29. Mar 24, 00:18:14

Show posts

This section allows you to view all posts made by this member. Note that you can only see posts made in areas you currently have access to.

Topics - espeno

1
Jeg tror ikke denne har noe norsk navn, men den er listet over orkidéer man kan dyrke i potte i Norge for eksempel på denne siden: http://www.orkidehagen.no/orchis/
Vi fant denne i en bratt åsside vi måtte klatre etter først å ha mistet stien og så etter hvert fant den igjen etter litt fjellklatring og mas gjennom buskas (maquis).



Vi fant den 31. mars i år (2018) på vestsiden av Ithaka.
Espen
2
I mai i år skal det begynne en ny hutigbåtrute Kerkyra (Korfu) - Paxos - Lefkada - Ithaka - Kefalonia - Zakynthos (Zante) og tilbake igjen. Ruten tar altsp ikke med Mythera, den er litt utenfor de andre ved at den ligger på sørøstsiden av Peloponnes. Hurtigbåten (ikke bilferge) går sydover mandag - onsdag - fredag og nordover tirsdag - torsdag - lørdag. Ingen båt søndager. På Lefkada stopper den i Vasiliki ifølge planen (betyr det at havnen er ferdig oppgradert mon tro?), på Ithaka Pisaetos på vestsiden, på Kefalonia Sami.

Her er en oversikt over ruten:

http://www.ithacagreece.com/How%20to%20get%20there/hydrofoil.html

Espen
3
Ioniske øyer / Info om Ithaka
23. Jan 18, 12:06:03
Ithaka er på mange måter lillebroren til Kefalonia - de to har ofte vært slått sammen som et felles administrasjonsområde, og jeg husker en gang vi kom med ferge til Poros på Kefalonia fra Pisaetos på Ithaka, vår Kefaloniske taxisjåfør gjorde et poeng av at vi lå bak søppelbilen fra Ithaka, at de fraktet sitt søppel til Kefalonia. Og det er på Kefalonia at den del myndighetstjenester finnes, som man må ha kontakt med hvis man vil bygge og bo på Ithaka.

Ithaka har et flateområde på rundt 120 kvadratkm og er formet som et timeglass, man kan nesten snakke om Sørøya og Nordøya, så smalt er eidet mellom de to:



I bakgrunnen og til høyre ser man Kefalonia - sundet er bare 4 km på det smaleste. Ifølge Wikipedia og andre oppslagsverk har Ithaka ca 3000 innbyggere. Men det er ikke helt riktig. Det er rundt 3000 som har registrert seg som boende der selv om mange av dem bor mesteparten av året i Athen eller andre steder. Så hvis man ser på vinterbosetning, ville jeg gjette på et sted mellom 1000 og 2000. På Sørøya ligger den største byen, Vathy, innerst i bukten på bildet:



På Nordøya er det flere landsbyer. Den største av dem, Stavros, har butikker og kaféer som er åpne hele året. Det finnes også en helårsbutikk i Kioni som om sommeren er en stor seilerhavn (det er også Vathy).

Det er ikke alltid lett å komme til eller fra Ithaka. Det er ingen flyplass, og fergetilbudet har variert en god del i de snart fire årene vi har reist mye dit. Den forbindelsen som har hatt mest varighet, er den som går med Ionian Pelagos på ruten Astakos (på fastlandet, nord for Mesolongi, syd for Preveza) - Sami (Kefalonia) - Pisaetos (Ithaka). Fra det øyeblikk man kommer til Pisaetos, er man avhengig av egen transport, altså leiebil eller taxi for oss besøkende. Det lite offentlig transport på Ithaka. I tillegg til Ionian Pelagos har også en annen helårsrute startet - vi får se hvor lenge det varer: Kefalonia Lines har ruter fra Patras og Kyllini på fastlandet via Poros eller Sami på Kefalonia til og fra Pisaetos på Ithaka. Både Ionian Pelagos og Kefalonian Lines er i prinsippet synkronisert med busser fra Athen - for Kefalonian Lines kan man på KTEL Kefalonia på busstasjonen i Athen få billett hele veien til Ithaka.

Om sommeren (fra 1/7) går det i tillegg daglige ferger mellom Nidri på Lefkada og Frikes på Ithaka. Det gjør det mulig å ta charterfly uten hotell til Preveza, taxi til Nidri og ferge derfra. Men disse fergene har ikke lisens til å gå hvis det blir kuling eller mer, så her må man legge inn tidsbufre for ikke å risikere å miste et fly. Senest sommeren 2017 ble disse småfergene liggende et døgn mens fergen fra Astakos var stor nok til å gå. I det hele tatt har vi lært oss å følge værmeldingene og se om vi må forandre planene hvis det skjer noe akutt på værfronten. Ellers finnes det mye informasjon om reise til og fra Ithaka (og mye annet) her: http://www.ithacagreece.com

På Ithaka er det ingen store hoteller (bortsett fra hotell Mentor i Vathy, og selv dette er ikke så veldig stort). Det er en del småhoteller og en del rom og hus til leie. Man trenger som sagt transport, og det er selvfølgelig mulig og greit å leie bil eller motorsykkel/moped. Ithaka er så bakkete at jeg ikke uten videre ville anbefale vanlig tråsykkel, men en el-sykkel kan ha noe for seg (jeg har ikke sett noen til leie ennå). I Odysséen sier Telemachos, Odysseus sønn, til Menelaos at han gjerne tar imot gaver, men ikke hester for Ithaka egner seg ikke for dem (dette i en tid da hestene ble brukt til å trekke vogner). Men ved siden av kronglete veier med mye opp og ned og til dels skiftende kvalitet på vedlikeholdet, finnes det mange fine stier egnet for fotturer. De fleste er rester av gamle nettverk med kløvstier som kan være fint bygget opp med stein (kalderimier).

Ithaka har heller ikke sandstrender - eller nesten ikke. Én i nord er ganske fin, men den er bare tilgjengelig med båt og ligger i Afalesbukten der man i prinsippet ikke får lov til å dra selv hvis man leier motorbåt (men det finnes båter for badeutflukter). Men godtar man strender laget av småstein, er det mange, og igjen er kanskje de fleste best tilgjengelige fra sjøsiden. Man kan som sagt leie båter med noen begrensninger på hvor man får bruke dem (i prinsippet), eller man kan gjøre som vi liker aller best: leie kajakk. Slik så det ut i Afalesbukten påsken 2017:



Når det gjelder mat og drikke, er Ithaka preget av sin fortid som venetiansk område (som de andre ioniske øyene). En av de lokale spesialitetene med venetiansk opprinnelse (så langt jeg vet), er savoro: stekt hvit fisk som man heller en sur saus over og lar ligge en stund slik at dette trekker inn. Sausen bygger på vineddikk, korinter og rosmarin og litt mer avhengig av den enkelte kokk. Med korintene får den også et litt sursøtt preg. Ellers finnes det mye lokal mat, både kjøtt og grønnsaker på den rette tiden av året.

Ithaka har hatt en stor emigrasjon over de siste hundre årene. Og spesielt etter det store jordskjelvet som ødela mye både på Ithaka og Kefalonia i 1953 var det stor utvandring. Det er diaspora fra Ithaka både i Sørafrika og Australia, spesielt i Melbourne. Men disse utflyttede familiene opprettholder som regel kontakten med Ithaka og en del renoverer gamle familiehus og har dem stående dels til egen bruk som feriehus og dels til utleie. Dette betyr også at mange av de tilsynelatende lokale personene man treffer kan ha hatt en barndom eller ungdomstid i Melbourne, og det gir hele øya et litt internasjonalt preg. Et av de muntrere eksemplene på internasjonale besøk også av mennesker uten bakgrunn fra Ithaka var at da man skulle avduke en statue av Odysseus i Vathy i 2012, dukket ikke borgermesteren opp, så istedet ble statuen avduket av Steven Spielberg som lå i bukten ved Vathy med sin yacht.
4
Rundt nyttår vokser det mye av denne på Ithaka:



Irisen tilhører sverdliljefamilien, og denne arten brukes mye som hageplante de stedene den kan vokse. Jeg tror ikke den tåler norsk klima som uteplante, men kanskje den kan stå ute om sommeren og tas inn om vinteren? Jeg er mest begeistret for å se den når den vokser vill:


5
Jeg er mer enn normalt interessert i sopp, men jeg har ikke plukket sopp for spising i Hellas ennå. Jeg har funnet og spist matblekksopp på Kypros i påsken for mange år siden, og jeg har sett dem på Ithaka i påsken. Men nå har jeg begynt å være litt mer aktiv både med fotografering og med å spørre mine lokale venner om råd. Et problem med det siste er ofte at de kjenner en eller et par sopparter som de plukker, men de kjenner bare lokale dialektnavn på dem, så hvis jeg ikke også kan se et bilde eller helst selve soppen, mangler det litt for å si det mildt. Men vi kjenner noen områder der det er en del sopp, særlig i oktober/november. Vi gikk to av disse stedene nå i begynnelsen av januar og fant litt sopp (nøyde oss med fotgrafering), for eksempel noen risker som jeg sikkert ville ha plukket og saltet hvis jeg fulgte finsk sopptradisjon. På den ene turen fant jeg en sopp som også finnes i Norge (sjelden, tror jeg, vil helst ha kalk): Lys høstmorkel (Helvella crispa). Der den sto, så den slik ut:



For å gjøre den tydeligere i fotografering har jeg plukket den opp og lagt den på bakken:



Og jeg har splittet opp stilken så man kan se at den ikke er hul slik ekte morkler er:



Soppen oppgis litt variabelt som spiselig. Den har to advarselanmerkinger: den kan gi mageproblemer hvis den ikke er godt kokt/stekt (det gjelder mange sopparter), og noen mener at den kan inneholde kreftfremkallende stoffer (også noe som gjelder for en del sopparter). Så en kortversjon av rådene må være at man ikke spiser mye av den eller ofte, men hvis man har lyst til å teste den, så bør man ihvertfall varmebehandle den godt. Noen anbefaler den tradisjonelle metoden med oppkok i kaldt vann som så helles bort før man steker den eller viderebehandler den på andre måter (det som i gamle soppbøker ble kalt forvelling). Dette er jo noe man kan gjøre med sopper som skjeggriske også.
6
Gresk natur / Myrt - Myrtus communalis
18. Jan 18, 12:55:06
Myrt har modne bær i desember/januar. Planten har vært koblet til Afrodite i antikken. I våre dager blir det laget likør av den på Sardinia og Korsika, på Sardinia kalles den Mirto. Men vi kjenner minst én person på Ithaka som også lager dette, så vi bestemte oss for å følge eksemplet. Planten med bær ser ut som en forvokst blåbærbusk, opp mot to meter høy, emn ofte litt lavere:



Den har en smak som kan minne litt (ikke mye) om einerbær. Så kanskje man skal lage noe a la gin/genever fremfor likør? Planten på bildet så en snau kilometer fra huset vårt, og vi tenkte at vi skulle komme tilbake og plukke før vi dro. Det ble litt heltisk fordi vi poluselig skulle dra én dag tidligere på grunn av en kommende fergestreik, og fordi vi skulle ha noen gjennomganger av eiendommen med kart og byggmester så vi var enige om gjerder og porter. Men da vi tok den gjennomgangen så vi noen busker fulle av bær på egen tomt. Da vi begynte å planlegge likørproduksjon med myrt og jordbærtrefrukter (se egen tråd), bestemte vi oss for å bruke tsipouro for å gjøre det lokalt - og fordi vi ikke visste om noe pol der vi kunne be om ren drikkbar 45% eller 60% brennevin  :) Først fant jeg en fin flaske bord-tsipouro. Men etter at jeg hadde kjøpt denne, fant jeg i en lokal butikk (i Stavros) at de hadde halvannenliters plastflasker med meget lokal tsipouro - dette måtte bli genuint! Og for å toppe dette, fikk vi en halvlitersflaske med albansk tsiporou fra vår byggmester - hans svoger i Albania hadde selv laget denne. Så selv etter at vi har laget begynnelsen til litt likør, står det mye tsipouro igjen hjemme hos oss ...

Så glasset til høyre viser myrt fra egen tomt i lokal tsipouro fra Nord-Ithaka:



I mars skal vi teste disse.
7
Gresk natur / Jordbærtre - Arbutus unedo
17. Jan 18, 15:41:26
Jordbærtre blir normalt opp mot tre meter høyt, og i januar har det frukt og blomster samtidig. Det sies gjerne at fruktene ikke er modne før de nye blomstene har kommet, men vi har plukket moden frukt også i oktober før de nye blomstene har kommet. Fruktene kan se ut som jordbær, men ikke smaken. De er søte, men kanskje litt flaue i smaken - artsnavnet skal være undeo fordi man bare spiser én om gangen. Men dette kan være folkeetymologi for alt hva jeg vet. Uansett, jeg er enig i at det er hyggelig å spise én, men man får ikke lyst til å hive innpå. Slik ser treet ut:



Og nærbilde med blomster:



Og frukt og blomster:



Vi fant ut at vi skulle prøve å lage likør med dem. Vikk etterpå bekreftet at dette er noe man gjør i Albania ihvertfall. Vi kjøpte lokal tsipouro og laget et lite glass for å ha påskelikør.



Glasset til høyre kommer jeg tilbake til under en annen art, men til venstre er begynnelsen på jordbærtre-likør. Dagen etter var fargen på væsken også blitt enda rødere. Mange anbefaler at man har sukkeret i med en gang, men siden dette skal stå for seg selv i litt over to måneder, er det bare sprit og bær nå, så sukrer vi når vi siler fra bærene (som kanskje kan bli spennende dessert ...)
8
Blomsten på bildet er en asfodel. Jeg *tror* det er Asphodelus ramosus pga forgreningene:



Denne har en tilknytning til dødsriket (også hos Homer), asfodelmarkene er der de som ikke har gjort noe spesielt storslagent eller noe spesielt ille havner når de er døde, altså et slags dødsrike for de fleste. Bildet er tatt 26. mars 2016 på Ithaka, og stien man ser på bildet går videre til Agios Andreas:

9
Gresk natur / Vill kapers - juli 2016
09. Nov 17, 13:24:35
Dette skjønte vi ikke hva var da vi så det første gang. Det vokste i i en klippe på en (småstein-)strand man bare kunne komme til fra sjøen. Busken vokste i fjellveggen litt til venstre for kajakken (19.07.2016):



Det tok litt tid før vi oppdaget at det var en busk med bær som vi ikke hadde sett før:





Og vi fikk først svar da noen av våre lokale kontakter hadde sett bildet - dette er kapers (Capparis spinosa), og den vokser også på steder man kan komme til landveien.
10
Gresk natur / Oktoberblomster
08. Nov 17, 15:26:59
I oktober begynner det å blomstre på Ithaka. Ja, det er blomster hele tiden, men nå kommer det en god del etterhvert som det har blitt fuktigere (digresjon: Ithaka har mere total årlig nedbør enn Oslo, men ikke så jevnt fordelt). Blant de blomstervennene vi har der om høsten er alpefiol, spesifikt Cyclamen graecum (må vel oversettes med "Gresk aplefiol") fra 5. oktober i år langs en sti fra Exogi mot Perivoli:



Og slik ser det ut på Perivoli på denne tiden av året - hit kommer man til fots evt. med esel:



Og i neste posting kommer en annen blomst.

11
Gresk natur / Greske soppbøker
07. Nov 17, 08:24:04
Dette er de greske soppbøkene jeg har klart å få tak i over nettet - ved å sende epost til forfatteren og overføre penger direkte til hans konto:



Og jeg liker spesielt bildet han har av kantarell i den minste soppboken:



Hvis noen er interessert i disse bøkene, kan de kontakte meg direkte, så sender jeg epostadressen hans.
12
Gresk natur / Sopp i Hellas
06. Nov 17, 12:59:43
Jeg er ganske opptatt av sopp i Norge, og jeg ser at jeg må lære meg mange nye sopper for å kunne samle matsoppi Hellas. Her har vi for eksempel en luring som se rut som en variant av hvit fluesopp, men jeg tror det er en annen (fluesopp):



Denne med røde rør her derimot tror jeg kanskje er spiselig:



Disse fant jeg 5/10-2016 i nærheten av Exogi på Ithaka.
13
Hei,

Vi har allerede bestilt billetter, så den avgjørelsen er klar, men jeg har noe praktiske spørsmål: vi skal reise fra Ancona kl. 13:30 27/6 i år, og så langt jeg tolker billettinfo må vi hente den fysiske billetten senest to timer før, altså 11:30. For å gjøre ting lett, har vi tenkt å komme til Ancona kvelden før og overnatte der. Så da kommer spørsmålene:
- Vet noen om et greit hotell i Ancona når man kommer med bil (og derfor trenger parkering)?
- Er det noe som har tatt en av disse fergene og vet om det er komplisert å finne billettkontoret: Port Office: ANCONA Port, ANEK LINES ITALIA S.R.L. og om et er noe vanskelig å kjøre dit og til fergekai?

14
Vanligvis er det største problemet med reiser til og fra Ithaka å få kommet seg på en ferge som går. Reglene for ferger (og ikke minst sjø-taxier) er ganske firkantet i Hellas: selv om man for eksempel skal fra Ithaka til Lefkada - ganske beskyttete områder - er det det generelle værvarselet til sjøs for det sørlige joniske hav som gjelder. Så i slutten av forrige uke begynte enkelte å bli bekymret fordi det blåste en del. Vi skulle avgårde ca 8 om morgenen gresk tid for å rekke en ferge fra Ithaka til Astakos på fastlandet. Og vi var som sagt opptatt av om det ville være problemer med vind. Det var det ikke. Men da vi skulle bære ting ut til bilen, så vi dette:



Veien var heldigvis ganske tørr - eller ihvertfall bare våt og ikke islagt, så vi kom oss ned til fergekaien. Fergen kom som den skulle med snedekte åser og fjell på Kefalonia i bakgrunnen:



Og der lå problemet: sne. Vi kom med fergen til Astakos helt etter planen, og bussen til Athen gikk som den skulle - den første tiden. Vi passerte Mesolonghi, og jeg tenkte at hit vil vi komme tilbake en gang som turister med litt tid, se etter minnesmerker over Byron etc. Så, da vi nærmet oss broen Antirrio - Rio, låste trafikken seg fullstendig. Det lille vi fikk av informasjon, kom på gresk, men det var ikke så vanskelig å forstå: broen var stengt, det var for tiden én ferge aktiv, men man skulle prøve å få på plass en ferge til. Vi satt i nærmere to timer med svært langsom bevegelse - så ble broen åpnet igjen med en fil i hver retning. Akkurat hva dette turisttoget hadde der å gjøre nå, skjønte jeg ikke:



Over på den andre siden ble bussen nektet å kjøre på den nyeste veien (som eller ikke er ferdig her), men måtte kjøre gamleveien sammen med andre busser og trailere. Etter en stund ble også småbilene oppe på den kommende motorveien kommandert ned til gamleveien, og køen begynte å gå langsommere og langsommere. Ikke noe WC på bussen, men vi kunne gå av, gå på en kafé og gå tilbake og ta igjen bussen. Etterhver som vi langsomt begynte å komme ut av Aigio (vi brukte 4 timer på en kilometer), ble det mer og mer usikkert hva som var oppe og ikke av veier. Og til slutt fant vår sjåfør ut at veien faktisk var stengt. Han bestemte seg for å snu. Siden bussen hørte til under KTEL Aetolia-Acarnania, var det ikke aktuelt å kjøre til Patras, noe som kunne vært greiest for oss. I stedet måtte han hjem til hjemlige trakter, og vi krysset tilbake over broen fra Rio til Antirrio og så videre til Messolonghi. Der ble vi innkvartert på Hotel Liberty, så jeg har nå faktisk sovet (6 timer) i denne historiske byen. Neste morgen var det klart, og fra hotellet så jeg over til helteparken (og så også bussen vår):



Klarvær og jubel, og vi skulle dra avgårde kl. 9. Da kom det en annen buss fra samme selskap med plass til oss alle, så det ble et bussbytte, og vi hadde nå etterhvert tre firbente passasjerer: en hund, en katt og en iguana(!). Det var lenge klart, og det gikk fort over broen fra Antirrio til Rio. men da vi nærmet oss Aigio snedde det igjen. Ganske spente nerver, men det gikk fremover:



Og etterhvert som vi kom ned mot Diakopto begynte vi å føle oss trygge.

Vi kom til Athen slik at vi hadde god tid til å ta en taxi til flyplassen og spise lunsj der før vi skulle ta av. Til vår store glede, var det nå blitt slik på KLM at vi kunne avlevere bagasjen tidligere enn 2 timer før flyavgang slik vi måtte før, så alt var luksus. Regnskapet for det hele var at vi mistet et hotellrom i Athen som vi ikke kunne få refundert siden det var et billig-tilbud fra booking.com, men til gjengjeld fikk vi et gratis rom i Messolonghi av KTEL. Og vi fikk opplevd mye av hvordan folk (og en iguana) tok dette - vi var også i kontakt med andre kjente (grekere) som hadde havnet i det samme problemet enten de nå skulle *til* Ithaka eller andre steder, så vi var et nettverk av personer som fulgte med på hva som skjedde med hverandre. Vi oppdaget også at gresken vår var god nok til at vi kunne fange essensen i det som foregikk, så fra å være stressete og en litt sur situasjon, skiftet det hele gradvis til å bli en opplevelsestur.
15
Vanligvis er det største problemet med reiser til og fra Ithaka å få kommet seg på en ferge som går. Reglene for ferger (og ikke minst sjø-taxier) er ganske firkantet i Hellas: selv om man for eksempel skal fra Ithaka til Lefkada - ganske beskyttete områder - er det det generelle værvarselet til sjøs for det sørlige joniske hav som gjelder. Så i slutten av forrige uke begynte enkelte å bli bekymret fordi det blåste en del. Vi skulle avgårde ca 8 om morgenen gresk tid for å rekke en ferge fra Ithaka til Astakos på fastlandet. Og vi var som sagt opptatt av om det ville være problemer med vind. Det var det ikke. Men da vi skulle bære ting ut til bilen, så vi dette:



Veien var heldigvis ganske tørr - eller ihvertfall bare våt og ikke islagt, så vi kom oss ned til fergekaien. Fergen kom som den skulle med snedekte åser og fjell på Kefalonia i bakgrunnen:



Og der lå problemet: sne. Vi kom med fergen til Astakos helt etter planen, og bussen til Athen gikk som den skulle - den første tiden. Vi passerte Mesolonghi, og jeg tenkte at hit vil vi komme tilbake en gang som turister med litt tid, se etter minnesmerker over Byron etc. Så, da vi nærmet oss broen Antirrio - Rio, låste trafikken seg fullstendig. Det lille vi fikk av informasjon, kom på gresk, men det var ikke så vanskelig å forstå: broen var stengt, det var for tiden én ferge aktiv, men man skulle prøve å få på plass en ferge til. Vi satt i nærmere to timer med svært langsom bevegelse - så ble broen åpnet igjen med en fil i hver retning. Akkurat hva dette turisttoget hadde der å gjøre nå, skjønte jeg ikke:



Over på den andre siden ble bussen nektet å kjøre på den nyeste veien (som eller ikke er ferdig her), men måtte kjøre gamleveien sammen med andre busser og trailere. Etter en stund ble også småbilene oppe på den kommende motorveien kommandert ned til gamleveien, og køen begynte å gå langsommere og langsommere. Ikke noe WC på bussen, men vi kunne gå av, gå på en kafé og gå tilbake og ta igjen bussen. Etterhver som vi langsomt begynte å komme ut av Aigio (vi brukte 4 timer på en kilometer), ble det mer og mer usikkert hva som var oppe og ikke av veier. Og til slutt fant vår sjåffør ut at veien faktisk var stengt. Han bestemte seg for å snu. Siden bussen hørte til under KTEL Aetolia-Acarnania, var det ikke aktuelt å kjøre til Patras, noe som kunne vært greiest for oss. I stedet måtte han hjem til hjemlige trakter, og vi krysset tilbake over broen fra Rio til Antirrio og så videre til Messolonghi. Der ble vi inkvarter på Hotel Liberty, så jeg har nå faktisk sovet (6 timer) i denne historiske byen. Neste morgen var det klart, og fra hotellet så jeg over til helteparken (og så også bussen vår):



Klarvær og jubel, og vi skulle dra avgårde kl. 9. Da kom det en annen buss fra samme selskap med plass til oss alle, så det ble et bussbytte, og vi hadde nå etterhvert tre firbente passasjerer: en hund, en katt og en iguana(!). Det var lenge klart, og det gikk fort over broen fra Antirrio til Rio. men da vi nærmet oss Aigio snedde det igjen. Ganske spente nerver, men det gikk fremover:



Og etterhvert som vi kom ned mot Diakopto begynte vi å føle oss trygge.

Vi kom til Athen slik at vi hadde god tid til å ta en taxi til flyplassen og spise lunsj der før vi skulle ta av. Til vår store glede, var det nå blitt slik på KLM at vi kunne avlevere bagasjen tidligere enn 2 timer før flyavgang slik vi måtte før, så alt var luksus. Regnskapet for det hele var at vi mistet et hotellrom i Athen som vi ikke kunne få refundert siden det var et billig-tilbud fra booking.com, men til gjengjeld fikk vi et gratis rom i Messolonghi av KTEL. Og vi fikk opplevd mye av hvordan folk (og en iguana) tok dette - vi var også i kontakt med andre kjente (grekere) som hadde havnet i det samme problemet enten de nå skulle *til* Ithaka eller andre steder, så vi var et nettverk av personer som fulgte med på hva som skjedde med hverandre. Vi oppdaget også at gresken vår var god nok til at vi kunne fange essensen i det som foregikk, så fra å være stressete og en litt sur situasjon, skiftet det hele gradvis til å bli en opplevelsestur.
16
Kreta / Noen kretabilder 1921/22
08. Nov 16, 13:12:42
Jeg arbeider litt med mine besteforeldres fotografialbum og reisedagbøker fra Hellasbesøk 1921/22, -32, -54 og -55. Og her er det noen bilder fra host -21 eller vår -22 fra Kreta. De tre første fra Chania, det siste fra Heraklion (AKA Candia):









Jeg planlegger en tekstutgave (digital) av reisedagbøkene og skanning av alle fotoene, men ting-tar-tid.
17
Vi har nå i litt over to år arbeidet med et byggeprosjekt på Ithaki. Det første året gikk stort sett med på å forsikre seg om at det var generell byggetillatelse for eiendommen (krever veiadgang, og det var ikke soleklart for alle at tomten hadde dette). Så fikk vi tegnet huset av en lokal arkitekt som også er vår hovedentrepenør - det vil si at alt stort sett går gjennom ham selv om vi også er i direkte kontakt med byggmesteren som vi har kontrakt med for prosjektet. Da tegningene var klare høsten 2015 begynte en ny byråkratirunde for å få godkjent byggeprosjektet. Grunnen til at det tok så lang tid med den generelle byggetillatelsen og med godkjenning av tegningene, er at det har vært problemer med å holde besatt det statlige kontoret på Ithaki som skal gi de nødvendige stempler. Til slutt ble dette delvis utført på Kefalonia. Men så da stemplene var klare, begynte arbeidet nå i oktober:



Og etter at det byråkratiske løpet var kjørt, ser det nå ut til at byggerarbeidene går som de skal - litt avhengig av vær og av at man har fått de nødvendige materialer - dette må skaffes fra Kefalonia eller fastlandet i enkelte tilfeller. Vi har rimelig grunn til å tro at huset står klart til innflytting senest høsten 2017 ut fra det vi kjenner til av prosjekter byggmesteren har stått for tidligere. Og så kan vi begynne å bestille møbler fra IKEA i Ioannina hvis vi vil  :)

Ved siden av arkitekt og byggmester (og ikke minst byggmesterens sønn som snakker godt engelsk), har vi også en ekstra "oppsynsmann" som vi stoler på som kan hjelpe oss å forstå enkelte av komplikasjonene som uvegerlig kan oppstå eller mystiske omkostninger på budsjett og regning av typen:

Παράβολο Ν. 1041/80 >= 7,34 20,30

som vår hjelper har forklart slik:
"The law from 1980 which covers all these payments. You pay for the law. The minimum you can pay is is 7.34 eu. Unbelievable !!!"

Men vi ser at arbeidet går frem samtidig som det nok er en god idé at vi er der selv også så mye som mulig, så vi drar ned igjen i romjulen (da vil kanskje taket være satt opp). Og  jeg er veldig takknemlig for de andre innleggene her på siden om forsikring osv - Ithaki ligger der to jordskjelvsoner møtes, og det var en del hus på Ithaki  som fikk skader i jorskjelvet på Lefkada for et år siden. (Og dette jordskjelvet flyttet Lefkada 36 cm nærmere Ithaki, Lefkada er i bakgrunnen på bildet.)
18
Vi har i litt over et år holdt på med et husbyggingsprosjekt på Ithaki. Med litt flaks kan vi begynne selve byggingen til våren og kanskje ha huset ferdig i 2016 selv om TTT (Ting Tar Tid). I den forbindelse skulle vi prøve å få ordnet en del praktiske ting, ha møter med arkitekter og slikt og fikk lagt det rundt høstferien. Det ga oss mulighet til å være med på siste charteruke med Apollo til Preveza (uten hotell). Det ga oss også muligheten til å teste om vi kunne komme frem og etterpå tilbake på én dag hver vei.

Riktignok overnattet vi på Gardermoen på vei ned, men fra Gardermoen klarte vi faktisk å komme til Ithaki på 8 timer mens vi tidligere har brukt 2 og 3 dager via Athen og Kefalonia. Vi fløy fra OSL til Preveza der det sto en taxi og ventet på oss. Den kjørte oss til Nidri på Lefkas der det i høysesongen er en slags ruteferger til Frikes på Ithaki, men ikke i slutten av september. Så siden vi var tidlig ute, satte vi oss ned for å vente på taxibåten vi hadde bestilt.



(Nei, dette er ikke taxibåten)

Taxibåten var også tidlig ute, så etter en flott båttur fra Nidri nærmet vi oss Frikes:



Ankomst til Frikes, Ithaki med taxibåt

Siden vi nå fortsatt var tidlig ute, måtte vi vente litt i Frikes på at bilen fra leiebilsfirmaet kom, men det gjorde ingenting. Minimarkedet i Frikes er et av de stedene som nesten alltid har sauejoghurt i hyllene, så vi kjøpte det og litt annen mat slik at vi var klare til å starte opp en husholdning i vårt rom i Afales Studios i Kolieri. Og i Kolieri fant vi også frem det vi hadde fått lagret der, ikke minst campingbord og stoler som vi kunne sette ut under oliventreet vårt nær den kommende husveggen:



Campingbord på plass under oliventreet. I bakgrunnen ser man Lefkas, og helt til venstre neset der Sappho skal ha kastet seg utfor stupet.

Vi endte opp med mange flere møter enn vi hadde planlagt, men resultatene gjorde at de var verdt det. Riktignok er kontoret på Ithaki som skal utstede en endelig byggetillatelse når hustegningene er fullstendig fintegnet, fortsatt ikke betjent (dette er minst ett kapittel i vår fremtidige bok "Of course there is a road"), men vi fikk ordnet mye annet.

Livet er ikke bare arbeid, så vi fikk også unnet oss noen gåturer, en padledag og litt bading. "Hovedstaden" på Ithaki, Vathy, er ikke så veldig stor - på hele øya er det omtrent 3000 fastboende, men den er behagelig, særlig litt utenom hovedsesongen:



Deler av Vathy sett fra hovedtorget

George Lilas som leier ut kajakker, holder til i Vathy, og det er mange fine padleturer bare ut fra havnen her og tilbake. Vi rakk én tur, ut av havnen, rundt nesene og ned langs østkysten. Her finnes det også noen huler man kan padle inn i:



Huleutforsking med kajakk

Og mange av strendene vi padler langs er mer eller mindre utilgjengelige fra landsiden, så å leie motorbåt eller kajakk er en god idé.

Over Vathy ligger eldre bebyggelse fra den gangen man ikke ville bo nede ved sjøen på grunn av sjørøveri. Fra Perachori noen kilometer over Vathy fant vi en godt merket rute til en hule som har fått navnet "Nymfenes hule". Dette navnet viser til Odysseen der Faiakerne etterlot seg en sovende Odysseus og rikdommene han hadde fått i Nymfenes hule. Men denne hulen vi gikk til ligger høyt over havet og vanskelig å komme til, så hvis det i det hele tatt skjedde noe slikt på Ithaki, var det vel snarere hulen ved Polisbukten der man faktisk har funnet rituelle gjenstander og noe som kan tyde på at Odysseus ble dyrket som en hero der. Men tilbake til Nymfehulen ved Perachori: fra Perachori er det en steinlagt kalderimi det første stykket til ruinene av Paleochora (Gamlebyen) og derfra en litt mindre forseggjort en. Fra stien har man en flott utsikt over Vathy:



Utsikt over Vathy og mot fastlandet

Stien går også forbi et gammelt treskegulv - det må ha vært mange av dem før når man ser hvor mange vindmøller det har vært:



Gammelt treskegulv

Hulen er nå i teorien stengt fordi det skal være farlig å gå inn der. Det var til og med en solid hengelås - men den låste ingenting, det var bare å åpne gitterporten hvis man ville inn. Der inne er det spor etter arbeid og utgravinger, og i teorien skal hulen strekke seg langt innover, men vi nøyde oss med det vi så ved inngangen.

Men det var også en annen viktig tur for oss: er det greit å gå ned og bade fra tomten vår? Blir det langt? Vi trodde det var godt overkommelig, men vi hadde ennå ikke testet det før nå. Det viste seg både å være fint og greit, ca 1 kilometer med 130 meters høydeforskjell - 10-15 minutter ned og rundt 20 minutter opp:



På vei ned til stranden



Bading i Afalesbukten

Og veien hjem til Norge viste seg også å gå greit. Taxibåten har ikke sertifikat til å gå ut i mer enn frisk bris, så vi fulgte ganske nøye med på værmeldingene, men det var ingen problemer:



Med taxibåt ut fra Frikes

Og vi brukte omtrent 12 timer fra Frikes og hjem via kattepensjonat der vi hentet resten av husholdet. Det eneste dumme med alt dette er at de norske charterselskapene så langt jeg vet, ikke har vinterflygninger til Preveza.




19
De to siste dagene vi var på Lefkas, fikk vi litt dårlig vær (i slutten av juli). I vindbygene så jeg på nordenden av øya for første gang folk som drev med kiting. Neste dag, da vi dro, så det slik ut over nordenden og Lefkada by:



Vi kjørte inn til fastlandet og oppover langs kysten til vi kom til Igoumenitsa. Derfra kjørte vi innover i landet og oppover i høyden. Veien til Kastoria gikk forbi Konitsa, og nå virket Aoös ikke innbydende til bading etter at regnværet hadde gjort vannet ganske ugjennomsiktig:



Men vi skulle videre, til Kastoria der navnet kanskje henger sammen med ordet for "bever", kanskje med noe annet. Det er fristende å tenke på bever, siden Kastoria i mange hundre år har vært et senter for pelshandel. Og da vi nærmet oss byen, så vi reklameskilt på russisk langs veien. Kastoria ligger på en halvøy i en innsjø. Her lever det også pelikaner, og vi så dem fly rundt over innsjøen. I Kastoria finnes det noen gamle rikmannshus ("arkhontiko" - det nygreske ordet άρχονÏ,,αÏ, kommer fra det gammelgreske á¼,,ρχων, og i det klassiske Athen var arkonten, den ledende embetsmannen noe man kunne bruke til tidfastesettelse, altså regjeringstid, litt på samme måte som consul i det gamle Roma). I et av disse rikmannshusene i kastoria er det hotell, http://www.vergoulas.gr/ , og her ville vi gjerne oppleve litt høyere bostandard enn vi hadde hatt de siste ukene. Vi kom til paléet om vi kan kalle det det:



Og vi fikk et rom med schwung over:



og en akseptabel utsikt over byen og innsjøen:



Litt utpå kvelden gikk vi opp til torget og fant en lokalt preget restaurant. Vi ble med inn på kjøkkenet for å se hva de hadde, og der hadde de ferske lammehoder i gryte, litt a la stifado (ferske, ikke tørket og saltet som norske smalehoder). I 1974 fikk jeg grillet lammehode på Angkistri, den lille naboøya til Aigina, men her var det altså i gryte - og riktig godt.

Neste dag krysset vi gjennom innlandet. Underveis kom vi forbi et senter for bjørner: http://www.arcturos.gr/en/main.php . Vi hadde først tenkt oss opp for å se på selve bjørneområdet, men det var så mye tåke at vi ga opp. I stedet gikk vi til opplevelsessenteret (jeg er glad i muséer). Her var det en ansatt som drev med omvisning og forklaring. Hun hadde bodd i Sverige og snakket svensk, og det var like greit. Opplegget var beregnet på skolebarn, og det var særlig to ting som festet seg hos meg: da hun skulle forklare om mamma bjørn og pappa bjørn og bjørnunger, og plansjene vi fikk se om hvordan det går når bjørnehabitatet blir redusert av menneskelig aktivitet - til slutt står bjørnen igjen i en rundkjøring med en bærbusk i hånden.

Fra bjørnene til svanene - vi kom til en restaurant "Den svarte svane" der de serverte nydelig grillet ørret - og annen grillet mat. Og her også så vi at gjestene fikk med seg doggy-bags.

Og så videre til Thessaloniki og Hotell Bill der det denne gangen ikke kom noen uventede gjester. I Thessaloniki gikk vi på det etnologiske muséet der det var en spesialutstilling om vannkraft. Vi fikk *to* omvisninger. Først en diktatorisk på gresk (diktatorisk på den måten at vi fikk klar beskjed om når vi hadde sett nok og skulle gå videre), og så en grundigere og roligere på engelsk: vi traff nemlig én av de faglige ansvarlige for utstillingen da vi var ferdig med første runde. Og da vi fortalte at vi kom fra et land som også hadde en forhistorie med vannkraft og vannsager og -møller, viste han oss stolt rundt i hele utstillingen igjen.

Men før vi dro derfra var det ikke bare work-and-no-play:

20
Reiseskildringer / 2004 Del 2: Lefkas
16. Feb 15, 11:19:13
Dagen etter at vi hadde klatret opp til Fluehullet (det het faktisk noe slikt) (se forrige del), forlot vi To Dendro i Konitsa.



Lefkada er en landfast øy, så det er greit å kjøre dit. Men i 2004 var det ennå ikke bygget noen undersjøisk tunnell syd fra Preveza, så vi måtte kjøre hele veien rundt den store bukten eller lagunen. Vi kjørte fra Konitsa ut til kysten, sørover mot Preveza og tok av inn langs land så vi så ruinene av bymurene fra Nikopolis - byen som ble grunnlagt til ære for sjøslaget ved Actium der Octavian (senere kjent som Augustus) vant over Kleopatra og Antonius. Digresjon nr. 1: dette sjøslaget feires i et dikt av Horats, og mange kan den første linjen: "nunc est bibendum" - nå skal det drikkes - og fortsettelsen i neste linje er: "et nunc pede libro pulsanda tellus" - og nå skal det med fri fot sparkes på jorden (=danses).

Dette var før det var naturlig å satse på googling som hovedkilde for informasjon, så vi hadde studert The Rough Guide og Lonely Planet og fått en idé om hvor vi ville se etter et sted å bo. Vi reiser ofte slik at vi kjører litt rundt (som regel fra Athen) og så har et mer eller mindre bestemt område der vi planlegger å ha en fast base over tid - der vi gjerne vil ha rom med kokemuligheter og ikke synes det er trist om vi er litt i fred for for mange andre mennesker. For Lefkas hadde vi inntrykket at vestsiden var fin: der var det solnedgang over det joniske hav, og det var flere steder med muligheter for overnatting. Vi hadde på følelse at Agios Nikitas kanskje ville være litt vel sommerbefolket for vår smak, men vi hadde sett noe om at litt lenger sør, i Kalamitsi, kunne det være bra. Landsbyen ligger i litt lang gåavstand fra sjøen, men siden vi hadde bil, var ikke det noe problem. Og i Kalamitsi fant vi et sted som passet utmerket for oss, og vi følte oss raskt hjemme:



Kalamitsi er sikkert litt mer utviklet nå enn i 2004. Da vi var der, var det én liten butikk der vi kjøpte vann og noen krydderurter, men hvis vi skulle gjøre større matinnkjøp, kjørte vi enten til Agios Nikitas eller hvis vi var på sørsiden til et supermarked i Vasiliki. Eller vi handlet når vi var inne i Lefkada by. Hvis landskapet inviterer til det, pleier vi ofte å ha en ferierytme med én dag på stranden, én dag gå tur i fjellet (eller tilsvarende). På Lefkas brukte vi Nydri som utgangspunkt for en del turer:



Utsikt mot Nydri - og arkipelaget der Onassisfamilens øy Skorpio ligger



Turen har gått videre, og vi er kommet rundt kanten og ser ut mot det joniske hav

I følge én tradisjon skal det joniske hav ha vært en våt grav for Sappho. Hun skal ha kastet seg i havet av kjærlighetssorg, og det skal ha skjedd der det nå ligger et fyr. Det er en fin tur å parkere ved "hovedveien" og så gå den enkle grusveien (det var det ihvertfall i 2004) ut til fyret:



Fyret - turens mål i det fjerne



Dette bildet viser klippene på nordsiden av fyret. Sørsiden av klippen og selve fyret kan man se klart og tydelig også fra Ithaki som vi fant ut i 2014.

Lefkas har en matspesialitet: en peppersalami som vi til vår glede oppdaget at vi kunne få kjøpt i supermarkedene på Ithaki også 10 år senere. Lefkas er også en seilerhavn med butikker for skipsutstyr i Lefkada by - og også mye annet: det var for eksempel en konsert med en gruppe saz-spillere (saz er en forløper til bouzoukien), og for museumsfriker som meg et fonografmuseum av den litt spesielle typen. Museet er privat, og det var litt uklart når det egentlig var åpent. Men én kveld klaffet det: vi fikk komme inn i et ikke altfor stort rom der vi fant en del gamle grammofoner, en lirekasse (som vi fikk dreie på), en samling gamle svart-hvitbilder av filmstjerner og noen rembetika-CDer til salgs (som virket som de kanskje var kopiert opp på bakrommet). Det som var av skriftlig informasjon der, var små papirlapper med håndskrevet gresk tekst. http://www.greeka.com/ionian/lefkada/lefkada-museums/lefkada-museum-of-phonographs.htm

Og så var det den store overraskelsen og noe som ga meg et spor å følge etter mer informasjon: i en bakgate i byen så jeg et lite oppslag av typen informasjonsskilt med tekst på japansk (japansk og ikke kinesisk fordi det inneholdt hiragana og katakana i tilegg til kanji, ikke fordi jeg kunne lese teksten) . Så jeg begynte å lete etter koblingen mellom Lefkas og Japan. Og den finnes: den irsk-greske japanske(!) forfatteren Lafcadio Hearn. Hans liv er i seg selv spennende nok til at det er verdt en bok, og det er da også skrevet minst én om ham. Det finnes et Lafcadio Hearn-museum i Japan, og siden vi var på Lefkas er det kommet noe mer offisielt rundt ham der også: http://hearn2014.yakumokai.org/  - og i Japan er han som sagt kanskje enda større enn i vesten: http://www.japan-guide.com/e/e5803.html

Vi gikk som sagt en del turer. Midt inne i landet på øya er det en form for høyslette omgitt av åser/fjell på nesten alle kanter. Man kan komme opp dit fra forskjellige sider - for eksempel fra Nydri-siden:



På vei ned fra høylandet (vår leiebil parkert nederst til høyre)



Vill timian

Nedenfor Kalamitsi ligger det en strand (eller flere strender etter hverandre). I 2004 var det ingenting der, hverken liggestoler eller noe sted å kjøpe mat - alt måtte tas med. Nå ser det ut til at det er blitt litt mer organisering der, og veien er kanskje blitt *litt* bedre: http://www.all-about-lefkada.com/beaches/kalamitsi.php#
Men da vi var der, var det ihvertfall mulig å se på solnedgangen - da som nå:



Og siden jeg ennå ikke har lagt ut dette standardbildet, kan vi ta det nå, denne bruken av ordet idiot går tilbake til klassisk tid:



Der vi bodde, var kommunikasjonsspråket gresk. Jeg leser gresk bedre enn jeg snakker det (selv om det kanskje ikke betyr så mye), så ting ble av og til litt kompliserte. Jeg gjorde en tabbe og satte en altfor varm gryte inn i kjøleskapet. Resultatet var at en glassplate sprakk. Jeg forklarte dette for vårt vertskap, trodde jeg. Og i et fornyet anfall av dårlig samvittighet gikk jeg til dem for å tilby meg å betale for en ny glassplate i kjøleskapet  De trodde jeg kom for å mase over at det ikke var skiftet glassplate ennå ...
Men vi fikk til slutt oppklart at jeg beklaget ødeleggelsen og ikke maste, og de trengte ikke noen penger for dette. Opptent som jeg var over at jeg til slutt klarte å kommunisere på et slags gresk, ringte vi og bestilte rom for en natt på et tidligere herskapshus, nå hotell, i Kastoria. Dit kommer vi i tredje og siste del.
21
I 2004 tenkte vi at det kunne være mye OL-mas i nærheten av Athen, så vi fløy i stedet til Thessaloniki. Vi startet ut med litt av vårt eget mas: mitt reisefølges koffert kom ikke med på det siste hoppet fra Wien til Thessaloniki. Bagasjebehandlingen på flyplassen i Thessaloniki hadde ihvertfall den gang et forbedringspotensiale som det heter. Vi har en mistanke om at kofferten kom og ble stående i et hjørne på et kontor et drøyt døgn uten at noen der tenkte å gjøre noe med det, men da jeg ringte for ørtende gang og sa at min kone holdt på å få et sammenbrudd, var det noen som reiste seg og gikk og så at de hadde kofferten. Et annet lite spenningsmoment var at magnetstripen på min kones kredittkort ikke virket - det fikk vi styr på ved at min telefon (i 2004) var akkurat smart nok til at jeg kunne bruke den som modem, og hun kunne logge seg på nettbank og overføre penger til meg. Der de fortsatt trakk kortet gjennom en gammeldags maskin og i manuelt betjente banker, var ikke dette noe problem. Vi bodde på Hotell Bill (rimelig!), og på nettet om dette hotellet står det nå:

QuoteThe Bill Hotel is located in Thessaloniki town, 12km from the airport and 1km from the port.It has 23 rooms,comfortable and functional.The friendly atmosphere will make your accommodation pleasant


En eldre mann i resepsjonen var friendly og følte med oss mens vi ventet på kofferten. Det var tydeligvis flere som arbeidet på dette hotellet med andre ting som også var friendly så det holdt: rundt midnatt en kveld banket det på hotelldøren. Jeg åpnet forsiktig, og der stod det en ung dame som tydeligvis hadde tenkt å kombinere friendliness og business med meg. Etter litt argumentering skjønte hun at det ikke var noe marked for hennes tjenester på vårt rom.

Akkurat de dagene vi var i Thessaloniki vant Hellas EM i fotball. Vi hadde slått oss ned på en ute/inne-kafé der de hadde rigget opp fjernsyn - jeg er ikke så veldig interessert i fotball, men dette måtte vi oppleve:



Mitt reisefølge hadde vært uten koffert, og i tillegg hadde hun pådratt seg en skikkelig sommerforkjølelse, og jeg skjønte ikke helt hvor syk hun var og utsatte henne for mange anstrengelser. Vi begynte forsiktig med å gå opp til byens akropolis, forbi huset der Kemal Atatürk ble født og med en del bratte gater oppover. Der oppe ble vi ihvertfall belønnet med en hyggelig lunsj:



Vi hadde en avtale om å hente en bil fra et kontor i sentrum. Det viste seg å at man der først møtte opp i gresk tid :-)

Men til slutt hadde vi kjøretøy og var på vei. Vi kjørte sydover til vi kom til et sted i nærheten av Katerini. Ikke så lang tur, men vi var på vei. Der var det strand - og en militærbase. Disse var ikke helt overlappende. Ikke langt derfra ligger Dion som var en viktig makedonsk by og også i romersk tid: det var for eksempel ruiner av et Isistempel der. Og i et buskas nede ved noe vann traff vi en bisamrotte! Opp i landet fra Dion kjørte vi en tur til Litochoro og så deler av fjellmasivet rundt Olympen. Det finnes hvilehytter og merkede stier, så det er mulig vi kommer tilbake hit en gang. Men denne gangen skulle vi andre steder. Fra Katerini kjørte vi videre sydover til Larissa - som vi ikke kjørte innom - og så videre til Meteora. Dette klosteret er en gjenganger i bilder derfra - og jeg tror det er med i en Bondfilm:



Men jeg synes også dette er morsomt:



Klosteret kalles Varlaam (Barlaam) etter munken som bygget det. Det munkenavnet går tilbake til historien om Barlaam og Josafat - som faktisk er en historie om Buddha som har blitt til en ortodoks og romersk-katolsk helgen! (Josafat = Boddhisat).

Fra Meteora gikk turen videre til dagens mål: Ioannina. De av oss som har lest Greven av Monte Cristo husker kanskje historien om Ali Pasjas fall i Ioannina. Hos Dumas blir han fremstilt som en leder av den greske frigjøringen. Det er nok å strekke det litt langt. Lord Byron beskriver forøvrig sitt møte med Ali Pasja i 1809 i diktet Childe Harold. Ioannina ligger vakkert til ved en innsjø (der Ali Pasja skal ha druknet kvinner ved å sy dem inne i sekker og kaste dem overbord):



Etter en overnatting i Ioannina dro vi videre til et nytt mål. Konitsa (Ali Pasjas mor skal ha vært født der.) Nå var vi inne i fjellandskap og så fra veien skiheiser som ventet på vinteren. Uten at vi direkte registrerte dette, skal vel dette også være et område der man i noen av landsbyene snakker slaviske språk. I Konitsa fikk vi rom på hotellet To Dendro der vår vert blant annet kunne fortelle om sin far, kommunisten, som i Konitsa kunne se solen gå ned over Albania. I dette området finnes det mange steinbroer (en litt syd for Ioannina ble tatt av flom i vinter), og da også en i Konitsa. Ved Konitsa renner elven Aoös. Da vi kom dit første gang, var det godt med vann i elven, og vannet var helt klart:



Oppover langs elven fra Konitsa går det en sti. Noen kilometer inne er det en stigning på et par hundre meter til klosteret Panagias Stomiou. Det var ubebodd, men det ble vedlikeholdt, og det var gudtjenester der ved gitte anledninger:



Første gang vi kom dit hadde vi med oss kirsebær, og ved klosteret var det rennende rent fjellvann til drikking - og vasking av bær:



Vår hotellvert var ikke spesielt imponert over turen vår inn til Stomiou, og jeg lot meg erte opp og tenkte ikke på at jeg hadde en syk kone. Neste dag gikk vi først inn til Stomiou, så klatret vi videre oppover til vi kom til en høyslette som lå på ca 1350 meter (900 meters klatring opp fra Stomiou), og her så vi det som vi tenkte på som Heidi-landskap, alpine fjellbeiter:



Det var også en flokk muldyr her og en muldyrgjeter - og ikke minst hundene hans som våknet før gjeteren. Jeg hadde kommet så langt som til a) å angre på at jeg ikke hadde en stokk, og b) lure på om jeg kunne bruke ryggsekken som våpen til å holde hundene unna, da gjeteren våknet og tok kontroll over hundene.

Da vi var kommet ned til Aoos etter strabasene, møtte vi et lite opptog som kunne vært uforandret i over 1000 år: det skulle være messe i Stomiou-klosteret neste dag, og her kom tre esler ledet av to "sivile"personer, to av eslene med kløver og olje, mat og slikt, mens en gammel prest red på det tredje. Litt før denne åndelige seansen hadde noen av oss utnyttet Aoos til avkjøling, men da de traff oss, var vi godt og anstendig kledd:



Denne gangen *var* vår vert behørig imponert over turen og tok meg med og viste meg kjøkkenhagen sin. Og vi fråtset i grillmat og fikk med oss en doggy-bag da vi reiste videre neste dag. Og neste dag kjørte vi til Lefkas, som jeg kommer til i del 2.
22
Reiseskildringer / Pylos sommeren 2009
11. Feb 15, 13:07:01
Vi har flere ganger fløyet til Athen, blitt der et par dager og så kjørt enten direkte eller via noen omveier til vi finner oss en base (= rom med kokemuligheter) på Peloponnes. Slik kom vi til Kardamyli første gang i 2001 og til Koroni i 2002. I 2009 kjørte vi via først Sounion (tempel/bading/lunsj):



og så videre til Delfi der vi overnattet og tok en liten tur rundt i ruinene og på museet neste dag. Så kjørte vi videre til Antirio og kjørte broen over Korinthbukten til Rio. I Patras hadde vi litt språklige utfordringer på den første kaféen vi prøvde, men på den neste forsto de til og med vår gresk :-)

Så etter lunsj kjørte vi først via innlandet og Bassae der vi denne gangen stoppet og så på tempelet, og så videre via Olympia og så ned langs vestkysten av Peloponnes. Vi hadde noen vage tanker om hvor vi ville se etter et sted å bo, og de tankene var ikke vellykket. Enten så det for dyrt ut, eller det så ikke hyggelig ut. Så vi kjørte videre og bestemte oss for å prøve Pylos. Akkurat ved innkjørselen til sentrum fant vi stedet:



Dette ser kanskje ikke så spesielt ut, men når vi først kom oss inn til våre rom og ut på balkongen, hadde vi denne utsikten over Navarinobukten der det berømte sjøslaget sto i 1827 - som den britiske kong George IV skal ha omtalt som "this untoward event" (det var ikke meningen at det Osmanske riket skulle tape så grundig, man var som vanlig fra britisk side opptatt av maktbalanser):



Slik Pylos ligger, er det ikke så lett med fotturer som det er for eksempel fra Kardamyli, men det fantes en gammel festning ("Old Navarino") som man kunne klatre opp over og ned forbi en vakker lagune tilbake til selve Navarinobukten - dette ble en nesten daglig tur:







Fra Pylos er det meget gjennomførlig å kjøre til Olympia for å se på anlegget - eller å kjøre til for eksempel Koroni eller Methoni for å bade i venetianske festningsruiner:



Etter nærmere tre uker kjørte vi tilbake til Athen via litt omveier. Vi hadde en avtale i Mykene med den tidligere eieren av hotellet Belle Helene, men før vi kom så langt, krysset vi gjennom Arkadia og fjellovergangen ved landsbyen Kosmas - et sted der de serverer en vidunderlig geitesuppe, og der det er en keramiker som selger fine ting. Kosmas ligger høyt, luften er frisk og vi prøver å komme innom hvis vi kan. På veien ned mot Leonidio fra Kosmas, passerer man Eloni, et nonnekloster som man kan kjøre inn til og besøke:



Mykene er også et av de stedene vi ofte kommer tilbake til. Denne gangen var det ekstra spennende fordi vår guide, George Dassis, kunne fortelle om hvordan det var da han som ung mann (eller kanskje snarere ungdom) jobbet som løsarbeider på noen av utgravningene.

Fra Mykene kjørte vi tilbake til Athen, leverte bilen og bodde på Marble House et par dager mens vi ble akklimatiserte til det urbane liv. marble House ligger i Koukaki, ikke så langt fra Fix metrostasjon, og Koukaki er et bra område for oss å ha som base i Athen: det er ikke fancy som Kolonaki - i stedet kan det være litt som et lokalt område i for eksempel Paris, med kafeene og restaurantene opp Drakou-gaten fra metrostasjonen som samlingsplass, ser man de lokale innbyggerne inkludert barna som leker og spille fotball rundt restaurantbordene. Grillrestaurant Ambrosia serverer god mat - og de har som regel kokoretsi som jeg er spesielt glad i, og oppe ved krysset mot  Veikou-gaten ligger en kafé der vi ofte drikker kaffe og noen ganger spiser youghurtfrokost.
23
Reiseskildringer / Ithaki sommeren 2014
10. Feb 15, 10:35:39
Odysseus brukte 10 år på å komme seg tilbake til Ithaki etter å ha kommet nesten hjem og så blitt blåst ut av havnen. Det er ikke så rett frem å komme dit i dag heller. Jeg så Ithaki for første gang på avstand fra Lefkas i 2004. I 2014 fikk jeg som del av en 60-årspresang fire uker på Ithaki. Det er ingen flyplass (men en helipad) på Ithaki, så i praksis må man komme dit med båt. Det går mer eller mindre faste ruter fra Kefalonia og Lefkas, og også noen ferger fra fastlandet - av og til. Fergerutene skifter og må sjekkes når det nærmer seg reisen. Vi fløy først til Athen og overnattet der vi pleier å overnatte i Athen: Marble House i Koukaki. Neste dag fløy vi fra Athen til Kefalonia etter en morgenkaffe på Syntagma:


Fergen videre til Ithaki gikk neste ettermiddag, så vi tok taxi til Sami og overnattet der. På kaféen ved fergebryggen var betjeningen hyggelig og lot oss gjerne sitte der mens vi ventet på fergen, men vi slapp ikke unna å måtte se grundig gjennom fotoalbumet deres med bilder fra opptakene av filmen "Kaptein Corellis mandolin". Så kom fergen, og vi var på vei over til en øy som har vært et mål for meg omtrent siden jeg hadde lært å lese:

(Man ser at det ikke er en stor havn man er på vei til)
I dette forumet har det tidligere vært noen innlegg om hvor dyrt det er med overnatting og slikt på Ithaki. Det er vel kanskje litt avhengig av hva man ser etter og hvor man ser etter. Ved litt leting på airbnb og andre steder, ser jeg at man kan finne steder for to personer (med kokemuligheter) for 50-60 Euro per natt. Det blir også noen andre omkostninger hvis man ikke bor mer eller mindre på stranden - det er for eksempel interesssante steder litt opp fra sjøen i Stavros og andre steder der man fort kan ha lyst på en eller annen form for transport. I Vathy ("hovedstaden") kan man få leid biler og tohjulinger. Det er ikke noe problem å avtale at bilutleier møter opp ved fergeleiet - det valgte vi. Det er også i tidligere innlegg skrevet at Ithaki er et båtsted/seilersted, og det stemmer nok, første kvelden kjørte vi til Kioni og spiste i havnen der:

Ithaki er vakker. Den er karrig, ikke mye flatt land, men det er mye grønt, utrolig mange små usjenerte strender (småstein for det meste) som ofte bare er tilgjengelige fra sjøen, og det er mange fine muligheter for å gå turer. Øya er timeglassformet med en meget smal midje slik at det gir mening å snakke om Sørøya og Nordøya. På dette bildet fra Nordøya (ikke så langt fra Kathara-klosteret) ser man nordenden av Sørøya med hovedstaden Vathy inne i bukten litt til høyre i midten av bildet:

I Vathy finner man et kombinert kajakk- og dykkersenter, Odyssey Diving Club (http://www.ithacadiving.gr//index.html) og https://www.facebook.com/SeaKayakingIthacaGreece  (jeg tillater meg å legge ut lenkene - selv om det drives kommesielt, er det ingen andre på Ithaki som driver med dette, så det er ikke reklame for noen fremfor andre). George Lilas som driver dette senteret er hjelpsom og dyktig - jeg kan ikke noe om dykking, men vi hadde stor glede av hans kunnskaper om padlemuligheter rundt Ithaki. Med kajakk kommer man også til alle strendene som er utilgjengelige fra landsiden. Med hjelp fra George som kjørte kajakken til forskjellige utsettingsplasser, fikk vi padlet rundt nesten hele øya i etapper. Én fin tur som ikke er for lang for noen, var fra Frikes i nørdøst til Vathy - med obligatorisk strandstopp for bading, lunsj og siesta:

Ved innseilingen til Vathy passerer man den lille kirken til Agios Andreas:

For de som ikke synes kajakkpadling frister, er det også mulig å leie båter med motor. Det finner man i Frikes, Kioni og Polis (nedenfor Stavros). Og det arrangeres badeturer der man slipper å ta ansvaret for navigeringen selv. Og som jeg skrev over: det er mange muligheter for fotturer. Her kan man finne noen forslag: http://www.ithacagreece.com/Walks%20of%20Ithaca/Walks%20Of%20Ithaca.htm
Nord på Nordøya finnes rester etter et anlegg fra mykensk tid - det er vel det nærmeste vi kommer Odysseus' hjem. Derfra går det en gammel kløvsti (kalderimi) opp til landsbyen Exogi:

Den sørligste delen av Sørøya er stort sett ubebodd, men det finnes fine steder der også. Man kan i teorien kjøre til neset Akra Agiou Yannis, men da vi testet det sommeren 2014, var det akkurat på grensen av hva vi ville utsette en vanlig tohjulsdrevet leiebil for. Det ville vært lettere med en moped, antar jeg. Uansett er det flott der med utsikt mot Kefalonia:

Og som et bevis på thiakernes sans for humor, kom vi over en liten samlingen med statuer og annet utstilt:


Disse smakebitene kommer etter litt dyp sjelegransking: vil jeg egentlig fortelle hvor fint det er på Ithaki? Eller vil jeg prøve å holde det hemmelig? Jeg tar sjansen på å vise noe derfra og lar mye være uvist, det må man finne selv hvis man noen gang kommer til Ithaki. For å si det med Kavafy (oversettelse Emond Keeley/Philip Sherrard):

As you set out for Ithaka
hope the voyage is a long one,
full of adventure, full of discovery.
24
Vi har tidligere reist litt rundt på Peloponnes, men har aldri vært noe særlig i \"øvre venstre hjørne\". Vi lurte nå på å opprette en base på strekningen Kyparissia - Kalo Nero for et par uker i juli. Er det noen som har noen erfaringer og/eller forslag til steder som leier ut rom med kjøkken eller tilgang til kjøkken?
25
Jeg har vært borte fra dette forumet en stund. I mellomtiden har jeg begynt å legge ut en samling bilder på Flickr. For disse bildene har vi mest kjørt rundt på fastlandet (inludert Lefkada) + tatt båten over til Kreta en gang og kjørt litt rundt der med base i Kato Zakro (kanskje det mest upraktiske vi kunne ha gjort, men det var fint der):

http://www.flickr.com/photos/espens/sets/72157594180271037/