske diger båt, som durte stødig av gårde, og ikke mer slitt enn at det var fullstendig akseptabelt. Og hun (båter er damer, er de ikke?) har et praktfullt utsiktspunkt foran broen som gir anledning til å se ting fra en annen vinkel. Som jeg stod der og studerte Oia mens vi slet oss forbi, fant skipperen det opportunt å vekke alle som fortsatt måtte sove der oppe på kanten. Aldri har jeg hørt en skipsfløyte brøle så høyt og så lenge, og de fleste av oss passasjerene som stod der fremme ble vel kvitt det vi eventuellt måtte ha av ørevoks. Man trengte ikke være spesiellt språkkyndig for å forstå hva det franske reisefølget mente da de kikket opp mot broen og mumlet seg imellom. Sadiste!

Restene etter uværet dagen før hang igjen på en ganske okay måte. Det gjorde luften usedvanlig klar. Jeg har snart kommet ut av tellingen på hvor mange ganger jeg har tatt båt fra Santorini, men den dagen var litt spesiell. Jeg så jo hele verden! Ios virket nær og diger rett foran oss, og at Anafi og Folégandros også var helt klare overrasket bare litt, men jeg så jo helt øst til Astepalea, og til og med en flik av Milos den andre veien!

Det kortet turen. Ofte og lenge stod jeg der fremme, og lot fantasien ta meg med på reise. Himmelen var knall blå med masser av drivende skyer, sjøen var "creppete", og temperaturen sånn at det var godt med jakke på. Men jeg kunne se husene på Sikinos, og tenkte på historiene om "øyhopping i praksis""¦ en av de siste øyene som fikk skikkelig kai, passasjerene måtte hoppe fra fergen og over i småbåter, så der borte var visst sjøbunnen overstrødd med ryggsekker og sandaler :-)"¦ jeg så Amorgos langt der borte og funderte over hva vi hadde gjort på nå hvis ikke været hadde bestemt for oss"¦ jeg så den steile sydveggen på Iraklia og tenkte på "min" øy bak der igjen"¦ mitt reisefølge holdt seg stort sett i salongen med sin bok, men vi fikk oppleve det ikke altfor hektiske landligget på Ios, og ble enige om at sesongen antagelig var "over det verste" på den øyen og. Det var før de to amerikanske ungjentene kom om bord og konket "flat out" på bakerste dekk!

Masser av mindre båter på sjøen. Overraskende mange, faktisk. Seilbåter og motoryachter i travel ferd mot ett eller annet mål de sikkert hadde planlagt å nå dagen før. Et lite fly gikk inn for landing på Paros"¦ var ikke det en av de bratteste flyplassene i Europa? Ville de bygge ut den, og spare mitt personlige paradis på andre siden av sundet? Hadde hørt rykter om at en slik lokaliserings-diskusjon foregikk"¦ Paros eller Naxos for 737'ene med solsultne turister? Jeg foretok en mental "hende-folding", og håpet på det første alternativet. Kan ikke hjelpe for det"¦ Benidorm og Playa Ingles er fascinerende skuer, men best som akkurat det.

Rart å runde Stelida og se Portara'en og Naxos by der inne, og vite at jeg ikke skulle gå i land. Var noen år siden sist det skjedde. Stirret innover mot Agios Georgios og Paradise, og tenkte på Manoli og Sofia og alle andre kjente. Romilda vrengte til på sitt gammelmodige vis, og ganske snart lå ferjelemmen mot betongen. Jeg hang på rekken der bak og så på trafikken inn og ut av hekken, og tok meg i å kikke etter "kjentfolk" på kaien. Var det ikke Yannis' Golf jeg så der inne?
Vel"¦ jaggu så jeg ett og annet kjent ansikt også. Virkelig rart"¦ de kjente nok ikke meg :-)

Turen videre rundt nordenden av Paros foregikk i strålende sol på akterdekket. Naoussa lå der inne i "gapet" og smilte mot oss. Sydgående "BlueStar" kom imot og passerte, baugen stanget lavt i sjøen som vanlig. En norsk dame satt ved siden av oss og forsøkte å vinne et ungpikehjerte med historier og bilder fra små-kykladene, uten å ane at vi var norske"¦ rett som det var løftet jeg blikket mot himmelen og kikket etter kondensstriper og tenkte på de første av "naboene" som var på vei nedover. 14 dager på Santorini"¦ ville de overleve det?

Never mind. Ti på halv to steg vi i land i Parikia, og da var jeg rimelig lei av hele Romilda. Kaien til venstre, hvor båtene til Antiparos pleide å ligge, var opptatt av et halvstort cruiseskip. Jeg måtte myse litt rundt. Til høyre var kaien delt av et nytt gjerde, det hadde jeg ikke sett før. Jeg tenkte at det lignet de som har kommet opp i Bergen, det som stenger de indignerte innfødte borte fra sine kaikanter. Hadde Parikia blitt en internasjonal havn???
Bak passasjer-skurene stod horden av roomies, og de første av mine medreisende hadde allerede begynt sin spissrotgang. Så måtte jeg speede opp for å henge med reisefølget, hun og mange andre satte kursen mot den "forbudte" siden av skurene, og det hele skapte et herlig kaos blant romselgerne som plutselig oppdaget at halvparten av dagens fangst var i ferd med å slippe ut av nettet.

En ungdom rakk å stikke til oss en reklame. Han skulle vi senere bli godt kjent med. Han forklarte at båtene til Anti nå la til ved utsiden av kaien. På andre siden av det der gjerdet. Jeg tenkte at det var nå litt rart, jeg hadde jo sjekket web-kamera jevnlig og sett de små båtene ligge på sitt vante sted hele sommeren. Det hadde vel noe med det der cruiseskipet å gjøre? Han rakk også å fortelle at det var halvannen time til neste båt. Tid nok til en matbit, tenkte vi. Så ble vi nærmest overfalt av en mistenkelig jovial kar, som forsøkte å overbevise oss om at hans sted(er) var det absolutt beste som fantes på Paros. Svensk snakket han plutselig også, da han hørte hvor vi kom fra. Det holdt hardt å beholde masken og folkeskikken, men det gikk omsider opp for fyren at vi faktisk mente alvor da vi sa nei takk.

Rett ved siden av billettkontoret på det første hjørnet ligger Oasis café, og der fant vi et bord langs fortauet og studerte folkelivet og drakk kalde øl og kokino krasi og spiste "verdens beste" ham & cheese-omelet. (Min bedømmelse"¦ den var virkelig god!) Været var bra, humøret var bra, ting var ikke for hektiske og alt var egentlig sånn som det skulle være. Rundt oss kom store greske familier og satte seg, vi havnet ørlite bak i service-køen av den grunn, men det hjalp med noen efaristå og parakalå og litt sånn. Kelneren ble riktig grei han, etter hvert.

Men vi skulle jo videre. Antiparos lå bare en liten halvtime unna, jeg gledet meg som en unge.
Den lille øyen har etter hvert fått et litt (etter min mening) urettferdig rykte på seg blant norske Hellas-farere. "Bare nordmenn der!", snøftes det lett nedlatende på diverse nettforum. "Vil du treffe naboen, så dra til Antiparos!", sier andre, og fyller på med skrekkhistorier om zillioner av blodtørstige mygg og strender knapt verdt å nevne. Og stakkars Jan Bergtun- som bare ga uttrykk for sin kjærlighet til øyen- får skylden for å ha hausset opp og ødelagt stedet fullstendig ved å skrive så varmt på nettet. Se selv og døm"¦ for meg er dette en eneste lang kjærlighetserklæring.  http://www.islandstrolling.com/islands/cyclades/antiparos/norwegian/antiparos.htm

Turen fra Paros til Antiparos kan gjøres på to ulike måter. Vi valgte jo den enkleste. Tok båten direkte fra Parikia. Den tidligere omtalte unge mann dukket opp på kaien og virket behagelig avslappet. Det var bare å følge etter han når vi kom ned, så skulle vi helt sikkert få fint rom. Han skulle "hjem", sa han. Dessuten jobbet han litt på båten innimellom"¦ når det passet seg sånn. Jeg har etter hvert fått inntrykk av at det å "ta et tak" på lokalbåten faller ganske lett for de Antipariske ungdommer"¦

Vi fant plass på en av hagebenkene "top-side". Måtte kaste t-skjorten etter hvert. Herlig å sitte der og kjenne freden bre seg i sjelen. Ingenting kunne gå galt nå. Jeg har alltid hatt den følelsen når det gjelder Antiparos, at jeg "er der" i det øyeblikket båten slipper fortøyningene i Parikia. Selv om vi har opplevd en skikkelig heisatur med den lille båten, og faktisk også blitt liggende "værfast" på den lille øyen. For meg er den båtturen en del av Antiparos, liksom. Like mye som landsbyen eller strendene.

Jeg tror jeg nynnet. Ja"¦ sang, faktisk! Vi gled nedover langs kysten av Paros, og var i godt humør begge to. Solen var stor og glødende, himmelen skyfri. Morgenens krystallklare luft var borte, nå rådet dis fra dampende hav. Varmedisen som lovet så godt. Det var bare en uke siden vi kom ned, men vi hadde opplevd så mye og så mangt at det virket som en uendelighet. Ikke et øyeblikk hadde jeg savnet noe der hjemme (kanskje bortsett fra katten :-)). Og ennå hadde vi to uker til på oss"¦ var det rart jeg sang?
424
Fredag 7.september.
En dag som for alltid har plassert seg i minneboken. Men den begynte som de fleste andre, stille og rolig og uten de helt store faktene. Natten hadde vært heller urolig, altfor varm i begynnelsen og altfor kald utpå morgenkvisten. I tillegg summet myggene iltert, så søvnen ble ganske oppstykket mens vi strevde med å dekke oss best mulig med laken.

Men jeg fikk nå min solitære morgenstund, med kaffe og oppvåkning og stille kontemplering rundt livets viderverdigheter. På min notisblokk har jeg bemerket litt mer dragning i luften og masser av skyer, og lurt på om det ble en ny vindfull dag. Med spørsmålstegn bak. For det virket slett ikke spesielt voldsomt der jeg satt. Bare noen litt større bølger som rullet langsomt innover. Det ble ikke tatt med i vurderingene i det hele tatt. Jeg kjente bare at jeg hadde lyst til å dra der ifra.

Gnagsårene må kanskje ta litt av skylda. Jeg var kanskje gretten over dem? Strevde med noen plasterlapper også, og ble vel ikke bedre stemt akkurat. Dessuten hadde disse fjellene rundt oss begynt å "gå til meg". Jeg følte meg innestengt, liksom. Ingen horisont eller sol som gikk "i hav". Det ville vi ikke få så mye av på neste øy heller, men iallfall adskillig mer enn det fantes der i Kamares. Og jeg liker å se langt"¦ jeg opplevde en gang i den amerikanske midt-vesten å se flat horisont hele sirkelen rundt, og det minnet sitter spikret i hukommelsen.

Men hva så da? Planen vår videre var jo klar"¦ den hadde nærmest gitt seg selv. For sånn er fergeforbindelsene lagt opp der i Kykladene. Nord-sør, i vestre, midtre og østlige linjer. Det å komme seg "på tvers" av rutene er slett ikke alltid så lett. Vi hadde jo bestemt oss for Antiparos (vi ville det begge to), og for å komme dit må man uansett til Paros først, og dette året var det bare to ukentlige avganger mellom Sifnos og Paros. Søndag og tirsdag, via Serifos, med "gode, gamle" Panagia Hozoviotissa (har sitt navn etter det berømte klosteret på Amorgos).

Så hvis jeg ville videre nuh, så innebar jo det en større omkalfatring av våre reiseplaner. Hvordan få det til, og hvor skulle vi dra? Milos lokket ikke spesielt, og vi kom absolutt ikke nærmere Anti på den måten. Snarere tvert imot. Serifos var jo et alternativ, bare et lite hopp nordover. Så kunne vi drøye to netter der og ta "hosovisetisso" :-)  på søndag kveld. Men fristet Serifos da? Ante lite om øyen, annet enn at det var det visst ikke så mange andre som gjorde heller.

Hm"¦ mine funderinger ble avbrutt av at de tre "fransøsene" på naborommet kviknet til. Bon Jour kan jeg klare greit på det der språket, og mange andre ord også, men hele setninger og den slags hører til det hinsidige. Og antagelig vil min uttale gi en frankofil pustebesvær. Men vi konverserte nå litt, ettersom de var ufranske nok til å kunne noen ord på engelsk. Og uten at de visste det satte de meg på tanken om Amorgos"¦ Luc Besson og hans film Le Grand Bleu. En film jeg aldri har sett og som jeg antagelig aldri kommer til å se, men som stadig vekk nevnes i omtalen av den øyen. Havet skal visst være blåere der enn noen andre steder"¦

Javel. Vi hadde jo diskutert det før vi dro hjemmefra. Amorgos, altså. Reisefølget hadde uttrykt stor skepsis og litt motvilje, hun hadde en oppfatning av Amorgos som et sted med høye fjell og fint lite annet. Jeg visste at flaikætten gikk utpå kveldingen, det ville bli en 3-4 timers tur, tilbake den veien vi hadde kommet før den snudde nordover sentrallinjen. Som et stoppested før vi tok for oss av små-kykladene gikk det vel an? Vi ville ikke være fremme før seint på kveld, men rom fant vi alltids. Og det var jo en rimelig behagelig reisemåte"¦
Men da sa vi jo samtidig farvel til Antiparos? Ikke en avgjørelse man tok med lett hjerte. Men senest om en uke måtte vi være på Naxos. Det var spikret. Og både små-kykladene og Anti i løpet av en uke virket nesten litt heseblesende"¦ gjorde det ikke? Men Koufonissi og Schinoussa og de der hadde jo alltid lokket"¦ hmm"¦

Så ble det sånn. Vi kjøpte billetter før vi pakket sammen. Bakerkonen var bare smil, og ønsker om god tur videre og velkommen tilbake. Bagasjen fikk stå på bakeriet mens vi sløvet oss gjennom dagen. Litt spising underveis, mens vi registrerte at vinden økte, og vi fleipet med at det kanskje var best å ikke ha altfor mye i magen. En god bok. Hyggelige folk å prate med. Jeg hørte uling i rigger og tauverk mot aluminium, men det var da langt fra så ille som to dager tidligere? Ganske varmt iallfall, ikke så langt unna tredve pluss. Jeg hadde meg til og med en snuing utom fergekaien, bare for å sjekke vei og føreforhold"¦ pytt, det der så greit ut. Og alle ferger og katamaraner kom og gikk som de skulle, ikke sant? Ingen forsinkelser eller noen ting"¦ det var sikkert bare noe lokalt.

Men flaikætten var jo av de mindre, da. Lett påvirkelig, og pent nødt til å innrette seg når Neptun breiet seg i sengen. Helt fra Athen kom den også. Det skulle ikke forundre meg hvis den var litt sen"¦
En god halvtime forsinket dukket den opp rundt neset der ute, og da så den egentlig veldig liten ut mot de hvite skavlene. Vi drøyde ventetiden med å studere den store seilbåten som prøvde å bakke til mellom de andre seilerne innenfor moloen. Det var bortimot umulig i den vinden. Til slutt ga mannskapet opp og satte til havs igjen. Inne på fergekaien hadde skavlene blitt til store bølger som sendte sjøsprøyten langt innover betongen, og vi var glad for at vi stod i det der skuret og hadde livd for både vind og sjø. Situasjonen plaget meg ikke noe særlig. Det hele var litt sånn uvirkelig liksom.
Rart å tenke på at vinden var umerkelig og temperaturen mye høyere rett inni gata der"¦

Vi kom oss nå om bord, etter en del ståhei. Båten la til på innsiden av kaien, det ga meg en liten forutanelse av noe. Mannskapene virket litt stresset, og det ble uvanlig mye gauling frem og tilbake mens de med vaktsomme blikk loset passasjerer av og på. Det var da svært? Og bare halvfull salong? Utenfor toalettet så jeg en ungjente som jeg visste jeg hadde sett der nede i andre sammenhenger, men ikke klarte å passere i forbifarten. Hun var temmelig blek om nebbet, og tydelig opptatt av å bli værende der i det området"¦ noe senere så jeg henne igjen, og nå vet jeg at hun hadde jobbet hos Dimitri på Santorini. Jeg har henne på video. Adskillig mer munter og blid 
Sjøen var jo merkbar med det samme vi kom utenfor piren. Og da vi rundet neset og satte kursen sørover ble det ganske raskt klart for meg at dette ville bli noe annet enn de hjemlige fjordkryssinger. Hu hei!, hvor det går.

Fortsatt hadde vi dagslyset så det foregikk i kontrollerte former. Skipperen kunne se alle sjøer som kom, og regulerte farten med stor dyktighet og nennsom hånd. Men hele storhavet inn fra siden var jo nødt til å påvirke det lille nøtteskallet vi befant oss på. Som et såpestykke skled vi sidelengs ned fra den ene bølgetoppen etter den andre. Sifnos forsvant rykkvis på motsatt side, folk satt anspent og opptatt med sitt, og selv satt jeg og lurte på om jeg ville bli sjøsyk. Liker ikke berg-og-dalbaner heller"¦ iallfall gjør ikke magen min det.

Og dette tegnet jo til å bli en rollercoaster-ride av de store. Overrasket oppdaget jeg at det var litt fascinerende å sitte der og se ut på bølgene. De virket ikke særlig store før de kom tett innpå. Jeg hadde hørt at det kunne være smart å finne noe å feste blikket på, noe fast og iallfall ikke sjøen som rullet og raste. Hm"¦ var det ikke Kimolos den het, der der øyen der? Lillebroren til Milos? I noen minutter låste jeg blikket på silhuetten der borte, mens reisefølget prøvde å sove og virket totalt upåvirket av skuespillet.

Nesten en time etter ruten nådde vi Folégandros og Karavostassis havn igjen. Den ligger ganske beskyttet for nordvesten, men sjøen gikk grov likevel. Jeg prøvde å forstå hva skipperen hadde i tankene. Ville han lirke seg inntil ytterkanten av piren og så vri seg rundt ved hjelp av motorkraft? "Ri" rundt hjørnet, liksom? Sjøen ville iallfall noe annet. Med et brak fikk vi det ubeskyttede betonghjørnet midt i siden, og passasjerene som allerede hadde reist seg ramlet overende som bowlingkjegler. Jøss.

Innen vi kom oss fra Folégandros hadde mørket begynt å senke seg. Og akkurat det skjer jo ganske fort der nede. Men jeg oppfattet at vi tok en litt uventet kurs. For halv maskin rullet vi over mot Sikinos og listet oss langs sydsiden av den. Skipperen søkte nok så mye livd som mulig. Var dette uvanlig sterk sjø for grekerne ogå? Vi snakket om det, jeg prøvde å beskrive geografien for reisefølget. Snart måtte vi jo tørne sydover. "Make a dash for it", som det heter på nynorsk. Søke korteste strekning med åpent hav og håpe at det verste kom inn bakfra.

Jeg anslo at vi ville bruke bortimot en time ned til Santorini. Kunne jo ikke gå for fullt, det var knapt nok "Blue Star"-tempo vi beveget oss i. Mer folk om bord nå, men det var fortsatt hele ledige seterader. Og kø ved toalettene"¦ mannskapet gikk rundt med nye "barf-bags""¦ stadig vekk forsvant dørken under oss og langsomt begynte lukten av oppkast å bre seg i salongen. Småunger som gråt. Til venstre foran meg satt en brunbarket kar som jeg ville trodd var gammel fisker og vant med sjøen. Fingerknokene hans var hvite, så hardt holdt han i armlenet. Var det på tide å bekymre seg, eller?

Vi hoppet og skvatt gjennom beksvarte natten. Forundret og lettet innså jeg at jeg ikke var kvalm, bare svimmel. Den konstante bevegelsen var ubehagelig, men ikke noe mer. Verre var det med den unge damen der borte som satt foroverbøyd og fortvilet forsøkte å skjule de lydene hun lagde"¦ jeg kikket i taket og talte lamper og nynnet for meg sjøl og kom i tanker om at dette egentlig ikke var ferie. Nå var vi veldig forsinket, og skulle dette fortsette ville vi ikke være på Amorgos før langt over midnatt. Var det noe kjekt da? Skopelitis'en gikk jo videre grytidlig? Jeg delte tankene med reisefølget.

Omsider så jeg lys der ute, og vi skvatt inn åpningen mellom Oia og Thirassia. Jeg hadde jo trodd at skipperen ville speede opp litt, nå som vi var inne i Calderaen, men det skjedde ikke. I stedet hørte vi et kraftig dunk, nesten som om vi hadde truffet ett eller annet i sjøen, og jeg fikk en ekkel følelse av at vi bare hadde en propell på gang. Hvordan det nå enn var så gikk det i rykk og napp innover mot havnen. Tiden gikk, og ingenting var okay. Røykesjuk var jeg også. Jeg tok en avgjørelse der og da. "Vi går i land", sa jeg. Det førte til litt diskusjon, men ble mer og mer logisk etter hvert som minuttene tikket. Over høytalerne fikk vi opplyst at det var mange forsinkelser og kø ved kaien, så vi ble liggende der og "andøve" en lang stund.

Og hvilken ilandstigning det ble! Aldri har jeg opplevd maken, ei heller forestilt meg at slikt kunne skje. Jeg hadde jo ikke en gang tenkt at det kunne være et problem der inne i halvmånen. Men det er en diger halvmåne"¦ mye sjø som kan bevege seg fritt.
Alle fergene legger jo til med akterenden først. De store katamaranene også. Så ligger de der og rir, med baugen mot bølgene, og bruker propeller og trosser og anker og alt som er for å holde posisjonen. Kanskje kan sjøene føre til at ting tar tid, men det er stort sett problemfritt så lenge man er obs på at fergelemmen kan bevege seg mot betongen. Dumt å få foten mellom"¦

Den lille aluminiumsboksen vi kom med skulle jo selvfølgelig legge siden inntil. Ai, ai! Den har ikke så mye å rutte med av muskelkraft da. Det hele ble faktisk litt sånn "på film".
Fra vi reiste oss fra setet til vi hadde betong under sandalene tok det en god halvtime. Gang på gang klasket vi mot kaien, jeg stemplet meg mot veggene og forsøkte å holde kontroll både på meg sjøl og bagasje. Reisefølget skvatt rundt som et nyskjerrig ekorn, og syntes visst dette var fryktelig spennende. Passasjerene slapp i land i puljer. Mannskapet ropte og skrek om kapp med vinden, og hadde sin store hyre med å holde skikk på folk som så ut som om de var villige til å hoppe over rekken nårsomhelst.

Der er en ørliten molo i havna der på Santorini. Den var mest for syns skyld. Jeg stod i døråpningen og kunne nesten ikke tro at bølgene slo rett over. Jøss"¦ ikke rart vi dunket litt! Bang i kaien, før vi skvatt fem meter utpå igjen. To karer løp langs rekken med noen digre blåser, og prøvde å ta av for den verste støyten. Inne på kaien stod masser av folk og fulgte dramaet, og ikke en av dem så ut som om de hadde tenkt seg om bord. Forståelig. Så ble det noen sekunders pause. Ned med landgangen. En overall-kledd på hver side grep folk i "ræven og nakken" og skysset dem av gårde. "Run run run!".

Helt villt. Kun for friske, foteføre folk. Urolig så jeg reisefølget på vei over. Pass deg!, skrek det inni meg. Hun fortsatte tjue meter innover kaien før hun klarte å stoppe 
Det gjorde vel kanskje jeg også. Vi var lettet. Oppkavet. Lett animerte nesten, selv om vi ikke hadde rørt alkohol på flere timer. Hva var det vi egentlig hadde opplevd nå? Var dette en dagligdags affære, eller hadde vi vært med på noe litt utenom det vanlige?

Back to square one. En uke tidligere hadde vi vært i samme havn. Var jo slett ikke meningen å være der, men likevel. Godt å kjenne fast grunn under beina igjen, noe som ikke beveget seg hele tiden. Innhegningen var som vanlig fullt av "roomies". Det var sent, vi hadde hatt en lang dag, vi orket ikke bry oss noe særlig. Lot oss kapre av den første. Det skulle vise seg å ikke være den beste. En ungdom som lovet gull og grønne skoger i Perissa (vi kikket på hverandre og visste ikke om vi skulle le eller gråte). "Close to the beach", som om det spillte noen rolle for oss. Vi ville bare ha tak over hodet for en natt, men erfaring fikk oss til å gi et svevende svar angående lengden på vårt opphold. Han sa 35 euro, noe som er fullstendig akseptabelt på Santorini.

Jeg kikket etter flaikætten mens den stavret seg ut gjennom bølgene. Slik det så ut ville den antagelig bruke bortimot to timer nord til Amorgos. Jeg var glad jeg ikke var om bord"¦

Etter litt frem og tilbake havnet vi i gamlefars lille personbil. Jeg var glad til. Syns det lekket bremsevæske av den der minibussen ungdommen først plasserte oss i. Så bar det av gårde oppad den svingete veien, og jeg lærte litt mer om trykk på riktige stavelser og sånn. Gubben virket grei nok han, men hadde begrensede engelskkunnskaper. Ta ElliniKAA... Han skrattet og bablet og vi skjønte ikke den dritt. Men jaggu gikk det unna da vi først var kommet over kanten. Han okket seg irritert over en enøyd banditt som kom mot oss på veien, mens jeg tenkte at hans egen bil aldri ville overlevd noen EU-kontroll i Norge.

Turen endte opp på en smal, humpete og delvis mørklagt grusvei. Jeg kjente igjen husene nedenfor, visste sånn omtrent hvor vi befant oss. Så stoppet han foran noe som mest av alt lignet "tysker-barakker", og fruen tok imot og geleidet oss inn til et rom som knapt når i "sub-standard". Sett fra utsiden sendte det tankene til Soweto på tidlig sytti-tall, og det ble ikke særlig bedre fra innsiden. En enslig 60-watts lyspære dinglet fra taket, der var ingen håndklær, det luktet innestengt og ikke var det nå helt rent heller.

Galgenhumoren fikk overtaket. Sengetøyet var jo rent. Og døren kunne låses (selv om noen hadde forsøkt å sparke hull i den fra innsiden). Vi orket ikke stresse med noe annet. Toppen av kaken kom da fruen lurte på hvilken pris sønnen hadde gitt oss, for så bestemt å mene at et rom av en slik standard egentlig lå i 45 euro-klassen. Jeg tror hun tok signalene våre, for hun ga fort opp.

Vi måtte bare ut og roe oss. Komme litt i kontakt med verden igjen. Det hadde skjedd så mye på så kort tid. Klokken nærmet seg elleve om kvelden, men vi tuslet tilbake til hovedveien og nedover mot stranden. Temperaturen var lun nok, vinden knapt merkbar. Fant oss en bar helt der nede. Satt der en times tid og pludret litt, hørte bølgene mot stranden og lurte på hva vi nå skulle gjøre. Reisefølget kunne knapt forlate denne øyen (og rommet!) fort nok, jeg rotet i hukommelsen og meldte at "bluestaren" gikk klokken sju neste morgen. Så ble det kanskje Antiparos likevel da?
425
Sifnos var også et nytt bekjentskap for oss. Omtykt både blant grekere og turister, visstnok. Med en tretusenårig, ganske veldokumentert, spennende historie. Men vi var vel mest opptatt av det som eventuellt skulle skje, der vi steg i land etter en drøy times grei katamaran-tur rett nordover fra Folégandros. Klokka var kvart over ett og solen stekte og vi hadde egentlig ingen helt klare planer eller formeninger om noe som helst. Bortsett fra at jeg gjerne ville bo ved sjøen. Og at denne havnen Kamares etter sigende skulle kunne by på det meste av det vi trengte.

Det gjorde den da også. Mange kunne sikkert tilbrakt en ferieuke der uten å savne noe som helst av materielle goder eller "kvelds-aktiviteter". En husklynge med tre-fire gater, beliggende i bunnen av en bukt som skjærer som en fjord flere hundre meter inn mellom høye fjell. Lang, finkornet sandstrand, uterestauranter langs kaikanten, butikker og ouzerier, internetcafe, grønnsakhandler, kirke"¦ alt tilsynelatende godt skjermet mot vær og vind. Tilsynelatende"¦

Hundre meter fra kaien ble vi kapret. Det skjedde så diskrét at jeg ikke merket det en gang. Jeg passerte nå bare en dame som stod der i en døråpning"¦ det var reisefølget som fikk med seg det ikke alltid like velkomne spørsmål. "Rooms? You looking for rooms?". Lettere forfjamset ble jeg stående der som bagasjevokter, og oppdaget at døråpningen var en overbygget gatestubb som antagelig førte til flere gater på baksiden. Gater og TRAPPER, skulle det vise seg.

Damen hadde et vanskelig navn. Jeg fikk det aldri med meg. Og mannen var baker, og sønnen var baker, og svigerdatteren var"¦ eh"¦ bakerinne? Sammen drev de bakeri (surprise!), mini-super og stort hus med mange "rooms". Noe ungepass og slikt ble det også tid til. Og jammen satt ikke damen både morgen og kveld og pratet med naboene. De dagene vi bodde der fikk jeg et inntrykk av noen særdeles arbeidssomme mennesker som gjorde alt det som måtte gjøres, men som likevel hadde humør og omtanke og gjestfritt overskudd. Som god nordmann (ferierende riktig nok) ble jeg nesten sliten bare av å se på!

Rommet virket rimelig nytt. Fint bad iallfall, det er jo viktig at den biten er på plass. Men ikke noe minikjøkken, bare et sånt lite gassbluss av campingtypen. Helt okay det, så kunne jeg lage morgenkaffen ute på balkongen uten å forstyrre så mye"¦ vannet kokte kjappere også. Og så hadde vi utsikt over stranden og byen og det meste som var. Kunne se fergene som kom og gikk, se alle seilbåtene, se gåseflokken som hver morgen vraltet bortover stranden. Og høyt oppe på toppen av fjellet på andre siden lå der et kloster som var flombelyst om kvelden og en visuell nytelse i mørket. Lyset fra byen nådde jo bare halvveis opp i fjellsiden, langt der oppe i mørket hang de hvite murveggene og kuplene og liksom svevde i løse luften.

Resten av dagen gikk slik de vanligvis gjør på nye steder. Gjøre seg litt kjent. Komme på nikk med naboer og annet. Finne butikken, fylle kjøleskapet med pålegg og vann og annen drikke. Nyte varmen og vissheten om at vi ikke hadde det travelt. For det var virkelig varmt der den første dagen, sikkert langt opp på tredvetallet. Den lange "trappegaten" opp til rommet ble en kraftanstrengelse, spesielt med fulle bæreposer"¦

 Î¦ÎŸÎ¥Î ÎÎŸÎ¥.
 Hvordan i himmelens navn kunne jeg gå rundt med forhåpninger om en gang å kunne mestre det der umulige språket? Jeg stirret litt fortapt på det håndmalte skiltet i bunnen av trappen/gaten. ΦΟΥΠΝΟΥ. Det stod med blå skrift. Og under var det en blå pil som tydeligvis viste retningen til dette ΦΟΥΠΝΟΥ. .Jeg lot blikket vandre oppover trappen. Til et annet skilt med  Î¦ÎŸÎ¥Î ÎÎŸÎ¥.
Bakeriet!
Jøss"¦ de små grå arbeidet på høygir, jeg rotet i hukommelsen"¦ P var R"¦ Θ var TH, var det ikke? ... da var det Φ som var F (jeg blander alltid de to der)"¦ forn"¦ furn"¦ fournos"¦ het det ikke forno på italiensk? Furnace på engelsk! Bakerens ovn!
Oppglødd (og litt stolt :-) ) gikk jeg ned på strandrestauranten og bestilte en Mythos. Så visste jeg altså hva jeg skulle se etter, neste gang jeg hadde lyst på ferskt brød. Og jeg hadde ingen vansker med å lese at ωασιλισ serverte σοθωλακι litt lengre borti gaten. Men det fikk bli en annen MERE.  Den ølen smakte aldeles fortreffelig!

Slik kan min opplevelse være. Litt sær, sikkert. Der andre ser forseggjorte gullsmykker eller lekre klær i et butikkvindu ser jeg heller grønnsakhandleren som fyller en bøtte med agurk og tomat før den heises opp i annen etasje, og jeg tenker at den gamle damen i andre enden av tauet kanskje er dårlig til beins. Jeg ser skiltet utenfor tavernaen som sier at åpningstiden er fra klokken 18:00 "till I'm fed up!", og det syns jeg er så bra at vi faktisk spiser der to kvelder. Bra mat også. Og rett over gaten ligger baren som er "recommended by Matt Barrett", og jeg tenker på nettsiden hans om denne øyen, og det fine er at vi behøver ikke reise oss fra matbordet for å kunne nyte all den gode musikken der borte fra"¦ go'fot-blues fyller fløyelsnatten.

Neste morgen ble lang. Mest fordi jeg våknet så grytidlig, og måtte vente en times tid på solen. Fjellene gjorde at den ikke kom på balkongen før halv åtte. Men jeg rakk å sanse en endring i været"¦ det var litt kjøligere, var det ikke? Og hadde jeg ikke hørt den der lyden før? Antydningen til uling i seilbåtmaster, og tauverk som plinget mot aluminium? Hm"¦ dagen før hadde sjøen bare kruset seg, nå var det da vitterligen bølger og sjøsprøyt som vasket den andre siden av bukten"¦

Noen skyer også. Og de drev ikke bedagelig av gårde, de ble dyttet av noe. Søren"¦ vi skulle vel aldri få en sånn "tre-dagers" igjen, vel? Jeg klødde meg på leggen, og oppdaget at det var et myggstikk. Og der var jaggu ett til! Såpass"¦ var det denslags her også? Heldigvis var de ikke så veldig store og kløende, men det var en advarsel. Kanskje vi burde ha dobbeldekning av de der små dufte-apparatene som man plugger i veggen?

Jaja. Jeg nippet til kaffen og tenkte på den gamle vitsen; Myggens eneste funksjon er å påminne oss at der finnes et helvete. Så var jeg iallfall ikke på det andre stedet heller, hvor godt jeg enn hadde det. En hel halv-time fikk jeg for meg sjøl, før det første mennesket dukket opp. Mannen i nabohuset skulle på jobb, vi utvekslet lavmælte kalimeras, og da den lille pickup-trucken hans startet og bare purret som en fornøyd katt fikk jeg nesten sjokk. Jøss"¦ tok han hensyn? All min erfaring med øyfolket og motorisert ferdsel på morgenkvisten er jo at den skal foregå mest mulig høylydt og støyende. Gjerne uten lydpotte"¦ som om føreren kjenner en djevelsk tilfredsstillelse ved å nekte alle andre søvn også.

Men slik var det ikke der i Kamares. Stedet våknet liksom på en helt naturlig måte. Folk tok hensyn, jeg så en kar på scooter som faktisk slo av tenningen og bare trillet nedover mellom husene. Ingen slamring med dører. Ingen ilter gauling etter sovende familiemedlemmer. Ingen gneldrebikkjer. Den første "knallerten" så jeg ikke før langt på dag, og da var det en gammel dame med kurven full av brød og grønnsaker, og det gamle treskeverket gikk ikke fortere enn at hun rakk å hilse på alle kjente. Så var det kanskje riktig, det som stod i boken da? At på Sifnos er livet litt roligere, der går det meste for halv maskin, og til og med buss-sjåførene tar det med ro. Det siste der ville jeg se før jeg trodde på.

Jeg spiste frokost på en av strandcaféene. Det var en liten flopp. Jeg ville jo helst ha eggene skikkelig stekt, hadde bedt om det også, og baconet bør iallfall ikke ligge der og si nøff. Så selv om appelsinjuicen var fersk og kald, og toasten riktig så crispy, så førte den opplevelsen til at det var nabocaféen som fikk pengene våre deretter. Noe som kanskje ikke var så dumt. For der kom vi etter hvert i snakk med den unge athener som serverte, han hadde praktisk viten å by på, og satte dessuten litt perspektiv på våre ferievaner da han fortalte at hans ferier stort sett ble tilbragt på utforski i Østerrike, og at hans største drøm var de norske fjell og mulighetene for et vinter-OL i Tromsø!

Reisefølget ville på stranden. Jeg fulgte med, mest for å være "snill gutt". Klarer ikke stort mer enn en time på den måten, og da gjerne med muligheten for litt skygge. Og det vokste jo noen busker og trær bortover"¦ Vinden hadde dabbet litt med solvarmen, nå var den i ferd med å ta seg opp igjen. Bølgene brøt 20 meter utpå. Litt rart, vi hadde jo sett folk gå langt utover, og visste hvor langgrunt det var. En sånn strand der man måtte ha matpakke med når man gikk utover"¦ lunsj i hoftehøyde, avhengig av lengden på "lort-fallet"!

Så jeg lå der og vred meg en times tid, før jeg dristet meg til et forsiktig "Miller-time!" Det ble akseptert. Jeg pakket sammen og ruslet videre bortover stranden, og merket vind og bølger tilta. Fant en taverna på andre siden og satt der med en kald pils, mens jeg funderte over det merksnodige i kombinasjonen stiv kuling, grov sjø og tredve varmegrader. Hjemme ville jeg gjemt meg i sofakroken og hatt fyr i ovnen, her måtte jeg dekke til knærne for ikke å bli solbrent! Jeg satt litt i livd, så vinden kunne jeg stort sett bare "se", men jeg skjønte hvorfor gubben gikk rundt mellom bordene og samlet inn alle askebegrene. De var jo til ingen nytte likevel. Han snakket forresten bare gresk, men det gikk bra. Mythos er Mythos på alle språk.

Og ord var unødvendige da han litt senere pekte flirende utover mot den nyss ankomne fergen og holdt seg for magen og laget breknings-lyder. Jeg klarte ikke helt å dele hans skadefryd"¦ vi hadde jo planer om å dra videre med en ferge som var enda mindre, og hvis dette været holdt seg så kunne det vel skje at noen hver måtte mate krabbene.

Litt senere hen kunne reisefølget berette om en hektisk jakt etter luftmadrassen der nede på stranden. Det hadde tydeligvis gjort inntrykk. Vinden røsket og ulte, og allting var et fascinerende skue. Seilerne dregget på harde livet, og småbåtene som lå fortøyd litt utpå hoppet og spratt som vinkorker. Merkelig nok var balkongen vår skjermet mot den verste vinden, men vårt eget tak skygget for solen så vi merket temperaturfallet. Noen fløyelsnatt ville det iallfall ikke bli!


Sifnos skal visstnok være den mest "turistifiserte" av øyene i de vestre Kykladene. Definitivt omtykt blant amerikanere og franskmenn, virket det som. (Jeg la "skylden" på Matt Barrett"¦ http://www.greektravel.com/sifnos/index.html evt http://www.greektravel.com/ )
Men likevel en stille oase sammenlignet med hva man finner nedover "sentral-linjen" (Paros, Naxos, Santorini et al) Drøye 2000 fastboende, iflg boken. Et litt rullende landskap, med åser og fjell og hvite, små landsbyer strødd utover. Og velsignet frodig, iallfall sammenlignet med Folégandros.

En av disse hvite landsbyene er Apolloniiiia. Hovedstaden. Et nytt eksempel på de vansker man kan treffe på når det gjelder tonefall og vektlegging av stavelser. Og et litt grelt eksempel på hvordan mange små landsbyer kan vokse sammen til en stor, forvirrende bygningsmasse uten noe egentlig sentrum. Vi tok bussen opp dit. Og sjåføren tok det virkelig helt piano. Temperaturen var ikke noe særlig, og vinden innbød ikke til noe særlig "sightseeing" heller. Vi fant nå til slutt en liten gate mellom gamle hus, og en taverna hvor plastveggene virket solide nok til at maten ikke ville blåse av tallerkenen!
Taxien nedigjen kostet 6€. Overraskende billig. Og til og med taxi-sjåføren tok livet med ro!  På kjøpet fikk vi opplyst at; "no no"¦ not Meltemi"¦ just ordinary wind"¦ from west"¦ unnerstand?".
Det satte meg litt ut.

Men været snur fort der nede. Jeg hadde noen våkne øyeblikk gjennom natten, og sanset at vinden var iferd med å løye. Og da jeg våknet med solen klokken halv åtte lå alt til rette for en ny fin dag. Ikke så mye som et vindpust i luften. Jippi! :-)

Den store katamaran-seileren hadde tydeligvis fått nok etter gårsdagens strabasiøse opphold på bukten, og benyttet sjansen til å stikke til havs. Jeg så noen karer som gikk med raker og spader og ryddet på stranden. Var sikkert behov for det, ja. Litt fjernt funderte jeg på om fraværet av småfugler hadde noe med været å gjøre, eller om det bare var så få av dem der i Kamares.. Det siste kunne jo forklare antallet nye myggstikk"¦ sikkert en 8-10 stykker strødd utover kroppen. Usj!

Det ble virkelig en praktfull dag. Vi tok bussen til Platos Gyalos, helt på sørsiden av øyen. En skikkelig lang strand, med en husrekke eller to på innsiden. Varmen var "nesten" plagsom, men ikke verre enn at vi nøt livet. Vi var nå ikke der for å bade, og stedet hadde lite annet å by på"¦ men vi skulle jo se litt av øyen, ikke sant? Lenge til neste buss, vi kunne jo gå den i møte og se oss omkring? Skulle visst være mulig å vandre langs kysten til neste lille landsby også, hvis så skulle være.

Bussen traff vi i første sving, så den fikk gå sin vei uten oss. Det er jeg glad for, turen ble virkelig fin. Varmt, og fysisk krevende, men likevel veldig givende. Vi trasket den lange oppoverbakken og diskuterte blomster og firfisler og forseggjorte steingjerder, pluss alt annet vi observerte. Og så var der en stikkvei og en sving, og verden var bare vakker. Kanskje var det vinden dagen før som hadde gjort luften så skarp og klar, uten den vanlige varmedisen var det som om vi kunne strekke ut neven og ta på Paros, og like foran oss lå Chrisopigi-klosteret og glitret i solen, og vi skjønte hvorfor det liksom skal være det mest fotograferte objektet der på Sifnos.
 
I ettertid har jeg tenkt at den turen må ta litt av skylda for at vi forlot Sifnos tidligere enn planlagt. Ikke bare fordi jeg fikk gnagsår, men fordi Antiparos kom så nærme. Jeg skal ikke påstå at jeg lengtet etter den lille holmen, men det var jo dit vi skulle, og plutselig ble det så mange minner å holde styr på.

I bukten innenfor klosteret fant vi en strandtaverna som hjalp oss med væskebalansen. Den er jo viktig i slike temperaturer  Og deretter fulgte en opparbeidet, helle-lagt tursti videre over klippene. Krystallklart vann, og mangt et vakkert motiv. Tydeligvis var der planer om å gjøre stien til noe mer, for der var lagt kabler for fremtidig belysning. Og vi nådde frem til vakre, lille Faros, og satt på taverna Gorgona og spiste lunsj, mens greske ungdommer lekte seg i vannet og fant på slike tøyseting som bare nyforelskede kjærestepar kan.

Akkurat der og da var det veldig lite galt med verden.

Like optimistisk var jeg ikke ett par timer senere. Da var det full fyr under beina, og kroppen føltes ganske skjelven. Vi hadde gått hele den lange veien opp fra Faros, brukt nærmere halvannen time på en eneste lang, bratt, svingete oppoverbakke, og varmen hadde tappet oss for energi. For å omskrive dikteren litt: "En taxi! En taxi! Et kongerike for en taxi!".
Men så heldige var vi nok ikke. Ikke så mye som en hest en gang. Reisefølget fant riktignok et muldyr å prate med mens vi ventet på bussen, så latteren satt løst, men det var mest galgenhumor over det.

Naturlig da at vi henfalt til hedonittiske ritualer utpå kveldingen. Masser av god mat og god drikke og løylige fakter. Uten altfor mange tanker om å være voksne, ansvarsbevisste mennesker. Fordi vi fortjente det.
426
Dag 3. Noen har slått av verden. Klokken er halv sju om morgenen, og jeg har aldri opplevd maken til stillhet. Jeg må lager lyder sjøl, bare for å forsikre meg om at jeg lever. Har lært meg å drikke Nescafé. Hvorfor drasse på Friele Frokost og filterposer og den slags? Den lille kannen med kaffevann buldrer på kokeplaten. Reisefølget snur seg i sengen, småirritert over slike ulyder midt i beste nattesøvnen. Jeg er antagelig en veldig, veldig syk person som står opp så tidlig.

Slike morgenstunder hører til mine favoritt-øyeblikk. Aner ikke hvorfor, hjemme er jo vekkerklokken min største fiende. Jeg lister meg ut i bare "undikken". Slår den første hanen med ti minutter. Litt morgendis i luften, men ikke en sky. Det kommer til å bli en varm dag"¦ jeg er ikke helt i lodd før kroppen har fått det den trenger av koffein og nikotin (noe som gjør meg uinteressant for alle livsforsikringsagenter)"¦ klokken sju viser min favoritt-gudinne sitt smilende ansikt over Sikinos, og en katt på vei hjem fra natterangel gjør nesten på seg i rent sjokk over å finne noen oppe så tidlig (den kom hoppende over muren en halvmeter fra meg).

Folégandros står oppført med oppunder 700 innbyggere. Jeg vet ikke hvor mange av dem som bor i Karavostassis, men en lang stund virket det som om det bare var meg og sjåføren på søppelbilen som var våkne. Jeg myste etter skaberakkelet som strevde seg oppover bakkene, og det var antagelig siste gang på en uke eller to at jeg tenkte på jobben der hjemme. Der og da visste jeg at det kom til å bli en aldeles praktfull ferie"¦

Den dagen ble iallfall fin. Jeg gikk en liten "myse-og-filme"-tur. Kom over Marias tunghørte ektemann mens han stod der med et digert gevær, og håpet han ikke var spesielt negativt innstillt til turister (var det fugl eller hare han skulle jakte på?). Frokost. "Egg&bekken" borte ved piren. Oppdaget at treet over meg var fullt av enslags åmer. Minst ett par av dem falt ned på bordet mens jeg satt der. Kan bare håpe at ingen flere datt på gaffelen mens jeg hadde blikket annetsteds...  Vi "sløvet" oss gjennom timer på stranden, iblandet ulike måltider og væske-inntak av ymse slag. Pratet med folk. Kikket på båter og andre ferierende og det lille som var av folkeliv. Brukte filmkamera. Tok bilder også. Nøt varmen. Var typiske turister, uten å skjemmes over det. Eneste irritasjonsmomentet var båten som lå og losset grus hele dagen"¦ lastebilene gikk i skytteltrafikk og brummet tungt og støyende oppover bakkene.

Utpå ettermiddagen var bussen stappfull igjen. Hvor kom alle disse menneskene fra? Så innså jeg at de antagelig kom rett fra stranden. Og minst 3-4 av de bablende ungdommene kom rett fra sjøen også"¦ lettere forarget fant jeg meg omringet av klissvåte badeshorts. Ikke noe moro på en slingrete buss.

Chora ble en annen opplevelse enn kvelden før. Vi vandret først den lange og svingete turen opp til kirken i skråningen"¦ Panagia ett-eller-annet. Vi viste misforstått respekt"¦ turte ikke bruke noe kamera innenfor dørene. Utsikten var formidabel, og man kjente magesuget når man virkelig fikk sett det svimlende stupet under bymurene. Solen hadde seget langt nok ned til å blende oss og skape litt problemer for kamera. Men vi øynet havet på den andre siden, så hvordan det glødet. Jeg tenkte at Folégandros hadde dramaet man finner på Santorini. Men jeg så ikke den "skjønnheten" i landskapet som andre hadde beskrevet. Det ble for tørt og steinete og karrigt. Kanskje var det feil årstid? Det måtte vel se litt bedre ut om våren? Hvis ikke var det vanskelig å forestille seg noe som helst av landbruk eller grønnsakdyrking der.

Vi gikk nedigjen og fant den nesten skjulte inngangen til Kastro. Den vi hadde oversett kvelden før. Litt spennende å rusle i den gamle "opprinnelige" bydelen, som visstnok skal være et av Kykladenes mest attraktive eksempler på middelalderens byggeskikk. Byene ble bygget nærmest som festninger, til beskyttelse mot pirater. Der var blomster overalt, i krukker og potter og baljer. Friske farger på vegger og dører og rekkverk, så knall blått og hvitt og grønt at selv jeg med mitt mangelfulle fargesyn ikke kunne overse det.

Oppmuntrende. Og vi var jo en time tidligere denne kvelden, så det var både lysere og varmere. Mer folk også. Det var som om jeg så den lille byen på en annen måte. Så det som virkelig var der, ikke det jeg hadde lest meg til å forvente skulle være der. Jeg hadde forlest meg"¦ i et sjeldent anfall av selvinnsikt skjønte jeg at det var der feilen lå. Drev jeg egentlig og gjenopplevde det andre hadde opplevd og beskrevet? Se dine EGNE opplevelser!

Alt ble så mye bedre etter den strenge formaningen til meg sjøl. Vi ruslet litt rundt og ble enige om at det egentlig var ganske fint i den der landsbyen. Litt sånn "mini-allting" over det. De åpne "torgene" med sine trær og tavernaer, travle kelnere og maktlukt som pirret, hunder og katter i skjønn forening, barnefamiliene som sikkert opplevde stedet som et trygt paradis"¦ vi fant oss et lite bord og bedrev litt "people-watching" over et glass"¦ langsomt begynte Folégandros by å sige inn under huden på meg. En god, selvopplevd opplevelse"¦

Men øya virket jo veldig stille da"¦ Stille og rolig. Litt for stille og rolig. Nå er vi ingen natteranglende ungdommer noen av oss, så det var vel ikke akkurat det vi hadde i tankene da vi litt senere- over et bedre måltid- ble enige om å si farvel til Folégandros allerede neste dag. For reisefølget var det kanskje en lettere avgjørelse- etter eget utsagn trives hun vel så godt med å være på vei som å komme frem- men for meg var det et oppgjør med tillært tankegods. Jeg tygget meg gjennom det. Kvittet meg med noen flere av de forestillingene andre hadde av hvordan min ferie burde være. Var det ikke slik det skulle være da? At dagsorden ble satt av tilfeldigheter og inntrykk og opplevelser og følelser"¦?

For jeg hadde jo egentlig ikke lyst til å se de der andre strendene lengre? Jeg hadde ikke lyst til å gå de der timene nordover øyen. Landskapet hadde nesten skremt meg, det ga meg så lite tilbake.
Alt det greske var jo der, bevares, det som jeg liker så godt. Og menneskene virket like vennlige der som alle andre steder"¦ fargene og luktene og blomstene likedan"¦ jeg likte det ikke noe særlig, men jeg måtte innrømme for meg selv at det antagelig var noe grunnleggende feil i min egen forståelse av hva jeg egentlig var ute etter. Jeg hadde jo trodd i flere år at jeg ville like Folégandros, så lenge at jeg hadde blitt sikker og ikke stillt noen spørsmål, og derfor var det litt tungt å akseptere at jeg hadde tatt feil. Landskapet, trøstet jeg meg med. Det må være landskapet. Du er ikke skapt for å feriere på månen"¦

Men jeg skal ikke dømme øyen. Reis dit selv og gjør deg opp dine egne meninger. Vi tok oss en drink mens vi ventet på bussen, så havnet vi i "Nøstet" igjen, og var i litt "Shirley Valentine" - stemning der vi satt helt nede på stranden og lærte å bestille rødvin på gresk. "Ena kokino potiri krasi" sa ungdommen"¦ det skulle bety noe sånt som "Et rødt glass vin". Senere hen under turen fikk vi opplyst at de to ordene i midten med fordel kan bytte plass"¦

Neste morgen var hanene først. Alle sammen, virket det som. Jeg oppdaget at det irriterte meg litt å ikke ha morgensolen på terrassen. Måtte le litt av meg selv, mens jeg våknet med kaffe og kryssord og en ørliten ouzo (kun til "medisinske bruk"!). Var det kanskje derfor jeg ville reise? At solen ikke kom når den skulle, men jeg måtte vente i ti minutter? Himmel"¦ snakk om å være kravstor!
Vi pakket. Sa adjø til "naboene""¦ de to eslene som reisefølget i et opplyst øyeblikk hadde døpt Josef & Maria. Antagelig var det mor og sønn, men det spillte for så vidt ingen rolle, de stirret bare sånn passe interessert etter oss idet vi trillebagget bortover mot kaien. Vi trengte jo en frokost, må vite, og kanskje en billett til båten også var lurt?
Det siste ble forresten også en opplevelse. På nytt fikk jeg bekreftet mitt talent for å oppnå kontakt med folk"¦ mannen på billettkontoret delte til og med sin sjokolade med meg!

Flaikætten kom. Sifnos neste"¦
427
Internet er en vidunderlig ting. Skulle jeg bare satt min lit til øyhopper-bibelen fra Thomas Cook
( www.greekislandhopping.com/Home/Homefr.htm ), så hadde vi reist videre med et av "spøkelsene fra fortiden"... Dimitroula eller enda eldre Agios Georgios. Vi hadde nok ganske sikkert kommet frem, men jeg er nå engang skrudd slik sammen at jeg ikke helt ser den store sjarmen ved slike laaaaaangsomme ferjereiser (kanskje fordi jeg er født og oppvokst i et øysamfunn hvor lange båtreiser var en kjedelig del av hverdagen?). Heldigvis finnes der nettsider som www.gtp.gr/ og www.danae.gr/ferries-Greece.asp, både disse og andre gir oppdaterte ruteopplysninger om flere og raskere forbindelser.

En halvtime forsinket bordet vi Flying Cat 3 (flaikætt, som grekerne kallte den). En av de mindre passasjer-katamaranene som trafikkerer den delen av Egeerhavet, uten at den nødvendigvis blir liten av den grunn. http://www.hellenicseaways.gr/index.asp?a_id=284

Nesten skyfri himmel, temperaturen nærmet seg 30, havet lå flatt, og vi satte kursen mot en øy som var ny for oss begge. En øy jeg av en eller annen grunn hadde forventninger til, og lenge ønsket å se. Turen tok tre kvarter, stille og rolig og duvende, mer behagelig enn toget. Sjøskvetten rant nedover vinduene og skapte et litt forvrengt bilde"¦ hadde aldri sett Ios fra den vinkelen før. Og der kom også Sikinos glidende inn i synsfeltet. Ikke langt igjen nå. Tror vi begge følte oss ganske okay og oppglødd.

 

Førsteinntrykket av Folégandros var akkurat som bildet i hodet. En liten pir med molo, iallfall ett hotell, og noen hus langs en rullesteinstrand. Noen seilbåter, fiskebåter, dagstur-båter"¦ og ellers ganske lite. Tørt, steinete fjell-landskap. En buss og noen biler, og masser av folk som enten skulle om bord eller ventet på noen som steg i land. For en gangs skyld ble vi ikke overfalt av ivrige romselgere. Karavostassis var som beskrevet. En liten vik som har blitt til havn, og som strever med å gjøre seg sjøl litt attraktiv for turistene.

Vi hadde bestemt oss for å bo der. Eller rettere sagt"¦ jeg hadde bestemt oss for å bo der :-)
Fordi jeg helst ville bo ved sjøen. Så fikk vi heller ta den bussturen opp til Chora'en om kveldene. For det var jo der Folégandros var, var det ikke? Oppe i byen?

Kvalitet lønner seg, rullekoffertene våre bråkte ikke like mye som de gamle hadde gjort. Det gikk greit å rusle bortover den eneste gaten uten å vekke altfor mye oppmerksomhet. Du verden så stille det var"¦ og plenty av steder med skilt om rom til leie. I enden av "strandgaten" snudde vi rundt og begynte jakten. Første stedet hadde ett rom ledig, det var dyrt, og de snakket bare italiensk. Andre stedet var fullt, og ørlite avvisende, men ikke verre enn at damen veivet mot noe tvers over veien og mumlet "Maria"¦ Maria".

Så ble det Maria da. Tror iallfall at det var det damen het. Mindre enn et kvarter etter at vi steg i land var vi innlosjert på "Ostria Rooms". Veldig stort og veldig fint rom, nærmest som et frittliggende bygg, men dessverre på baksiden, og på bakkeplan uten særlig utsikt. Ganske sikkert skulle vi få noe med "view" neste dag, lovet hun. Det ble med løftet.

Vi brukte ettpar timer på å komme i orden og gjøre oss kjent i nabolaget. Det siste var kjapt gjort. Men vi hadde det ikke travelt, og "gjorde" landsbyen på vårt vanlige sedate vis. Hvitmalte hus, joda, men ikke mange trange smug der i gården nei. Ett supermarked (den greske versjonen), noen caféer. Vi så "Speedrunner I" bakke inntil piren og åpne svelget, da fikk jeg et inntrykk av hvor diger den egentlig er. Bildene på nettet lyver!

Tid for litt lunsj, er det ikke? Slik fant vi det vi med en fellesbetegnelse døpte for "Nøstet Bar". To små "huler" helt nede på stranden, antagelig restene etter noe som en gang hadde vært en slags båthus eller noe sånt. Der nøt vi god mat og god drikke og lot verden stå stille en stund.
På Folégandros virket ikke det å være spesielt vanskelig. Jeg tenkte at der neppe var særlig marked for noen urmaker.
Panagia Tinou kom innom, på sin melkerute mellom øyene, den lett gjenkjennelige rødfargen var byttet ut med kjedelig svart. Anløpet skapte noe som med god vilje kan kalles liv og røre på kaien. Til og med noen bølger som de lekende ungene på stranden kunne hoppe inn i med frydefulle hvin. Umm"¦ hadde det ikke blitt betraktelig varmere den siste timen?
Joda, det hadde det. Tilbake på rommet ble det lille reisetermometeret (som alltid er med) fisket frem og det viste snart 35 grader. Puh! Da var det faktisk godt med den svalende brisen som trakk mellom husene. Vi døste en stund på terrassen. Siktet oss inn på en tur opp til byen litt senere, måtte bare "hente meg" litt først. Det ble til slutt for fristende å trekke innenfor veggene"¦ rommet var kjølig og sengen fristet for en halvtimes høneblund 

En stappfull buss tok oss de fire kilometrene opp til Folégandros by. Et sted omtalt som romantisk og sjarmerende, dramatisk plassert på kanten av en 200m høy klippe. Veggene på de ytterste husene ser faktisk ut som en forlengelse av fjellet. Sjekk at der er noe på utsiden før du går gjennom døren!

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det første møtet ble kanskje en ørliten skuffelse? Det virket så lite, liksom? Var det alt? Nølende avventende gikk vi litt rundtomkring, før vi fant oss et sted å spise. Jeg kjente litt på mine egne reaksjoner og følelser, hvor hadde det blitt av gleden og forventningene? Hva var det jeg ikke hadde fått med meg? Det måtte jo være noe mer med denne byen?
Min feil. Men det skal jeg komme tilbake til.

Vi brukte rimelig lang tid på måltidet, og koste oss med det. Maten var god, sjøl om menyene hadde skremt oss litt med et slags Disneyland vs McDonalds-utseende. Det hadde vært en lang dag, og vi var fornøyde. Mitt reisefølge bedrev noe vindusshopping av ett eller annet slag. Jeg tuslet foran tilbake mot bussen, og oppdaget til min store overraskelse (og skrekk) at den skulle gå om et minutt og at det var to timer til neste! Satte opp mitt mest bønnfallende ansikt til sjåføren og grep mobilen fatt, og den uniformerte var grei nok til å drøye de nødvendige sekundene så vi begge kom med.

Nede i Karavostassis satte vi oss i "Nøstet" en stund. Lot kveldsroen senke seg i kropp og sjel, mens en smått overmoden måne laget glitrende stripe i sjøen. Ikke nødvendig å si så mye"¦ livet var godt nok som det var.
428
"Kali Antropi"

            
 "Hvorfor er det så viktig da?". Manoli kikket lurt på meg. Det var ikke bare solen som fikk det til å glimte i brilleglassene hans, jeg skjønte at det kom noe mer.
"Du har da vært her så mange ganger", fortsatt han. "Du burde vite"¦ vi har ingen tid her. In Greece time does not exist!".

Vi lo sammen. Jeg hadde nettopp frittet ham forsiktig ut, i et forsøk på å finne ut når tid på dagen de egentlig gikk fra mera til spera. Svaret -og måten det kom på- var mer opplysende enn jeg kunne forestilt meg. Jeg skjønte liksom ett eller annet der. Og etter noen sekunder forstod jeg at han skjønte at jeg skjønte"¦ jeg så det på ansiktet hans. Mitt engelske bekjentskap Irene sa det noen dager senere; "Aldri undervurder grekerne"¦ they see straight through you!".

Den dagen gikk jeg fra Paradise i en slags lykkelig ærefrykt. Hvordan forklare det uten å virke tåpelig selvopptatt? Aner ikke. Visste bare at han hadde sett rett gjennom meg og gitt meg en slags godkjennelse. Sluppet meg et steg tettere på dette vidunderlig vennlige folket, som har fascinert meg og fanget meg, og som hvert år lokker meg til å overkomme flyskrekken. Ummm"¦ dumt at det bare var en uke igjen av ferien"¦


XXXXXX



To uker tidligere hadde vi landet kontrollert på Santorini. Bravo, Mister Flykapteinen"¦ jeg var ikke svett i nevene en gang. Bare full av forventninger. Lysten på sol og varme. Lysten på nye og spennende opplevelser. Lysten på Mythos på stranden og taushet i solnedgangen, lysten på den første Souvlakien, lysten på å vandre i trange smug mellom hvitkalkede hus og se praktfulle Bougainvilleas, og katter overalt og innmari levende mennesker"¦ jeg er egentlig flinkere til å bruke fremmedord enn jeg er til å forstå dem, men jeg tror euforia er dekkende for mine følelser da jeg gikk ut gjennom flydøren og varmen traff meg som et sleggeslag.

Som vanlig kom min koffert sist. Jeg begynner nesten å tro at der er en sammensvergelse ute og går. Hvorfor skal jeg måtte tilbringe så mye mer tid der ved bagasjebåndet enn han der oppblåste, brautende svensken? De landet jo til og med etter oss!

Men vi tok det igjen i drosjekøen. Det ble en aldeles praktfull innledning på ferien, og satte på en måte standarden for de neste tre ukene. "Alt lykkes for denne regjering"¦""¦ jeg hadde forberedt meg godt men ikke forberedt noen ting. Bare EN forhåndsbestilling, hos Sofia på Naxos selvfølgelig, men ellers var vi innstilt på å ta tingene som de kom. Etter en røyk utenfor terminalen tuslet vi over mot rekken av taxier (som var forbløffende lang), og jeg stod imot første manns iherdige forsøk på å få oss inn i baksetet.

"Do you know the Pension Spiridoula?" spurte jeg, og prøvde å få gresk schwung på uttalen. Førstemann rygget. Ristet på hodet. Ungdommen i bilen bak kikket oppmerksomt opp fra avisen. Hørte meg gjenta navnet på en litt mer famlende måte. "Firastefani?" spurte han, og da jeg nikket bekreftende slapp han snakketøyet løs som en mitraljøse bakover i rekken av sølvglinsende Mercedeser. Fire sekunder senere håndhilste jeg på en annen ungdom som faktisk virket litt himmelfallen.
"Yes, yes"¦is my mother"¦welcome... no problem, have room... how you know???".

Vi delte taxien med to karer som skulle til Oia. Grei løsning for lommeboken. Det var deres første besøk på Santorini, så kanskje var de glad for at vi var der og kunne bekrefte at den kronglete veien på "baksiden" av byen faktisk var den kjappeste når man skulle fra flyplassen og nordover på øyen. Sønnen i huset må ha ringt hjem, runde og trivelige Spiridoula var der iallfall, og ønsket velkommen og trakterte oss med bra rom og fin utsikt den "fordømte veien", samt et fat med saftige biter vannmelon. Så kunne vi omsider finne roen og vie oss til de mer behagelige sider av livet.

Santorini var seg sjøl lik. For meg har den etter hvert bare blitt et litt spektakulært buss-stopp. Beklager, alle Santorini-elskere. Jeg VET den er en dramatisk vakker øy, såpass at det ikke gjør spesielt vondt å "vente over" en buss eller to, men likevel"¦ dramaet rekker bare så langt. Vi gikk den obligatoriske turen langs caldera'en, tuslet gjennom "gull-gata" (av noen kallt Golgata), ble litt skuffet over å ikke finne Jeanne på Tropical men tok et glass der likevel, på grunn av den fantastiske utsikten, og slik gikk den dagen. Mat og drikke, mye å kikke på men lite å gjøre. Bortsett fra å finne et billett-kontor"¦ vi skulle jo videre.

Neste morgen var det som om øyen straffet meg for min likegyldighet. Jeg var som vanlig ganske tidlig oppe, lenge før solen, og fikk oppleve et skuespill av trolske dimensjoner. Tåkelignende skyer krøp over caldera-kanten og smøg seg hastige like over hustakene, nedover mot sjøen og sin egen undergang. Morgenrøden gjorde det til et fantastisk skue, det var som om hele himmelen like over meg stod i flammer. Jeg satt der med morgenkaffen og bare nøt tilværelsen. Hanegal, eselskryt, hundeglam"¦ verden våknet langsomt"¦ ti på sju hadde solen spist seg gjennom de tetteste skyene men fortsatt flagret ildtungene over meg. Duene startet sin evinnelige konsert"¦ ko-koo-ko"¦ ko-koo-ko"¦ et enkelt børseskudd rykket meg tilbake til virkeligheten. Oi! Var det jakt eller slakt?

Senere kom Spiridoula med et brett smultringer og gresk kaffe i små kopper. Det litt søtlige brygget er absolutt drikkendes, men det sjokolade-lignende "bunnfallet" frarådes på det sterkeste. Vi betalte 45€ for rommet og sikret oss transport til havna. Jeg avtalte også å ringe noen dager før returen, for å sikre at jeg (og mitt- når den tid kom- antagelig betraktelig større reisefølge) hadde tak over hodet den siste natten før hjemreisen.

Så bar det ned i havna, hvor jeg rakk så vidt å hilse på taverna-eier Dimitri. Han medgikk skamløst at han var trøtt og lei etter en lang turistsesong, men mente like skamløst at vi hadde plenty av tid til å sette oss ned ved ett av hans bord. Jeg var fristet til å minne ham på at han nesten hadde fått meg til å misse fergen tre måneder tidligere, men han så ikke ut som om han var i humør til noen form for kritikk.
429
Transport / Prisreduksjon på ferger!
22. Jun 08, 08:30:37
Vel... tydelig at NOEN klarer det? Fant denne på Danae.

Ticket price reduction to Paros, Naxos, Ios, Santorini from Blue Star Ferries...
Blue Star Ferries has announced 20% reduction in their prices on all classes of passenger and vehicle reservations in specific routes up to 21/09/2008. The routes affected by this offer are the Saturday route from Piraeus to Paros with the Diagoras ferry and the Wedenesday-Friday-Sunday schedule from Piraeus to Paros-Naxos-Ios-Santorini with the \'Blue Star Ithaki\' which will start running from 04/07/2008. Blue Star Ferries had recently announced freezing of prices throughout 2008 while most shipping companies, driven by the oil prices\' rally, are announcing price increases.
430
Naxos / Link til web-radio Naxos
26. May 08, 19:52:07
http://www.mesogiosfm.gr/
Alle monner drar :-)
431
Amorgos / Rom Katapola, Amorgos?
17. Apr 08, 19:04:39
Driver og planlegger høstens utflukt... noen som vet hvordan det er å skaffe seg overnatting i Katapola når man kommer dit med nattfergen i ca halv tre-tiden? Best å bestille på forhånd, eller finnes det noe \"utvalg\" av romselgere på den tiden av døgnet også? Tidspunktet er første/andre uken i september.
432
Hellas generelt / Dagbok
29. Mar 08, 16:58:48
Viser til Oles \"strenge refselse\"  :blackeye:  i tråden \"under\", og lurte bare på om det er fler enn meg som skriver dagbok/notater fra sine reiser? Blir det for personlige skriverier å dele? Har man i det hele tatt tanker om å dele? Eller gjør man det for å kunne \"renskrive\" når man kommer hjem, og så dele med flest mulig? Eller kanskje man bare gjør det for å ha noe å blade i på mørke vinterkvelder? Hukommelsen er jo ikke alltid til å stole på...  :drunken:
433
Hellas generelt / Nasjonaldag?
24. Mar 08, 11:00:48
Feirer de nasjonaldagen i Hellas idag? Har studert webcam fra Naxos i hele formiddag
http://www.naxosisland.eu/portara.html
og der har vært opptog og prosesjoner og tusenvis av mennesker i havna. Så nesten ut som om alle skolebarna marsjerte bortover, pyntede i hvite skjorter. Trodde dagen var imorgen?
434
Hellas generelt / Påske på Naxos?
06. Jan 08, 11:56:54
Hei. Trenger noen gode \"påskudd\" for å reise ned til den greske påsken iår. Har aldri opplevd den (aldri reist så tidlig og med slik \"kultur\" i tankene), men har forstått på andre at det er noe man bare MÅ oppleve en eller annen gang. Og iår er jo den såpass sent at man kan få litt varme med på kjøpet. Noen som har vært på Naxos under denne høytiden? Det er dit jeg tenker meg, der jeg har mine venner og kjente, og der jeg føler meg mest \"hjemme\". Vil gjerne høre litt om hva den greske påskefeiringen består i, og få noen gode saker å legge fram for mitt skeptiske reisefølge  :cheers: