Lykke :)

[Magnolia]

16. mai 2009.
Så sitter den der i igjen - i magen - den spesielle følelsen jeg nyter to ganger hvert år. Følelsen når morgenflyet fra Gardermoen suser bortover landingsstripa på Kalamata flyplass.
Sola skinner utenfor mitt lille vindu, jeg har begeistret registrert at bremsene virker (halleluja), formiddagen er ung og livet leker. Jeg er på ferie, fire uker som jeg vet kommer til å være fulle av lykke. Hvorfor? Tja, si det. Er det fordi hverdagen er hundrevis av mil borte? Eller fordi jeg vet at jeg er garantert solskinn hver dag? Eller smilende, åpne, gjestfrie grekere? Eller"¦"¦"¦?
Ikke sant, det er vanskelig å definere feriefølelsen. Men vi kjenner den, alle sammen, på forskjellige måter.

Jeg har landet og jeg føler meg heime, langt heimefra. Varmen omslutter meg når jeg går ned flytrappa. Aircondition-avkjølt luft inne i ankomsthallen fylles av forventing mens vi venter på koffertene.
Utenfor ser jeg et kjent ansikt. Drosjesjåføren min. Jeg skynder meg bort til ham og vi hilser hjertelig på hverandre. "Hva gjør du her?" spør jeg. "Venter på deg" svarer han straks med et spøkefullt glimt i øyet. Sannheten er vel heller at han har kjørt noen til flyplassen og ventet på norgesflyet i håp om en tur tilbake til Kardamili. Jeg lar meg ikke be to ganger. Han plasserer kofferten i drosjen mens jeg går inn igjen for å gi beskjed til guidene om at jeg ikke blir med i bussen.

Bilturen er betagende vakker. Vi kjører i utkanten av Kalamata by, klatrer over Taygethosfjellene og plutselig ser vi havet langt der nede, landsbyer spredt rundt i landskapet og rosinen i pølsa, Kardamili. Mitt hjem i en liten måned. Nå gjenstår bare den lange, svingete bakken nedover, og så er vinterens lengsel gått skikkelig i oppfyllelse. Kjørerturen har gått fort. Samtalen har ført oss gjennom vinterens viderverdigheter, familieforhold, klima, olivenhøst"¦"¦.
Vi stanser utenfor hotellet. Sjåføren bærer kofferten opp alle trappene og roper på hotellverten. "Ooosill er heime!" Ja, norske navn er vanskelige for grekere, men verten forstår. Han kaller meg noe i samme duren. Jeg lurer på om jeg skal begynne å kalle meg Magnolia i Hellas også.
Gjensynsglede. Møte med kjente. Møte med den blomstrende patioen. (Jeg kjenner at jeg gleder meg allerede til frokosten under fikentreet neste morgen).
 Inn i resepsjonen for å registrere at jeg får rommet mitt denne gangen også. Verten peker på veggtavla der nøklene henger.  Den siste nøkkelen på den nederste rekka. Vil jeg ha den denne gangen også? Rommet mitt er ledig, han har sørget for det.
Ja, det har blitt rommet mitt og verandaen min. Utsikten mot fjellene og Gamle Kardamili, blomstrende hager, et vell av oleandere i alle farger, bougainvillea, hus bygget i loka stein -  og sol, sol, sol. Lykke.
Jeg har enda en gang åpnet døra til eventyrland og er klar for å vandre ut i eventyret.

Om 23 dager er jeg der igjen. Jeg vet det. Jeg skal oppleve den samme følelsen. Åh, herlige lengsel"¦"¦"¦