Tre uker og tre dager... 9

[Anders]

Egiali. Klokka er fem på sju om morgenen, datoen er niende september 2008. For første gang i mitt liv setter jeg fot på Amorgós (Am-årr-gåås)"¦ og hvis jeg får bestemme, så er det ikke den siste!

For slik ble min opplevelse av denne øyen. Jeg sier som unger gjør når de skal forklare ting"¦"Fordi, vel!". Det ble en slags "derfor-derfor"-forelskelse, som jeg har vansker med å forklare. Jeg så jo bare en liten bit av Amorgos"¦ jeg opplevde ikke noe sånn veldig spesielt"¦ jeg fant ikke de helt store stedene og jeg unngikk slett ikke vinden"¦ men dog. Jeg forelsket meg.

Mange faste Amorgos-farere vil sikkert nikke gjenkjennende. For slik er det ordet denne øyen har på seg. Enten faller man"¦ eller så reiser man videre fordi man ikke har bedre vett :-)

XXXXXXXXX

Havnen der i Egiali var bare en pir i enden av en lang, buet strand. Blåstjerna åpnet buken og tømte ut oss få reisende, før den tok imot det femdoble antallet. Morgenen var ganske skarp og klar, om enn litt sånn gråaktig før dagslyset fikk overtaket. Den siste biten av båtturen - der vi rundet nord-enden av øya og fikk vind og bølger inn fra siden - hadde lagt en liten demper på forventningene. Det blåste nok litt på Amorgos også, ja"¦

Men faktisk var det ganske varmt og fredelig der inne i bukten. Vi hadde bestemt oss for å bo i Katapola, og brukte ett minutt på å finne frem til riktig buss"¦ det var ikke så vanskelig, siden det bare stod to stykker der. Og den ene var fra et reiseselskap :-)

Fjellene rundt oss reiste seg høyere og brattere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ante veier og hus og hele landsbyer langt der oppe. Egentlig hadde jeg vel gått rundt med noen bilder i hodet av runde åser, hvor landsbyene lå som hvit snø utover"¦ men det var mye mer enn som så. Minnet nesten om en vestlandsk fjordarm"¦ :drunken:

Og den følelsen bare vokste i meg etter hvert som bussen brakte oss opp i noe som tåler sammenligning med den norske fjellheimen. Nakent og bart, og med en vei som på underfundig vis fulgte terrengets bevegelser. Hvor høyt vi egentlig var skal jeg ikke si noe om, men vi var nok ikke så langt unna øyas høyeste punkt før det bar nedover igjen. Utsikten var aldeles praktfull!

Ettersom jeg ikke knipset selv, så tillater jeg meg å legge inn noen linker til andre sine fotos. Det gir iallfall et visst inntrykk.
http://static.panoramio.com/photos/original/7040840.jpg
http://static.panoramio.com/photos/original/8458622.jpg

Katapola var så vidt i ferd med å våkne idet vi ramlet ut av bussen. Lettere slitne etter en heller innholdsrik natt fant vi oss et bord og fikk omsider den etterlengtede morgenkaffen. Og som vi satt der og smattet på førsteinntrykket av stedet, så fikk vi også selskap av solen. Den gjorde jo alt så mye bedre"¦ plutselig var ikke vinden så ille, og alle blomstene og fargene rundt oss ble med ett så skarpe og klare og tiltrekkende"¦ til og med på mitt forkvaklede fargekart!

Og Katapola begynte å ligne et trivelig sted. En sånn passe bred bukt som grov seg langt inn i landskapet, med en litt tykkere klump av bebyggelse på den siden vi satt, enn det virket å være resten av veien rundt. Siden hen har jeg erfart at det faktisk er snakk om tre små landsbyer som etter hvert har vokst sammen til et hele.

Og det var sannelig et behagelig "hele" å skue. Med passe dramatiske fjell i sikte, men ellers ganske så harmonisk. Noen ytterst får tre-etasjere, men stort sett var husene lave og små, og virket som om de hørte hjemme der. To store kirketårn innerst i bukten, et lite kapell på neset tversover"¦ sjarmerende  :flower:
Der hvor vi satt var det palmer og trær og annen beplantning, og det lå en herlig stillhet over havnen i den morgenstunden. Katapola tok imot oss med å slå av vindmaskinen i noen minutter også"¦ jeg visste det vel ikke der og da, men det var kjærlighet som boblet i meg. 
   

Og her er en link som kanskje gir oversikten, og mer til?
http://www.travel-to-amorgos.com/photo.php?photo_id=5&back=gallery.php

Men vi måtte jo finne oss et sted å bo også. Reisefølget satte sin lit til min vurderingsevne, så hun ble sittende som bagasjevokter mens jeg startet jakten. Først utover mot Eleni, som jeg hadde hørt skulle være bra. Det er det sikkert også - virket iallfall både pent og velstelt fra utsiden - men jeg var vel litt i tidligste laget. Traff på en eldre kar som la hodet på skakke og indikerte sovende mennesker, før han tøyde engelsken til "kåm bæk"¦ vån auar".
Til tross for den lille stranden like nedenfor, og utsikten utover mot sjøen, så slo det meg at jeg så jo ikke noe annet? Resten av byen og mesteparten av bukten var liksom borte bak svingen? Det var en observasjon som gjorde det litt lettere å gå tilbake og se etter andre muligheter. 

Hotel Minoa hadde fine rom (veldig fine!) i et nybygget anneks, men bare ett ledig, og det var uten utsikt og med en knøttliten "her-kan-du-lufte-tærne"-balkong. Litt dyrt var det også, syns jeg"¦ 45 Euro. Jeg avla rapport til reisefølget i forbifarten, før jeg trakk pusten og satte kursen opp mot Big Blue og Anna Studios og alle de andre jeg ante lå oppi der.

Og tro nå ikke at det var så forferdelig langt å gå. Katapola har egentlig bare en gate"¦ havnegaten :-)
Resten var liksom bare stier og ganger mellom husene oppover. Det ble like mye en oppdagelsesferd som en jakt etter husrom. Jeg tok meg iallfall god tid, og likte virkelig det jeg så.
Morgenstillheten rådet mellom husene. Knapt et menneske å se eller høre, og vinden var nesten ikke merkbar. Der var hager med overveldende blomsterprakt, en slakter som etter lukten å dømme gjorde "grovarbeidet" i bakgården, mange sånne femmeterlange trappetrinn"¦ og mange bosteder, men ingen ledige rom :-(

Big Blue hadde til og med resepsjonen i tredje etasje! Litt uvante arkitektoniske løsninger også. Var jo for så vidt interessant å klatre opp mellom sittegrupper og frokostspisende gjester, men det ble vel tilgjengelig, syns jeg. Litt privat vil man da ha det"¦
Verten var uansett vennlig imøtekommende og beklagende"¦"so sorry, all full" (nå var han vel ikke akkurat så veldig lei seg over akkurat det da!), men han hintet nå nedigjen mot havnegaten og et hustak litt lengre inne. "Maybe Michaelis"¦".

Og slik ble det også. Katapola Rooms. Slett ikke av de nyeste, og slett ikke av de fineste, men for oss skulle det bli et lykketreff. Det siste huset i rekken, helt inne i enden av kaien, og med en herlig oversikt over alt som rørte seg av folk og båter og fugler og dyr. Den høyreiste, aldrende mannen med den tynne stemmen tok imot meg som om jeg var et lenge savnet familiemedlem, og viste meg et rom preget av det kaos et fransk reisefølge kan etterlate seg når de skal rekke en ferge. Så vi måtte vente en stund, sa han, og startet en frenetisk jakt på den bulgarske hushjelpen.


En liten time senere var vi vel installert. Trøtte, men lykkelige, og skjønt enige om at rommet var mer enn godt nok for oss. Rent og pent, med velutstyrt kjøkkenkrok og velfungerende baderom. Veranda stor nok for to, bakeri og bokbutikk vegg-i-vegg, opptil flere stikkontakter med fornuftig plassering, gode senger"¦ vi fant roen en stund, for å hente inn litt av den manglende nattesøvnen :-).
XXXXXXXXX

Men rastløsheten nappet i meg igjen. Jeg måtte bare ut for å kikke og lukte og smake på dette lille stedet. Jeg hadde liksom fått en god følelse for det allerede"¦ her gjaldt det å supe til seg mest mulig!

Utsikt fra en veranda
http://www.hellasforum.net/modules/coppermine/albums/userpics/normal_10212-dscn0855.jpeg

Jeg vandret rundt, og følte meg lykkelig. Knipset og filmet og funderte over de forestillinger jeg hadde hatt. Stedet var jo helt annerledes"¦ mye mindre, og mye fredeligere. Jeg hadde vel tenkt at det skulle være en by, på ett eller annet vis, men det lengste jeg ville driste meg til var bygd!
Påvirket av turismen, kanskje til og med styrt av den også, men jeg fikk et bestemt inntrykk av at Amorgos generelt og Katapola spesielt strevde etter å få ting til på sin måte. Ikke et eneste neon-lys. Ingen mote-butikker. Få butikker i det hele tatt, faktisk, bortsett fra den slags man trenger rundt seg i dagliglivet. Og ikke en eneste av de der myke og behagelige stolene som turister kan synke ned i og bruke litt ekstra penger på å komme seg opp av"¦

Jeg gikk hele veien bortover langs stranden, og lurte på hva øyhopperbibelen mente når de snakket om at sjøen hadde en "curiosly soapy look". Sjøen så da helt fin ut, den? Selve stranden var jo ikke noe å trakte etter, smal og ganske steinete innimellom, men det ville overraske meg veldig om Katapola og omgivelsene ble kvitt sine avfallsstoffer såpass langt ute at sjøen ikke brakte dem inn igjen. EU-midler brukes vel primært til veier, gjør de ikke?

Vinden var veldig variabel også. Gikk fra det helt stille til det ganske så røskende. Utpå bukten lå noen seilere og red på anker, noen ungdommer spilte strand-volley, en gammel gubbe prøvde (forbløffende vellykket!) å ri to esler samtidig"¦ solen strålte fra skyfri himmel og jeg var i det Hellas jeg ønsket å være i.

Jeg nådde en liten pir på andre siden av bukten, der var det mer fisker-aktiviteter. Det luktet sjø"¦ og tjære og diesel og gamle motorer. Hauger med garn, og noen lokale varianter av teiner"¦ ikke at jeg vet så mye om akkurat det, men finnes det noe særlig med hummer og krabbe i Egeerhavet? 

Og fortsatt var Katapola et"¦ stille sted. Ikke stille slik Astypalea hadde vært det, med sine siesta-timer, det var bare ikke noe bråk der. For det foregikk jo egentlig nok aktiviteter rundtomkring, og det var plenty nok med mennesker å se. De fleste bilene var ganske små og moderne asiatere, som man kunne tro var el-biler, for man merket dem ikke før de var halvveis oppi baklommen.
Jeg var oppom kirken, og inni hager, og gikk på baksiden av ting, og fant åkre og katter og nedraste murer og duftende dynger av usikker opprinnelse"¦ en liten time eller to var jeg så til de grader bare meg selv og min egen oppdagelsestrang. I livd for vinden ble det ganske så glohett"¦ og jeg elsket hvert eneste sekund.

XXXXXXXXX

Som en liten motvekt til den roen og freden jeg opplevde akkurat der og da, så kan du jo kikke på denne. De kan nok lage litt lyd når de vil, Katapolanerne også :-)
/

Og her er en liten videosnutt fra Katapola Bay.


XXXXXXXXX

Resten av dagen tilbrakte vi som giddalause, ferierende øyhoppere. Satt på verandaen i flere timer og studerte (og kommenterte/diskuterte) det fascinerende livet når all verdens seilbåter skulle legge til for kvelden. Vinden hadde tatt seg opp, men vi satt rimelig i livd og hadde ingen problemer med det. Snarere ble det til at vi stemplet vår lille krok som "Best Beach in Katapola". Vi kunne jo ikke ha det bedre. Varmende sol"¦ utsikt"¦ noen levende og spennende aktiviteter å se på"¦ kalde Mythos og lokal krasi"¦ det ble en av de stundene man drømmer om og lever på gjennom lange, mørke vinterdager!