En anderledes reiseskildring

[Anders]

Og hva hadde så Madrid å by på? Et yrende folkeliv, naturligvis...noe annet hadde vi vel ikke ventet. Men bedre plass og mindre kaotisk enn London. Kanskje på grunn av de brede gatene og de store, åpne plassene? Og mere ensartet og lettere å forholde seg til enn Manhattan, iallfall...uten at det nødvendigvis bare er positivt (FortySecondStreet West har nå sin sjarm, den også...hehe)

Det tok liksom aldri slutt på den evige strømmen av mennesker heller. Det nyttet liksom ikke å vente til en eller annen flokk hadde passert, det kom stadig rennende nye, og det tok litt tid før jeg ble helt fortrolig med det. Men Metroen fungerte udmerket, og fraktet oss rundt på en ubesværet og behagelig måte.
Det man vel kan regne som sentrum i Madrid er adskillig større i utstrekning enn noe man er vant med hjemmefra, og det merkes fort i en verkende rygg når man trasker rundt på harde asfalten. Da var de mange uterestaurantene gode å ty til. Man kunne slenge seg nedpå og nyte en pils eller en cappucino og spise spansk omelett mens man studerte folkelivet.
Og da sanset man raskt at man slett ikke var de eneste turistene der i byen...der var japanere og amerikanere og franskmenn og tyskere og jaggu en og annen øst-europeer innimellom også. Og unge, pene jenter med langt, lyst hår og utseende som avslørte en nordisk opprinnelse.

Mange gamle, staselige bygninger. Og noe nytt og moderne uten at det virket ødeleggende på helheten. Forbløffende fritt for søppel(iallfall den delen av byen vi beveget oss i), bortsett fra de evinnelige flygeblader og små reklame-plakater som var klistret opp overalt. Den som noengang har tatt bussen gjennom Bronx vil vite hvilke mengder søppel og skrot en slik storby kan akkumulere på gater og fortau, men det jeg opplevde av Madrid var svært positivt i så henseende. (Nå har jeg hørt rykter om at det har bedret seg betraktelig der borte på andre siden av dammen. Men dengang midt på åttitallet var det mildt sagt sjokkerende. Visste du forresten at den delen av New York har sitt navn etter dansken Jonas Bronk?)

En ting jeg la merke til var at byen 'manglet lukt'!  Mange vil vel påstå at luktesansen er borte etter 25 år med røyking, men det går jeg ikke helt med på. En storby vil alltid ha sin lukt. Mat, eksos, varm asfalt, kloakk, mennesker...til og med Bergen sentrum har jo en viss odør, der man aner  nærheten til sjøen. I Madrid var luften bare varm og nøytral og de duftkildene som fantes var lette å identifisere. Der var liksom ingen 'eim'...uten at det gjorde noe! (Lengre sydover i byen ville vi kanskje opplevd mere 'eim' enn vi ønsket.Vi ble fortalt at det eneste som var sikkert der sør var at man ville bli robbet i løpet av ti minutter. Muligens fikk man beholde livet....)

For mange turister er Madrid gjerne ensbetydende med Prado-muséet. Å få med seg et besøk i denne enorme og enestående samlingen av malerier og skulpturer er jo nesten et 'must' når man først er på de kanter. Muséet har ca 7000 malerier, men 'bare' rundt 1500 er utstillt. Likevel ble det ganske overveldende etterhvert, spesiellt for oss som kanskje ikke helt hadde vett til å sette riktig pris på det vi så. Men vi fikk nå med oss mesterverket Las Meninas, av mange kjennere omtalt som ganske enkelt det beste som noensinne er malt (Vel, altså...det var jo fint, bevares...men...) Og der er et eget rom avsatt til Goya's berømte 'sorte bilder'...Pinturas Negras...selv om jeg ikke hadde visst det på forhånd så ville jeg vel kanskje tenkt at  'denne maleren kan umulig ha vært helt i lodd!'  Bildene var litt 'ekle'...food for thought som det heter på nynorsk (eller tankeføde, hvis du absolutt vil)...slike begavede mennesker er vel kanskje ikke som alle oss andre? Hva kan de ikke skape når sykdom virkelig gjør dem anderledes?
Og så fikk jeg jo endelig sett disse musene som enhver kryssord-løser har slitt med opp gjennom årene. Iallfall en fem-seks stykker var vakkert og detaljrikt gjengitt i marmor. Så ta deg en tur i Prado...men vær forberedt på lange køer!

Hva mer?  Å ja! Må jo ikke glemme det STORE øyeblikket! Jeg er ikke særlig religiøs av meg, iallfall ikke i den 'vanlige' betydningen av ordet, men jeg må innrømme at det var med et snev av andektighet at jeg entret Estadio Santiago Bernabeu. Å klatre opp Torre A og runde hjørnet og stå der på den lille avsatsen seks-syv etasjer over det grønne gresset...for meg var det et øyeblikk som nesten kan sammenlignes med muslimens vandring rundt Kaba. Og til Alle I Vantro Hunde!...et fotballstadion kan være en katedral!
Det var rett og slett stort. Minner fra 30 år med TV-sendte Europacup-kamper veltet innover meg. I et stille, lykksalig øyeblikk fikk jeg en bitteliten anelse om hva Knut Th. mente når han rensket halsen og med karakteristisk, rusten innlevelse slo fast: "Dette må bare oppleves, dere...". Og jeg forstod liksom litt bedre hva som fikk Klaus Augenthaler til å bli grusom i sine taklinger og 'sette horn' til den stakkars nedsparkede spanjol...hva annet kan en motstander av Kongens Klubb føle på et slikt sted enn hjelpeløs avmakt?

4-1 ble resultatet. I en fullstendig betydningsløs kamp. Men Carlos løper fortere i virkeligheten enn på TV. Seedorf er bedre i virkeligheten enn på TV. Det var samme kvelden som Brann med de samme sifre beviste overfor Molde at fotball er mer enn penger...det er sjel også! (Men jeg må innrømme at akkurat da var tankene mine langt borte fra det som foregikk i Idrettsveien)

Ai,ai! Hvilken stor og mettende opplevelse for en fotballidiot. Resten av turen ble jo nesten noe man bare tok en passant. Men vi spiste nå mye god mat også. Var på HardRock og spiste hamburger...var på 'kredittkort-på-sølvfat'-restaurant og spiste peppersteak...satt i solen på Plaza del Sol og hadde null hjemlengsel...og vi så forbløffende mange tiggere. Ikke uteliggere og slike som bommer til en 'halling', men litt sånn halvorganisert tigging fra diverse innvandrergrupper og mennesker som av ulike årsaker faller utenfor...

Noe særlig shopping ble det ikke. Kanskje har vi to ingen tradisjoner for det? Men vi kikket og filmet og glodde og erfarte. Traff hyggelige og hjelpsomme mennesker, og innså at de fleste spanske kelnere antageligvis går på fast timelønn. Servicen var det ikke særlig å utsette på...bare du oppnådde kontakt. Advarselen i boken om at man glatt kunne risikere å bli fullstendig oversett, viste seg å holde stikk. Og det hjalp ikke hva eller hvor mye man bestilte heller...etter å ha blitt servert kunne man oppleve å sitte en time uten å bli ofret så mye som et blikk. Kanskje var de litt kinky? Kanskje fant de en slags pervers nytelse i å behandle sine gjester som luft? Til og med regningen måtte man jo nesten skrike etter....

Vi la merke til at det fantes mange små, grønne 'lunger' rundtomkring. Trær og små fontener dukket opp på de mest overraskende steder. Sånne riktig store fontener var der for øvrig mange av, og vann var brukt til utsmykning flere steder. Spesiellt som en del av Columbus-monumentet. Det var det reneste Niagara som fosset utfor, og en spasertur innunder det kunstige fossefallet gjorde Steinsdalsfossen til en ganske så stusslig affære...

På et lite sånt kjapp-kjapp-verksted fikk vi for øvrig skiftet bremseskivene. Bare momsen her hjemme ville vel utgjort like mye som det kostet (sic). Og dessuten fikk vi bekreftet at merke-verksteder stort sett er det samme overalt; en ukes ventetid hos Mitsubishi-forhandleren.
Tretusen kilometer hjem igjen...kunne bli fryktelig langt med det der kjøleanlegget!

      ---------------------------------------------------------------------

Like nord for Madrid ligger Segovia. En liten by med mange historiske severdigheter. Vi dro på søndagstur...
Alcazar de Segovia er et gammelt slott som engang hadde stor militær betydning pga sin strategiske  beliggenhet. Så langt tilbake som det tolvte århundre finnes der skriftlige omtaler av dette slottet. Men byen som sådan må lenge ha hatt en viss posisjon, noe en tre tusen år gammel romersk aqua-dukt vitnet om. Vi lot oss glatt imponere. Og det er ikke snakk om historiske ruiner...den enorme konstruksjonen er flere kilometer lang og skal visstnok fortsatt kunne nyttes til sitt opprinnelige formål.

På slottet kan man betale noen slanter og tusle rundt i de haller og korridorer hvor engang Columbus gikk for å finansiere sitt forsøk på å finne en ny rute til India. Spennende å se tronstolene og forestille seg Ferdinand og Isabella i samtale med kapteinen fra Genova (Sannsynligvis er dette bakgrunnen for at dette slottet er valgt som modell for det mange av oss kjenner fra Disneyland og tegnefilmene??)
Man kan klatre opp i tårnet (150 høye trinn!) og få den mest storslagne utsikt over landskapet og omgivelsene. Deriblant også den imponerende katedralen i sentrum. Der var vi innom litt senere og lot oss igjen målbinde. Du verden...

Byens plaza er omkranset av uterestauranter. Vi overlot til den 'innfødte' i vårt reisefølge å ta seg av meny og bestilling og denslags. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. Hva min såkalte bedre halvdel hadde på pletten, se det aner jeg ikke, men personlig fråtset jeg i kalv, svin og lam så det halve kunne vært nok. Akkurat perfekt tilberedt for min nogle sære gane.

Skulle du noen gang ha en fridag til over i den spanske hovedstaden,  så er et besøk i Segovia absolutt å anbefale. For øvrig lærte denne byen meg at man også skal se opp når man parkerer. Jeg aner ikke hvaslags frukter det var snakk om eller hvilke fugler som satt der i trærne og gasset seg, men da vi kom tilbake til bilen var den dekket av hel- og halv-fordøyde bær. Man lærer så lenge man lever...