En anderledes reiseskildring

[Anders]

Nåja. Vi skulle jo hjem igjen også. Det er også en historie, og en tur verdt å nevne.
Mange, lange kilometer med asfalt...det kan bli langtekkelig og kjedelig og rett og slett drepen. Men ikke hvis man har planlagt det litt på forhånd. Ikke hvis man vet litt om de områdene man skal kjøre gjennom. Ikke hvis man opplever turen og gir omgivelsene verdi og ikke bare tenker på og lengter mot målet langt der framme. Og selvfølgelig må man ha et visst avslappet forhold til det å sitte timesvis i en bil...jeg skal ikke påstå at man må like det, men det hjelper betraktelig hvis man evner å slappe av og bruke øynene og la inntrykkene sige inn.

Vi hadde beregnet å bruke 4-5 dager oppigjen til Hanstholm""at det av praktiske årsaker ble litt mere vei og litt mindre sightseeing er vel bare slikt man får ta med seg?

Så en beskrivelse av hjemreisen blir som følger: Vi fikk sett mer av det spanske 'ingenting'. Store, åpne vidder og semi-ørken. Langt mellom folk, iallfall virket det sånn innimellom, men fin motorvei og rene pene rasteplasser med ferske skinkesmørbrød og god kaffe.

Gjennom provinsen Burgos, med sine enorme gårdsbruk. Inn i Baskerland. Regnvær og lavt skydekke, som likevel ikke kunne skjule et fjellandskap som lignet det norske. Ved Bilbao kjørte jeg feil i befippelsen, men den kjappe avstikkeren fra motorveien ga oss bensin en krone billigere (slik er det jo overalt her i verden).

Biscaya dukket opp i noen sekunder, et slør av hvite bølger som veltet innover en steinete strand. Frankrike igjen. Biarritz og Bayonne og rolig tempo. Litt forundret oppdaget vi at den sør-vestre delen av dette landet får Danmark til å ligne en berg-og-dalbane i sammenligning. Herrejemini, så flatt det var! Helt ubegripelig konturløst...ikke så mye som en vorte i horisonten. Skoger og myrer og gårder og høyspentlinjer. Snorrette veier. Mange biler ute på en søndag ettermiddag. Lett å bli dratt med i tempoet...

Så stod vi der da, med motorlokket til værs og vannkanne i neven. Je ne regret rien, sang Spurven, men akkurat der og da følte jeg meg litt dum og angrende. Det hadde jo vært så enkelt å unngå det? Bare rulle, rulle ikke sant? Ta det piano...vi hadde jo ikke noe hastverk?
Det ante meg at jeg hadde et litt fårete uttrykk i ansiktet.

Allting går, bare man tar tiden til hjelp. Noen timer senere enn planlagt passerte vi Bordeaux, og det ble litt bevegelse i landskapet igjen. På ny overnattet vi i bilen, etter å ha gitt livstegn både til Madrid og Norge. Betraktelig kaldere enn da vi startet om morgenen. Vi var trøtte. Sov greit. Ikke så ille...bare ille nok.

Neste dag ble den jeg opplevde som den lengste under hele turen. For det tærer på tålmodigheten å sitte der og liksom skulle beherske rykningene i høyrefoten...på flett ny, lettkjørt motorvei, der vi til tider var mutters alene. Litt mer enn det ble det jo også, selvfølgelig...man kjører ikke gjennom et av europas største land sånn i ett, upåvirket strekk, men noe spesielt å skrive om er det ikke. Bortsett fra de velkjente språkproblemene, da...

Etter å ha svippet innom Luxembourg var det jo nesten som å komme hjem da vi kjørte inn i Tyskland og man omsider følte seg kapabel til å kommunisere noen hakk over ja/nei-nivået. Nå har jeg hørt forlydende om at også de franske utdanningsmyndighetene omsider har akseptert (sikkert motstrebende!) at engelsk også(!) er et verdensspråk, så det er innført som et obligatorisk fag i skolen, men du vil nok aldri få noen til å innrømme at dette skyldes Internet, hvor franske sider er nærmest for en parentes å regne sammenlignet med antall engelskspråklige.

Nåja. Det der var en såkallt digresjon. Vi tok en pause og strakk på beina. Kikket litt på kartet og fant den avkjørselen vi var ute etter. Svingte av etter Trier og var tilbake i Moseldalen. Men denne gang med tanker om å overnatte, ikke bare kjøre gjennom, sånn som sist.

Bernkastel. En fin liten by, egentlig. Kjent for Romantikk, Vin og Kultur, ifølge brosjyren. Men fy søren, så kaldt! Hadde vi virkelig blitt så bortskjemt der i Madrid? Gasthof Moselblümchen hadde rom ledig og god mat (fikk en schnitzel større enn tallerkenen!), og tvers over det trange smauet lå en pub som skrøt av å være 'Die Kleinste Kneipe im Deutschland' . Imponerende...hadde det ikke vært for at den samme plakaten også sa: 'The Smallest Pup in Germany!' :-)
(man får jo ikke mer moro enn den man lager selv...?)

Så vi slo i hjel ettpar timer der inne. Ble for øvrig hilst hjertelig velkommen og vinket frem til disken, hvor det satt vaglet en 6-7 pratesjuke representanter for lokalbefolkningen. Lokalet var ikke stort nok til å gjemme seg vekk eller sitte uforstyrret i en krok likevel""to bord så vidt jeg husker""så vi fulgte oppfordringen om å delta i samtalen. Det var både morsomt og lærerikt. Verten ble etter hvert nærmest politisk agiterende... han unnskyldte seg på en måte, og forklarte sitt sosiale engasjement med at han var 'aus Osten'. Hvor lang tid tar det for Tyskland virkelig er gjenforent?

Etter en god natts søvn og en god frokost var vi turister for en stund. Bindingsverk og trange gater. Vin, vin og atter vin. Tuslet rundt med videokamera og syntes det var OK at det var september og lite turister. Vanlige mennesker i sitt vanlige arbeid. Mere spennende enn blomstersalg og 'weinprobe' hver femte meter. Men det ble nå innkjøpt en liten 'avlegger'...så nå vokser det tyske vindruer i drivhuset vårt!

Pakket sakene og betalte drøyt 400 kr for rommet. Rullet i bedagelig tempo nedover dalen. Krysset elven flere ganger. Overskyet, men ikke så kaldt som kvelden før. Småby etter småby ble passert""noen gjennom, noen utenom. Vinfester hadde det enten akkurat vært, eller så skulle det akkurat være....Ikke til å undres over når man så de enorme mengdene med vinranker. Mange rare Reodor Felgen-løsninger på 'transport-problemene' i de bratte dalsidene. Løypestrenger og skinnegående mopeder og den slags...


Klarte oss fint gjennom Koblenz og fant broen som krysset Rhinen. Satte kursen sydøstover mot Frankfurt og Autobahn. Har sett nok av denne enorme elven etter hvert... tredje-fjerde gangen vi kjørte der? Lorelei...det store hvite slottet midt uti elven...den gamle toll-stasjonen...dæven, så svære noen av de der lekterne er!...Rüdesheim der vi spiste og jeg kjøpte den hatten jeg alltid har drømt om (rart å finne det midt i Tyskland som jeg ikke fant i tjukkeste cowboy-land???)

Bensin. Oljesjekk. Setejustering. Så ønsket A66 oss velkommen på den like overraskende diskret måten som sist.

Mitt reisefølge 'dormet'. OK for meg. I grunnen ganske avslappende å sitte der i den relative stillheten og rulle avgårde. Passerte Frankfurt sammen med alle rush-trafikantene og kunne la tankene vandre fordi A5 er A5 og ikke krever mer enn normal oppmerksomhet.

A7. Kassel. Noen minutters pause, mens vi tenkte oss om og diskuterte hvor langt vi egentlig skulle kjøre den kvelden. Hva skulle vi gjøre neste dag? Jeg humret for meg selv. Tenkte at hvis Brann hadde hatt enda mere sjel og mindre behov for penger, så hadde Laget i Mitt Hjerte den kvelden spilt fotball i Bremen og da hadde jeg vel kanskje vært litt mere ivrig etter å komme meg lengre nord tidligere på dagen? Men tro om ikke to slike opplevelser i løpet av den samme ferien ville blitt for mye for en gammel stakkar...?

Vi overnattet utenfor Göttingen. Min glede og skadefryd ville ingen ende ta da jeg neste morgen kjøpte Frankfurter Algemeine og stavet meg møysommelig gjennom sportsartikkelen som beskrev hvordan Werder 'dreit seg ut' i Bergen. Og det er ikke mine ord...det stod vitterligen så i avisen!

Turen videre nordover oppstod av seg selv, liksom. Vi hadde jo egentlig tenkt å finne oss en eller annen liten, trivelig by der i Tyskland (tidligere erfaringer hadde gitt oss en litt ubegrunnet aversjon mot Danmark), men nå i ettertid er jeg glad for at vi ikke gjorde det. Dessuten var vi jo tom for D-mark også. Måtte romle sammen til bensin og frokost og klarte det akkurat. Fikk tilogmed spesialservering i små kaffekopper! Så vi rullet inn i Danmark med en enslig førti-øring igjen av de tyske pengene, og hadde plukket oss ut Silkeborg som neste mål. Mest fordi vi likte navnet.

Vel, navnet skjemmer ingen. Byen var grei nok den, men der var altså ingen slik kro som vi hadde forestilt oss. Det måtte vi jo ha med, når vi først var på de kanter. Sånne svære sentrumshoteller kunne vi alltids bo på en annen gang. Så mens vi lette og spurte så ble det til at vi rullet lengre og lengre nordover. Fortsatte det på denne måten så var vi jo snart i Egersund!

Så plutselig var den der, bare. Rindsholm Kro. Skikkelig artig...en riktig gammel bygning med sin egen historie og tradisjoner tilbake til 1600-tallet. Der ble vi ønsket velkommen av både vert og vertinne, og i løpet av kvelden fikk vi også stifte bekjentskap med Posten...en representant for de danske Stoddere. Disse vagabonder...landeveiens riddere som de kalles...mennesker som av ulike årsaker har meldt seg ut av samfunnet. Det finnes hundrevis av dem, der de vandrer rundt på landsbygden og oppsøker alle de lokale markeder som finnes. Tenk deg en dansk utgave av Otto'en, men adskillig mere velstelt og velartikulert. Posten hadde dog ingen sykkel. Til gjengjeld hadde han en barnevogn!

Vårt første møte med en ekte dansk kro ble altså en skikkelig positiv opplevelse. Masser av god mat, helt OK rom, og opptil flere hyggelige, pratevilllige mennesker som samlet seg til en bajer i kveldingen. Pratevillig kan jo noen hver være, de som kjenner meg blir vel ikke overrasket over å høre at jeg til slutt mottok sterke signaler fra samboeren om at det var på tide å gi seg for kvelden.

Neste dag fikk vi også en lengre prat med verten. Han viste oss rundt og fortalte en hel masse om de kongebilder og historiske gjenstander han etterhvert hadde samlet seg. Det syntes vanskelig å komme seg derifra. Og for riktig å understreke gjestfriheten fikk vi fyllt opp termosen med rykende fersk kaffe, trukket spesielt for oss. Det er nesten så man skjemmes over å innrømme at den ble glemt bort. Langt senere på dag, mens vi satt i Hanstholm og ventet på fergen, ble den diskrét helt ut. Det har vi imidlertid ikke tenkt å si noe om neste gang...for det blir helt sikkert en neste gang!