Hellasforum.no

Quote from: \"Annlaug\"Har notert med veivisningen så bilde håper jeg det blir:) Når skal dere nedover igjen?

10. oktober, sjekk kalenderen for detaljer

Et bilde for kontrastens skyld. Det er tatt under en pit-stopp på tur til Tromsø, fredag etter påske. Bilen er nediset av skitten søle. :geek:

De nærmeste dagene vasket jeg takene i stua, kjøkkenet og soverommene. Aldri har fruen (og jeg) sett noe så møkkete; studentene som hadde leid huset i noen år hadde nok aldri vasket takene. Den saken var klar.
Arbeidet var tungt for det er god takhøyde i rommene, men til slutt sa vi oss fornøyde med resultatet. Det skal jo vaskes på nytt når renoveringen er avsluttet, på grunn av støv og skitt som følger med.
Jeg var også på besøk hos snekkeren som holder til ved 25. mars plassen, ikke så mange skritt fra huset. Vi hadde fått tips om at de kunne fikse litt på noe løs murpuss på stueveggene. Alle innvendige vegger blir pusset opp under renoveringen, men vi hadde allikevel lyst til å gjøre det litt triveligere den uken vi skulle oppholde oss i huset. Det var ingen stor sak; en eldre mann som jobbet sammen med snekkeren tok seg av saken.

Torsdag etter påske, den 23. april, hadde vi tenkt oss en tur til landsbyen Asi Gonia, ikke så langt fra Rethymno, for å se på den årlige folkefesten med melking og velsigning av sauer. Det ble det ikke noe av, for vi hadde fått time hos advokaten vår, Chara. Dessuten var det utrygt for regn den dagen, så det får bli et annet år (og andre får).
Innenfor døra i huset, på gulvet, hadde vi nemlig funnet et brev som var adressert til den forrige eieren. Vi var usikre på hva vi skulle gjøre med det, men det endte med at vi gikk til Stelios med brevet. Han åpnet det og ble litt forundret. Det viste seg å være purring på en strømregning. Det var rart, for strømregningen skulle jo komme i vårt navn nå. Etter å ha konferert med Soula på advokatkontoret fikk vi beskjed om å komme dit med brevet. Hun forklarte at det hadde skjedd en misforståelse med hensyn til strømregningen. De hadde trodd at Stelios hos HomeLand hadde ordnet med den, og vice versa. «Look» sa Soula, og pekte på en dystert utseende formulering. «This is the last warning», sa hun. Hun skulle betale regningen neste dag, for dette var alvor. Hvis strømmen ble kuttet så kostet det 25 Euro å koble til igjen, og den kostnaden måtte de ha tatt. Så da ble det ordnet. Nok en gang slapp vi fra det med skrekken. Siden vi nå hadde ordnet med AlphaToOmega for å betale regningene, så skulle hun gjøre klar papirene slik at det hele ble ordnet. Trodde vi...

Jeg husker ikke akkurat hva vi snakket med Chara om ved dette besøket. Jeg husker bare den flotte kjolen hun hadde på seg. Dere vet, de driver jo også med «luxury properties», så hun omgås nok andre klienter enn oss småslitne og svette fotturister i shorts og joggesko som virrer rundt på byen med papirer de ikke skjønner noe av. Kanskje hun skulle undertegne en kontrakt og besøke notarius Maria den dagen. Hva vet vel jeg.
Soula var som vanlig kledd i sort, og smilet har jeg kommentert tidligere.
Tro nå ikke at Chara er mindre blid, for å si det sånn, nei det er langt fra tilfellet. Bare så det er nevnt, vi har hatt det svært morsomt å hennes kontor også. Det vil jeg kanskje komme inn på senere.

Geir og en hjelpemann kom med møblene. Siden de ikke kunne kjøre inn i gata vår, ble de nødt til å stoppe på fortauet i Arkadiou-gaten litt unna krysset til vår gate. Så var det å bære møblene til krysset, flytte bilen som sperret inngangen til en forretning, og deretter bære møblene inn i huset. Sofaen viste seg å være problematisk å få opp trappa. Det ville seg bare ikke, uansett hvordan de prøvde. Så vurderte de å ta den inn vinduet, men slo det fra seg. Nå var det bare en mulighet igjen. Rekkverket måtte bort.
«Break it loose» sa jeg. De så på meg, som for å få en ekstra godkjenning av hærverket. «Do it. It\'s my house» sa jeg bare. Rekkverket var bare spikret fast og det var ingen skade forbundet med å bryte det løs. Det lar seg montere igjen når alt er ferdig.
Jeg stakk bort i banken og hentet penger, mens fruen konverserte gjestene. De hadde bemerket hvor store og luftige rommene var. Det var ikke vanlig i gamle hus. Vi var fornøyde med det. Jeg spurte om hun hadde bydd på kaffe, men det hadde hun ikke. «Vi har bare to kopper, og de er skitne». Men neste gang skal det bli servering, det lover jeg. Vi har nemlig 6 glass.

Flere bilder. Dessverre er kvaliteten varierende, men husk at jeg er bare en mann med (mobil)kamera.

Her er dere virkelig igang, ser jeg!
Kjempekoselig kjøkkenkrok!
Her ser det ut som dere får det riktig trivelig!

Her er dere i gang ja. Dette blir kjempebra, og veldig kos kjøkkenkrok

Vi kjøper utstyr
I «Justispalasset», som jeg kaller bygningen der Chara og notarius Maria holder til, er det flere forretninger, og i en elektroforretning fant vi et passende kjøleskap og en hybelkomfyr. Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med kjøkkenet, så derfor får det være i første omgang.
Senere på dagen kom det to mann med utstyret og bar det på plass. De monterte håndtaket på kjøleskapet, fjernet emballasjen og tok den med seg. Det var bra service, men det har vi etter hvert blitt vant til i Rethymno.
Hjemme, for ikke så lenge siden, kjøpte vi en vaskemaskin til vår yngste datter. Siden vi befant oss et helt annet sted spurte vi om de som leverte maskinen kunne koble den til, men det hadde de ikke lov til ... sa de. Men hvem som helst kan jo gjøre det, og transportsikringen kunne de i det minste ha fjernet. Men nei. Det var dårlig service det.
 :blackeye:

En dag tok vi turen til en forretning for å finne sengetøy og annet utstyr til huset. Vi hadde fått det inntrykket at det ikke ville ta så lang tid før renoveringen var i gang, så det var like greit å skaffe ting vi trengte. Penny hadde forklart oss hvor vi skulle gå, men vi bommet kanskje litt, for de hadde ikke varer til den prisen vi var blitt forespeilet. Vi forklarte hva vi var ute etter, og den unge damen bak disken sa da at de hadde et utsalg lenger opp i gaten. Hun forklarte hvor det var og vi ruslet dit.

I kjelleretasjen var det en butikk som ble voktet av en eldre mann med skjeggstubber. Han var hjelpsom og vennlig, og klatret høyt og lavt for å finne de tingene vi skulle ha. Det ble mer enn jeg hadde trodd (surprise !) og jeg måtte gå i minibanken etter mere penger. Fruen og gubben ble igjen og røkte og konverserte. Hva de snakket om vet vel ingen den dag i dag, men trivelig hadde de hatt det. Så skulle jeg betale, og etter flere kontrollsummeringer på en liten papirlapp var vi enige om at gubben hadde regnet riktig.
Borte i et hjørne sto disken med kontorstolen. På bordet lå det mange papirer og noen små plastglass!  Jeg betalte for varene, og så dro gubben fram en stor plastflaske og to glass. Så skjenket han i raki til oss begge, fruen sto over, og vi drakk en kjøpskål.
For å si det rett ut, dette var raki for viderekomne. Den var rimelig sterk, og hadde en umiskjennelig bismak som minte om lakkfjerner. Jeg tømte glasset, hev et par ganger etter pusten, og takket ja da han bød på en runde til.
Så skjedde det noe uventet. Gubben dro fram en til flaske med raki, det var ikke så mye som i den første flasken. Så tok han en flaske med vann og tynnet ut rakien til den flasken var omtrent halvfull. Og tro det eller ei, den var til meg. Var han blitt imponert over at jeg klarte en ekstra runde, eller kanskje det var to? Var jeg den første kunden som hadde maktet det? Det er ikke godt å si, men jeg tok høflig imot gaven og la den i en av handleposene (flasken står nå i kjøkkenbenken i huset).

Så ba jeg om å få en ordentlig regning, pekte på en som som lå på skrivebordet, og gubben forstod. Men vi måtte ned i den andre butikken for å få det ordnet. Han låste døren, hev seg på mopeden, og kjørte foran oss nedoverbakken.
Nå virker det kanskje som om jeg beskylder gubben for å kjøre moped i fylla, men jeg velger å tro at han lurte meg litt og drakk vann eller uttynnet raki. Det stod jo flere glass på bordet og fulgte ikke så godt med etter det første sjokket. Hvis han skulle skåle i dunder-raki med alle kundene så ville han neppe være i stand til å kjøre moped etterpå.
Jeg velger den forklaringen.

Den unge damen skrev regningen for hånd. Jeg spurte henne om hun var i familie med den eldre mannen, og hva han het. «He is my father», sa hun, «his name is Kostas».
Jeg har allerede bestemt meg: jeg skal avlegge herr Kostas et nytt besøk hvis jeg kjeder meg en dag.
 :drunken:

Vi bor i huset
Den kommende uka stullet vi rundt i huset. Vi satt på taket med rødvin, Mythos og lesestoff; ble litt solbrent, prøvde hvordan det var å bo i et gammelt hus i en fremmed by, og med naboer som vi ikke kunne prate med. Laget engelsk frokost og svimet rundt på leting etter forretninger som vi skulle besøke senere en gang for å gjøre innkjøp til huset.
Vi har blitt enige om at vi likte det. Bortsett fra den vanskelige praten da, men den kommer vel litt etter litt.
 :flower:
Å våkne opp om morgenen der er ganske forskjellig fra det vi var vant til hjemmefra.
Rundt halv sju begynner noen småfugler å kvitre. Like etterpå starter duene med sine evinnelige ho-hooo-ho. Bakeren skrangler forbi med med sine traller med bakervarer og duene følger etter i sporet hans de 6-7 metrene det er fra ovnene til utsalget, forbi husdøra vår. De vet at det er smuler å finne der og lar seg ikke be to ganger. En og annen moped starter opp og kjører avgårde mot ukjent bestemmelssted.
Hjemme er det annerledes. Om sommeren er det fuglekvitter, og av og til en morgenfrisk gressklipper (vi er ikke så tidlig på bena, det må jeg innrømme). Om vinteren en brøytebil, og annen trafikk selvfølgelig. Og så er det alltid mørkt på vintertiden. Mørkt når man går på jobb, mørkt når man er ferdig for dagen.
Her i Rethymno er det som sagt andre lyder, og når jeg åpner soveromsdøra for å gå ned trappa til stua så siver  duften av nybakte brød mot meg. Ikke for sterkt, akkurat passe. Helt perfekt.
Om natta er det helt stille i gata. Ingen trafikk, ingen musikk fra naboene, og spøkelser har vi ikke merket noe til.
Ja, vi gleder oss til å bo i huset når det er ferdig en gang.

Herlig!!!
Og Petterøesen er med ser jeg :blackeye:

Fornøyelig lesing igjen, Ofriis  :flower:
Forøvrig vil jeg tro at herr Kostas satte pris på en god handel, og ikke minst på dere begge to, og derfor ville gi en gjenytelse  :drunken:
Og det er jo nettopp slike positive overraskelser som lyser opp hverdagen i Hellas  

Det er så artig å følge med! Dere kommer ganske tett på, når man skal ha hjelp litt ut over vanlig turisthverdag. (jeg tror forøvrig du tolker han fars drikkemønster litt vel positivt, men..)
Betraktningene fra morgentimene.... så gjenkjennbart når man bor \"midt i\" og nær baker`n.
-Og, utsikten fra taket tro jeg at jeg kunne nytt både sent og tidlig!

Koser meg med å følge utviklingen her. Du forteller veldig bra så enkelt å leve seg inn i historien. På fredag ser jeg sikkert huset fra utsiden og det gjør det enda mer spennende:))

hyggelig lesning - artig å følge med. Var i Rethymnon for et par uker siden, og hver gang jeg så et bakeri, tenkte jeg \"er det her mon tro\". :-)