Fra mitt kontorvindu ...

[ofriis]

Fra mitt kontorvindu ser jeg Nord-Fugløy. Sola har akkurat gått ned i vest og etterlatt seg et rødlig skjær lavt over Vannøya, som er en av de større øyene i området. I nord er det tunge skybanker, men de er på vei bort fra oss. Det lover godt for påskeværet.
Men det var øya, som folk her på stedet sier. \"Har du vært i øya?\", sier man; kanskje for å sette garn eller line. Kanskje vært på land og plukket multer/hjortron, selv om det har vært lite av det de siste årene.
Lyset ute er omtrent så blålig som på bildet akkurat nå.



Innholdet er hentet delvis fra en gammel utgave av Helgøy Bygdebok, delvis fra Wikipedia (som ser ut til å ha samme kilde).

Nord-Fugløy er en steil klippeøy som ligger ut mot Nordishavet. Øya hører til Karlsøy kommune og kom i privat eie på 1660-tallet etter danskekongens salg av krongodset. Etter hvert kom den i eie av Christian Figenschou, han som ble kalt Helgøykongen.

Her finner vi en av Europas største bestander av havørn foruten store kolonier av lunde, alke lomvi og ærfugl. Det er grunnen til at BBC i 1996 gjorde noen av sine opptak til en havørnfilm her.

Beliggenheten like inntil fiskefeltene har medført at øya har hatt fast bosetning inntil på 50-tallet. I mer enn 50 år har det vært drevet virksomhet her. Skole og dampskipsanløp fikk Fugløya like etter århundreskiftet og i 1911 fikk man eget postkontor. På midten av 30-tallet fikk øya telefonforbindelse med omverdenen vha. radiotelefon. Den ble for øvrig inndratt av tyskerne under krigen fordi den kunne brukes i utrengsmål som det het seg.

På det meste bodde det ca. 100 mennesker fast her og det kunne være like mange tilreisende fiskere i sesongene. Det var lite ly for storhavet og båtene ble landet i fjæra med menn og fangst. Når det var dårlige forhold så måtte de tre fisken \"på hank\" , dvs. på et tau som de slepte etter båten under landing i fjæra. I uværsperioder kunne det gå dager og uker uten at det var mulig å komme til med båt, så man måtte være selvforsynt med det meste. Jordbruket var derfor et viktig element i kampen for å overleve på Fugløya. Multeplukking og eggsanking var også en viktig del av utkommet. Det fortelles at eggsankingen på Fugløya har krevd 100 menneskeliv. Ingen vet om dette tallet er riktig, men mange unge menn har mistet livet under eggsanking i årenes løp.

Etter 2. verdenskrig gikk det tilbake med samfunnet på Fugløya. Fiskeflåten kunne ikke lengre levere sine fangster under de forholdene som kunne tilbys der ute og motoren hadde gjort det mindre viktig å bo så nært fiskfeltene.
I 1951 ble postkontoret nedlagt og like etter flyttet de siste fasboende fra øya.



Litt om de som bodde der
I 1923 flyttet Bjarne Bottolfsen og hans hustru Charlanka (datter av \"Helgøykongen\" Christian Figenschou) til Fugløya som hun hadde fått i bryllupsgave, eller medgift. Han hadde vært styrmann i utenriksfart i flere år og snakket flere språk flytende, bl.a. spansk og engelsk. Hun hadde sin skolegang fra Bergen og behersket flere fremmede språk . Hun hadde også tatt pianoundervisning i Tromsø og vært i Hamburg for å lære språket bedre mens hun fortsatte sin pianoundervisning og gikk i malerlære.

Det virker derfor som et eventyr at disse menneskene, som hadde mer skolegang enn vanlig var på den tiden og hadde sett mye av verden, fant seg til rette på denne ensomme øya hvor storhavet truet med å knuse alt i sitt raseri. Kanskje var det eventyrlyst som gjorde at de bosatte seg på et slikt sted, kanskje var naturkreftenes raseri en utfordring de ikke kunne motstå.

De overtok driften av bruket og dyrket jorda i tillegg til flere andre gjøremål. Bl.a. skulle det føres post til Fugløykalven fyr, noe som kunne være svært strabasiøst . Da de flyttet fra Fugløya i 1952 var det slutt på virksomheten der ute.

Fortsatt står bolighuset og noen andre bygninger der, tjoret fast med kjettinger og stålwire for å stå i mot været, og minner om næringsaktivitet, skapt av flittige hender som bygde et samfunn i trass mot naturkreftene.

[Anders]

Et utrolig artig og interessant innlegg, ofriis! Er ganske så opptatt av lokalhistorie sjøl, og slike små gullkorn som dette kan eg smatte på i dagevis! Takker og bukker...

[ofriis]

Et utrolig artig og interessant innlegg, ofriis! Er ganske så opptatt av lokalhistorie sjøl, og slike små gullkorn som dette kan eg smatte på i dagevis! Takker og bukker...

Takk for det, Anders. Her kommer siste del, som jeg tror er minst like interessant.

Nord-Fugløy, et fascinerende sted

Nord-Fugløy har fascinert mennesker opp gjennom tidene. Somrene 1938 og 1939 besøkte dikteren og forfatteren Nordahl Grieg Fugløya. Første gang rodde han fra Skjervøy sammen med en mann som het Leif Dreyer, en nokså drøy rotur. Andre gang kom han til Arnøya, over fjellet til Årviksand, og derfra videre med båt. Han ville også tilbringe sommeren 1940 der ute og hadde planer om å sette opp ei hytte der. Disse planene ble det ikke noe av da krigsutbruddet kom.
Nordahl Grieg var svært fascinert av naturen ute på Fugløya og pratet ofte om at han skulle dra tilbake når krigen var over. Han ville sågar lage en spillefilm fra øya.

I sitt minnedikt over Viggo Hansteen, som ble henrettet av tyskerne i 1941, har han flettet inn et sagn fra Fugløya.

Sagnet går at nord på Fugløy
har en ond, formørket mann
engang landet under stupet
og tent strandgresset i brann,
og han lo da ilden sugdes
opp langs trange revners strå
høyt til hyllene i berget
der hvor tusen reder lå.

Flågene stod flammespendte -
hele fuglefjellet brente.
Med en dununge i nebbet
lettet hunnene og strøk
ut mot havet, ut mot frelsen,
gjennom angst og ild og røk,
satte ungen varsomt ned
på en bølge, mørk og øde,
og fløy klagende avsted.

Inn igjen hvor pinte liv
lå og brente seg til døde.
Nye fugl kom hjem fra havet,
og de suste inn i flammen
til de andre: og som fakler
sank de ned i dypet sammen


Nordahl Grieg ble skutt ned over Berlin i 1943 og graven utslettet under de videre krigshandlinger.

Nord-Fugløy og befolkningen i Årviksand
Selv om Nord-Fugløy hører inn under Karlsøy kommune, så har den vært brukt av folk fra Årviksand og Arnøya til alle tider. Her var det fiskeplasser og mulighet for fangst av sjøfugl. På Brusen , like under fuglefjellet, har årvikingene tidligere brukt å plassere graværene om sommeren. Der kunne de ikke gjøre noe skade. Det finnes ennå rester av gjerder i de stupbratte liene under fuglefjellet.