Hellasforum.no

Nåja. Vi skulle jo hjem igjen også. Det er også en historie, og en tur verdt å nevne.
Mange, lange kilometer med asfalt...det kan bli langtekkelig og kjedelig og rett og slett drepen. Men ikke hvis man har planlagt det litt på forhånd. Ikke hvis man vet litt om de områdene man skal kjøre gjennom. Ikke hvis man opplever turen og gir omgivelsene verdi og ikke bare tenker på og lengter mot målet langt der framme. Og selvfølgelig må man ha et visst avslappet forhold til det å sitte timesvis i en bil...jeg skal ikke påstå at man må like det, men det hjelper betraktelig hvis man evner å slappe av og bruke øynene og la inntrykkene sige inn.

Vi hadde beregnet å bruke 4-5 dager oppigjen til Hanstholm""at det av praktiske årsaker ble litt mere vei og litt mindre sightseeing er vel bare slikt man får ta med seg?

Så en beskrivelse av hjemreisen blir som følger: Vi fikk sett mer av det spanske 'ingenting'. Store, åpne vidder og semi-ørken. Langt mellom folk, iallfall virket det sånn innimellom, men fin motorvei og rene pene rasteplasser med ferske skinkesmørbrød og god kaffe.

Gjennom provinsen Burgos, med sine enorme gårdsbruk. Inn i Baskerland. Regnvær og lavt skydekke, som likevel ikke kunne skjule et fjellandskap som lignet det norske. Ved Bilbao kjørte jeg feil i befippelsen, men den kjappe avstikkeren fra motorveien ga oss bensin en krone billigere (slik er det jo overalt her i verden).

Biscaya dukket opp i noen sekunder, et slør av hvite bølger som veltet innover en steinete strand. Frankrike igjen. Biarritz og Bayonne og rolig tempo. Litt forundret oppdaget vi at den sør-vestre delen av dette landet får Danmark til å ligne en berg-og-dalbane i sammenligning. Herrejemini, så flatt det var! Helt ubegripelig konturløst...ikke så mye som en vorte i horisonten. Skoger og myrer og gårder og høyspentlinjer. Snorrette veier. Mange biler ute på en søndag ettermiddag. Lett å bli dratt med i tempoet...

Så stod vi der da, med motorlokket til værs og vannkanne i neven. Je ne regret rien, sang Spurven, men akkurat der og da følte jeg meg litt dum og angrende. Det hadde jo vært så enkelt å unngå det? Bare rulle, rulle ikke sant? Ta det piano...vi hadde jo ikke noe hastverk?
Det ante meg at jeg hadde et litt fårete uttrykk i ansiktet.

Allting går, bare man tar tiden til hjelp. Noen timer senere enn planlagt passerte vi Bordeaux, og det ble litt bevegelse i landskapet igjen. På ny overnattet vi i bilen, etter å ha gitt livstegn både til Madrid og Norge. Betraktelig kaldere enn da vi startet om morgenen. Vi var trøtte. Sov greit. Ikke så ille...bare ille nok.

Neste dag ble den jeg opplevde som den lengste under hele turen. For det tærer på tålmodigheten å sitte der og liksom skulle beherske rykningene i høyrefoten...på flett ny, lettkjørt motorvei, der vi til tider var mutters alene. Litt mer enn det ble det jo også, selvfølgelig...man kjører ikke gjennom et av europas største land sånn i ett, upåvirket strekk, men noe spesielt å skrive om er det ikke. Bortsett fra de velkjente språkproblemene, da...

Etter å ha svippet innom Luxembourg var det jo nesten som å komme hjem da vi kjørte inn i Tyskland og man omsider følte seg kapabel til å kommunisere noen hakk over ja/nei-nivået. Nå har jeg hørt forlydende om at også de franske utdanningsmyndighetene omsider har akseptert (sikkert motstrebende!) at engelsk også(!) er et verdensspråk, så det er innført som et obligatorisk fag i skolen, men du vil nok aldri få noen til å innrømme at dette skyldes Internet, hvor franske sider er nærmest for en parentes å regne sammenlignet med antall engelskspråklige.

Nåja. Det der var en såkallt digresjon. Vi tok en pause og strakk på beina. Kikket litt på kartet og fant den avkjørselen vi var ute etter. Svingte av etter Trier og var tilbake i Moseldalen. Men denne gang med tanker om å overnatte, ikke bare kjøre gjennom, sånn som sist.

Bernkastel. En fin liten by, egentlig. Kjent for Romantikk, Vin og Kultur, ifølge brosjyren. Men fy søren, så kaldt! Hadde vi virkelig blitt så bortskjemt der i Madrid? Gasthof Moselblümchen hadde rom ledig og god mat (fikk en schnitzel større enn tallerkenen!), og tvers over det trange smauet lå en pub som skrøt av å være 'Die Kleinste Kneipe im Deutschland' . Imponerende...hadde det ikke vært for at den samme plakaten også sa: 'The Smallest Pup in Germany!' :-)
(man får jo ikke mer moro enn den man lager selv...?)

Så vi slo i hjel ettpar timer der inne. Ble for øvrig hilst hjertelig velkommen og vinket frem til disken, hvor det satt vaglet en 6-7 pratesjuke representanter for lokalbefolkningen. Lokalet var ikke stort nok til å gjemme seg vekk eller sitte uforstyrret i en krok likevel""to bord så vidt jeg husker""så vi fulgte oppfordringen om å delta i samtalen. Det var både morsomt og lærerikt. Verten ble etter hvert nærmest politisk agiterende... han unnskyldte seg på en måte, og forklarte sitt sosiale engasjement med at han var 'aus Osten'. Hvor lang tid tar det for Tyskland virkelig er gjenforent?

Etter en god natts søvn og en god frokost var vi turister for en stund. Bindingsverk og trange gater. Vin, vin og atter vin. Tuslet rundt med videokamera og syntes det var OK at det var september og lite turister. Vanlige mennesker i sitt vanlige arbeid. Mere spennende enn blomstersalg og 'weinprobe' hver femte meter. Men det ble nå innkjøpt en liten 'avlegger'...så nå vokser det tyske vindruer i drivhuset vårt!

Pakket sakene og betalte drøyt 400 kr for rommet. Rullet i bedagelig tempo nedover dalen. Krysset elven flere ganger. Overskyet, men ikke så kaldt som kvelden før. Småby etter småby ble passert""noen gjennom, noen utenom. Vinfester hadde det enten akkurat vært, eller så skulle det akkurat være....Ikke til å undres over når man så de enorme mengdene med vinranker. Mange rare Reodor Felgen-løsninger på 'transport-problemene' i de bratte dalsidene. Løypestrenger og skinnegående mopeder og den slags...


Klarte oss fint gjennom Koblenz og fant broen som krysset Rhinen. Satte kursen sydøstover mot Frankfurt og Autobahn. Har sett nok av denne enorme elven etter hvert... tredje-fjerde gangen vi kjørte der? Lorelei...det store hvite slottet midt uti elven...den gamle toll-stasjonen...dæven, så svære noen av de der lekterne er!...Rüdesheim der vi spiste og jeg kjøpte den hatten jeg alltid har drømt om (rart å finne det midt i Tyskland som jeg ikke fant i tjukkeste cowboy-land???)

Bensin. Oljesjekk. Setejustering. Så ønsket A66 oss velkommen på den like overraskende diskret måten som sist.

Mitt reisefølge 'dormet'. OK for meg. I grunnen ganske avslappende å sitte der i den relative stillheten og rulle avgårde. Passerte Frankfurt sammen med alle rush-trafikantene og kunne la tankene vandre fordi A5 er A5 og ikke krever mer enn normal oppmerksomhet.

A7. Kassel. Noen minutters pause, mens vi tenkte oss om og diskuterte hvor langt vi egentlig skulle kjøre den kvelden. Hva skulle vi gjøre neste dag? Jeg humret for meg selv. Tenkte at hvis Brann hadde hatt enda mere sjel og mindre behov for penger, så hadde Laget i Mitt Hjerte den kvelden spilt fotball i Bremen og da hadde jeg vel kanskje vært litt mere ivrig etter å komme meg lengre nord tidligere på dagen? Men tro om ikke to slike opplevelser i løpet av den samme ferien ville blitt for mye for en gammel stakkar...?

Vi overnattet utenfor Göttingen. Min glede og skadefryd ville ingen ende ta da jeg neste morgen kjøpte Frankfurter Algemeine og stavet meg møysommelig gjennom sportsartikkelen som beskrev hvordan Werder 'dreit seg ut' i Bergen. Og det er ikke mine ord...det stod vitterligen så i avisen!

Turen videre nordover oppstod av seg selv, liksom. Vi hadde jo egentlig tenkt å finne oss en eller annen liten, trivelig by der i Tyskland (tidligere erfaringer hadde gitt oss en litt ubegrunnet aversjon mot Danmark), men nå i ettertid er jeg glad for at vi ikke gjorde det. Dessuten var vi jo tom for D-mark også. Måtte romle sammen til bensin og frokost og klarte det akkurat. Fikk tilogmed spesialservering i små kaffekopper! Så vi rullet inn i Danmark med en enslig førti-øring igjen av de tyske pengene, og hadde plukket oss ut Silkeborg som neste mål. Mest fordi vi likte navnet.

Vel, navnet skjemmer ingen. Byen var grei nok den, men der var altså ingen slik kro som vi hadde forestilt oss. Det måtte vi jo ha med, når vi først var på de kanter. Sånne svære sentrumshoteller kunne vi alltids bo på en annen gang. Så mens vi lette og spurte så ble det til at vi rullet lengre og lengre nordover. Fortsatte det på denne måten så var vi jo snart i Egersund!

Så plutselig var den der, bare. Rindsholm Kro. Skikkelig artig...en riktig gammel bygning med sin egen historie og tradisjoner tilbake til 1600-tallet. Der ble vi ønsket velkommen av både vert og vertinne, og i løpet av kvelden fikk vi også stifte bekjentskap med Posten...en representant for de danske Stoddere. Disse vagabonder...landeveiens riddere som de kalles...mennesker som av ulike årsaker har meldt seg ut av samfunnet. Det finnes hundrevis av dem, der de vandrer rundt på landsbygden og oppsøker alle de lokale markeder som finnes. Tenk deg en dansk utgave av Otto'en, men adskillig mere velstelt og velartikulert. Posten hadde dog ingen sykkel. Til gjengjeld hadde han en barnevogn!

Vårt første møte med en ekte dansk kro ble altså en skikkelig positiv opplevelse. Masser av god mat, helt OK rom, og opptil flere hyggelige, pratevilllige mennesker som samlet seg til en bajer i kveldingen. Pratevillig kan jo noen hver være, de som kjenner meg blir vel ikke overrasket over å høre at jeg til slutt mottok sterke signaler fra samboeren om at det var på tide å gi seg for kvelden.

Neste dag fikk vi også en lengre prat med verten. Han viste oss rundt og fortalte en hel masse om de kongebilder og historiske gjenstander han etterhvert hadde samlet seg. Det syntes vanskelig å komme seg derifra. Og for riktig å understreke gjestfriheten fikk vi fyllt opp termosen med rykende fersk kaffe, trukket spesielt for oss. Det er nesten så man skjemmes over å innrømme at den ble glemt bort. Langt senere på dag, mens vi satt i Hanstholm og ventet på fergen, ble den diskrét helt ut. Det har vi imidlertid ikke tenkt å si noe om neste gang...for det blir helt sikkert en neste gang!

Og hva hadde så Madrid å by på? Et yrende folkeliv, naturligvis...noe annet hadde vi vel ikke ventet. Men bedre plass og mindre kaotisk enn London. Kanskje på grunn av de brede gatene og de store, åpne plassene? Og mere ensartet og lettere å forholde seg til enn Manhattan, iallfall...uten at det nødvendigvis bare er positivt (FortySecondStreet West har nå sin sjarm, den også...hehe)

Det tok liksom aldri slutt på den evige strømmen av mennesker heller. Det nyttet liksom ikke å vente til en eller annen flokk hadde passert, det kom stadig rennende nye, og det tok litt tid før jeg ble helt fortrolig med det. Men Metroen fungerte udmerket, og fraktet oss rundt på en ubesværet og behagelig måte.
Det man vel kan regne som sentrum i Madrid er adskillig større i utstrekning enn noe man er vant med hjemmefra, og det merkes fort i en verkende rygg når man trasker rundt på harde asfalten. Da var de mange uterestaurantene gode å ty til. Man kunne slenge seg nedpå og nyte en pils eller en cappucino og spise spansk omelett mens man studerte folkelivet.
Og da sanset man raskt at man slett ikke var de eneste turistene der i byen...der var japanere og amerikanere og franskmenn og tyskere og jaggu en og annen øst-europeer innimellom også. Og unge, pene jenter med langt, lyst hår og utseende som avslørte en nordisk opprinnelse.

Mange gamle, staselige bygninger. Og noe nytt og moderne uten at det virket ødeleggende på helheten. Forbløffende fritt for søppel(iallfall den delen av byen vi beveget oss i), bortsett fra de evinnelige flygeblader og små reklame-plakater som var klistret opp overalt. Den som noengang har tatt bussen gjennom Bronx vil vite hvilke mengder søppel og skrot en slik storby kan akkumulere på gater og fortau, men det jeg opplevde av Madrid var svært positivt i så henseende. (Nå har jeg hørt rykter om at det har bedret seg betraktelig der borte på andre siden av dammen. Men dengang midt på åttitallet var det mildt sagt sjokkerende. Visste du forresten at den delen av New York har sitt navn etter dansken Jonas Bronk?)

En ting jeg la merke til var at byen 'manglet lukt'!  Mange vil vel påstå at luktesansen er borte etter 25 år med røyking, men det går jeg ikke helt med på. En storby vil alltid ha sin lukt. Mat, eksos, varm asfalt, kloakk, mennesker...til og med Bergen sentrum har jo en viss odør, der man aner  nærheten til sjøen. I Madrid var luften bare varm og nøytral og de duftkildene som fantes var lette å identifisere. Der var liksom ingen 'eim'...uten at det gjorde noe! (Lengre sydover i byen ville vi kanskje opplevd mere 'eim' enn vi ønsket.Vi ble fortalt at det eneste som var sikkert der sør var at man ville bli robbet i løpet av ti minutter. Muligens fikk man beholde livet....)

For mange turister er Madrid gjerne ensbetydende med Prado-muséet. Å få med seg et besøk i denne enorme og enestående samlingen av malerier og skulpturer er jo nesten et 'must' når man først er på de kanter. Muséet har ca 7000 malerier, men 'bare' rundt 1500 er utstillt. Likevel ble det ganske overveldende etterhvert, spesiellt for oss som kanskje ikke helt hadde vett til å sette riktig pris på det vi så. Men vi fikk nå med oss mesterverket Las Meninas, av mange kjennere omtalt som ganske enkelt det beste som noensinne er malt (Vel, altså...det var jo fint, bevares...men...) Og der er et eget rom avsatt til Goya's berømte 'sorte bilder'...Pinturas Negras...selv om jeg ikke hadde visst det på forhånd så ville jeg vel kanskje tenkt at  'denne maleren kan umulig ha vært helt i lodd!'  Bildene var litt 'ekle'...food for thought som det heter på nynorsk (eller tankeføde, hvis du absolutt vil)...slike begavede mennesker er vel kanskje ikke som alle oss andre? Hva kan de ikke skape når sykdom virkelig gjør dem anderledes?
Og så fikk jeg jo endelig sett disse musene som enhver kryssord-løser har slitt med opp gjennom årene. Iallfall en fem-seks stykker var vakkert og detaljrikt gjengitt i marmor. Så ta deg en tur i Prado...men vær forberedt på lange køer!

Hva mer?  Å ja! Må jo ikke glemme det STORE øyeblikket! Jeg er ikke særlig religiøs av meg, iallfall ikke i den 'vanlige' betydningen av ordet, men jeg må innrømme at det var med et snev av andektighet at jeg entret Estadio Santiago Bernabeu. Å klatre opp Torre A og runde hjørnet og stå der på den lille avsatsen seks-syv etasjer over det grønne gresset...for meg var det et øyeblikk som nesten kan sammenlignes med muslimens vandring rundt Kaba. Og til Alle I Vantro Hunde!...et fotballstadion kan være en katedral!
Det var rett og slett stort. Minner fra 30 år med TV-sendte Europacup-kamper veltet innover meg. I et stille, lykksalig øyeblikk fikk jeg en bitteliten anelse om hva Knut Th. mente når han rensket halsen og med karakteristisk, rusten innlevelse slo fast: "Dette må bare oppleves, dere...". Og jeg forstod liksom litt bedre hva som fikk Klaus Augenthaler til å bli grusom i sine taklinger og 'sette horn' til den stakkars nedsparkede spanjol...hva annet kan en motstander av Kongens Klubb føle på et slikt sted enn hjelpeløs avmakt?

4-1 ble resultatet. I en fullstendig betydningsløs kamp. Men Carlos løper fortere i virkeligheten enn på TV. Seedorf er bedre i virkeligheten enn på TV. Det var samme kvelden som Brann med de samme sifre beviste overfor Molde at fotball er mer enn penger...det er sjel også! (Men jeg må innrømme at akkurat da var tankene mine langt borte fra det som foregikk i Idrettsveien)

Ai,ai! Hvilken stor og mettende opplevelse for en fotballidiot. Resten av turen ble jo nesten noe man bare tok en passant. Men vi spiste nå mye god mat også. Var på HardRock og spiste hamburger...var på 'kredittkort-på-sølvfat'-restaurant og spiste peppersteak...satt i solen på Plaza del Sol og hadde null hjemlengsel...og vi så forbløffende mange tiggere. Ikke uteliggere og slike som bommer til en 'halling', men litt sånn halvorganisert tigging fra diverse innvandrergrupper og mennesker som av ulike årsaker faller utenfor...

Noe særlig shopping ble det ikke. Kanskje har vi to ingen tradisjoner for det? Men vi kikket og filmet og glodde og erfarte. Traff hyggelige og hjelpsomme mennesker, og innså at de fleste spanske kelnere antageligvis går på fast timelønn. Servicen var det ikke særlig å utsette på...bare du oppnådde kontakt. Advarselen i boken om at man glatt kunne risikere å bli fullstendig oversett, viste seg å holde stikk. Og det hjalp ikke hva eller hvor mye man bestilte heller...etter å ha blitt servert kunne man oppleve å sitte en time uten å bli ofret så mye som et blikk. Kanskje var de litt kinky? Kanskje fant de en slags pervers nytelse i å behandle sine gjester som luft? Til og med regningen måtte man jo nesten skrike etter....

Vi la merke til at det fantes mange små, grønne 'lunger' rundtomkring. Trær og små fontener dukket opp på de mest overraskende steder. Sånne riktig store fontener var der for øvrig mange av, og vann var brukt til utsmykning flere steder. Spesiellt som en del av Columbus-monumentet. Det var det reneste Niagara som fosset utfor, og en spasertur innunder det kunstige fossefallet gjorde Steinsdalsfossen til en ganske så stusslig affære...

På et lite sånt kjapp-kjapp-verksted fikk vi for øvrig skiftet bremseskivene. Bare momsen her hjemme ville vel utgjort like mye som det kostet (sic). Og dessuten fikk vi bekreftet at merke-verksteder stort sett er det samme overalt; en ukes ventetid hos Mitsubishi-forhandleren.
Tretusen kilometer hjem igjen...kunne bli fryktelig langt med det der kjøleanlegget!

      ---------------------------------------------------------------------

Like nord for Madrid ligger Segovia. En liten by med mange historiske severdigheter. Vi dro på søndagstur...
Alcazar de Segovia er et gammelt slott som engang hadde stor militær betydning pga sin strategiske  beliggenhet. Så langt tilbake som det tolvte århundre finnes der skriftlige omtaler av dette slottet. Men byen som sådan må lenge ha hatt en viss posisjon, noe en tre tusen år gammel romersk aqua-dukt vitnet om. Vi lot oss glatt imponere. Og det er ikke snakk om historiske ruiner...den enorme konstruksjonen er flere kilometer lang og skal visstnok fortsatt kunne nyttes til sitt opprinnelige formål.

På slottet kan man betale noen slanter og tusle rundt i de haller og korridorer hvor engang Columbus gikk for å finansiere sitt forsøk på å finne en ny rute til India. Spennende å se tronstolene og forestille seg Ferdinand og Isabella i samtale med kapteinen fra Genova (Sannsynligvis er dette bakgrunnen for at dette slottet er valgt som modell for det mange av oss kjenner fra Disneyland og tegnefilmene??)
Man kan klatre opp i tårnet (150 høye trinn!) og få den mest storslagne utsikt over landskapet og omgivelsene. Deriblant også den imponerende katedralen i sentrum. Der var vi innom litt senere og lot oss igjen målbinde. Du verden...

Byens plaza er omkranset av uterestauranter. Vi overlot til den 'innfødte' i vårt reisefølge å ta seg av meny og bestilling og denslags. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. Hva min såkalte bedre halvdel hadde på pletten, se det aner jeg ikke, men personlig fråtset jeg i kalv, svin og lam så det halve kunne vært nok. Akkurat perfekt tilberedt for min nogle sære gane.

Skulle du noen gang ha en fridag til over i den spanske hovedstaden,  så er et besøk i Segovia absolutt å anbefale. For øvrig lærte denne byen meg at man også skal se opp når man parkerer. Jeg aner ikke hvaslags frukter det var snakk om eller hvilke fugler som satt der i trærne og gasset seg, men da vi kom tilbake til bilen var den dekket av hel- og halv-fordøyde bær. Man lærer så lenge man lever...

Skrev en liten reiseskildring for mer enn ti år siden... kanskje noen som vil henge med?
XXXXXXXXX


Fotball, ferie, og andre slike viktige ting...

Den sunne skepsis skal man ikke kimse av. Noen ganger kan det være lurt å stoppe opp og tenke seg godt om, enten det nå er snakk om å uttale seg om noe, eller gjøre ett eller annet bestemt. Men forsiktigheten kan også noen ganger ta helt overhånd. Som når man lar være å prøve ut nye ting, ganske enkelt fordi man aldri har gjort det før. Eller fordi man tillater sine meninger å bli farget av andre"" eller tilogmed tredje! ""hånds informasjon.
Etter min ringe mening er den aller beste erfaringen den man skaffer seg på egenhånd.

Sammen med min livsledsager har jeg reist en del rundt i Europa. Noen ganger på de sedvanlige pakketurer til sydligere egne, og andre ganger på kjøreturer lagt opp etter egne ønsker og tanker. Og bortsett fra å plassere meg i en tilstand av konstant pengemangel, så har disse turene stort sett bare ført godt med seg.
Vi har sett mye og opplevd mye og ikke minst erfart mye, og jeg innbiller meg at reisingen har tilført meg en romslighet i sjelen som kanskje ellers ville vært mangelvare. Jeg er rett og slett så fri og tror at det har senket min akseptanse-terskel....et vanskelig ord, men nå er det snart bare på det kulinariske området jeg vil akseptere å bli kallt sneversynt.

XXXXXXXXX

På ettersommeren i åttognitti la vi ut på en slik tur. Dette er et forsøk på en rund, liten beskrivelse av noen av de tingene vi opplevde underveis.
Turen med danskebåten kan vel forbigåes i stillhet, den tør være kjent av de fleste? Bra vær og lite 'æksjen'. Det mest spennende var vel de hvalfiskene som dukket opp sør for Bømlo. Og verken de danske eller tyske motorveier er vel av en slik karakter at de innbyr til de helt 'lyriske' beskrivelser heller. Riktignok var det noen år siden sist, men Autobahn er vel ikke av de ting som endrer seg mest?
Men midt nedi der begynte motoren å gi visse hint om hva vi hadde i vente. Temperaturen steg under panseret. Ikke direkte foruroligende, iallfall ikke for denne totalt ignorante sjåfør, men nok til at man holdt et ekstra øye med nålen. Hmmm...jeg begynte å øyne en viss sammenheng mellom turtall og temperatur...hmmm...kanskje best å roe litt ned?
Hmpf! Hundreogtredve?! Lusekjøring!!

Men det gikk nå på et vis. Vi 'fortøyde' i ti-tiden om kvelden, like nord for Frankfurt. Himmelens sluser hadde åpnet seg og det regnet trollkjerringer og tollekniver. Mørkekjøring på Autobahn under slike forhold er for anstrengende til at de ekstra kilometerne kan forsvares. Vi var jo på ferie, for søren! Så fikk jeg heller leve med at vi var skuffende langt nord i forhold til det jeg hadde planlagt. Men likevel med gode muligheter for å nå målet om et brukbart hotell i Languedoc, Syd-Frankrike, neste kveld.

Overnatting i bil høres sikkert forferdelig ut. Men det er slett ikke så ille når man har planlagt det og er litt sliten etter en lang dag. Og attpåtil har vært forutseende nok til å bunkre opp med noen gyldne dråper som man kan dele over en stille passiar. Sovepose og seteryggen bakover...helt greit det!

De fleste av disse Rasthof'ene har rene og velutstyrte 'underetasjer', for det nødvendige morgenstell. Men noe av det aller beste er at man kan få kaffe til alle døgnets tider. For undertegnede og reisefølge er det sorte, narkotiske stoffet en forutsetning for i det hele tatt å koble inn hodet. Jeg har vansker med å se at en dag kan føre noe godt med seg hvis den ikke starter med en kopp svart, kruttsterk kaffe. (Hvilket muligens er en noe kjettersk tanke å bringe til torgs i disse helsetider??)

Vi kom oss iallfall avgårde neste morgen. Nærmere lunsjtid krysset vi Rhinen og passerte den grensen som i god EU-ånd nå er i ferd med å forsvinne. Jaggu bra med en ny , felles valuta også, nå som man ikke har disse grensestasjonene til å fortelle hvilken penge-enhet som gjelder.


For den som noengang har vært i Frankrike (og muligens også for mange som ikke har vært der?), så kommer det vel ikke som noen overraskelse når jeg sier at til og med motorveiene er anderledes...? Det var iallfall merkbart at vi nå befant oss i et land som har sans for det estetiske. Her var det ikke snakk om trøtte murer og høye gjerder...neida! Fantasifulle kunstverk ble brukt som skille mellom motgående kjørebaner, og der germanerne sverger til betongen hadde Charlemagne's etterkommere vett til å plante blomster. En lise for sjelen, skal jeg si deg!

Så vi rullet pent og pyntelig avgårde. Stadig med et øye til temperaturmåleren, og stadig med en neve ut av vinduet for om mulig å få bekreftet påstandene om at det virkelig er varmere lengre sør i Europa... Det er jo ikke akkurat så lett når man kjører i den farten, men vi hadde jo noen små stopp underveis som hjalp til med å overbevise oss. Humøret var for oppadgående....

Trafikken var også merkbart mindre på den siden av grensen. Det har vel sammenheng med at der tyskerne ser på Autobahn som et middel til å effektivisere transportsystemet sitt og få trafikken ut av byer og tettsteder, så skjeler franskmennene mer til til den økonomiske gevinsten som ligger i en bompengeordning. Dyrt er det iallfall!
Peage heter det visst på det der umulige språket, og vi stoppet både titt og ofte for å kvitte oss med våre franc's. Det eneste positive jeg så i det var at motoren fikk noen sekunder hvile mens man fomlet med alle disse fremmede sedler og mynter.
Innimellom sørget vi også for å innta litt føde og strekke på beina, før vi kø-kjørte gjennom Lyon. Trygge på at vi ville nå målet før kvelden var omme. Jeg forsøkte å huske ord og vendinger fra lommeparløren...
Bon Soir, Madame...havevouzunchambrelibre, silvouplait...var det ikke noe i den duren??

Nedover dalen...langs elven...mot Orange. Landskapet åpnet seg. Fjellet med alle hulene og borgen på toppen. Det som jeg husket så godt fra sist. Og der er den bensinstasjonen! Husker du?? Der hvor vi ble lurt for 200 kroner...

Montpellier på skiltene...'ikke langt igjen nå!'...og ennå var det jo tidlig kveld. Kanskje ble jeg litt ivrig på gasspedalen? Iallfall fant Mitsu'en ut at nok er nok! Temperaturnålen tok brått peiling på høyrefløyen og før vi liksom visste ordet av det stod vi midt ute i den sydfranske ødemarken og tenkte at det kanskje hadde vært smartere med et fullt Linguaphone-kurs fremfor den der Berlitz-guiden?

Zjaaaahn-zåååååhn d'Amoooooour.....rætt-tæ-rætt-tæ-ræææææ.....Takk og lov for at fruen hadde funnet på å kjøpe den der sammenleggbare camping-vanntanken! Uten den måtte vi ha fylt vin på radiatoren...
Med nødblinken på, varseltrekant tjue meter bak og verden flagrende forbi ørene, så følte jeg meg ganske lost. Venstre hjørne av motorrommet var så renvasket som det aldri har vært før, og i den vesle ekspansjonstanken kunne man kokt egg på fire sekunder...

Ta deg en røyk, unge mann! Roe ned litt...detta går så bra, skal du se. En liten halvtime senere rullet vi videre, og etterlot oss (uten verken praktiske eller miljøbetingede betenkeligheter) det meste av den frostvæsken som hadde vært i systemet.
Attention! Do Not Open When HOT!  

DET visste jeg vel... er jo ikke idiot heller... men at det skulle være så varmt så lenge...se det trodde jeg ikke. Radiatorlokket fant seg et lurt og vanskelig tilgjengelig hvilested nedi motorrommet og i noen sekunder hadde vi vår egen private geysir der på Autoroute'n....
Akkja.....

For oss ble den mest merkbare konsekvensen en ny natt i bilen. Ikke med i beregningen i det hele tatt. Ikke så behagelig heller, når man har sett fram til en dusj og en god seng å strekke seg i... Vi fant frem til service-area Montpellier og diskuterte saken. Det virket liksom litt dødfødt å kjøre fem mil lengre nedi bakkene bare for å bli stående på sidelinjen igjen mens nattemørket senket seg og regnet satte inn. Bedre med et tak i hønen enn ti høner på taket? Vi fikk sove på saken og håpe på et under i løpet av natten...
Visste du forresten at man kan få kjøpt vin på franske bensinstasjoner? :-)

Litt lærdom kom det nå av dette også. Vi stod parkert mellom to tyskere med campingvogn...begge ble robbet i løpet av natten! Ergo sum, som de gamle romere ville sagt...takluker går an, bilvinduer med en halv-tommes åpning også...men hengslede campingvognvinduer må låses!!  (stupid Krauts!)

Vi brukte formiddagen til å stable optimismen på beina og navigere oss nedover mot Spania. Hadde jo egentlig tenkt å tilbringe noen dager der i det franske (Carcassonne fristet umåtelig!) Men den infernalske vinden (glem absolutt alt du noensinne har opplevd på Sotra-brua og sånn...der nede hadde motorsyklistene et ekstra hjul på overarmen!), og de ikke akkurat 'kjempe-koselige' småbyene vi kjørte gjennom gjorde altså at vi til slutt bestemte oss for mañana-land. Så det ble oppad haug og nedad vik på smale veier langsmed kysten. Bilen oppførte seg omtrent som et kvinnfolk... lunefull, og med en og annen utblåsning i ny og ne, men stort sett snill og medgjørlig.

----------------------------------------------------------------

El Port de la Selva er en liten by. For en som er kjent i Bergen"¦ tenk deg strekningen fra Kjøttbasaren og ut på Bradbenken. Ikke lange stykket. Avgrenset av Øvregaten og Vågen. Hvite murhus i en til dels forvirrende klynge mot fjellsiden. En bred strand fra Madam Felle til Børsen. En 'sjøgate' med 90% av aktiviteten, pluss en kirkeklokke som klemtet to ganger hvert kvarter. Legg så til at fiskerestaurantene var i flertall, engelsk lite utbredt, og bukten til stadighet fylt av hvitskummende, vindpiskede Middelhavsbølger. Så skulle man da tro at dette slett ikke er det ultimate feriested?

Det er det da heller ikke. Men denne fiskerlandsbyen tett oppunder Pyrenéene""med franske-grensen innen synsvidde""har nok av andre ting som gjør den attraktiv for noen dagers avslappende liv.
Masser av sol og varme. Relativt hyggelige mennesker. Dobbeltrom med dusj til 250 kr natten. Og plenty av små uterestauranter som serverte duggende kalde pils til en pris som selv studentene her hjemme bare kan drømme om!
Vi oppfattet tilstrekkelig av reklamer og info-brosjyrer til å fatte at juli/august nok var adskillig mere hektisk, og preget av de allestedsnærværende germanere. Slik vi opplevde det""en helg i begynnelsen av september""så var tempoet bedagelig, trengsel et fremmedord, og spanjolene i klart klart flertall.

Det siste der mistenker jeg forresten for å ha en viss innvirkning på prisnivået. Vi hadde nemlig vært innom Selva en gang tidligere""da midt i den 'verste' turistsesongen""og det var et besøk som ble begrenset til å dyppe tærne og spise en middels lunsj. På grunn av priser fullt på høyde med de norske. Så for oss som har muligheten så fremstår september mer og mer som en attraktiv feriemåned. Varmen er ikke så bedøvende og man får mer utav lommeboken.

Selva hadde nå mer å by på også. Hva sies til en bensinpris under seks kroner literen? Eller en hotellbalkong i solnedgangen, med akkurat plass til to mennesker og en flaske vin? Eller gater så rene og velstelte at jeg fikk dårlig samvittighet av å kaste fra meg sneipen...
Et senter for hobbydykkere og windsurfere. Naturomgivelser som skapt for fuglejakt. Et avløp og elveløp-system i de smale, bratte gatene som avslørte at himmelens sluser innimellom kunne åpne seg på en måte som til og med Bergen er ukjent med...

Det første mennesket vi snakket med var en motorsyklist som kom skrensende ned en sidegate og nesten inn i siden på bilen. Inni den svarte hjelmen hørte jeg noen som gaulte 'Viva Noruega!' , så gikk visiret opp og der var en smilende voksen kar som hadde venner i Sandefjord og Nord-Norge, hadde kjørt bil opp 'satas-daahl', og som attpåtil hadde brevvekslet med noen i Oydegahrdn ved Bergen!
Et sted jeg aldri hadde hørt om, men det lå jo pirrende nærme.....


Dessuten. Etter ti minutters prat henviste han oss til akkurat DEN restauranten nede ved kaia. DET var det rette stedet for gode og billige overnattinger. " Dey fix ev'rytin...oh-kayyy?Hasta Luego!"

Et eksempel til etterfølgelse neste gang du treffer på en forvirret turist som har gått seg bort på Nedre Nygård....

----------------------------------------------------------------------------------


Men vårt mål var jo Madrid. Ciudad del Reyes. Fem-seks hundre meter over havet, tørt og behagelig klima, et innbyggertall tett oppunder Norges befolkning, og med turistattraksjoner nok til å fremtvinge en prioritering.

Dessuten er det 800 kilometer fra Port de la Selva til den spanske hovedstad. Med et mer enn suspekt kjøleanlegg, og med bremseskiver som lignet månekratere, så la vi ivei mandag morgen med et lønnlig håp om iallfall å klare de 18 milene ned til Barcelona. IBERIA kunne vel fly oss hjem derfra?

Men det var jo 'piece-of-cake'. Den Catalanske hovedstad ble passert i sin fog/smog mens jeg lurte på om sånne OL-byer aldri plukker nedigjen skiltene...jeg kjørte gjennom Lake Placid sommeren '86 og fikk inntrykk av at Hopprenn- Stor Bakke foregikk neste dag! (for de van-kunnige...OL i Placid var vinteren i '80!)
Kart og reiseguider og samtaler med lokalkjente hadde forberedt oss. Stigningene opp fra kysten var akkurat så nervepirrende lange og bratte som vi hadde fryktet. Vi snakket ikke så mye...kanskje vi holdt pusten?
Det er forundelig hvilken konsentrasjon, viljestyrke og kirurgisk kjøremønster man kan utvise når omstendighetene krever det...
Og vi hadde vel ikke på forhånd ventet at lettelse skulle være den dominerende følelsen da vi omsider nådde toppen og så den ørkenlignende sletten bre seg utover og inn i horisonten. Men det var altså tilfelle. Lettelse. Vi hadde klart det verste stykket. Trodde vi....

Strekningen fra Lleida til Zaragoza er virkelig for ørken å regne. Knusktørt. Glohett. Ebro ligger der...til venstre et sted...man aner antydningen til vegetasjon, og forsøkene på å utnytte elvens livgivende vann. (Det ligger for øvrig en liten lansdby innpå der som heter Valfarta...jeg kan vanskelig tenke meg noen sammenheng med vår betydning av ordet!) Et sånt uønsket motor-stopp der på motorveien""langt fra folk og i 40 graders varme""det ville trolig fått katastrofale følger i løpet av 15 minutter.
Tanken mer enn streifet meg. Jeg delte den tilogmed med mitt reisefølge. Ikke engang en hevngjerrig norsk UP-mann ville funnet noe å utsette på kjøringen min de neste tre timene!

Vi rundet Zaragoza. Autopista ble til Autovia. Det som spanjolene ikke gidder merke som motorvei på kartene holdt en standard og kvalitet jeg ennå har til gode å finne her til lands. Mange rare tanker melder seg i en sådan stund...'Veiavgift' blir et av de styggeste fy-ordene i mitt vokabular... og den som har lest om Lille Eyolf vil kanskje forstå min følelse av oppgitthet?

Vi koste oss egentlig. Livet var under kontroll igjen. Stoppet og spiste...jøss, som det blåste! Så fikk vi andre ting å konsentrere oss om. Etter det bølgende slettelandskapet møtte vi nye, bratte fjellsider. Ulp! Skal vi opp der?

Gjør et lite eksperiment neste gang du kjører over Haukeli. Prøv å komme deg over uten å overstige 3000 omdreininger på motoren(umulig)...prøv å overse alle de flyttebilene... melkerutene... søndagskjørerne.. alle de som du bare ser blårøyken etter(like umulig). Mens du sitter der i noe som du innbiller deg er et ganske så habilt motorkjøretøy...(folkesport Nr.1)
Du vil kanskje få en ny og annerledes og kanskje litt mer intens opplevelse av naturen rundt deg?

Det gjorde iallfall vi. Heldigvis, må jeg vel si. For det var virkelig litt fascinerende, der oppe på det der platået... En slags vidde, med åser og daler og knauser som stakk opp av vaiende gulgrønt gress (tankene gikk til Stutum og hans bønn til Gro om å 'smelle opp en firefelts over vidda')... Innimellom var sikten total hele sirkelen rundt og vi fikk virkelig følelsen av å befinne oss oppå verden. Fascinerende. Og best av alt var at bilen nynnet og gikk som den skulle.
Og det begynte å gå nedoverbakke. Og vi kunne rulle rolig uten å presse motoren i det hele tatt. Og vi begynte å se lyst på livet. Selv om solen hadde glidd såpass langt ned at skyggene begynte å bli lange.

Guadalajara. Navnet får det til å kile litt. Det har liksom alltid vært der som noe eksotisk... Opp en laaang åskam. Ned en laaang bratt sving. Landet flatet ut. Was that it?  Vi fleipet litt med den gamle, interne spøken vår. Så hadde vi iallfall sett hvor den fordømte suppen kom fra!

Ifølge kartet var det fortsatt en times kjøring igjen til Madrid. Av en eller annen grunn hadde jeg skapt meg et mentalt bilde av målet vårt som enslags gammel middelalderby, med høye murer og klart definerte grenser. Ganske snart innså jeg hvor feil jeg tok...

Trafikken økte stadig. De typiske 'forstadsindustrier' dukket opp. Omtrent som når du kommer inn mot Åsane...firkantede møbelutsalg,...bilforhandlere...store, kjente, internasjonale firma som dominerte skiltjungelen.. Et digert passasjerfly holdt på å lande like borti 'skauen der'...to felt hadde blitt til fire og det var kø og jeg oppdaget til min store skrekk at det var fordi fire felt holdt på å bli til seks...seks felt ved flyplassen!?!?
Svette Jezzuzzzz...hvordan blir det da når man kommer nærmere!!!

Akkurat det har jeg litt vanskelig for å fortelle særlig om. La meg iallfall gi det gode råd at hvis man noengang nærmer seg en stor og fremmed by utpå kveldingen, så kan det være smart å vente til solen har gått ned. Vi fikk den midt i fleisen. Den enorme, glødende skiven hang midt i frontruten...tytende frem mellom noen digre skyskrapere. Jeg så ikke den dritt!!
Det var i grunnen nærliggende å tenke på Dante, der vi durte avgårde i 120 km/t. "Helvedes Porte" og den glødende ild...en slik utgang virket mer og mer sannsynlig!

Nu Vel...som Willoch sier. En fatalistisk innstilling kan være kjekt å ha når det stormer som verst. Vi kunne jo ikke akkurat sette oss ned og rope på mamma, så det var bare å la det stå til. Det ene svære skiltet etter det andre passerte over hodene våre, som mørke, uleselige konturer. Det store, skremmende sentrum kom nærmere og nærmere. Jeg kom i tanker om at vi bare hadde en skademelding liggende i hanskerommet... 
Det ante meg at vi forlengst hadde passert den såkallte ringveien som vi skulle innpå for å unngå det verste kaoset.

Men vi klarte det på et vis. Rotet oss helt inn på den sentrale Paseo de la Castellana...en seks kilometer lang asfalt-elv som strekker seg fra sentrum og nordover. Vi fulgte bare med i den ville strømmen av biler...
Nåja...bare og bare, fru Blom...man innså jo at de fleste av disse hastige bilister antageligvis var på vei hjem etter en lang arbeidsdag...man kunne vel ikke forvente noen særlig overbærenhet med en ukjent og usikker sjåførs oppførsel? Jeg tenkte at angrep er det beste forsvar"" When in Rome, do like the Romans! (eller Madrilenõs i dette tilfellet!)""og ble en riktig djevel bak rattet. Omtrent som De Gule Bussene,du vet...de som svinger først og blinker etterpå. Uhyre effektivt når man vil fram i trafikken, de stakkars spanjolene rundt meg begynte etterhvert å holde en ærbødig avstand.

Vi fant frem. Utrolig nok. Selv om vi altså durte rett forbi de der to moderne utgavene av tårnet i Pisa (to svære høyblokker som er bygget med maksimal hellningsvinkel.Ser nesten ut som om de møtes midt over gaten...) De skulle liksom være landemerket vårt og et utgangspunkt for videre rekognosering. Jeg oppdaget at vi var på vei ut av byen igjen. På motorvei! Den kunne jo føre oss langt avgårde...

Jeg leste kart mens jeg kjørte i 80. Søkte desperat etter en eller annen avkjørsel. Tok den første og den beste. Oppå fortauet. På med nødblinken. Kupé-lys. Kartet! Kartet! Kor i hælvætæ é vi henne?!
Rolig, rolig. Ikke så ille, egentlig. Bare opp bakken her...til venstre i det krysset...må ha meg en røyk først...ahhhh...kewl, baby!...og der er jo det krysset! Hvis vi svinger sånn...og bortover der.... tror jaggu jeg flirte for meg selv da jeg innså hvor lett det egentlig var. Det var jo bare å kjøre, ikke sant? At det var noen millioner andre biler der spilte da ingen rolle?...og man hadde jo for pokker loggført 40-50 tusen årlig i tjue år?...hva var vel noen hundre meter i sammenligning??

Vi fant til og med Almansa-gaten. Den der smale, skumle, enveiskjørte greien med gult gatelys som fikk bygningene til å virke varme og sjuke på samme tid. Det lignet noe ut fra en slik gammel gangsterfilm...ah-hrm....bodde hun virkelig her???

Vi var mindre enn femti meter fra det yrende, myldrende livet på Bravo Murillo, men vi kunne like gjerne vært i Vaskerelven midt i kinotiden. Så stille og dødt var det. Bortsett fra...h-hrm...så de ikke litt skumle ut, de typene der? Var det ikke best å gjemme seg litt i mengden?
Vi fant omsider en telefon, og minutter senere ble vi møtt, slik avtalen var. Et strålende øyeblikk. Og etter gjensyn og klemming og prating og fortelling, så kunne vi noe senere parkere bilen i en bakgate og sette oss på takterassen og nyte mere vin. Lykkelig uvitende om at verden akkurat i det øyeblikket tok et nytt steg nærmere Orwell's skrekkvisjon om en Storebror som ser alt.
For da New York-børsen stengte sine dører den mandagen i september, omtrent på samme tid som vi satt i Madrid og lesket strupene, da var for første gang i historien Microsoft verdsatt høyere enn General Electric og hadde inntatt posisjonen som verdens mest verdifulle selskap. Ta det som et godt tegn, folkens...programvare er viktigere enn våpen og denslags!

Hadde egentlig tenkt å \"spare\" denne til en passende skildrings-anledning, men siden \"noen\" lurer på Naxos så hiver jeg den ut her :-)
De som har tatt seg bryet med å se litt på fjorårets beretninger vil se at Skopelitisen ankommer adskillig mer kontrollert :-)

Og slaraffendager på Georgios kan man aldri få nok av...

"Noen ganger er det ååreit"¦noen ganger er det ååreit"¦".
Odd Børretzen summet i bakhodet idet vi tuslet om bord i BS Naxos tidlig fredag morgen. Mest fordi det slett ikke var all right, på noe slags vis. Kanskje prøvde jeg å overbevise meg selv? Direkte humørløs og uten hastverk var jeg"¦ kaldt var det også!

Ikke så rart, egentlig. Klokken var kvart på seks, natten var svart som bare netter kan være, og jeg var i ferd med å ta farvel med en elskerinne- for å møte en annen. Og for de fleste forumister som har hatt gleden av å farte litt rundt, og som har sett litt ymse av steder som man straks føler litt ekstra for, så vil dette være en velkjent følelse. Noen må velge mellom pest og kolera, den som har (s)hoppet litt rundt i den greske øyverden (og sikkert på fastlandet også!) slipper heldigvis unna med å velge mellom ulike typer sjokolade"¦

XXXXXXXXX

For meg personlig er Naxos en konfekteske som gjør både Sfinx'en og alle de andre til"¦ sukkerkulør? Ikke bli fornærmet, noen"¦ vi er så ulike og har så ymse av smak"¦ men for meg personlig altså! Og jeg har jo heller ikke forsynt meg av hele smørgåsbordet ennå. Godt mulig at der finnes øyer og steder som vil snu opp-ned på mine oppfatninger. Så jeg gikk om bord i bluestaren med en følelse av omvendt deja vú"¦ hvis noe slikt finnes?
Tolv"¦ fjorten"¦ seksten? Hvor mange ganger hadde jeg vært på Naxos? Og som oftest uten vansker med å forlate det stedet jeg dro fra? Men denne følelsen har du ikke "sett før", tenkte jeg med et snev av selvinnsikt.

For jeg ville egentlig ikke forlate Amorgos. Litt fordi hun gråt da jeg dro (det var morgenfukt nok i luften til at dråpene rant som tårer nedover skipsvinduene"¦), og litt fordi min egen tristésse var sterkere enn forventningene til målet der fremme. Helsike heller"¦ jeg hadde jo aller mest lyst til å klemme denne skjønnheten inntil meg og kjenne varmen, og jeg ønsket å se henne smile med solen, og jeg visste at hun hadde så mange hemmeligheter som jeg ikke engang hadde forsøkt å finne"¦

XXXXXXXXX

Det er slike øyeblikk som setter ting i perspektiv, liksom. Jeg stod på aller øverste dekk og stirret på noen lys i natten, og visste med meg selv at dette var noe jeg likte. Dette rotet i et voksent, reflekterende hode. Et øyeblikk jeg satte pris på å oppleve. Noe man muligens må være litt sær for å klare å dissekere"¦ både i nuet og senere. Jeg bare visste det"¦ Kjære du mi Randi, kom hit litte granne"¦ jeg kunne danset til natten ble lys og tynn, og jeg kunne blottet min livsglede helt uhemmet. På det øverste, ensomme dekk var det rom for en trillende tåre"¦ der og da visste jeg med meg selv at hvis jeg noen gang fikk anledning, så skulle jeg ha en billett med åpen retur"¦

XXXXXXXXX

Ai! Tre små dager på Amorgos. Med vind som til dels lignet en avstraffelse, og som til dels gjorde hele oppholdet uendelig interessant. For det er både morsomt og givende. Når naturen bestemmer utviklingen. Og når man - som oss - kan studere den samme utvikling fra et godt utsiktspunkt og uten bekymringer for hvilke effekter det vil ha for en selv. Ta for eksempel det kaoset vi til tider opplevde når alle seilbåtene skulle prøve å skaffe seg plass for natten"¦ ingen steder har jeg opplevd noe slikt. En teaterforestilling av de sjeldne"¦ og vi hadde jo kongelosjen!


Eller den nesten uvirkelige døsigheten som senket seg over byen etter hvert som mørket senket seg. Da gikk liksom hele Katapola inn i en slags våken dvale"¦ en slags "whatever-will-be-will-be"- tilstand. Ingen forsøk på å skaffe seg ekstra oppmerksomhet. Ganske så lite av trafikk. Kelnere som ventet til folk hadde settlet seg rundt bordene. Kunstbutikker hvor det kanskje dukket opp noen for å hjelpe deg. Unger som ikke giddet å løpe!
Det er vel da man vet at turist-sesongen går mot slutten  :cheese:

Andre minner fra Amorgos? Spaserturen rundt hele havnen og ut til Maltezi-stranden, hvor byens tøffeste motorsyklist holdt på å pakke sammen for sommeren. Vi fikk kjøpt hver vår flaske vann"¦ resten var stuet unna. Det var både vakkert og informativt og stemningsskapende å se bukten fra den vinkelen.

Jeg husker den gamle mannen på "landhandelen". Han var over åtti"¦ kanskje nærmere nitti? Hadde sånt gammelt kassa-apparat med sveiv på siden (som jeg ikke har sett siden jeg var unge!), og han hadde et særdeles avslappet forhold til prisen på saker og ting"¦ det kom helt an på hvor brillene hans var. En flaske øl vekslet mellom 2€50 og gitt vekk"¦ de fleste kundene tok det med et smil, men en seiler-frue protesterte heftig da han ville ha 14 Euro for to do-ruller!

Og jeg husker den lille hunden i handlekurven"¦ bakpå en moped  :drunken:  Det gikk hurrandes utover mot fergekaien, og den pelskledde lo-dotten gliste fra øre til øre som om speed var et kick!

Der var nye insekts-bitt, og Hellas-Latvia på TV (som bare fanget sånn måtelig interesse, til og med blant grekerne!), der var verdens sløveste pizza-kniver, der var verdens vakreste "attåt-maten-musikk", der var (for den maskuline del av verden) verdens vakreste vandrende vesen"¦ der var til og med en morgenstund hvor fjellet ble til et gammelmannshode med en krans av krøllede, grå skyer.

http://www.hellasforum.net/index.php?name=coppermine&file=thumbnails&album=314
   

For meg kom det også et øyeblikk hvor jeg plutselig forstod hvor lite et samfunn disse øyene egentlig er. Hvor tett sammenvevd de er"¦ til tross for det vi turister kanskje opplever som store avstander og uoverkommelige transportstrekninger. Bluestaren lå diger bortved kaien, avslått og nedstengt og avventende, og deler av mannskapet hadde anledning til å gjøre sine private ærend. To av dem kom til Michaelis"¦ hans bror og hans sønn. Jeg hadde sett dem begge før"¦ bare det var jo nok til å sette meg litt ut.
Samtalen dem imellom foregikk naturlig nok på gresk, men på grunn av den tredje de hadde med seg kom der også nok engelske ord til at jeg fikk en aha-opplevelse. Vokt Eders Adferd, kjære Hellas-reisende"¦ tro ikke at den går upåaktet hen!
Eller at man kan reise fra sine skammelige øyeblikk"¦

XXXXXXXXX

Det ble en fergetur for evigheten. Havet lå ganske flatt og der var ingen bevegelser i skipet. En stund virket det som om vi var mutters alene om bord"¦ jeg holdt meg der oppe på øverste dekk for å gi tankene noe annet enn hungeren etter kaffe. Foran oss lå beksvarte natten, og bare langsomt vokste Amorgos' profil frem i grålysningen bak oss.

Rart å se at det lysnet "ovenfra""¦ det var som å befinne seg inni en osteklokke, hvor noen brukte lommelykt fra utsiden. Den grå nattehimmelen ble som et digert speil for solen og dagen som nærmet seg østfra. Først et gyllent skjær før blåfargen trådte frem"¦ et mylder av kondensstriper gikk på kryss og tvers, som om gudene hadde moret seg med å spille Mikado og ikke plukket opp etter seg"¦ en lysende ball hang der oppe som en blek refleks før den ekte varen dukket opp. Og lenge var det som om horisonten ikke ville gi slipp på solen"¦ gullkulen strevde og strakk seg før den liksom løsnet med et "svupp".
Hvilket syn!
   
Da var vi allerede ved kai på Koufonissi. Øyen jeg hadde hørt så mye om, og lest så mye om, og tenkt så mye på. Tjah"¦ jeg følte vel ikke for å hoppe over rekken akkurat"¦ faktisk ble jeg nesten skuffet av det jeg så der fra fergen. En gang kommer jeg sikkert til å stige i land der"¦ men lysten til å gjøre det ble ikke spesielt forsterket av det flyktige besøket. Sorry"¦

Ferden fortsatte gjennom små-Kykladene. Nå i selskap med et kaffekrus og titusen andre reisende. Schinoussa og Iraklia og et hav som liksom "hang fast" i land mens det vokste på midten. Som blå saus i sekundet før det koker over. Som en lava-boble like før den sprekker. Stramt og glatt og vakkert i morgensolen.
Veldig vakkert. Jeg datt helt i staver over det jeg så"¦ jeg har en gang kjørt gjennom Painted Desert i måneskinn"¦ steinørkenen på nordsiden av Grand Canyon ble blå og levde opp til sitt navn, og jeg har alltid regnet det som min ultimate naturopplevelse. Nå fikk den opplevelsen konkurranse"¦

Og ellers kan jeg ikke annet enn å henvise til noen flere bilder"¦
http://www.hellasforum.net/index.php?name=ForumsPro&file=viewtopic&t=2690

http://www.hellasforum.net/index.php?name=ForumsPro&file=viewtopic&t=2691

Men så var det noen som åpnet vindsekken igjen. Det bare ramlet ut"¦ et huijende kast som sendte notisblokken veggimellom. Og før klokken var ni var alt ved "normalen". De hvite skavlene der ute fikk småsøsken inne på bukten, seilfolket løp rundt som forskremte katter og sjekket ankre og fortøyninger, duker på bordene var dødfødt"¦

Vi spiste frokost helt ute ved bluestar-kaien. Og takk og lov for det. For som vi satt der vandret historien forbi. Uffe och Lena!
Våre svenske naboer fra Naxos året før. Sannelig er Kykladene en liten verden"¦ vi så at de benket seg litt lengre inne, så vi gjorde frokosten ferdig før vi gikk for å hilse på. Lena så oss først, og sa noe, mens smilet bredte seg i ansiktet. Uffe kikket opp og dro solbrillene langt ned på nesen. "Næ-æ"¦vahamanHÆRå!".

Det ble et skikkelig trivelig gjensyn. De var på sin personlige Kyklade-turné, bodde ute på Eleni, og skulle videre til Koufonissi neste morgen. Og jammen skulle de ikke til Naxos også"¦ til Sophia, til og med"¦ etter at latteren hadde lagt seg var det nesten uvirkelig å kunne avtale møte der over helgen. Hvilket minnet meg på at jeg faktisk ikke hadde reservert noe rom hos Sophia ennå"¦ hjelpeogtrøste, jeg hadde jo ikke telefonnummeret hennes på mobilen en gang!

En gammel SMS ble redningen, litt senere på dagen. Jeg fikk kontakt, og ble lovet rom. Om enn ikke det samme hele tiden. Den samtalen ga meg en litt rar følelse. Å oppleve etter halvannen uke i Hellas at man faktisk booket rom på forhånd"¦ fordi det var en øy og et bosted man helt ubevisst og automatisk og selvfølgelig skulle til. En rar, men god følelse.
Vi skulle til vårt "andre hjem".

Men enn noen dager kunne jeg nyte mitt nyforelskede sidesprang med Amorgos. Vind eller ei"¦ den damen virket sprelsk, og med mye spennende å by på. Vi tok bussen opp til Chora"¦ som var en "snadder-plass", for å si det mildt!

En gammel by som bare må oppleves, den lar seg vanskelig beskrive med ord. Vinden der oppe hører også til det ubeskrivelige"¦ en mellomting mellom full storm og "hails from hell" oppunder fjelltoppen som dominerer bybildet. Flagget helt oppe på toppen revnet faktisk mens vi stod foran den siste trappen"¦

Så vinden kullkastet fullstendig alle våre planer om å besøke det berømte klosteret Hozoviotissa, for her gjaldt det å søke mest mulig ly innimellom husene. I ettertid kom jeg i tanker om at det var like godt vi ikke gikk den turen"¦ vi var ikke kledd for å slippe inn!

For det var merkelig nok ganske varmt, vinden til tross. Ermeløs t-skjorte og shorts holdt i lange baner, straks man var i livd.

Og livd fantes"¦ der var smale passasjer og trange gater, trivelige små plaza'er og litt større torg. Frodig og fargerikt, gammelt og skeivt, litt sånn "sin-egen-verden". Gråsteinsmurer som ikke var "slemmet", bare hvitkalkede, men underlig vakre likevel. Helleganger, med store grove steinheller, hvor det ikke var gjort for mange forsøk på å glatte ut eller pynte opp med maling mellom.
Og hele tiden den lille "sukkertoppen", og åsryggen med alle de gamle vindmøllene"¦ Chora virket som et "ærlig" sted, uten for mye sminke. Men undres hvordan det er på vindfulle dager vinterstid"¦

En av de store fordelene med ferie er vel at man stort sett kan glemme vekkerklokken? Jeg har i tidligere skriblerier antydet at jeg har en lei tendens til å våkne grytidlig uanpokkerensett"¦ det vil si, når jeg er på ferie og der ikke er noen vekkerklokke der. For hjemme forsover jeg meg stadig vekk"¦

Onsdagen våknet jeg til en litt uvirkelig vekkerklokke. Av alle ting her i verden så var det Mark Knopfler og hans "Done With Bonaparte" som brakte meg opp til overflaten. Ikke misforstå, det er en skikkelig trivelig låt, men klokken kvart på sju om morgenen kan man stå over"¦
Noen leverte noe til noen. Bakeren som trengte mer mel, kanskje? Okay det. Livet må jo gå sin gang, ikke sant? Men bilstereo på full guffe så tidlig? Og åpen bildør mens man gjør sine ærend? Naaaw"¦ i noen sekunder lyste jeg min gamle helt i bann (og jeg skal vel ikke underslå at den hensynsløse sjåfør var med i besvergelsene også!)

XXXXXXXXX

Men slike årle feriemorgener har også sin egen unike verdi. Man gjennomfører sitt eget oppstandelses-rituale i trygg visshet om at man har tid. Denne forunderlige dimensjonen som styrer alt og alle, og som man vanligvis har så altfor lite av. Jeg leste en gang at det finnes afrikanske dialekter som ikke har noen ord for hastverk"¦ eller travelhet"¦ eller at ting må gjøres nå. Eller før. Eller innen. Kanskje har de ikke engang noen ord for at ting må gjøres i det hele tatt?

Hvor godt er det ikke å sitte med morgenkaffen og vite at man ikke må gjøre noe som helst? For de fleste arbeidende mennesker her i verden er jo det ren luksus (bortsett fra at akkurat den kombinasjonen forutsetter at man liker morgenkaffe :-) ). Så jeg benket meg på verandaen og følte meg som en Krøsus. Jeg var rik! Rik på tid"¦ min egen tid"¦ jeg hadde i bøtter og spann av timer og minutter som jeg kunne bruke akkurat som jeg selv ville. Can't Buy Me Love, observerte Beatles ganske så korrekt, men tid kan kjøpes. Er det ikke det vi alle gjør? I noen minutter reflekterte jeg over det året jeg hadde brukt på å legge meg opp den formuen jeg nå følte at jeg hadde.

Du fortjener det, tenkte jeg. Hvor mange kilometer har du gått"¦ hvor mange mil har du kjørt"¦ hvor mange løft har du gjort og hvor mange vondord har du tålt? Kulde. Væte. Netter. Ting andre ikke vil se bilder av en gang. Morgener så sure at militærsokker etter tremilsmarsjen blir som duftende hager i sammenligning. Dager uten mening. Innsats uten bevislig effekt. Mennesker så kravstore at de antagelig vil krangle med St.Peter over utsikten"¦

Jepp. Du fortjener det virkelig. Jeg"¦ og du som leser dette. Alle andre også. Vi fortjener alle den følelsen jeg hadde der på den verandaen i Katapola, Amorgós. Følelsen av å eie tiden. Litt av den, iallfall. For den følelsen kan kjøpes - med egen innsats - og enten du nå har millioner i banken eller lever fra hånd til munn, så vil den viten gjøre deg - meg - oss til bedre mennesker. Man kan ikke røve til seg tiden, eller få den i dåpsgave, for da vil der alltid være noe eller noen som påpeker feilen i det"¦ du må yte for å nyte, og bare slik får du gleden av å glemme tiden, og anledning til å sitte i freden og roen og se verden gå sin gang. Uten å føle at der er noe du må gjøre"¦

XXXXXXXXX

Morgenen var blågrå. Lenge til solen kikket over fjellene"¦ skyer nok til at den kanskje ikke viste seg i det hele tatt? Men vindstille. Jippiiiiii"¦ for første gang siden Antiparos! Jeg måtte stramme meg selv opp litt"¦ var jo bare fem dager siden. Hehe"¦ du må vakna, du ligg og mig!... skjerpings her nå, ikke tro at verden eksisterer bare for deg. Hva er vel fem dager i den store sammenhengen? Og hva har du ikke opplevd i løpet av de fem dagene? Litt ydmykhet og takknemlighet gjør seg, vet du"¦

Frøken Due holdt meg med selskap. Jeg skal jo ikke garantere at frøken Due var den samme frøken Due hele tiden, men hun oppførte seg likt. Satt stadig vekk på stolpetoppen like ved og kurret og koo-et på nøyaktig samme vis. Lysere i stemmen og smalere over hoftene enn de hjemlige skogsduer, men det var nå kjekt å ha henne der likevel. Dessuten lærte hun meg at det kan være en fordel å gå i stor bue rundt lysstolper"¦

Lengre oppi dalen våknet hanene til liv. Jeg tenkte at det var okay å være så nær sjøen at måkene var i flertall. Og jaggu hørte jeg sauer også! God gammel bræ-hæ-hæh-king lød fra baksiden ett eller annet sted. Definitivt ikke noen tynn geite-meeeping, det der!

Skopelitisen var borte. Den hadde vært ganske så stor og tilstedeværende kvelden før, der den la til nærmest oppi matfatet. Vi hadde spist en aldeles praktfull middag under et blomstertak- en diger Moussaka som smaksmessig havnet på TopTen-listen, og en kylling-Souvlaki med tre velfyllte spyd (og alt med et lass av ris og tomater og agurk og oliven og løk og meloner og smør og brød og vann etc etc"¦ puh!)- og hadde fått god anledning til å studere hva denne rutebussen betyr for disse øyene. Litt sånn som i "gamle dager" hjemme"¦

Katapola våknet. Et rørende skue. Jeg skal innrømme at jeg er lettrørt"¦ har tårekanaler som kan åpne seg for det minste. Men likevel var det noe spesielt ved dette synet"¦ det var så hjemlig, liksom? Enken i sort som vasket bordene etter alle pizza-spiserne"¦ de to søvnige karene på "Ting&Tang-båten" (som vi her hjemme for ikke så altfor mange år siden ville kalt "splinte-følge")"¦ frukthandleren som fikk et lastebillass med uønskede meloner å avvise"¦ en ungdommelig, nedlesset gjeng back-packere som oppdaget at Skopelitisen slett ikke ventet på at de skulle dukke opp"¦ lyder og stemmer drev opp mot meg, og der var tyskere og svensker, og amerikanere og franskmenn, men først og fremst grekere"¦ Ella!Ella!
 

Ååå"¦ hvilken morgen du ga meg, Amorgos. Du var som en elskovsmettet kvinne der du langsomt og selvsikkert strakte dine lange lemmer og smilte mot meg. Overveldende var du"¦ og jeg skulle så gjerne blitt bedre kjent med deg. Sett hele deg. Opplevd hele deg. Delt min binge av tid med deg.
Nå ble det ikke slik, men jeg vet at du er der. We'll Meet Again"¦ en eller annen solskinnsdag.

Egiali. Klokka er fem på sju om morgenen, datoen er niende september 2008. For første gang i mitt liv setter jeg fot på Amorgós (Am-årr-gåås)"¦ og hvis jeg får bestemme, så er det ikke den siste!

For slik ble min opplevelse av denne øyen. Jeg sier som unger gjør når de skal forklare ting"¦"Fordi, vel!". Det ble en slags "derfor-derfor"-forelskelse, som jeg har vansker med å forklare. Jeg så jo bare en liten bit av Amorgos"¦ jeg opplevde ikke noe sånn veldig spesielt"¦ jeg fant ikke de helt store stedene og jeg unngikk slett ikke vinden"¦ men dog. Jeg forelsket meg.

Mange faste Amorgos-farere vil sikkert nikke gjenkjennende. For slik er det ordet denne øyen har på seg. Enten faller man"¦ eller så reiser man videre fordi man ikke har bedre vett :-)

XXXXXXXXX

Havnen der i Egiali var bare en pir i enden av en lang, buet strand. Blåstjerna åpnet buken og tømte ut oss få reisende, før den tok imot det femdoble antallet. Morgenen var ganske skarp og klar, om enn litt sånn gråaktig før dagslyset fikk overtaket. Den siste biten av båtturen - der vi rundet nord-enden av øya og fikk vind og bølger inn fra siden - hadde lagt en liten demper på forventningene. Det blåste nok litt på Amorgos også, ja"¦

Men faktisk var det ganske varmt og fredelig der inne i bukten. Vi hadde bestemt oss for å bo i Katapola, og brukte ett minutt på å finne frem til riktig buss"¦ det var ikke så vanskelig, siden det bare stod to stykker der. Og den ene var fra et reiseselskap :-)

Fjellene rundt oss reiste seg høyere og brattere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ante veier og hus og hele landsbyer langt der oppe. Egentlig hadde jeg vel gått rundt med noen bilder i hodet av runde åser, hvor landsbyene lå som hvit snø utover"¦ men det var mye mer enn som så. Minnet nesten om en vestlandsk fjordarm"¦ :drunken:

Og den følelsen bare vokste i meg etter hvert som bussen brakte oss opp i noe som tåler sammenligning med den norske fjellheimen. Nakent og bart, og med en vei som på underfundig vis fulgte terrengets bevegelser. Hvor høyt vi egentlig var skal jeg ikke si noe om, men vi var nok ikke så langt unna øyas høyeste punkt før det bar nedover igjen. Utsikten var aldeles praktfull!

Ettersom jeg ikke knipset selv, så tillater jeg meg å legge inn noen linker til andre sine fotos. Det gir iallfall et visst inntrykk.
http://static.panoramio.com/photos/original/7040840.jpg
http://static.panoramio.com/photos/original/8458622.jpg

Katapola var så vidt i ferd med å våkne idet vi ramlet ut av bussen. Lettere slitne etter en heller innholdsrik natt fant vi oss et bord og fikk omsider den etterlengtede morgenkaffen. Og som vi satt der og smattet på førsteinntrykket av stedet, så fikk vi også selskap av solen. Den gjorde jo alt så mye bedre"¦ plutselig var ikke vinden så ille, og alle blomstene og fargene rundt oss ble med ett så skarpe og klare og tiltrekkende"¦ til og med på mitt forkvaklede fargekart!

Og Katapola begynte å ligne et trivelig sted. En sånn passe bred bukt som grov seg langt inn i landskapet, med en litt tykkere klump av bebyggelse på den siden vi satt, enn det virket å være resten av veien rundt. Siden hen har jeg erfart at det faktisk er snakk om tre små landsbyer som etter hvert har vokst sammen til et hele.

Og det var sannelig et behagelig "hele" å skue. Med passe dramatiske fjell i sikte, men ellers ganske så harmonisk. Noen ytterst får tre-etasjere, men stort sett var husene lave og små, og virket som om de hørte hjemme der. To store kirketårn innerst i bukten, et lite kapell på neset tversover"¦ sjarmerende  :flower:
Der hvor vi satt var det palmer og trær og annen beplantning, og det lå en herlig stillhet over havnen i den morgenstunden. Katapola tok imot oss med å slå av vindmaskinen i noen minutter også"¦ jeg visste det vel ikke der og da, men det var kjærlighet som boblet i meg. 
   

Og her er en link som kanskje gir oversikten, og mer til?
http://www.travel-to-amorgos.com/photo.php?photo_id=5&back=gallery.php

Men vi måtte jo finne oss et sted å bo også. Reisefølget satte sin lit til min vurderingsevne, så hun ble sittende som bagasjevokter mens jeg startet jakten. Først utover mot Eleni, som jeg hadde hørt skulle være bra. Det er det sikkert også - virket iallfall både pent og velstelt fra utsiden - men jeg var vel litt i tidligste laget. Traff på en eldre kar som la hodet på skakke og indikerte sovende mennesker, før han tøyde engelsken til "kåm bæk"¦ vån auar".
Til tross for den lille stranden like nedenfor, og utsikten utover mot sjøen, så slo det meg at jeg så jo ikke noe annet? Resten av byen og mesteparten av bukten var liksom borte bak svingen? Det var en observasjon som gjorde det litt lettere å gå tilbake og se etter andre muligheter. 

Hotel Minoa hadde fine rom (veldig fine!) i et nybygget anneks, men bare ett ledig, og det var uten utsikt og med en knøttliten "her-kan-du-lufte-tærne"-balkong. Litt dyrt var det også, syns jeg"¦ 45 Euro. Jeg avla rapport til reisefølget i forbifarten, før jeg trakk pusten og satte kursen opp mot Big Blue og Anna Studios og alle de andre jeg ante lå oppi der.

Og tro nå ikke at det var så forferdelig langt å gå. Katapola har egentlig bare en gate"¦ havnegaten :-)
Resten var liksom bare stier og ganger mellom husene oppover. Det ble like mye en oppdagelsesferd som en jakt etter husrom. Jeg tok meg iallfall god tid, og likte virkelig det jeg så.
Morgenstillheten rådet mellom husene. Knapt et menneske å se eller høre, og vinden var nesten ikke merkbar. Der var hager med overveldende blomsterprakt, en slakter som etter lukten å dømme gjorde "grovarbeidet" i bakgården, mange sånne femmeterlange trappetrinn"¦ og mange bosteder, men ingen ledige rom :-(

Big Blue hadde til og med resepsjonen i tredje etasje! Litt uvante arkitektoniske løsninger også. Var jo for så vidt interessant å klatre opp mellom sittegrupper og frokostspisende gjester, men det ble vel tilgjengelig, syns jeg. Litt privat vil man da ha det"¦
Verten var uansett vennlig imøtekommende og beklagende"¦"so sorry, all full" (nå var han vel ikke akkurat så veldig lei seg over akkurat det da!), men han hintet nå nedigjen mot havnegaten og et hustak litt lengre inne. "Maybe Michaelis"¦".

Og slik ble det også. Katapola Rooms. Slett ikke av de nyeste, og slett ikke av de fineste, men for oss skulle det bli et lykketreff. Det siste huset i rekken, helt inne i enden av kaien, og med en herlig oversikt over alt som rørte seg av folk og båter og fugler og dyr. Den høyreiste, aldrende mannen med den tynne stemmen tok imot meg som om jeg var et lenge savnet familiemedlem, og viste meg et rom preget av det kaos et fransk reisefølge kan etterlate seg når de skal rekke en ferge. Så vi måtte vente en stund, sa han, og startet en frenetisk jakt på den bulgarske hushjelpen.


En liten time senere var vi vel installert. Trøtte, men lykkelige, og skjønt enige om at rommet var mer enn godt nok for oss. Rent og pent, med velutstyrt kjøkkenkrok og velfungerende baderom. Veranda stor nok for to, bakeri og bokbutikk vegg-i-vegg, opptil flere stikkontakter med fornuftig plassering, gode senger"¦ vi fant roen en stund, for å hente inn litt av den manglende nattesøvnen :-).
XXXXXXXXX

Men rastløsheten nappet i meg igjen. Jeg måtte bare ut for å kikke og lukte og smake på dette lille stedet. Jeg hadde liksom fått en god følelse for det allerede"¦ her gjaldt det å supe til seg mest mulig!

Utsikt fra en veranda
http://www.hellasforum.net/modules/coppermine/albums/userpics/normal_10212-dscn0855.jpeg

Jeg vandret rundt, og følte meg lykkelig. Knipset og filmet og funderte over de forestillinger jeg hadde hatt. Stedet var jo helt annerledes"¦ mye mindre, og mye fredeligere. Jeg hadde vel tenkt at det skulle være en by, på ett eller annet vis, men det lengste jeg ville driste meg til var bygd!
Påvirket av turismen, kanskje til og med styrt av den også, men jeg fikk et bestemt inntrykk av at Amorgos generelt og Katapola spesielt strevde etter å få ting til på sin måte. Ikke et eneste neon-lys. Ingen mote-butikker. Få butikker i det hele tatt, faktisk, bortsett fra den slags man trenger rundt seg i dagliglivet. Og ikke en eneste av de der myke og behagelige stolene som turister kan synke ned i og bruke litt ekstra penger på å komme seg opp av"¦

Jeg gikk hele veien bortover langs stranden, og lurte på hva øyhopperbibelen mente når de snakket om at sjøen hadde en "curiosly soapy look". Sjøen så da helt fin ut, den? Selve stranden var jo ikke noe å trakte etter, smal og ganske steinete innimellom, men det ville overraske meg veldig om Katapola og omgivelsene ble kvitt sine avfallsstoffer såpass langt ute at sjøen ikke brakte dem inn igjen. EU-midler brukes vel primært til veier, gjør de ikke?

Vinden var veldig variabel også. Gikk fra det helt stille til det ganske så røskende. Utpå bukten lå noen seilere og red på anker, noen ungdommer spilte strand-volley, en gammel gubbe prøvde (forbløffende vellykket!) å ri to esler samtidig"¦ solen strålte fra skyfri himmel og jeg var i det Hellas jeg ønsket å være i.

Jeg nådde en liten pir på andre siden av bukten, der var det mer fisker-aktiviteter. Det luktet sjø"¦ og tjære og diesel og gamle motorer. Hauger med garn, og noen lokale varianter av teiner"¦ ikke at jeg vet så mye om akkurat det, men finnes det noe særlig med hummer og krabbe i Egeerhavet? 

Og fortsatt var Katapola et"¦ stille sted. Ikke stille slik Astypalea hadde vært det, med sine siesta-timer, det var bare ikke noe bråk der. For det foregikk jo egentlig nok aktiviteter rundtomkring, og det var plenty nok med mennesker å se. De fleste bilene var ganske små og moderne asiatere, som man kunne tro var el-biler, for man merket dem ikke før de var halvveis oppi baklommen.
Jeg var oppom kirken, og inni hager, og gikk på baksiden av ting, og fant åkre og katter og nedraste murer og duftende dynger av usikker opprinnelse"¦ en liten time eller to var jeg så til de grader bare meg selv og min egen oppdagelsestrang. I livd for vinden ble det ganske så glohett"¦ og jeg elsket hvert eneste sekund.

XXXXXXXXX

Som en liten motvekt til den roen og freden jeg opplevde akkurat der og da, så kan du jo kikke på denne. De kan nok lage litt lyd når de vil, Katapolanerne også :-)
/

Og her er en liten videosnutt fra Katapola Bay.


XXXXXXXXX

Resten av dagen tilbrakte vi som giddalause, ferierende øyhoppere. Satt på verandaen i flere timer og studerte (og kommenterte/diskuterte) det fascinerende livet når all verdens seilbåter skulle legge til for kvelden. Vinden hadde tatt seg opp, men vi satt rimelig i livd og hadde ingen problemer med det. Snarere ble det til at vi stemplet vår lille krok som "Best Beach in Katapola". Vi kunne jo ikke ha det bedre. Varmende sol"¦ utsikt"¦ noen levende og spennende aktiviteter å se på"¦ kalde Mythos og lokal krasi"¦ det ble en av de stundene man drømmer om og lever på gjennom lange, mørke vinterdager!

De aller fleste vil ha opplevd morgener der det å våkne, og liksom skulle delta i livet, oppleves som fullstendig feil. Jeg hadde en sånn følelse da mandagsmorgenen ble såpass påtrengende at jeg ikke kunne stå imot lengre"¦

Det trivelige selskapet kvelden før får ta "skylden" for at jeg sov til halv åtte den morgenen. Eller kanskje var det underbevisstheten som ville fortrenge og utsette det jeg våknet til?

For kvelden hadde jo blitt riktig fin den, etter hvert. Vi hadde tuslet bakken hjem i ett-tiden, mens vi kjente på den undrende gleden over en vindstille, fin Hellas-aften. Riktignok ikke av det varmeste slaget, men plenty god nok, og vi hadde gledet oss over at vi omsider skulle få anledning til å nyte Astypalea i finvær.

Og så våknet man altså til den hersens vinden igjen :-(

Det var jo til å grine av. Dessuten kjente jeg antydning til noe som lignet forkjølelse! Gruggen i halsen og trang i blikket"¦ litt lett renne-nese"¦ på mannens vis anså jeg meg døden nær. Utrolig hva litt feminin sympati og dulling kan gjøre for mannens helbred"¦ :-)

Så det gikk selvfølgelig over. Utpå dagen. Når jeg hadde fått beveget meg nok rundt til at stive og støle muskler og bein sluttet å protestere. Jeg skal ikke påstå at selvinnsikt er min sterke side (andre vil kanskje spørre om jeg har noen slike i det hele tatt!), men jeg måtte jo innrømme etter hvert at selv om ånden var villig, så stod det ikke særlig til med kjødet. Bratte trapper og lange oppoverbakker er ikke min greie. Basta.

XXXXXXXXX

Vinden ulte og huijet. Verre enn dagen før. Was nun? Her måtte det taes brutale avgjørelser, det var klart. Og der var ikke så mange alternativer. Vi skulle videre til Amorgos, om vi så måtte kapre et fly for å få det til (nå er det riktignok ingen flyplass på Amorgos"¦:-)), men da måtte vi enten forberede avreise grytidlig neste morgen, eller holde ut to dager til med den der deprimerende vinden. Tirsdag eller Torsdag, 05:15... det er spørsmålet!
Mon tro om jeg ikke også holdt kaffekoppen slik Hamlet holder hodeskallen idet jeg tok avgjørelsen :-)

Reisefølget var enig, uten å ha noen så altfor sterke meninger om temaet. Så vi tuslet ned til by-stranden igjen, der hun prøvde å finne butikken med det silkesjalet hun hadde sett seg ut kvelden før. I likhet med mye annet var den butikken stengt. Etter vareutvalget å dømme var den såpass eksklusiv at eieren antagelig hadde pakket sammen og reist til Athen sammen med alle de greske sommergjestene. Hvem på Astypalea (som er ved sine fulle fem) ønsker vel å eie - enn si betale 800€ for - en to meter høy ibenholt-figur som lignet en krysning mellom Mor Theresa og Darth Vader???

Men billett-kontoret var åpent. Der fikk vi god og vennlig hjelp. Pluss en nesten u-uttalt advarsel om ikke å satse på å kapre en taxi for å komme oss til havnen i tide. De var antagelig like vanskelig å finne som ved avslutningen av norske julebord. Buss klokka tre om natten, ja"¦ ja-ja"¦ vi fikk vel leve med det da?

Deretter presterte vi det kunststykket å vandre helt til topps igjen, og begi oss nedover mot Livadi-stranden på andre siden. Litt strandliv måtte vi jo ha med oss, og vi måtte jo få sett ørlite mer av denne øyen enn bare akkurat byen?
Der slanget seg en bratt, svingete vei nedover, og det var jo ikke lengre enn at det virket ørlite tåpelig å vente i timesvis på neste buss. Vi visste jo ikke om det gikk noen buss, en gang"¦ ?

På veien nedover hadde vi en praktfull utsikt. Livadi-"dalen" virket forbløffende frodig, sammenlignet med åsene rundt og resten av omgivelsene. Masser av trær - sitrus av ett eller annet slag - og lysere flekker innimellom som indikerte kornåkre. Så var altså ikke øyen bare det geitebeite man kunne få inntrykk av på andre siden av haugen. Noe regn måtte vel falle på Astypalea også, og det fant vel veien til sjøen gjennom den dalen?
Men mest sannsynlig foregikk det vel en kontrollert vanning fra det store damanlegget langt der oppe :-)

Selve stranden var vel ikke noe å gå i fistel over. Lang, og ganske rett, vekslende fra store rullesteiner til finere sand. En strand, til likes med mange andre. Den ene veien bortover ga heller ikke de helt store opplevelsene. Kanskje kan det bli en slags strandpromenade av det en gang"¦

Men temperaturen var okay. Midt oppå tyvetallet et sted. Eller kanskje vel så det. Bare man kom seg i livd for vinden. Vi fant oss en strandtaverna og kulte ned med litt drikke, før vi bestemte oss for ikke å gjøre så mye mer. Reisefølget på en solstol, jeg på en tavernastol, hver vår gode bok"¦ nåja, tror jeg skal slutte å bløffe om de der bøkene. Jeg ble nå sittende og kikke rundt på det som var av folkeliv, likevel 

Her er en video-snutt om litt av Astypalea. De ihuga vil ha sett den før...



Som så ofte før så tok rastløsheten meg etter en stund. Noen ganger er det bare sånn. Jeg ville ha mer dagligliv rundt meg, ikke bare østeuropeiske serveringsjenter på tampen av en lang sommer. To timer til neste buss, fikk jeg opplyst. Jeg myste mot den lange, svingete bakken der borte"¦ orket jeg den? Der var jo faktisk andre på vei opp, kunne jeg se. I mitt eget tempo ville det vel gå bra?

Så vi skilte lag. Reisefølget befant seg vel på sin solstol, jeg la fortrøstningsfullt av gårde.  Tilbake langs strandveien først. Godt med skygge, fra trær og tavernatak. De siste hundre metrene lå åpne"¦ hm, jammen var det varmt, gitt"¦ jeg slengte t-skjorten beskyttende over høyreskulderen, og samlet mot og krefter før bakken begynte.

Hundre meter oppi der måtte jeg stoppe og trekke pusten og finne skygge bak en lysstolpe! (forteller det noe om at jeg ikke akkurat er noen Schwartzenegger? :-))
Himmel, så varmt det hadde blitt da?! Og bakken var mye brattere å gå enn å se på"¦ hadde den ikke blitt ørlite brattere siden vi kom ned, også? Og var det ikke meningen at vind skulle virke avkjølende?

Men jeg nådde da toppen etter hvert, via x antall lysstolper. Uten å være utslitt, en gang. Snarere tvert imot"¦ jeg følte meg oppmuntret og nesten stolt over meg selv. Hadde bestått manndomsprøven, liksom. Stoppet ved vindmøllene og reflekterte over karsstykket, før jeg koblet de ubehagelige fakta"¦ nøkkelen til rommet lå i reisefølgets veske, og jeg hadde et snart presserende behov for et avtrede!

Den kombinasjonen førte meg helt ned til bystranden igjen. En enslig åpen kafé ble redningen, og jeg viste min takknemlighet ved straks å starte prosessen med å bygge opp et grunnlag for nye toalettbesøk. Jeg mener å ha lært noe om det på skolen en gang"¦ om sammenhengen i ting"¦ to kjappe Mythos var vel ikke mer enn rimelig kompensasjon for at kaféverten hadde reddet meg fra det mest penible av øyeblikk?


XXXXXXXXX

Etter hvert fikk jeg også selskap av mitt alltid velkomne reisefølge. Og vi tillot oss å være knisende muntre og ungdommelige over noen glass gudenektar og kokkino krasi. Tilgi meg, Astypalea"¦ du var på ditt vis vakker, og jeg fikk i glimt se ditt sanne ansikt, men ditt til tider turbulente ytre skremte meg vekk. Det er ikke personlig ment"¦

XXXXXXXXX


Senere hen den kvelden fikk vi på nytt selskap av de trønderske trottere. Slett ikke det verste man kan oppleve, skal jeg si deg! Etter litt frem og tilbake ble vi invitert til deres egen hule,
(sirenene lokker...)


og fikk med på kjøpet noen flere forklaringer om sammenhengen i ting"¦ De Græske Øer gør sig at leve i !...  vi var som tenåringer på den første utflukt og ingenting kunne ta livsgleden fra oss. Bortsett fra min litt uvillige mage, da"¦

Noen glimt fra pigernes gjemme...







Vi ble traktert, ja...

De tok oss også med til sitt faste forings-sted. Jeg ser av Tjorven sine beskrivelser at jeg visstnok skal ha "sjarmert" vertskapet trill rundt"¦ antagelig var det mer et utslag av at noen puttet penger på meg ved fødselen, slik at kjeftamentet var ustoppelig :-) Det er ikke første gang telleverket har løpt løpsk, for å si det sånn"¦

Et ørlite side-step må jeg likevel ha med. På vår vandring mot de mer turistifiserte deler av Astypalea stoppet jeg også innom et lite innhukk i verden"¦ betatt ble jeg stående og beskue de lokales former for livsutfoldelse. Der var kanskje tjue-tredve mennesker samlet. Mye latter og leven rundt bordene. En bedårende vakker, ung kvinne var senter for all oppmerksomhet. Hun danset på en måte som ville gjort Mikkel Jækksen flau. I åtte-ti minutter stod jeg innom døren og bare nøt synet. Og livet. Og tanken om at sånn kunne det være"¦

Kvelden ble en utsjei. Alle ting tatt i betraktning så gikk det egentlig veldig bra 

Et bar-besøk på Astypalea - i mørke, forblåste natten, med den flombelyste borgen som backdrop - er absolutt å anbefale. Det var egnet til å ta pusten fra noen hver. All vurderingsevne også. Timene ble mange og lange, tankene om at vi skulle av gårde midtnatters ble få og små og ubetydelige.

Ergo var formen deretter da Dimitri plukket oss opp i tre-tiden om natten"¦ denne hyggelige skomaker og hans frisørkone hadde gitt grei beskjed om at det overhodet ikke kom på tale å la oss ta noen buss tilbake til havna. Vi var gjester, og de skulle stå for transporten. Det var nesten flaut. Og mindre pinlig ble det ikke da vi etter et kvarters tid gjennom natten kom frem til Agios Andreas, og han oppfattet at jeg i all min villske hadde glemt brillene på rommet. Han tørnet tvert rundt for å hente dem. Hvor ellers i verden vil man oppleve slikt? Muligens overalt"¦ muligens jeg bare har reist så lite at jeg ikke har sammenligningsgrunnlag"¦ men jeg TROR det ikke"¦

Det er ikke uten en viss usikker beven man setter seg til tastene for å ordsette sin opplevelse av Astypalea. Spesielt ikke når det blant leserne antagelig vil finnes en del erfarne "Astypaljanere".

For det ble en til dels blandet forestilling, for å si det sånn. Så la meg så med en gang ile til og understreke - "Gi meg en uke med vindstille, så er jeg ikke fremmed for et nytt besøk!".

Men den rent umiddelbare reaksjonen da jeg våknet var at dette var ikke noe værendes sted hvis man ønsket å beholde sin mentale balanse!

For det blåste. Det blåste noe så inn i hell"¦edussen! Vel har jeg daglig tilhold på "den ydderste nøgne ø", og har opplevd litt av hvert av stormende vær og kraftige vinder, men man befant seg jo i feriemodus og på Hellas-skala da man våknet, så dette var man slett ikke forberedt på. Noen "Kalypso om våren" var det iallfall ikke, til tross for navnet på rommene.

Det blåste ovenfra og nedenfra. Forfra og bakfra. Fra den ene siden og fra den andre siden. Det blåste hardt, og det blåste lenge. Det blåste i tre intense sekunder, som tok alt som ikke var spikret fast. Det blåste så murhuset ristet og svaiet. Det blåste så jeg kikket etter et lokk til kaffekoppen. Det blåste så øynene ikke trodde det de så. Hvordan var det mulig? Havet lå jo flatt!



Jeg vet ikke hvor høyt vi befant oss over havet. Tredve meter kanskje? Det kunne like gjerne vært toppen av Zas på en blåstrig dag. Og riktignok blåste det fralands der på sydsiden av øyen, men likevel"¦ havet var jo nærmest for et kjøkkenbord å regne? Vinden måtte da vise igjen der ute?

Dette merksnodige værfenomen fortsatte å fascinere og forundre de to dagene vi var der. Jeg har kanskje lettere enn andre for å henge meg opp i slike ting, men det gjør det ikke mindre rart. Fra mitt hjemlige stuevindu kan jeg se storhavet reise tunge, hvitkammede bølger, og det på dager som blir for vindstille å regne i sammenligning med det som plaget Astypalea. Skjedde det noe spesielt når vinden traff øyen? Laget den kanskje voldsom "turbulens" når den brøt over fjellet/åsen/høyden bak byen, før den brukte halve Egeerhavet nedover på å hente seg inn igjen?

Jeg skjønte det ikke. Men trøstet meg med at det er nå så mye annet her i verden som jeg heller ikke forstår. Det var ikke min oppgave"¦ men fascinerende var det :-)

XXXXXXXXX

Dagen begynte med Café Avec. Avec salmesang, altså. Fra kirken like nedenfor lød en kraftfull og sonor mannsstemme, iblandet forsamlingens hjertelige deltagelse. Det var jo søndag"¦ natten hadde vært lang og hendelsesrik, ikke så rart at solen stod høyt på himmelen før jeg våknet. En lang stund satt jeg der på verandaen og lekte svamp"¦ sugde til meg mest mulig av det som foregikk.

Av alle ting, så var det Samaranch sine ord etter Lillehammer-OL som dukket opp. "The best view"¦ ever!
For det var det virkelig. Vi har vel vanligvis bodd ved havnivå, og stort sett hatt sånn "bortover"-utsikt, men her hadde jeg oversikten. Kunne kikke ned på gater og hus og aktiviteter som foregikk, og fikk det tett innpå livet. Jeg så så mye, og så langt, og jeg så det så utrolig skarpt og klart. Den lille bukten med husene oppetter fjellsidene var jo ikke akkurat noen metropolis, og den brunsvidde åskammen der borte åpnet jo så absolutt for forbedringer, men likevel. Utsikten var herlig!

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Hva hadde vi gjort galt, som våknet til et slikt vista, for så å bli straffet med slik vind? Til og med når jeg satt med ryggen mot veggen, så blåste det bakfra. Og da reisefølget åpnet verandadøren blåste det innenfra! Malaka!

Og der var mengder av kråkefugler, som oppførte seg underlig og uvant, og seilte rundt som insektsjagende svaler. Fem"¦ femten"¦ femti stykker av de svarte åtseleterne svirret rundt, for til slutt å samle seg på taket av det jeg antok var skolen der nede. Jeg tenkte på Hitchcock, og grøsset. Bra de holdt kjeft, iallfall.

Det gjorde ikke hanen like nedenfor. Noen må ha feilprogrammert den, eller så var det smått med høner der i byen. Den vrælte infernalsk, og i noen sekunder var jeg slett ikke fremmed for å svinge kjøttøksen selv! Skulle vært meg en fryd å avslutte den der gaulingen"¦

XXXXXXXXX

Jeg var litt sånn "i limbo". Nattens strabaser satt i. Den første timen gikk vel egentlig med til å finne roen. Vi sa ikke så mye"¦ vi bare satt der med kaffekoppen mens vi studerte omgivelsene, og vi likte det vi så. Alt bortsett fra den forannevnte brunsvidde åskammen.

Astypalea By (?) var jo ikke noe annet enn en liten landsby"¦ men veldig hvit og blå og gresk. Og da det spinnville fjærkreet omsider la inn årene oppdaget vi at det var veldig stille også. Bare vinden som laget lyd"¦

For ikke var der knallerter, og ikke var der rop, og de få bilene som dukket opp i bildet hadde sikkert tredoble eksosanlegg og snille sjåfører. Reisefølget sørget for å dra meg på beina, for vi måtte jo ned til byen(?) og stranden der nede en tur. Måtte se oss rundt. Komme i gang, liksom"¦ hva hadde Astypalea å by på av "spennendeheter"?

Mer stillhet, det var sikkert. En underlig folketomhet. Tre mennesker på noe som lignet mer en privat terrasse enn en kafé. Ingen unger. Ingen stabbende småjenter, eller ropende tolvåringer på racer-sykler. Ingen andre turister heller. Bare oss to, og de eldre gubbene utenfor butikken. Jeg følte at det ble stille mellom dem da vi dukket opp"¦ alle kikket på oss. Som om vi var noen rare dyr. Hva slags Trangvik var det vi hadde kommet til?

Vakkert å se til, med den lille strandpromenaden og alle de friske fargene, men for aller første gang følte jeg meg som en fremmed på en gresk øy. En utenfra. Nesten ubegripelig, med tanke på de første "innfødte" vi hadde møtt om natten. Vårt vertskap var jo det reneste Niagara av vennlig gjestfrihet"¦ hvorfor trådte jeg plutselig så mye mer forsiktig rundt?






Det løsnet nå opp litt etter hvert. Dagen var jo ung, det ble mer aktivitet etter hvert som tiden gikk. Litt, iallfall. Vi tuslet rundt en liten stund, det var ikke så mange gatene å gå i, liksom"¦ merkelig at det kunne være så vindstille der nede? På kaien holdt et par karer på med å renske garn, på den lille bystranden var fem-seks mennesker i doven aktivitet. Vi satte oss ved et av bordene på "promenaden" og prøvde å finne litt ut av Astypalea. Det var så få mennesker og så lite aktivitet"¦ var dette alt, liksom?

Joo-aa"¦ men "sentrum" er vel liksom der oppe, prøvde jeg å si til meg selv. Der oppe ved vindmøllene"¦ oppunder Kastro. Den grå borgen tårnet stor og dominerende over alt det blå-hvite, og vi så jo av virvaret av klatrende sukkerbit-hus der oppe at det sikkert var mer spennende og likt det Hellas vi kjente og elsket. Og øyen måtte vel ha en hel masse med positive ting å by på? Dessuten"¦ vi skulle jo treffe "kjentfolk" der også, utpå kvelden. Pøh"¦ klart dette her ville bli bra!

Men omsider innså vi jo at dette var en øy hvor man holdt strengt på de gamle "siesta"-tradisjoner. Det meste var stengt i flere timer midt på dagen. Og den helt store horden med sommergjester hadde visstnok forlatt Astypalea bare ett par dager tidligere. Så antageligvis satt de aller fleste fastboende hjemme og trakk pusten - eller et lettelsens sukk.

XXXXXXXXX

Reisefølget koblet inn sitt personlige "racer-gir" etter en stund. Selv hadde jeg for lengst døpt stedet for "Byen Med De Tusen Trappetrinn", og gikk på tomgang. På vei opp igjen til rommet kom jeg i tanker om at med min kondisjon så var det fare for at de kanskje måtte bytte navn til "Heartbreak Hotel""¦ jeg måtte stoppe to ganger og hente pusten før jeg kom meg videre. Vi hadde vært innom den lille "landhandelen" på hjørnet, det var ikke bare-bare å slite seg opp trappene med bæreposer fulle av livets nødvendigheter.

Etter litt "R&R" (Rest and Recreation :-)) på rommet, gikk turen videre oppover mot torget og borgen. Heldigvis var det vei, og ikke trapper"¦ men jaggu var det bratt, lell! Halvveis oppi der klarte jeg å overbevise reisefølget om at mitt tempo var det beste"¦ skulle jeg holdt følge med hennes lettbente, turvante, "lenge-siden-jeg-nesten-har-sluttet-å-røyke"-ben, så hadde historien stoppet her og nu. Det peip i brystet, og jeg hadde vel melkesyre utav ørene før vi nådde sadelryggen med den lange rekken av gamle vindmøller.


Ifølge øyhopperbibelen ligger Astypalea midt i den vind-tunellen som meltemien skaper ned gjennom Egeerhavet. Det var iallfall ikke vanskelig å fatte den logiske plasseringen av de gamle innretningene. På den åpne plassen, med fantastisk utsikt begge veier, så føltes vindens trykk som gamle dagers Store Stå etter en Brann-scoring. Man måtte jo side-steppe rett som det var, for å holde på balansen. Og det må ha vært litt av et skue en gang i tiden, å se åtte svære møller i full drift samtidig. Litt av et bråk også, forresten"¦

Vi snirklet oss videre opp mot borgen. Via trange smug og skeive trapper og mye snadder for kameralinsen. Utav ingenting kunne man plutselig dumpe på den mest fantastiske blomsterprakt, eller man rundet noen sammenraste bygninger bare for å finne velstelte, nyoppussede hus og koselige, små "verandakasser" med et bord og to stoler. Aldeles herlig. Og på den ene siden kunne man plutselig oppleve det åpne rom, og kjenne suget i magen fordi man var så høyt oppe og det var så lite som skilte fra å havne langt der nede"¦

Omsider var vi oppe ved inngangen. De siste metrene av trappegaten avslørte at her beveget vi oss på virkelig gamle tomter. Borgen har visstnok røtter tilbake til 900-tallet og Byzants, men ble oppført på restene av det gamle akropolis som engang lå der på toppen. Ikke så rart at steiner var glattslipte av årtuseners sandaltråkking. I den skyggefulle buegangen inn var det faktisk sånn at man måtte se seg for og trø forsiktig.


Utsikten mot Livadi-siden var stor.



Inne på området var det fint lite igjen av det praktfulle byggverk som engang stod der. Delvis tilgrodd, og uten noe særlig av informasjon for den besøkende. Men mange advarsler om hvor man ikke burde gå, pga rasfare og "ustadige masser". Et par velholdte kirker, og kun den ene ytterveggen var såpass intakt at man fikk noe inntrykk av hvordan det hadde vært. Men utsikten var jo av det ærefrykt-skapende slaget"¦ vi ble litt tause der, begge to.



XXXXXXXXX

Senere hen den kvelden hadde vi gleden av å møte to andre forum-medlemmer "face-to-face".
Det møtet har Tjorven på sitt elokvente vis beskrevet her: http://www.hellasforum.net/index.php?name=ForumsPro&file=viewtopic&t=2776

Så jeg skal ikke gå så mye i detalj om det. Annet enn å underskrive at det var både hyggelig og særdeles vellykket. Vi fant som sagt "tonen", og for meg ble det også en kilde av kunnskap og erfaring å øse av. De hadde mer enn en god historie å fortelle, og hadde tydeligvis opplevd både det ene og det hitt der i Hellas. Latteren satt løst, og da vi omsider brøt opp utpå natten hadde mitt reisefølge fått en helt annen oppfatning av dette "forumet" som jeg stadig vekk snakket så varmt om. Takker for samværet, jenter"¦ var vi enige om en repeat i 2009?

Trønderdamer er stort sett til å stole på! Beviset for det fikk vi da vi nådde enden av kaien og kom frem til det som viste seg å være en taverna/kafeteria (taverna var nå å ta litt hardt i, synes jeg"¦:-) )
Der var fem mennesker. En dame som stod der og solgte rom. En jente som sikkert skulle selge mat og drikke. To franskmenn som skulle reise videre med fergen. Og mannen som hadde kjørt dem til kaien, og som nå tok et hjertelig farvel.
Han hadde en lapp det stod Anders på. Men han behøvde ikke holde den opp"¦ ferge-kaien på Astypalea klokken tre om natten er ikke akkurat Heathrow, for å si det sånn.

Tjorven hadde jo ordnet alt! Snakk om å gå til duk og dekket bord"¦ og knapt kunne vi vel fått et mer oppmuntrende møte med Astypalea enn staute, vennlige Dimitri. Det var nesten litt uvirkelig. Her var vi altså førstegangsbesøkende på en øy langt uti ødemarken(?), midt i svarte natten, på en fergekai som ikke stemte med tillest lærdom, og så brukte han tjue sekunder på å sette oss i relax-stemning.

Det var liksom "kanena provlema" fra første stund. "Yes, yes"¦Bar-broh and Groh"¦ dey fix"¦ no problem"¦ ferry okay?".

Vi kikket på hverandre i baksetet hans. Jeg lurte på hva trønderdamene egentlig hadde sagt"¦ vi ble jo mottatt som kongelige? Hadde de lovet at vi skulle betale dobbel leie, eller noe sånt???
I ettertid vet jeg jo at dette var mannens vesen. Skulle man noen gang savne en grunn for å besøke Astypalea, så ring til Dimitri. Han og hans kone Anna er noe av det mest behagelige og oppmuntrende jeg noen gang har truffet på der nede på de greske øyene. Aldeles praktfulle representanter for sitt folk. Grekerne har i grunnen mange grunner til å være stolte av hverandre"¦

Kjørte som en prest, gjorde han også. Mulig han nettopp hadde fått lappen, eller at ulykkesstatistikken der på Asty var særdeles avskrekkende, men han listet oss av gårde på nattemørke veier uten noen gang å la nålen passere femti. Det var i grunnen okay, for veiene var ikke akkurat så mye å skryte av"¦
Og han visste sånn cirka hvor vi kom fra, også. Hadde seilt utenriks"¦ vært på Mongstad"¦ "no no, not cold"¦very beautiful"¦ mountains".
Han fortalte litt om øya mens vi kjørte. Pekte "dis way" og "dat way", på sitt rolige vis, og klarte på en underlig måte å få oss (meg?) til å "se" det han beskrev. Og vel fremme ved byen tok han seg god tid på å kjøre runden oppi fjellsiden, så vi virkelig fikk sett det stedet vi hadde ankommet. Andre vil sikkert ha mange inntrykk av Dimitri"¦ "omtenksom" var det ordet jeg satt igjen med.

Og så var vi der. Studio Kalypso. Som vi ikke ante noen ting om, eller aldri hadde sett snurten av på nettet eller i noen kataloger. Alt takket være trønderdamers vennlige hjelpsomhet. Dere er KNAS, jenter!
Og Anna var der, og hadde nettopp vasket rommet, og de var mest opptatt av at vi ikke måtte skli på de glatte flisene. Jeg tror vi begge var mer enn fornøyd med livet idet vi bikket på puten"¦

Lørdag sjette september. Min uvane tro var jeg oppe lenge før solen. Jeg tror jeg må gjøre noe med det der"¦  :bom: 

Antagelig tar jeg feil, men jeg liker å innbille meg at vedkommende som først fant på ordene "morgenstund har gull i munn" må ha vært en ihuga øyhopper! For det var en aldeles praktfull morgen der på Antiparos. Og som jeg listet meg på taket med kaffe og røyk, så følte jeg nesten en lyrisk lykke. Livsgleden boblet i meg. Ikke et vindpust"¦ knapt en eneste lyd"¦ og dagen hadde ennå ikke sparket av seg det fløyelsteppet naturen hadde bredd over oss dagen før. Alt var bare helt himmelsk der en liten stund.

Det er noe eget med slike øyeblikk der på Antiparos. Andre vil kanskje mene at jeg bør mentalundersøkes, men de minuttene når himmelen bak Paros begynner å gløde og radiomastene der oppe på fjellet strekker sine skyggefingre oppover i luften"¦ da får det nesten noe sakralt over seg. Da er det nesten hellig-brøde å lage slurpelyder over kaffekoppen"¦ da er det som om man vegrer seg mot å slå på kamera, fordi det elektroniske "ping'et" blir et sånt ødeleggende fremmedmoment.





Men for å holde meg til gamle ord og uttrykk- hvor lenge var Adam i paradis?

For med solen kom også det første draget av vind. Jeg kunne nesten ane hvordan den krøp over toppen på Paros, før den "rant" nedover fjellet og ut i sjøen. Det speilblanke sundet mellom oss nuppet seg, så kjente jeg det på kroppen. Hmm"¦ kjære du som styrer med vinden"¦ la oss nå få være i fred noen dager, hva?

I tillegg fikk jeg etter hvert noen svært så sterke påminnelser om at det bygningstekniske begrep "lufting over tak" kan gi seg ymse utslag ved ulike byggeskikker"¦ meterlengder med totoms rør stakk rett opp overalt, uten noe som helst av svanehalser eller Durgo-ventiler eller andre formildende omstendigheter, og den odøren som etter hvert bredte seg gjorde sitt til å jage meg ned fra mitt utsiktspunkt. Akkja"¦ tilbake til virkeligheten.

XXXXXXXXX

Etter hvert gjorde vi opp for rommet (samme behagelige prisen som året før), og pratet et litt lengre og personlig adjø med Georgia. Og jammen rakk vi en frokost nede på Nautica også, før vi vinket farvel til Antiparos for denne gang. Da varmet solen fra skyfri himmel, men vinden hadde økt til samme nivå- og vel så det! - som da vi ankom. Soldekket fristet ikke på båten tilbake til Parikia. Vi delte salongen nede med en skoleklasse ivrige og støyende 12-åringer, hva slags "ekskursjon" de skulle ut på var ikke godt å si, men etter bagasjen å dømme så var det iallfall ingen dagstur!

Neste etappe på vår Kykladiske Odyssé skulle etter planen bringe oss til Astypalea. Denne litt "ukjente" øyen"¦ sommerfugl-øyen, som ligger midt uti ingenmanns"hav" mellom Dodekanesene og Kykladene. Jeg hadde hatt den på "kunne-vært-kjekt-å-se"-listen min i flere år allerede. Hvorfor vet jeg egentlig ikke"¦ kanskje var det den "avsidesheten" som lokket?
Det med sommerfuglene kommer jo av utformingen"¦ to store vinger med en liten tarm imellom. Diskusjonene går høyt på Internet om hvor "smal" den tarmen egentlig er"¦ noen sier seksti meter, andre klarer seg med "under hundre meter""¦ atter andre igjen mener at der knapt er ti meter land fra sjø til sjø.

Men vi hadde jo hele dagen på oss på Paros. Fergen videre skulle ikke gå før klokken kvart på ti om kvelden. Men noen særlig lyst til å bruke all den tiden i Parikia hadde vi vel ikke"¦
Punkt EN var jo å kvitte seg med bagasjen. Rullekoffertene ble behørig plassert i oppbevaringen på fergekaien, og der virket kontrollen med hvem som kom og gikk med hva og hvem sin bagasje såpass lemfeldig at man bare måtte tviholde på sin tillit til systemet. Papirer og verdisaker ble selvsagt medbrakt i sekken, men shorts og t-skjorter finnes vel å kjøpe overalt?
En fatalistisk innstilling kan være kjekt å ha når man reiser litt sånn på tommelen"¦

Reisefølget satte kursen mot bussene like bortenfor. Vi måtte jo se litt av øyen"¦ og vi var vel begge i passe mimre-humør? Avgang til Naoussa om ti minutter"¦ tid nok til å kjøpe billetter og rekke noen trekk av giftpinnen først"¦ jeg reflekterte litt over det "classy coach"-utseendet på bussene"¦ øyverden hadde utvilsomt opplevd forandringer siden den første gangen vi tok den turen. Den gang var bussene mer av den firkantede, funksjonelle typen jeg husket fra min barndom hjemme"¦ ikke mye air-condition og duvende fjæringer den gang, nei!

Her er en liten video fra den bussturen. Når man først har klatret over den lille kneiken opp fra byen, så åpner det seg en ganske vid og langstrakt (og frodig!) dal nordover mot bukten (som jeg i mangel på mer eksakt kunnskap velger å kalle Naoussa-bukten).


Og de tre-fire timene vi tilbrakte i Naoussa kan du få et glimt av her. Vi hadde vårt første møte med Paros i denne lille fiskerlandsbyen, og jeg skjønner godt hvorfor det har blitt en "metropol" i turist-sammenheng. På dagstid er den ganske folketom og stille, på kveldstid evner den å gi de mest fantastiske stunder. Men for å være helt ærlig, så tror jeg ikke det er et sted jeg nå vil reise til for å bo og tilbringe feriedager"¦ det hadde blitt fiffet opp og gjort veldig "turisty""¦ men det var nå artig å rusle rundt og minnes den gang da.


Hvis du ønsker å se noen bilder fra Naoussa, så håper jeg du finner dem her.
http://hellasforum.net/index.php?name=coppermine&file=thumbnails&album=307
men da må du ta med kommentarene på kjøpet :-) Og som bildene viser så blåste det bra.

Så etter litt mysing, mimring og mat hoppet vi på bussen nedigjen til Parikia. Gamlebyen der er jo så absolutt verdt en liten oppdagelsestur. Fascinerende trange og svingete smug, med ganske velstelte og nyoppussede hus. Ikke så snirklete og intrikat som gamlebyen på Naxos (der går jeg meg fortsatt vill i labyrinten, til tross for alle mine besøk der), men likevel et trivelig sted å vandre rundt. Midt inni der lå en liten kirke, hvor det tydeligvis pågikk en barnedåp. Og mengden av festkledde og stivpyntede mennesker utenfor ga begrepet "storfamilie" en helt ny mening 


Et lite øyeblikk følte jeg nesten en slags misunnelse over den åpenbare tilhørigheten og livsgleden som rådet i forsamlingen. Alvorstungt og respektfylt, ja visst"¦ men likevel med den der herlige livsbejaende og inkluderende stemningen over seg. For mitt indre øye så jeg kvelden utvikle seg med fest og dans. Mon tro om vi her i nord ikke hadde hatt godt av å løsne på snippen litt mer og litt oftere"¦

XXXXXXXXX
De siste timene ble litt langdryge, men ikke verre enn at solnedgangen lot seg nyte. Rulle-koffertene stod selvfølgelig der vi hadde forlatt dem, og jeg mobbet meg selv for min typiske skepsis. Herregud, mann! Hvor mange ganger må du oppleve det samme, før du legger vekk de der tankene?

Det føltes litt rart å stå i "fe-skuret" sent utpå kvelden. Ikke så altfor mange andre reisende heller, på en lørdags kveld. En sigøynerdame med datter og hyperaktivt barnebarn"¦ et eldre norsk par som sikkert hadde reist mye der nede, etter den avslappede holdningen å dømme"¦ to-tre ivrig gestikulerende franskmenn"¦ en middelaldrende greker med diger bart og slitt arbeidstøy"¦ noen blussende ungjenter som kanskje skulle til Naxos "på dans"?

Jeg tilbrakte mye av natten ute på dekk. Ikke var jeg spesielt trøtt, ei heller var "flysetene" i salongen noe særlig behagelig å sove i. Bluestaren virket nesten folketom etter besøket på Naxos, vi stampet oss rundt og nedover mot Donoussa, og jeg tenkte på det jeg hadde hørt om et tilnærmet "konsesjons-system" i Hellas også. For å "få lov" til å seile de lukrative rutene, så MÅ du også ta de tapsbringende"¦

For særlig innbringende kan den neppe ha vært, den turen gjennom natten. Tre mennesker gikk av fergen på Donoussa, ingen gikk om bord. Jeg hang på rekken og kikket, nysgjerrig på denne mest utilgjengelige av små-Kykladene. Kaien lå iallfall veldig utsatt til for vær og vind, jeg kunne levende forestille meg at Donoussa er et sånt "den-står-vi-over-i dag"-sted når det blåser som verst.

Turen fortsatte videre gjennom natten. Alt var jo stengt om bord, umulig å få seg noe vått eller tørt. På gulvet bak siste benkerad fikk jeg meg en halvtimes blund, så var det tid for Amorgos og Egiali. Jeg måtte jo bare ut og kikke. Litt flere som gikk i land der, jeg så en velkomstkomite med flagg og vimpler"¦ men ingen som gikk om bord. Hm.

Last leg. En drøy halvannen time skulle fergen bruke videre mot Astypalea. Vi var tre stykker på soldekket"¦ meg selv, pluss to av mannskapet i lavmælt meningsutveksling :-)

Annet hvert minutt var jeg borte ved rekken og kikket etter lys i mørket. Alt jeg hadde lest og lært og tilegnet meg av kunnskap om denne øyen tilsa at vi skulle rundt og inn til en liten by. Der måtte jo være noen lys? Hadde jeg ikke lest at der var en flombelyst gammel borg også? Tiden gikk"¦ natten var like svart"¦ hvor i himmelens navn var Astypalea???

Forvirringen var total da skuta begynte å sakke på farten. Hæ? Jamen"¦ vi var jo midt i ingenting??? Jeg myste inn i mørket og skjønte fint lite. Hm"¦ kanskje det var en ide å kikke på andre siden også?

Oi! En kai! To-tre veilys også"¦ og minst ett bygg! Hva var nå dette? Etter klokken så kunne det jo stemme"¦ vi skulle omtrent være fremme nå. Men det kunne da ikke være meningen at vi skulle"¦ ?

Så smalt det liv i høytalerne. Ikke noe ferdiginnspilt båndopptak denne gangen, men en lav og rolig stemme som pratet ivei på gresk. Og som avsluttet med noe som hørtes ut som Astipaijja. Så var det altså riktig da? Vi skulle av der? Nølende usikre stod vi der og lurte fælt. Heldigvis oppdaget jeg noen billys lengre opp i mørket"¦ da var der altså en vei, og antageligvis noe land også?  :drunken:

Jeg tror vi var ni stykker som gikk over ferge-lemmen. Klokken var over tre om natten, det blåste friskt og temperaturen var sådær. Jeg så en minibuss lengre inne. To-tre privatbiler. Ett hus med lys i, det lignet en mellomting mellom en nedlagt bensinstasjon og tollkontrollen inn til Andorra. Omtrent like mye aktivitet også. Vi kikket på hverandre og var erfarne fatalister... hva annet kunne vi gjøre enn å sette vår lit til Tjorven?

Trenger litt hjelp her. Eller for å si det på en annen måte...er desperat!
:-)
Går det an å boote fra en USB-disk? Laptop\'en røk til i sommer, og jeg kjøpte meg en slik Integral-greie som jeg fikk laptop-HD plassert i. Kan lese det meste på disken, men ikke Mine Dokumenter og Skrivebord.
HD var passord-beskyttet ved oppstart, så nå har jeg vært inne i BIOS og setup og alt som er for å kunne starte fra den disken, men det vil seg bare ikke. Noen som har peiling?

På en liste over ting man absolutt ikke ønsker å se når man står opp, så er det vel ikke urimelig å anta at "en klessnor full av fremmede menneskers intimplagg" vil plassere seg på øverste halvdel? Kanskje til og med ganske nær toppen?

Dog var det synet som møtte meg da jeg steg ut på verandaen onsdag morgen. Samt en litt "sliten" bakhage og den hvite ryggen på hotellet foran oss. Ikke akkurat noen "højdare", for å si det sånn. Med god vilje var det mulig å se noen centimeter hav mellom buskene, nok til at en dyktig advokat antagelig ville fått meg bøtelagt for å trekke i tvil vår hederlige, hårdtarbeidende husverts påstander om "sea-view".



Jeg takket min skaper for at vi ikke var på pakketur og nødt til å bo der i fjorten dager. Da ville det antagelig gått med en eske Vival!

Selve rommet var jo for så vidt helt okay. Men viften på badet bråkte noe infernalsk (og var selvfølgelig umulig å slå av), så det medførte jo noen gretne gloser gjennom natten.
I tillegg var ryen på gulvet kliss blaut da jeg svingte beina over køy-kanten utpå morgenen.. Wot-wot???
Lettere fortumlet oppdaget jeg at det støpselet jeg hadde trukket ut om kvelden (for å gi plass til mobil-laderen), slett ikke tilhørte nattbordslampen, men derimot det lille kjøleskapet. Det som nå altså var av-iset   :colors:
Diskret plugget jeg inn kjøleskapet igjen, og fant ingen grunn til å plage mitt reisefølge med slike banaliteter"¦   :oops:

XXXXXXXXX

Kvart over sju var det sol på den hvite veggen rett imot. En blendende kombinasjon, det der. Aberet var at hver gang jeg løftet kaffekoppen så dugget det på solbrillene!
Men ellers var det jo en fin morgen :-). Ganske så stille og fredelig. Og uten at jeg helt våget å tro på det, så virket det jo nesten vindstille også. Iallfall var det bare noen slappe bevegelser i vimpler og tøy rundtom. Var det mulig?

Mens reisefølget fortsatt dormet lykkelig i Morphei arme gikk jeg meg en tur langs kaikantene og tilbake mot fergehavna. Jo visst hadde vinden roet seg! Kveldens bitre kuling var nå bare en lav, smygende bris, og i et glimt så jeg meg selv hoppe lykkelig av gårde og klikke hæler i reneste Charlie Chaplin-stil.

De første frokost-tavernaene var i ferd med å åpne. Bokbutikken trillet ut stativene med dagens nyheter. Men akkurat der og da brydde jeg meg katten i hva som foregikk ute i den store verden"¦ det var mye mer interessant å studere alle fiskerne og den travle aktiviteten med å renske og reparere garn etter nattens tur. Jøss! Hva var det de fisket etter, egentlig? U-båter??? Noen garn hadde jo maskevidde som fotballbaner!

Etter utsjekk siktet vi oss inn på litt frokost før vi fortsatte reisen mot Antiparos. Med rullekoffertene på slep bortover havnegaten var vi vel nærmest selvlysende bytte for de av romselgerne som var våkne så tidlig. Høflig men bestemt ble de to første avvist, og vi tuslet lykkelig videre med all verdens av tid og fint lite av planer.

Så skjedde det som noen ganger skjer. Iallfall i Kykladene. Vi møtte kjentfolk!
Det var noe ved den tettbygde figuren og den lett hjulbente gangen som først fanget oppmerksomheten min. Dernest det barkede ansiktet og det åpne blikket. Jorjos!
Han virket litt tapt i egne tanker, og så meg ikke, så jeg måtte sidesteppe for å vekke han. Ansiktet sprakk i et eneste stort smil. Andrea! Dimitra! 
Vi lo sammen. Pratet lett, som om det ikke var et år men bare dager siden sist vi møttes. Og selvfølgelig hadde han rom til oss. No problem. "Next boat ten fortyfive, some business first".

Så hadde vi altså en liten time på oss. Leende fortsatte vi bortover kaien. Vår lille antydning til rom-diskusjon var avlyst, det ble ikke Paris på meg i år heller. Rom-selger nummer tre hengte seg på, og var riktig klengete der noen sekunder. "Andipparåå? You want  room in Andipparå? ".
Enten hadde han sett oss prate med Georgios, eller så kunne han fergerutene på rams, og visste at vi ikke hadde så mange andre muligheter de neste timene. Til Athen skulle vi garantert ikke, vi var for muntre og for bleke i huden til det!

Litt små-irritert ville jeg bygge opp et litt mer bryskt og avvisende nei, ettersom han ikke tok det første. Pånytt skjedde det som noen ganger skjer. Iallfall i Kykladene. Man møter kjentfolk:-)
Det var jo nesten litt utrolig. Bak ryggen på den innpåslitne roomie dukket et nytt kjent ansikt opp. Dimitri, hvis far vi altså hadde truffet bare minutter tidligere. Det stakk en liten djevel i meg. Jo visst skulle vi til Antiparos, sa jeg til rom-selgeren, og han strålte"¦ men vi skulle bo hos Dimitri!
Fyren så litt månebedotten ut da jeg elegant rundet bak han og håndhilste på den smilende og blide ungdommen.
Kanskje var det litt "slemt" gjort av meg, men det var egentlig et ganske frydefullt øyeblikk :-)

XXXXXXXXX

Omeletten på Oasis var ikke like god som året før. Men grei nok frokost. Grei plass å sitte og se på livet, også. Passe varmt, og sol fra skyfri himmel. Vinden var av det lekende lette slaget, og havet der ute det flateste siden vi kom ned tre dager tidligere. Lou-Ann sprintet forbi ettpar ganger, før hun kom leiende tilbake med nye gjester. En eldre kjempe med dårlige øyne øste kjærlighet og sukkertøy over barnebarnet, som gjorde gjengjeld ved å plukke opp den hvite stokken som falt. Et svensk par ved nabobordet var mer opptatt av å studere øyhopperbibelen enn maten de fikk servert. En gjeng Hells Angels wannabees buldret støyende ned mot fergekaien. Det var en Parikia-morgen på sitt beste"¦

XXXXXXXXX

Dionyssos Express la til på sin faste plass innom fergekaien. Masser av mennesker gikk på land, enda flere stod og ventet og ville om bord. Vi fant veien opp på soldekket, som vanlig.

Og slik ser utsikten ut derfra.

 
Faktisk var det veldig mye folk om bord i den lille båten. Vi fant oss omringet av en gjeng franske ungdommer (ungjenter, burde jeg vel si"¦ det var ni jenter og en gutt, og han sa ikke så mye"¦). Både vinden og sjøen hadde som sagt roet seg betraktelig, men det var fortsatt såpass gang i det at det ble litt huijing og uijing innimellom. Før man kommer i livd av Diplo så har man jo halve Egeerhavet inn fra siden på den der turen ned fra Parikia.

Men luften hadde fått den klare, skarpe teinten igjen, og jeg visste med meg selv at vi skulle få noen fine dager på Anti. Nå hadde det altså gått et år siden sist"¦ vi følte oss klare for å fylle opp den opplevelses-kontoen igjen. Bare være, ikke gjøre. Akkurat det som Antiparos er som skapt for.

Til og med Georjia var på kaien og tok imot. Ikke oss, nødvendigvis"¦ Georgios (evt. Dimitri!) hadde kapret noen flere romsøkere, og de hadde visst problemer med å holde hele flokken samlet i sitt garn. Andre tilbydere var der som snappende ulver, og da var det nok greit å ha "mor" med som gjeterhund :-)

XXXXXXXXX
Allerede før vi dro hjemmefra hadde jeg bestemt meg for at hvis det ble et nytt besøk på Antiparos - og hvis det ble noen ny beskrivelse av turen - så skulle jeg ikke bli så detaljert og gjøre så altfor mye av det. Mitt forhold til Anti er godt nok beskrevet i fjorårets reiseberetning. Dessuten har vi kommet dit hen at den lille øyen stort sett bare besøkes av en eneste grunn. Kali Zoi. Det Gode Liv.
For Antiparos har den effekten på oss. På meg, iallfall. Jeg får sånn himla lyst til å gjøre itteno. Der er liksom ingenting annet enn ens eget velbefinnende som er viktig der"¦ og det er ikke mer viktig enn at man lett kan finne noe annet å finne seg vel med.
Man kan bytte solstol, for eksempel"¦ eller finne seg en helt annen strand"¦ taverna eller balkong, spiller ingen rolle, bare boken er god nok"¦ man kan gå alene, eller i flokk, man kan sove lenge eller stå opp tidlig, man kan ha et heftig natteliv eller en stille aften, man kan stort sett gjøre akkurat det man føler for, og likevel være i selskap med nesten alle andre besøkende. Man er der for å nyte Det Gode Liv.

XXXXXXXXX

Vi kom dit onsdag før lunsj, og dro derfra lørdag formiddag. Bare tre netter, altså. Her kunne man kanskje vært litt brutal, og sagt at "dætt vås dætt". Men for denne penn er ikke det en løsning å føle seg komfortabel med. Har man først lokket lesere til en reiseberetning, så får man da vitterligen beskrive sine opplevelser?

Så ha meg da unnskyldt, kjære forumvenner"¦ Bøygen er min følgesvenn i det følgende. Jeg går rundt, og velger den lette løsning. Her har dere våre dager på Antiparos i stikkords form :-)

Utsikt fra et frokostbord, Café Nautica.

Frokostene var gode, men dyre. Og de lange "flat-toastene" ligner mer og mer på utgåtte skosåler"¦

Været var fint"¦ fredagen var der ren Kalahari-stemning, uten et vindpust, og med temp langt oppå tredvetallet... Fanari og Klimataria ble våre matstasjoner. Vi spiste gode pizza og salater, og svinesteik som smeltet på tungen!

I hovedgaten var der nye butikker, av den kort-levede typen. En indikasjon på turismens påvirkning? Vi traff Nigel igjen, og jeg datt fullstendig av lasset av at mannen faktisk heter Ragnvald til mellomnavn! (""¦aye"¦'tis from me mothers side, y'know"¦")

Vi syntes å registrere en høyere standard på det meste. Biler og båter og bebyggelse. Høyere priser også"¦
Og der var irriterende fluer, og mygg som ventet til man hadde sovnet. Pannen min så ut som "steinrøysa nedi bakken" etter to dager"¦ antagelig det eneste som stakk utenfor lakenet :-)

Ellers var der mange nasjonaliteter representert. Mange svensker, faktisk"¦ flere enn norske, iallfall. Så den myten om "norske-øyen" holder kanskje på å sprekke?

I det hele tatt"¦ livet på Anti var slik livet på Anti skulle være. Vi gikk noen turer, og hadde oss en ettermiddagsstund med solnedgang på Sunset Beach, sammen med et lass tyskere og svenske barnefamilier. Alt i alt var der nok å ta seg til om man ville, men ikke særlig hektisk eller oppkavet. Men EN ting gjorde vi, som er verdt en litt nærmere beskrivelse.
Vi gikk på bar!

Og det er noe vi ikke har så veldige tradisjoner for. Å sitte på en en koselig taverna til langt uti de små timer, jada. Eller en drink eller to på et rolig sted, før køyen kaller. Men bar? På Anti? For å slå ut håret??? (For denne skribent er for øvrig det siste en fysisk umulighet"¦)

Remember Bar. Langt oppi hovedgaten. Ganske tidlig på kvelden, til og med . Digre Nicos hadde jo knapt åpnet for natten"¦ han holdt på å gjøre rent etter kvelden før, og hadde noe ved seg som fikk oss til å stikke innom for en prat. Det skulle bli en riktig så trivelig aften.
Vi var kveldens første gjester, og lenge var vi også de eneste. Og som de veloppdragne mennesker vi er, så konverserte vi vertene som best det lot seg gjøre. Nicos, som sagt"¦ og hans rake motsetning- den vevre, lille kelnerpiken fra Bulgaria, som var så god å hvile øynene på :-)
Sammen med DJ'en Yorgos (som vi ikke fikk navnet på før ved et tildeldig treff neste dag) utgjorde de et herlig trekløver. Tre unge mennesker med et relativt avslappet forhold til det meste. Vi pratet nesten som gamle kjente. Og muligens var det mine grå hår som fikk Yorgos til å inngå veddemål om hvaslags musikk han spilte, eller kanskje var det bare for å få oss til å bli sittende og trekke flere gjester"¦ jeg betalte iallfall ikke mye for meg den kvelden :-)

Så våre tre netter på Antiparos kan vel oppsummeres på følgende vis"¦

Tirsdagen fødtes i optimismens tegn.
God og uforstyrret nattesøvn bidro sikkert sitt til det, og når jeg så attpåtil hadde ny-innkjøpt kaffekrus som sparte meg for den turen ned på kjøkkenet, så var det en glad og fornøyd Anders som benket seg til det faste morgenrituale på verandaen (mange ville sikkert kalt det en takterrasse, men det står jo "veranta" på nettsiden deres, så da så"¦:-))

Og sånn tidlig på morgenen mente jeg bestemt at det var grunn til å være optimist. For det var jo nesten vindstille"¦ var det ikke? Og knapt en sky på himmelen? Nei, nå ville nok allting til å bli så bra, atte"¦
(Jeg må innrømme at begynner å bli litt slitsomt med alle skuffelsene som kommer av å være evig optimist"¦)

Men dagen startet iallfall på ny. Med jobb-sirene og fergeavgang.
Panagia Hozoviotissa  denne morgen, på sin langsomme ferd mot Paros og de vestre Kyklader. Jeg kikket etter det slanke, svarte skroget idet hun rundet moloen, og skjønte jo straks at sjøen hadde iallfall ikke roet seg"¦ hun stampet fra første øyeblikk, og jeg brukte kamera som kikkert. Jøss"¦ skummet frådet rundt hele damen!

Planen var jo å følge etter senere på kvelden. Ta bluestaren i ni-halvti-tiden, og bruke en god time ned til Paros. Kanskje/kanskje-ikke rakk vi siste båt til Antiparos? Jeg nippet til kaffen og tenkte at det var nå egentlig ikke så viktig. Vi ville jo alltids finne oss et rom i Parikia. Det som var viktig var den følelsen av total frihet"¦ hva spilte vel ferger for rolle?

Solen nådde så vidt i det ytterste hjørnet av verandaen. Jeg ble riktig klengete på den kvadratmeteren, mens Ermoupolis våknet til liv. En fornøyelse å bare sitte der og nyte utsikten, og suge inn alle hendelser og inntrykk. Kranene nede på verftet beveget seg rundt som forhistoriske vadefugler, med "høye halser" og lange nebb som pekte mot jorden. To lastebåter lå "på rei" langt der ute, godt i livd av den lille øyen Dimeni med sitt fyrtårn. En dueflokk fløy ivrig og imponerende formasjon mellom TV-antenner og klesstativ og hustak.

Tinos og Mykonos fylte horisonten, og virket mye nærmere enn dagen før. Men gatene nedenfor var en mer interessant studie"¦ det var vel slikt som kalles "pittoresk"? En og annen bygning i det totale forfall, som åpne sår i rekker av vakre, nyoppussede hus, men byen var nå engang ikke det hvite og "kubiske" som Kykladene er så berømt for. Engang i tiden var Ermoupolis Hellas' viktigste havneby"¦ påvirkningen utenfra var også ganske tydelig. Jeg syntes jeg så både Venezia og hele Riviera'en"¦ :-)

Syros er jo egentlig en ganske liten øy. Mindre enn Sifnos, mindre enn Ios. Mye mindre enn jeg hadde forestilt meg. Naxos er jo fem ganger større. Derfor var det litt rart å se en slik "storby" som Ermoupolis der. Posisjonen som administrativt sentrum - "hovedstad" - i Kykladene, kommer antagelig av den utmerkede dypvannshavnen, og det historiske faktum at øyen opp gjennom århundrene stort sett har klart å beholde sin nøytralitet eller skaffet seg "høyere" beskyttelse mot både pirater og invaderende nasjoner.

Muligens var jeg for opptatt med å studere omgivelsene til å legge merke til endringene i været. Havnebassenget var fyllt av travel anleggstrafikk, småbåter og prammer durte mellom verft og kaier. Bunkersanlegget tversover virket som en honning-krukke"¦ alle skulle visst bortom dit på ett eller annet punkt. Jeg bare satt der og myste, og forsvant visst inn i en drøm"¦

Voldsom hundeglam like i nærheten dro meg tilbake til realitetene. Jeg kikket over skulderen og oppdaget at himmelen var fylt av mørke, kjappe skyer, mens flagget tversover gaten stod rett ut og laget "snæppe"-lyder. Næmænijalledaera? Det skulle ikke begynne å regne vel???


Så "dett var dett" av fin-vær på Syros. En sølle lille time med morgenkaffen, før vinden kom tilbake og la seg som et vatt-teppe over planer og forventninger.

XXXXXXXXX

Men regnet holdt seg unna, heldigvis. Og hvem kan vel klage på temperaturer godt oppå tjue- tallet? Alt som skulle til var å komme seg ned på gatenivå, da var det egentlig ganske okay. Og de mørke, kjappe skyene forsvant jo"¦ tilbake var en litt mørkeblå himmel og vind som tvang oss til å søke de lune kroker.

Vi spiste frokost på en sånn gammel, "tradisjonell" kafeneion nede ved havnen. Et slikt sted som i Norge kanskje ville blitt stemplet som en særdeles "mørkebrun kafé". Iallfall virket det sånn, etter klientellet å dømme. Jeg turte ikke filme innover i lokalet"¦ noen av gjestene virket litt "giret" allerede før klokken var ti, og de litt olme blikkene de sendte meg og mitt videokamera gjorde at speileggene ikke trengte salt for å bli interessante.

   
Etterpå sjekket vi ut, slik at Maria fikk god tid til å klargjøre rommet for nye gjester. Bagasjen fikk stå i resepsjonen, mens vi kunne vandre fritt og få med oss litt mer av denne øyen. Meningen var jo å få med seg Ano Syros, som er det som var den originale chora. Men vinden hadde etter hvert tiltatt såpass at det ble mer behagelig å ta seg en busstur igjen"¦ over haugen til Kini, denne gang.
   
Hvis man teller "effektiv spilletid" så tok sikkert ikke turen mer enn femten minutter. Forbløffende liten var den øyen, egentlig"¦ minnet ørlite om Sifnos, pga det "rullende" landskapet. Men det var tørrere og ikke så frodig.
   
På fine dager er sikkert Kini et fint sted også. Jeg tenkte på de i forumet som har snakket pent om stedet. Og skjønte vel hvorfor. Men vinden jaget oss til slutt lengst inn i kroken på en taverna, der vi lesket strupen og prøvde å oppdage noe folkeliv. Det var mislykket"¦ det skjedde rett og slett fint lite der. En del mennesker uti de heftige bølgene, men ellers var det ganske dødt.
Reisefølget hadde jo besøkt stedet før, så hun fikk seg en "reunion" og en liten mimrestund. Det var jo okay"¦

Resten av dagen"¦ brukte vi på å vente. Tilbake i byen ble det til at vi bare soset rundt og kikket og gjorde lite av substans. Vi hadde oss en tur helt ut på moloen"¦ det ble en sånn "hopp-og-skvett"-tur der vi løp mellom bølgene. Og hvor utrolig det enn høres, så klarte vi faktisk å gå oss vill i en Kykladisk by! Etter å ha hentet bagasjen i 5-6-tiden rotet vi oss aldeles vekk, i et litt tåpelig forsøk på å finne en "snarvei" nedigjen til havnen. Altså"¦ dette er en by hvor alle nedoverbakker fører til havnen"¦ vi gikk oppover og oppover og skjønte ingenting!

Men etter mye mas og kav kunne vi sette oss på Polis igjen, og se Ermoupolis møte kvelden. Det var en opplevelse også. Mengder av seilbåter kom sigende inn, på jakt etter fast feste for natten. Det var ganske interessant å bivåne de ulike metoder som ble brukt for å bakke seg inntil"¦ noen var tydeligvis mer proffe enn andre :-)

XXXXXXXXX


Turen til Paros ble litt okay også. Fordi vi begge er oppvokst i det samme øysamfunn, og har opplevd de samme båtturer. Vi mimret litt om det, mens bluestaren fraktet oss trygt av gårde. Den gjør jo alltid det"¦ aldri noe slinger i valsen der"¦ sånn i ettertid må jeg jo le litt av de kommentarene jeg overhørte i venteskuret. Ti-femten "halvvoksne" syklister som gjorde Kykladene på to hjul. Franske de fleste, men nok av engelsktalende til at det var språket dem imellom"¦ de var veldig opptatt av om det var helt trygt å gi seg ut på sjøen i svarte natten!

Og vel fremme i Parikia ble jeg pånytt et haleheng. Reisefølget durte av gårde gjennom flokken av roomies, og var midt i en disputt om rompris etc før jeg nådde henne igjen. Temperaturen var behagelig"¦ varm kveld etter den litt kjølige overfarten"¦ det føltes godt å ha Paros-asfalt under sandalene"¦ jeg kikket på fyren som på et "fotograf-aktig" vis dro ut det store vista med nevene, mens han prøvde å overbevise reisefølget. "oh yes"¦sea-view of course"¦ best ever!".

Antagelig gikk han på auto-pilot. For hun gjentok opptil flere ganger at det bare var snakk om EN natt"¦ at vi bare trengte tak over hodet en enkel natt og slett ikke hadde noen tanker om noe som helst av "best-rooms-in-town""¦ det spillte visst ingen rolle, for han solgte som om det var snakk om resten av livet.

Jaja. Hans problem, egentlig. Men han viste sin klasse ved straks å overlate oss til sin hjelper. En eldre kar som strente hastig av gårde noen hundre meter bortover promenaden (vi måtte nesten småløpe for å holde følge!), før han svingte opp i gaten ved utekinoen og frem til Villa Stratos. Der ble vi ønsket velkommen av en amerikansk dame. Hun presenterte seg som Lou-Ann, og viste oss til et helt okay rom. 30 euro takk, "paid in advance". Klokka var ti over elleve om kvelden, det blåste bra på Paros også, og det var ikke tiden for å se så mye av omgivelsene.

Men jeg måtte le litt for meg selv da jeg åpnet verandadøren neste morgen"¦ hvor ble det av "sea-view'en"?

Det ble en urolig natt der i "sko-esken". En ting var den voldsomme vinden som herjet og raste, noe annet var at alle byens løsbikkjer lot til å ha samlet seg like utenfor til høylydt protest mot ett eller annet.

Og som ikke det var nok, så kom også den ubehagelige følelsen da et nærgående helikopter tvang meg opp og ut i fire-halvfem-tiden. TO helikoptre, viste det seg, som sirklet rundt moloen før de med tente lyskastere fulgte skipsleden over mot Tinos.

Jeg grøsset litt for meg selv, der jeg krøp i livd inntil veggen. Huffda"¦ var noen på sjø i slikt vær? Var det en leteaksjon på gang? Havet var usynlig i den bek-svarte natten, men jeg så det for mitt indre øye. Stakkars folk, i så fall"¦ man hadde ikke mye å stille opp med der ute nå!

XXXXXXXXX

"The Special Room" hadde TV og kjøleskap, men fint lite annet. Ikke kaffekopper, en gang. Kvart på sju stavret jeg meg kaffetørst og humørsjuk ned vindeltrappen. Reisefølget hadde forklart hvordan det foregikk der på huset"¦ kjøkkenkroken helt nede var beregnet på selvbetjening. Men det var nå som bare fanden også, da"¦ måtte balansere seg opp flere etasjer med en kaffekopp i neven?!?!

Noen sekunder før sju var jeg omsider installert på "veranta'en" i tredje etasje. Jeg vet tidspunktet ganske nøyaktig, for knapt hadde jeg fyrt opp dagens første giftpinne før sirenen mante til innsats nede på det store Neorion-skipsverftet. Og før hylingen var over gled den store, gamle GA-fergen "Marina" ut fra kai. Klare og greie signaler, det"¦ dagen kunne begynne.



Det var grått og kaldt, og det blåste som bare eff. Jeg grumlet litt der jeg satt. Det var da ikke sånn det skulle være?
Men det var sånn det var. Og det måtte vi jo bare akseptere. Været kan man ikke gjøre noe med. Ikke en gang kirkeklokkene halv åtte gjorde meg mer optimistisk på det området"¦ det kom noen voldsomme vindrosser samtidig, som truet med å ta med seg hele "spesialrommet", inkludert reisefølge og sparsomt inventar.

Men smått om senn bedret humøret seg. Selv om jeg satt i skyggen (eneste stedet det var noenlunde livd for vinden!), så begynte solen langsomt å gjøre seg gjeldende (kaffe og røyk hadde vel også noe med saken å gjøre :-)). Og jeg måtte jo innrømme at utsikten var utrolig"¦ vi kunne jo ha havnet i en bakgate et eller annet sted.


XXXXXXXXX

Vi spiste frokost på "Ninettas Kafeneion". Et lite sted i en av gatene "bak" havnen. Så til tross for at det ikke var noen sånn voldsom temperatur, så var det iallfall vindstille der. Nesten hele gaten hadde et "tak" av blomstertomme Bougainvilleas, rundt oss satt greske fruer og sladret til formiddagskaffen, og om kafé-navnet ikke allerede hadde satt meg på forum-tanker så måtte jeg gapskratte da jeg så t-skjorten til jenten som gjorde rent på nabokaféen.
"Good Girls Go To Heaven, Bad Girls Go To GREECE!". :-)

Men 15€ for frokosten var ikke så mye å le av. Og for første gang opplevde jeg å få det obligatoriske "vann&brød" spesifisert på regningen. :-(

Til gjengjeld solgte den knøttlille butikken tvers overfor Pefkakia halvlitere for 4 kroner! Så de to flaskene veide opp for frokosten"¦ og enda bedre ble det da jeg oppfattet at de hadde et pantesystem/returordning basert på tillit! Jeg måtte love på tro og ære å komme tilbake med tomflaskene"¦ "if not I have to charge you"¦". Det var så man knapt trodde det man hørte.
(tomgodset ble behørig overlevert neste dag, til vennlige nikk og smil)

Det ble en dag med ymse aktiviteter. Vi byttet rom, flyttet en etasje ned men mange hakk opp i standard og "usability". Gikk rusletur i byen og ble bedre kjent. Filmet og knipset og kjøpte kaffekrus (det ene viste seg noen dager senere å ikke tåle den varme drikken!). Slengte oss med på rutebussen rundt den sydlige delen av øya, hadde jo egentlig tenkt å hoppe av ett eller annet sted men vinden tok fra oss den lysten. Men turen var grei den.
Stoppet på Goodys og spiste cheeseburger-lunsj (jada, jeg vet det er helligbrøde!) mens kamera surret. Blue Star Ithaki skulle snart avgå, og det var hektisk aktivitet.



Og vi tuslet ut på tolbod-kaien, og rundt sjømanns-skolen, og opp i noen trange gater og ned noen bratte trapper, og vi skjønte vel etter hvert at Ermoupolis var en by med et hektisk hverdagsliv. Fascinerende ulikt noe annet vi hadde opplevd i Kykladene.

Reisefølget vindus-shoppet, jeg satt med Mythos og god bok på Polis Cafe. Det var en grei plass å sitte og studere folkelivet også, så det ble så som så med lesingen. Ikke det at det var så voldsomt mye folk sånn utpå ettermiddagen, men det var jo første dagen "på riktig", og da var jo alt spennende. Du kan jo se selv :-)

Og under over alle undere"¦ vinden roet seg!
Det var faktisk merkbart. Oppmuntret og litt trøtte tuslet vi opp bakkene igjen, til noe vi mente var en velfortjent siesta på rommet. Kunne vi håpe på en fin fløyelsaften, kanskje?

Vi oppdaget iallfall etter hvert at vårt nye rom hadde de "klassiske" mangler i Hellas. Ingen knagg til dusjen, og milevis mellom speil og stikkontakt. Dusjing i Hellas er og blir en ekstrem-sport, mer ekstrem enn strikkhopping uten strikk! Og selv om det sikkert ser enkelt og greit ut på reklamefilmer, så er det slett ikke så artig å barbere seg på "feelingen".

Senere hadde vi en liten "koseprat" med vertskapet, Maria og Andoli, før vi på nytt satte kursen ut i kveldslune Ermoupolis. Det ble nok ingen fløyelsaften, nei"¦ men det virket atskillig roligere enn tidligere på dagen. Og nesten like mye folk ute som kvelden før. Artig. Og vi fant veien inn igjen i de trange, blomsterprydede gatene, og frem til Taverna Ithaki Tou Ai, og der virket så koselig og lunt, og med en kakofoni av stemmer og lyder og levende mennesker "¦ http://www.ithakitouai.gr/  "¦turens første Souvlaki ble fortært (m/fløtekrem!), og det smakte aldeles fortreffelig. Vi koste oss gjennom måltid og tilbehør, og kjente den gode "Hellas-stemningen" sette seg i ryggraden. 

Så havnet vi på Polis Cafe igjen, og nå var vi jo riktig husvarme, så der oppstod den sedvanlige kontakt med de serverende. Og før kvelden var omme hadde jeg gleden av å gå på vin(o.a.y.)sjappen og spørre etter "Ouzo Dodeka", ettersom jeg ikke fant den i hyllen. Før vi køyet ble flasken høytydelig åpnet og innholdet "besmakt" på terrassen, mens vi med forsiktig optimisme ble enige om at vinden snart var borte, og at allting var nesten okay"¦

"Good morning, ladies and gentlemen"¦ and welcome aboard this kay-ell-emm- flight one-five-seven-five... to Athens...".

Yesss! Purserens ord lød som musikk i mine ører. Og for en gangs skyld følte jeg mer spenning enn nervøsitet da flymaskinen brølte nedover rullebanen og satte nesen til værs. Bare et lite hopp til nå, så var vi der. En bitteliten flytur på treogenhalv time"¦ for sikkerhets skyld var jeg kjapp med å stille klokken en time frem, så den ble mer i samsvar med ETA'en på billetten. Jeg var på Aten-tid før Amsterdam var borte under oss.

Det var søndag formiddag, 31.august. Jeg hadde vært oppe halve natten allerede. Reisefølget hele natten, faktisk. Og takk og pris for det, ettersom jeg hadde kludret det til med alarmen på mobilen. Det skulle tatt seg ut! Forsovet seg vekk fra den mest etterlengtede ferietur noensinne! De siste par månedene hadde vært et sammenhengende stress, nå så vi frem til drøyt tre uker på loffen i Kykladene.

Ved siden av meg satt et ungt, amerikansk par. Fra vestkysten ett eller annet sted, og de hadde vel vært i luften i tre-kvart døgn allerede. Og joda"¦ de skulle til Aten på ferie. Litt etter hvert kom det nå frem noen vage greske aner på hennes side, samt en romantisk forestilling om at Akropolis hørte hjemme i ethvert ungt pars reise-portefølje. Etter at jeg nå har sett denne permanente byggeplassen selv, så kan jeg vel skrive under på at man trenger ikke være verken spesielt ung eller spesielt romantisk anlagt for å ha glede av å oppsøke stedet.

Av grunner som sikkert bare piloter og flygeledere kan svare på, så ble det uvanlig mange "twists&turns" på veien nedover. Jeg vitset med at vi tok "the scenic route", mens jeg fantaserte om en røyk eller ti, og prøvde å overbevise meg selv om at de som styrer og steller med slik flytrafikk er særdeles kompetente mennesker som helt sikkert vet hva de gjør"¦

Eleftherios Venizelos var et behagelig møte. Rimelig velordnet og velfungerende virket den. Dessuten"¦ man fikk jo røyke der! (Schipol ble jo fy-fy-land nå i år) Og rent bortsett fra at vi stillte oss ved feil bagasjebånd og sullet vekk en halvtime på den måten, så var det ingen problemer med å komme seg gjennom systemet og utenfor til ventende busser og taxier. Mitt aller første møte med det greske fastlandet begynte bra, og da reisefølget i all sin visdom fikk oss til å vente over ett par smekkfulle ekspressbusser, så ble turen til Pireus faktisk en ganske okay opplevelse.
Hun hadde gjort turen en gang før, da i beksvarte natten og med en sjåfør som øvde til Formel 1-sertifikat, så jeg var jo litt skeptisk på forhånd :-)

XXXXXXXXXXXX

Å påstå at "bluestaren" lå der og ventet på oss, blir vel kanskje litt drøyt. Men da vi steg av bussen, og jeg så den velkjente profilen, da fant jeg roen. BS Naxos denne gang, og selv om jeg kjenner søsteren BS Paros adskillig bedre etter utallige turer fra Santorini, så er de jo for en-eggede tvillinger å regne.

Vi måtte traske et stykke bortover kaien for å kjøpe billetter, og det som var nødvendig påkledning en gråkald Bergensmorgen ble fort en belastning. Riktignok var det ikke noen sånn drepende temperatur, men likevel. Kanskje er jeg bortskjemt, med mulighetene for å foreta sånne kjapp-kjappe "hamskifter" på Dimitri's taverna på Santorini"¦ men noen form for stripping der midt i Pireus havn var vel neppe å anbefale uansett. Litt senere på kvelden var jeg egentlig ganske glad for å ha beholdt langbuksen på"¦

Vi betalte 52€ for billettene og kom oss om bord. Det var fortsatt en liten time til båten skulle gå, men det var ingen grunn til å henge rundt, og kamp om plassene ble det nok sikkert der på soldekket før avgang. Sulten var jeg også, KLM hadde bydd på heller skrantent flyfór, og jeg gledet meg til Goodys' Goody Cheeseburger!

Nåja. La nå det ligge. Det ble som det ble. Ikke fikk jeg reisens første Mythos heller, da de bare hadde Amstel om bord. For noen år siden ville jeg antagelig ha takket og bukket og vært overlykkelig, nå rynket jeg pannen misfornøyd og trakk litt blasert på skuldrene. Macho-trynet tørket imidlertid fort av meg, fordi brillene lå igjen på bordet, så karen bak disken måtte forsyne seg selv fra min fremstrakte hånd. Snart ser jeg vel ikke forskjell på mynter og sedler en gang!

Helt der inne i innerste havnekroken var det lite som fortalte oss noe om hvilke vind-forhold som skulle møte oss lengre ute i havet. Riktignok var der noen sånne firma-vimpler og flagg som vaiet friskt på husene rundtom, men ikke noe jeg bet meg spesielt merke i. Der på soldekket var det jo ganske vindstille og varmt, og vi var i Hellas"¦ jippi!

Men vind skulle bli et tema på denne turen (i tiden etter hjemkost har jeg vært inne på tanken om å bruke den gamle Dylan-linja "This Is The Story Of Hurricane" som undertittel!). Denne uhumske vinden som endte opp med å styre ganske mye av vår gjøren og laden de neste tre ukene. Ifølge lokal ekspertise var det ikke Meltemi (hva var det da???). Uansett var vi knapt en halvtime utenfor moloen før jeg begynte å fatte at det faktisk blåste ganske så sterkt! Sjøen kvitnet til rundt oss og mindre båter lot til å slite i bølgene.



Og etter hvert som tiden gikk og mørket senket seg, så økte det bare på. Riktig kolossal ble vinden. For første gang opplevde jeg sjøsprøyt helt opp til soldekket, og der ble stadig bedre plass rundt oss etter hvert som folk trakk "innover i kupeen". Men den store, stødige fergen lot seg ikke påvirke i nevneverdig grad. Vi durte videre inn i natten, om enn kanskje med ørlite mindre fart og fremdrift enn vanlig. Mange nordmenn om bord, forresten"¦ tydelig at vi ikke var de eneste som syns september er en fin feriemåned :-)

Ifølge rutetabellen skulle vi nå Syros og Ermoupolis havn ti over ni. Klokken ble halv ti før vi steg i land. På vei ned trappen fikk jeg med meg en heftig debatt mellom et annet norsk par"¦ en litt underlig "enveis-argumentasjon" om noe jeg ikke syns var et problem en gang"¦ hun ga høylydt uttrykk for at om hun så skulle sove i parken den natten, så det ble det overhodet ikke aktuelt å dra videre til Paros i den vinden! Gubben virket resignert, og jeg lurte på hvordan hun hadde tatt det hvis hun hadde vært med oss på heisaturen fra Sifnos året før"¦

Hermes' By tok imot oss på en varm, men ganske så forblåst måte. Masser av folk som veltet av fergen og ut i sensommerkvelden. Vi navigerte oss gjennom folkemengden, og jeg stolte helt og fullt på reisefølgets vurderinger. Ganske snart var vi gjennom "geiten" og forbi roomis'ene. Trodde vi. For som vi rundet en av bussene som stod der, så dumpet vi plutselig på et ansikt hun kjente. En roomie, han som alle andre, men det var jo dit hun hadde tenkt oss!

Utrolig nok kjente han henne igjen, da de først begynte å prate. Jeg innbiller meg at noen av disse romselgerne må ha bortimot fotografisk hukommelse. Eller så er de utrolig flinke til å late som"¦ Han plasserte oss i sin lille, slitte japaner, og så ventet vi en røyk mens han løp rundt på jakt etter flere overnattingsgjester. Det ble et voksent, fransk par, som vi ikke så særlig mye til senere.

Han snirklet oss opp gjennom byen. Gjennom trange gater og smug til "Pefkakia Park". Fruen ventet ved adkomst, og hun lot ikke som. Husket godt det norske ansiktet fra året før. Kjapt ble vi geleidet langt opp, til noe som visstnok skulle være et "special room", og det kan jeg gå god for. Var iallfall det mest spesielle jeg noen gang har opplevd der i Kykladene. Helt oppe på toppen, som en bitteliten skoeske med akkurat litt for lite plass til noe som helst, via den smaleste og bratteste vindeltrapp jeg noensinne har forsert!

Sikkert veldig bra på vindstille dager. Nå brukte hun mesteparten av tiden på å forklare oss hvor viktig det var å sørge for at døren ikke ble vrengt av hengslene. Og det var ikke vanskelig å forstå"¦ huttemeggru hvor det blåste!

Det er nesten sånn at det er vanskelig å beskrive. Vi stod på terrassen fire etasjer over gaten og lurte på hva vi egentlig hadde gitt oss ut på. Utsikten var jo formidabel, men vinden! De fleste Hellas-farere vil vite hva slags vind jeg snakker om"¦ den var ikke kald og brutal slik som her hjemme, men bare så innmari sterk!

Men vi måtte jo ned igjen, og få med oss noe litt bedre "Hellas-liv" før søvnen tok oss. Reisefølget var kjent, vi tuslet et trangt "trappe-smug" ned til kaien, og videre innover i havnen. Og innimellom husene var det bare varmt og godt og "Hellas""¦ men svært så mye folk det var ute på en søndags kveld? Jeg måtte innse at vi var i en kykladisk "storby". For det var ikke turister"¦ grekerne var i klart flertall. Fastboende grekere, til og med"¦ det var stappfullt på alle spisesteder, og alle kjente alle, og jeg fikk en god følelse inni meg.

Så vi havnet til slutt på Polis bar helt innerst i havna, og satt der en times tid og lot Syros og Kykladene og Hellas synke litt innunder huden på oss. Det er forunderlig hvor godt akkurat det kan være"¦ gang etter gang.

Gikk en tur med kamera ved siden, så dette er \"skutt\" fra hoftehøyde! :-)

Var der ikke lenge nok til å filme noe særlig. Men fikk nå med noen minutter.

Elsker Hellas (Kykladene) som feriemål. Men syns Spania gir meg vel så store opplevelser...
Noen synspunkter rundt det?
Og dette er bare for å provosere  :bounce:

Mange sier at dette ikke er noe særlig til strand, og det skal ikke jeg ha noen særlige formeninger om. Men når det gjelder liv og røre og \"praktisk\" nærhet til bosted er den helt perfekt etter min mening.
Og vannet er renere enn mange tror... man får ikke EU\'s \"blåflagg\" uten videre, og byen har også lagt mye ressurser i avløpsrensing og denslags.
Uansett... her trives jeg!  

Denne øya har jo fått endel oppmerksomhet her på forumet i det siste... uvisst av hvilken grunn :-)
Vi var der bare to dager, men rakk nå å ta noen bilder.

For det er vel liksom \"hovedgaten\" på Naxos dette?

Ble visst revet litt med på denne byturen, for det ble en uhorvelig mengde bilder av det!  :bounce:

Det blir liksom en helt annen by, når man tusler rundt i dagslyset. Ikke mindre spennende av den grunn...
Det kommer fler etterhvert.

Noen litt mer \"hverdagslige\" bilder fra Naxos

Denne byen har egentlig utrolig mye mer å by på enn det hastige havnelivet og det litt sånn \"up-tempo\"-turistlivet. Mange fine steder å finne freden og roen, og mye fint å hvile øynene på (selv om denne fotografen ikke evner å fange det). Men litt humor oppi all sjarmen gjør seg vel og?

Var nærmest et "must" med en tur tilbake...

Vinden innbød ikke til noe strandliv, men den var jo ikke akkurat noe svakere langt der oppi høyden! Sjarmerende gammel by, iallfall, sikkert en perle å vandre rundt i under andre forhold.

INNIMELLOM var det faktisk litt sånn vindstille... :-)