En anderledes reiseskilding

[Anders]

Skrev en liten reiseskildring for mer enn ti år siden... kanskje noen som vil henge med?
XXXXXXXXX


Fotball, ferie, og andre slike viktige ting...

Den sunne skepsis skal man ikke kimse av. Noen ganger kan det være lurt å stoppe opp og tenke seg godt om, enten det nå er snakk om å uttale seg om noe, eller gjøre ett eller annet bestemt. Men forsiktigheten kan også noen ganger ta helt overhånd. Som når man lar være å prøve ut nye ting, ganske enkelt fordi man aldri har gjort det før. Eller fordi man tillater sine meninger å bli farget av andre"" eller tilogmed tredje! ""hånds informasjon.
Etter min ringe mening er den aller beste erfaringen den man skaffer seg på egenhånd.

Sammen med min livsledsager har jeg reist en del rundt i Europa. Noen ganger på de sedvanlige pakketurer til sydligere egne, og andre ganger på kjøreturer lagt opp etter egne ønsker og tanker. Og bortsett fra å plassere meg i en tilstand av konstant pengemangel, så har disse turene stort sett bare ført godt med seg.
Vi har sett mye og opplevd mye og ikke minst erfart mye, og jeg innbiller meg at reisingen har tilført meg en romslighet i sjelen som kanskje ellers ville vært mangelvare. Jeg er rett og slett så fri og tror at det har senket min akseptanse-terskel....et vanskelig ord, men nå er det snart bare på det kulinariske området jeg vil akseptere å bli kallt sneversynt.

XXXXXXXXX

På ettersommeren i åttognitti la vi ut på en slik tur. Dette er et forsøk på en rund, liten beskrivelse av noen av de tingene vi opplevde underveis.
Turen med danskebåten kan vel forbigåes i stillhet, den tør være kjent av de fleste? Bra vær og lite 'æksjen'. Det mest spennende var vel de hvalfiskene som dukket opp sør for Bømlo. Og verken de danske eller tyske motorveier er vel av en slik karakter at de innbyr til de helt 'lyriske' beskrivelser heller. Riktignok var det noen år siden sist, men Autobahn er vel ikke av de ting som endrer seg mest?
Men midt nedi der begynte motoren å gi visse hint om hva vi hadde i vente. Temperaturen steg under panseret. Ikke direkte foruroligende, iallfall ikke for denne totalt ignorante sjåfør, men nok til at man holdt et ekstra øye med nålen. Hmmm...jeg begynte å øyne en viss sammenheng mellom turtall og temperatur...hmmm...kanskje best å roe litt ned?
Hmpf! Hundreogtredve?! Lusekjøring!!

Men det gikk nå på et vis. Vi 'fortøyde' i ti-tiden om kvelden, like nord for Frankfurt. Himmelens sluser hadde åpnet seg og det regnet trollkjerringer og tollekniver. Mørkekjøring på Autobahn under slike forhold er for anstrengende til at de ekstra kilometerne kan forsvares. Vi var jo på ferie, for søren! Så fikk jeg heller leve med at vi var skuffende langt nord i forhold til det jeg hadde planlagt. Men likevel med gode muligheter for å nå målet om et brukbart hotell i Languedoc, Syd-Frankrike, neste kveld.

Overnatting i bil høres sikkert forferdelig ut. Men det er slett ikke så ille når man har planlagt det og er litt sliten etter en lang dag. Og attpåtil har vært forutseende nok til å bunkre opp med noen gyldne dråper som man kan dele over en stille passiar. Sovepose og seteryggen bakover...helt greit det!

De fleste av disse Rasthof'ene har rene og velutstyrte 'underetasjer', for det nødvendige morgenstell. Men noe av det aller beste er at man kan få kaffe til alle døgnets tider. For undertegnede og reisefølge er det sorte, narkotiske stoffet en forutsetning for i det hele tatt å koble inn hodet. Jeg har vansker med å se at en dag kan føre noe godt med seg hvis den ikke starter med en kopp svart, kruttsterk kaffe. (Hvilket muligens er en noe kjettersk tanke å bringe til torgs i disse helsetider??)

Vi kom oss iallfall avgårde neste morgen. Nærmere lunsjtid krysset vi Rhinen og passerte den grensen som i god EU-ånd nå er i ferd med å forsvinne. Jaggu bra med en ny , felles valuta også, nå som man ikke har disse grensestasjonene til å fortelle hvilken penge-enhet som gjelder.


For den som noengang har vært i Frankrike (og muligens også for mange som ikke har vært der?), så kommer det vel ikke som noen overraskelse når jeg sier at til og med motorveiene er anderledes...? Det var iallfall merkbart at vi nå befant oss i et land som har sans for det estetiske. Her var det ikke snakk om trøtte murer og høye gjerder...neida! Fantasifulle kunstverk ble brukt som skille mellom motgående kjørebaner, og der germanerne sverger til betongen hadde Charlemagne's etterkommere vett til å plante blomster. En lise for sjelen, skal jeg si deg!

Så vi rullet pent og pyntelig avgårde. Stadig med et øye til temperaturmåleren, og stadig med en neve ut av vinduet for om mulig å få bekreftet påstandene om at det virkelig er varmere lengre sør i Europa... Det er jo ikke akkurat så lett når man kjører i den farten, men vi hadde jo noen små stopp underveis som hjalp til med å overbevise oss. Humøret var for oppadgående....

Trafikken var også merkbart mindre på den siden av grensen. Det har vel sammenheng med at der tyskerne ser på Autobahn som et middel til å effektivisere transportsystemet sitt og få trafikken ut av byer og tettsteder, så skjeler franskmennene mer til til den økonomiske gevinsten som ligger i en bompengeordning. Dyrt er det iallfall!
Peage heter det visst på det der umulige språket, og vi stoppet både titt og ofte for å kvitte oss med våre franc's. Det eneste positive jeg så i det var at motoren fikk noen sekunder hvile mens man fomlet med alle disse fremmede sedler og mynter.
Innimellom sørget vi også for å innta litt føde og strekke på beina, før vi kø-kjørte gjennom Lyon. Trygge på at vi ville nå målet før kvelden var omme. Jeg forsøkte å huske ord og vendinger fra lommeparløren...
Bon Soir, Madame...havevouzunchambrelibre, silvouplait...var det ikke noe i den duren??

Nedover dalen...langs elven...mot Orange. Landskapet åpnet seg. Fjellet med alle hulene og borgen på toppen. Det som jeg husket så godt fra sist. Og der er den bensinstasjonen! Husker du?? Der hvor vi ble lurt for 200 kroner...

Montpellier på skiltene...'ikke langt igjen nå!'...og ennå var det jo tidlig kveld. Kanskje ble jeg litt ivrig på gasspedalen? Iallfall fant Mitsu'en ut at nok er nok! Temperaturnålen tok brått peiling på høyrefløyen og før vi liksom visste ordet av det stod vi midt ute i den sydfranske ødemarken og tenkte at det kanskje hadde vært smartere med et fullt Linguaphone-kurs fremfor den der Berlitz-guiden?

Zjaaaahn-zåååååhn d'Amoooooour.....rætt-tæ-rætt-tæ-ræææææ.....Takk og lov for at fruen hadde funnet på å kjøpe den der sammenleggbare camping-vanntanken! Uten den måtte vi ha fylt vin på radiatoren...
Med nødblinken på, varseltrekant tjue meter bak og verden flagrende forbi ørene, så følte jeg meg ganske lost. Venstre hjørne av motorrommet var så renvasket som det aldri har vært før, og i den vesle ekspansjonstanken kunne man kokt egg på fire sekunder...

Ta deg en røyk, unge mann! Roe ned litt...detta går så bra, skal du se. En liten halvtime senere rullet vi videre, og etterlot oss (uten verken praktiske eller miljøbetingede betenkeligheter) det meste av den frostvæsken som hadde vært i systemet.
Attention! Do Not Open When HOT!  

DET visste jeg vel... er jo ikke idiot heller... men at det skulle være så varmt så lenge...se det trodde jeg ikke. Radiatorlokket fant seg et lurt og vanskelig tilgjengelig hvilested nedi motorrommet og i noen sekunder hadde vi vår egen private geysir der på Autoroute'n....
Akkja.....

For oss ble den mest merkbare konsekvensen en ny natt i bilen. Ikke med i beregningen i det hele tatt. Ikke så behagelig heller, når man har sett fram til en dusj og en god seng å strekke seg i... Vi fant frem til service-area Montpellier og diskuterte saken. Det virket liksom litt dødfødt å kjøre fem mil lengre nedi bakkene bare for å bli stående på sidelinjen igjen mens nattemørket senket seg og regnet satte inn. Bedre med et tak i hønen enn ti høner på taket? Vi fikk sove på saken og håpe på et under i løpet av natten...
Visste du forresten at man kan få kjøpt vin på franske bensinstasjoner? :-)

Litt lærdom kom det nå av dette også. Vi stod parkert mellom to tyskere med campingvogn...begge ble robbet i løpet av natten! Ergo sum, som de gamle romere ville sagt...takluker går an, bilvinduer med en halv-tommes åpning også...men hengslede campingvognvinduer må låses!!  (stupid Krauts!)

Vi brukte formiddagen til å stable optimismen på beina og navigere oss nedover mot Spania. Hadde jo egentlig tenkt å tilbringe noen dager der i det franske (Carcassonne fristet umåtelig!) Men den infernalske vinden (glem absolutt alt du noensinne har opplevd på Sotra-brua og sånn...der nede hadde motorsyklistene et ekstra hjul på overarmen!), og de ikke akkurat 'kjempe-koselige' småbyene vi kjørte gjennom gjorde altså at vi til slutt bestemte oss for mañana-land. Så det ble oppad haug og nedad vik på smale veier langsmed kysten. Bilen oppførte seg omtrent som et kvinnfolk... lunefull, og med en og annen utblåsning i ny og ne, men stort sett snill og medgjørlig.

----------------------------------------------------------------

El Port de la Selva er en liten by. For en som er kjent i Bergen"¦ tenk deg strekningen fra Kjøttbasaren og ut på Bradbenken. Ikke lange stykket. Avgrenset av Øvregaten og Vågen. Hvite murhus i en til dels forvirrende klynge mot fjellsiden. En bred strand fra Madam Felle til Børsen. En 'sjøgate' med 90% av aktiviteten, pluss en kirkeklokke som klemtet to ganger hvert kvarter. Legg så til at fiskerestaurantene var i flertall, engelsk lite utbredt, og bukten til stadighet fylt av hvitskummende, vindpiskede Middelhavsbølger. Så skulle man da tro at dette slett ikke er det ultimate feriested?

Det er det da heller ikke. Men denne fiskerlandsbyen tett oppunder Pyrenéene""med franske-grensen innen synsvidde""har nok av andre ting som gjør den attraktiv for noen dagers avslappende liv.
Masser av sol og varme. Relativt hyggelige mennesker. Dobbeltrom med dusj til 250 kr natten. Og plenty av små uterestauranter som serverte duggende kalde pils til en pris som selv studentene her hjemme bare kan drømme om!
Vi oppfattet tilstrekkelig av reklamer og info-brosjyrer til å fatte at juli/august nok var adskillig mere hektisk, og preget av de allestedsnærværende germanere. Slik vi opplevde det""en helg i begynnelsen av september""så var tempoet bedagelig, trengsel et fremmedord, og spanjolene i klart klart flertall.

Det siste der mistenker jeg forresten for å ha en viss innvirkning på prisnivået. Vi hadde nemlig vært innom Selva en gang tidligere""da midt i den 'verste' turistsesongen""og det var et besøk som ble begrenset til å dyppe tærne og spise en middels lunsj. På grunn av priser fullt på høyde med de norske. Så for oss som har muligheten så fremstår september mer og mer som en attraktiv feriemåned. Varmen er ikke så bedøvende og man får mer utav lommeboken.

Selva hadde nå mer å by på også. Hva sies til en bensinpris under seks kroner literen? Eller en hotellbalkong i solnedgangen, med akkurat plass til to mennesker og en flaske vin? Eller gater så rene og velstelte at jeg fikk dårlig samvittighet av å kaste fra meg sneipen...
Et senter for hobbydykkere og windsurfere. Naturomgivelser som skapt for fuglejakt. Et avløp og elveløp-system i de smale, bratte gatene som avslørte at himmelens sluser innimellom kunne åpne seg på en måte som til og med Bergen er ukjent med...

Det første mennesket vi snakket med var en motorsyklist som kom skrensende ned en sidegate og nesten inn i siden på bilen. Inni den svarte hjelmen hørte jeg noen som gaulte 'Viva Noruega!' , så gikk visiret opp og der var en smilende voksen kar som hadde venner i Sandefjord og Nord-Norge, hadde kjørt bil opp 'satas-daahl', og som attpåtil hadde brevvekslet med noen i Oydegahrdn ved Bergen!
Et sted jeg aldri hadde hørt om, men det lå jo pirrende nærme.....


Dessuten. Etter ti minutters prat henviste han oss til akkurat DEN restauranten nede ved kaia. DET var det rette stedet for gode og billige overnattinger. " Dey fix ev'rytin...oh-kayyy?Hasta Luego!"

Et eksempel til etterfølgelse neste gang du treffer på en forvirret turist som har gått seg bort på Nedre Nygård....

----------------------------------------------------------------------------------


Men vårt mål var jo Madrid. Ciudad del Reyes. Fem-seks hundre meter over havet, tørt og behagelig klima, et innbyggertall tett oppunder Norges befolkning, og med turistattraksjoner nok til å fremtvinge en prioritering.

Dessuten er det 800 kilometer fra Port de la Selva til den spanske hovedstad. Med et mer enn suspekt kjøleanlegg, og med bremseskiver som lignet månekratere, så la vi ivei mandag morgen med et lønnlig håp om iallfall å klare de 18 milene ned til Barcelona. IBERIA kunne vel fly oss hjem derfra?

Men det var jo 'piece-of-cake'. Den Catalanske hovedstad ble passert i sin fog/smog mens jeg lurte på om sånne OL-byer aldri plukker nedigjen skiltene...jeg kjørte gjennom Lake Placid sommeren '86 og fikk inntrykk av at Hopprenn- Stor Bakke foregikk neste dag! (for de van-kunnige...OL i Placid var vinteren i '80!)
Kart og reiseguider og samtaler med lokalkjente hadde forberedt oss. Stigningene opp fra kysten var akkurat så nervepirrende lange og bratte som vi hadde fryktet. Vi snakket ikke så mye...kanskje vi holdt pusten?
Det er forundelig hvilken konsentrasjon, viljestyrke og kirurgisk kjøremønster man kan utvise når omstendighetene krever det...
Og vi hadde vel ikke på forhånd ventet at lettelse skulle være den dominerende følelsen da vi omsider nådde toppen og så den ørkenlignende sletten bre seg utover og inn i horisonten. Men det var altså tilfelle. Lettelse. Vi hadde klart det verste stykket. Trodde vi....

Strekningen fra Lleida til Zaragoza er virkelig for ørken å regne. Knusktørt. Glohett. Ebro ligger der...til venstre et sted...man aner antydningen til vegetasjon, og forsøkene på å utnytte elvens livgivende vann. (Det ligger for øvrig en liten lansdby innpå der som heter Valfarta...jeg kan vanskelig tenke meg noen sammenheng med vår betydning av ordet!) Et sånt uønsket motor-stopp der på motorveien""langt fra folk og i 40 graders varme""det ville trolig fått katastrofale følger i løpet av 15 minutter.
Tanken mer enn streifet meg. Jeg delte den tilogmed med mitt reisefølge. Ikke engang en hevngjerrig norsk UP-mann ville funnet noe å utsette på kjøringen min de neste tre timene!

Vi rundet Zaragoza. Autopista ble til Autovia. Det som spanjolene ikke gidder merke som motorvei på kartene holdt en standard og kvalitet jeg ennå har til gode å finne her til lands. Mange rare tanker melder seg i en sådan stund...'Veiavgift' blir et av de styggeste fy-ordene i mitt vokabular... og den som har lest om Lille Eyolf vil kanskje forstå min følelse av oppgitthet?

Vi koste oss egentlig. Livet var under kontroll igjen. Stoppet og spiste...jøss, som det blåste! Så fikk vi andre ting å konsentrere oss om. Etter det bølgende slettelandskapet møtte vi nye, bratte fjellsider. Ulp! Skal vi opp der?

Gjør et lite eksperiment neste gang du kjører over Haukeli. Prøv å komme deg over uten å overstige 3000 omdreininger på motoren(umulig)...prøv å overse alle de flyttebilene... melkerutene... søndagskjørerne.. alle de som du bare ser blårøyken etter(like umulig). Mens du sitter der i noe som du innbiller deg er et ganske så habilt motorkjøretøy...(folkesport Nr.1)
Du vil kanskje få en ny og annerledes og kanskje litt mer intens opplevelse av naturen rundt deg?

Det gjorde iallfall vi. Heldigvis, må jeg vel si. For det var virkelig litt fascinerende, der oppe på det der platået... En slags vidde, med åser og daler og knauser som stakk opp av vaiende gulgrønt gress (tankene gikk til Stutum og hans bønn til Gro om å 'smelle opp en firefelts over vidda')... Innimellom var sikten total hele sirkelen rundt og vi fikk virkelig følelsen av å befinne oss oppå verden. Fascinerende. Og best av alt var at bilen nynnet og gikk som den skulle.
Og det begynte å gå nedoverbakke. Og vi kunne rulle rolig uten å presse motoren i det hele tatt. Og vi begynte å se lyst på livet. Selv om solen hadde glidd såpass langt ned at skyggene begynte å bli lange.

Guadalajara. Navnet får det til å kile litt. Det har liksom alltid vært der som noe eksotisk... Opp en laaang åskam. Ned en laaang bratt sving. Landet flatet ut. Was that it?  Vi fleipet litt med den gamle, interne spøken vår. Så hadde vi iallfall sett hvor den fordømte suppen kom fra!

Ifølge kartet var det fortsatt en times kjøring igjen til Madrid. Av en eller annen grunn hadde jeg skapt meg et mentalt bilde av målet vårt som enslags gammel middelalderby, med høye murer og klart definerte grenser. Ganske snart innså jeg hvor feil jeg tok...

Trafikken økte stadig. De typiske 'forstadsindustrier' dukket opp. Omtrent som når du kommer inn mot Åsane...firkantede møbelutsalg,...bilforhandlere...store, kjente, internasjonale firma som dominerte skiltjungelen.. Et digert passasjerfly holdt på å lande like borti 'skauen der'...to felt hadde blitt til fire og det var kø og jeg oppdaget til min store skrekk at det var fordi fire felt holdt på å bli til seks...seks felt ved flyplassen!?!?
Svette Jezzuzzzz...hvordan blir det da når man kommer nærmere!!!

Akkurat det har jeg litt vanskelig for å fortelle særlig om. La meg iallfall gi det gode råd at hvis man noengang nærmer seg en stor og fremmed by utpå kveldingen, så kan det være smart å vente til solen har gått ned. Vi fikk den midt i fleisen. Den enorme, glødende skiven hang midt i frontruten...tytende frem mellom noen digre skyskrapere. Jeg så ikke den dritt!!
Det var i grunnen nærliggende å tenke på Dante, der vi durte avgårde i 120 km/t. "Helvedes Porte" og den glødende ild...en slik utgang virket mer og mer sannsynlig!

Nu Vel...som Willoch sier. En fatalistisk innstilling kan være kjekt å ha når det stormer som verst. Vi kunne jo ikke akkurat sette oss ned og rope på mamma, så det var bare å la det stå til. Det ene svære skiltet etter det andre passerte over hodene våre, som mørke, uleselige konturer. Det store, skremmende sentrum kom nærmere og nærmere. Jeg kom i tanker om at vi bare hadde en skademelding liggende i hanskerommet... 
Det ante meg at vi forlengst hadde passert den såkallte ringveien som vi skulle innpå for å unngå det verste kaoset.

Men vi klarte det på et vis. Rotet oss helt inn på den sentrale Paseo de la Castellana...en seks kilometer lang asfalt-elv som strekker seg fra sentrum og nordover. Vi fulgte bare med i den ville strømmen av biler...
Nåja...bare og bare, fru Blom...man innså jo at de fleste av disse hastige bilister antageligvis var på vei hjem etter en lang arbeidsdag...man kunne vel ikke forvente noen særlig overbærenhet med en ukjent og usikker sjåførs oppførsel? Jeg tenkte at angrep er det beste forsvar"" When in Rome, do like the Romans! (eller Madrilenõs i dette tilfellet!)""og ble en riktig djevel bak rattet. Omtrent som De Gule Bussene,du vet...de som svinger først og blinker etterpå. Uhyre effektivt når man vil fram i trafikken, de stakkars spanjolene rundt meg begynte etterhvert å holde en ærbødig avstand.

Vi fant frem. Utrolig nok. Selv om vi altså durte rett forbi de der to moderne utgavene av tårnet i Pisa (to svære høyblokker som er bygget med maksimal hellningsvinkel.Ser nesten ut som om de møtes midt over gaten...) De skulle liksom være landemerket vårt og et utgangspunkt for videre rekognosering. Jeg oppdaget at vi var på vei ut av byen igjen. På motorvei! Den kunne jo føre oss langt avgårde...

Jeg leste kart mens jeg kjørte i 80. Søkte desperat etter en eller annen avkjørsel. Tok den første og den beste. Oppå fortauet. På med nødblinken. Kupé-lys. Kartet! Kartet! Kor i hælvætæ é vi henne?!
Rolig, rolig. Ikke så ille, egentlig. Bare opp bakken her...til venstre i det krysset...må ha meg en røyk først...ahhhh...kewl, baby!...og der er jo det krysset! Hvis vi svinger sånn...og bortover der.... tror jaggu jeg flirte for meg selv da jeg innså hvor lett det egentlig var. Det var jo bare å kjøre, ikke sant? At det var noen millioner andre biler der spilte da ingen rolle?...og man hadde jo for pokker loggført 40-50 tusen årlig i tjue år?...hva var vel noen hundre meter i sammenligning??

Vi fant til og med Almansa-gaten. Den der smale, skumle, enveiskjørte greien med gult gatelys som fikk bygningene til å virke varme og sjuke på samme tid. Det lignet noe ut fra en slik gammel gangsterfilm...ah-hrm....bodde hun virkelig her???

Vi var mindre enn femti meter fra det yrende, myldrende livet på Bravo Murillo, men vi kunne like gjerne vært i Vaskerelven midt i kinotiden. Så stille og dødt var det. Bortsett fra...h-hrm...så de ikke litt skumle ut, de typene der? Var det ikke best å gjemme seg litt i mengden?
Vi fant omsider en telefon, og minutter senere ble vi møtt, slik avtalen var. Et strålende øyeblikk. Og etter gjensyn og klemming og prating og fortelling, så kunne vi noe senere parkere bilen i en bakgate og sette oss på takterassen og nyte mere vin. Lykkelig uvitende om at verden akkurat i det øyeblikket tok et nytt steg nærmere Orwell's skrekkvisjon om en Storebror som ser alt.
For da New York-børsen stengte sine dører den mandagen i september, omtrent på samme tid som vi satt i Madrid og lesket strupene, da var for første gang i historien Microsoft verdsatt høyere enn General Electric og hadde inntatt posisjonen som verdens mest verdifulle selskap. Ta det som et godt tegn, folkens...programvare er viktigere enn våpen og denslags!