29. Mar 24, 10:29:06

Show posts

This section allows you to view all posts made by this member. Note that you can only see posts made in areas you currently have access to.

Topics - kaka

151
Jeg henger meg på Sjøløves oppfriskning av \"gjett hvor\" tråden
Hvor står jeg og tar bildet?
152
En til, men den blir vel også tatt med en gang!
153
Hvor er dette? / Hvor er dette? 208
21. Oct 09, 19:00:06
- En gang, for lenge, lenge siden... var jeg ???
154
De to på toppen av bakken lurer på hvor de har havnet.
Noen som kan hjelpe?
155
Hvor er dette? / Hvor er dette? 204 Løst
19. Oct 09, 13:04:40
Noen av gåtene her har blitt så vanskelige at jeg velger å legge inn en enkel. (Synd jeg ikke kan gjette selv, da..)
. På vei ut fra??
156
Hvor er dette? / Hvor er dette? 161 LØST
06. Oct 09, 19:58:51
Kjenner noen igjen dette vannfallet?
- Ikke så mye vann som falt da jeg tok bildet, - og bildet er ikke spesielt godt heller. Men området, og turen opp var veldig fint!
157
Alt annet / Dagens
24. Sep 09, 14:34:42
Jeg øver på å feriere hjemme noen dager nå. Det er langt fra min sterkeste side, men viktig å kunne det og.
- Så jeg fikk hjelp til å fylle luft i sykkeldekkene (som var flate etter 2 år i kjelleren (pinlig!)), - inntok mitt lille, og eneste kjøretøy og tok en liten skogstur.
Det er sol, det er høst og det er vakkert!
Jeg \"plukket\" med meg et lite glimt fra turen.

Egentlig tenkte jeg denne tråden kunne gi rom for \"dagens\" - bilde, gullkorn, - hilsen eller noe slikt (drinkene foreslår jeg fortsatt serveres i baren)

- Så, her er altså dagens lille høstglimt fra meg.
hyggelig om flere vil bidra med sine \"dagens\". :cheese:
158
Noen som kjenner seg igjen her?
159
Hvor er dette? / Hvor er dette? 79 - Løst
24. Aug 09, 20:10:58
???
160
Hvor er dette? / Hvor er dette? 46 - Løst
17. Aug 09, 20:41:48
Jeg fant dette kortet vi sendte våre barn fra en ferie for maaange år siden
Noen som kjenner igjen fergemannen? (Vi kjørte med han) Eller stedet, da?
161
Mat og drikke / Melitzana saganaki
16. Aug 09, 19:38:45
Sist jeg var i Kardamili spiste jeg ofte Melitzana saganaki hos Stavros på Secret garden. Jeg forsøkte nettopp å finne oppskrift på denne deilige retten på internett, men skrev melitsana med s. Da fant jeg min egen anbefaling av denne retten her på Forumet, men det hjalp lite. Så forsøkte jeg med z. Da fikk jeg opp dette:

Melitzana saganaki

2 eggplants
1 cup of fresh tomato sauce
1 cup of grated edam cheese
1 piece of feta cheese diced
1/2 green pepper
1/2 red pepper
2 cloves of garlic chopped
Parsley
Spearmint
Salt



Wash, dry and clean the eggplants. Cut lenghwise, one by one, into thin slices and fry in hot olive oil. Remove and let them drain for a couple of hours. Prepare the sauce in a small pot: add the fresh tomato sauce, green and red pepper, garlic, parsley, spearmint and cook for five minutes. Lay the eggplant pieces on a pyrex pan and cover with the sauce. Add the feta cheese, cover with the grated cheese and decorate with a bit of green and red pepper. Bake in the oven for five minutes or in the microwave for 2 minutes.\"

Dette virket kjent ifht hva Stavros fortalte. Det skal jeg prøve snart! Blir det ikke bra, må jeg ned igjen og få veiledning!
162
Hvor er dette? / Hvor er dette? 8 - Løst
10. Aug 09, 18:09:03
Dette da? Noen som har badet her?
163
Hvor er dette? / Hvor er dette? 7 - Løst
10. Aug 09, 17:47:09
Hvis vi klarer å holde tellinga her, så er dette mitt bidrag. Noen som kjenner det igjen?

164
Da var tiden endelig kommet! 2 uker i Sporaden midt i \"tjukkeste\" ferietid, hvorav 1 uke med sønn og svigerdatter på Skopelos, og 1 uke alene på Skiathos. Jeg var veldig spent!
Skopelos hadde jeg besøkt for 14 år siden, og likte meg godt da.
Skiathos, - ja den øya har jeg hørt og lest så mye om. Mange kjærlighetserklæringer her på Forumet, og kommentarer med andre undertoner fra mange hold. Hvordan ville det bli???

Landingen gikk ihvertfall fint, tross \"advarsler\" fra flyger om litt brå stans.
Han må ha gjort det før!  Men ved utseilingen så vi jo hvor liten stripa virker:

Selv om vi ikke kunne ta hydrofoilen inn til Skopelos by, grunnet været (?) ble det en fin tur på en langt større ferje, inn til Agnonda. Jeg fulgte spent med på turen over.
165
Alt annet / Helt på grensen
28. Jun 09, 10:53:28
I går var jeg en deilig tur, - helt på grensen!
Noen venner har kjøpt en perle av et sted, - i Sverige, - men beveger du deg rundt omkring i området (som jeg selvsagt gjorde), krysser du stadig grensen.
Artig, for en som ikke er vant med livet helt på grensen.
Det var så som så med vaktholdet, og vi kunne fritt frakte hva det måtte være frem og tilbake. Men det er jo lite vits, da... :cheese:
166
Noen av oss blir aldri lei av den skjønnheten som møter oss når vi kommer ned til området rundt Kardamili om våren. Og det hjertet er fullt av...  Så får vi håpe ikke alle andre er lei av å se noe av sjarmen i dette området.
Forresten, mye av skjønnheten finnes vel over alt i Hellas, om ikke like frodig alle steder.  Men, de fleste av oss blir varme om hjertet når vi hilses velkommen av de intenst røde valmuene.
167
Lesvos / Lesvos - området rundt Plomari
18. Apr 09, 20:34:14
Jeg ser Lesvos at har kommet som eget underforum. Det er fint! Lesvos er en flott øy.
Jeg har vært der mange ganger, og bodd i Ag. Isodoros/Plomari.
Første gang bodde jeg på  hotellet Southern Cross i Ag. Isodoros.
Jeg så, i en link her på Forumet nylig, at det er til salgs. Kanskje noe å tenke på!

(Bildene mine er  \"bilder av bilder\", og bærer preg av det)
168
Alt annet / Vårtur i Botanisk hage
13. Apr 09, 15:05:25
På min påskevandring i Oslo ville jeg innom Botanisk hage. Jeg hadde vel forventninger om at blomstringen var kommet noe lengre, men en tur der er fin uansett.
Det er så mange mektige trær i den haven!
Noen av de har måttet gi helt eller delvis opp.
Andre minner om svære dyr.
Og noen ser heller litt molefonkne ut.
Til og med har noen på \"naturlig juletrepynt\"
169
Alt annet / Rusleturer i Oslo
12. Apr 09, 19:36:55
Jeg har ikke vært i Athen, eller Roma, for den saks skyld. Begge, - byer jeg gjerne vil besøke.
Men jeg er veldig glad i å rusle rundt i min egen by, Oslo, og se meg omkring.
Byen er full av vakre husfasader, og det er jeg veldig opptatt av.
Jeg har brukt et par påskedager til min hobby, medbrakt mitt nye apparat.
Løfter du blikket, er det utrolig hva du kan finne.
Denne vakre damen er jeg veldig fascinert av:
Og naboehuset har konger meg forgylte kroner.
170
Peloponnes / Med Stoupa som base
09. Apr 09, 11:22:55
Som de fleste på Forumet antakelig har observert, er Kardamili en svært populær by å bo i, - så populær at det kan være vanskelig å finne ledig bosted. Da var Stoupa, litt lenger syd, et alternativ, og jeg VILLE nedover. Jeg var litt skeptisk i forhold til turmulighetene, for jeg var så godt vant med  fotturer fra Kardamili.
Men jeg erfarte at det finnes mange turmuligheter fra Stoupa også.
Jeg sjekket kartet og plukket meg ut Neochori som mål.
Jeg begynte turen i retning Lefktro, og kom etterhvert inn på hovedveien oppover mot Saidona, Kastanja, Pirghos og, dagens mål: Neochori.
Det var ganske bratt oppover, og asfaltvei er jo begrenset sjamerende å tråkke langs, men det var nok vakkert å skue når jeg stoppet opp og lot blikket flyte rundt.
Siste stykket før byen tok jeg en snarvei, - og plutselig åpenbarte det seg en oase for mine øyne. Jeg ble nesten helt satt ut av begiestring over dette synet etter min varme \"asfalttur\".
171
Jeg har tidligere skrevet om Afytos, \"min første kjærlighet\". (Legger inn lenken her: http://hellasforum.net/index.php?name=ForumsPro&file=viewtopic&t=3146  )
Da jeg nøt tilværelsen i det området hadde jeg ikke digitalt kamera.
Det har jeg fått nå! Brukt, men visstnok veldig fint! Da kunne jeg ikke dy meg, og forsøkte å ta bilder av mine gamle bilder fra turer til Afytos og deromkring. Kvaliteten blir jo litt så-der, men siden det er så lite bilder fra området, våger jeg meg utpå.
Jeg begynner med min fantastiske vertinne på Christofferos. Dette bittelillebostedet sentralt i byen. Lav standard, men HØY trivselsfaktor!

Det foregikk ting i nære omgivelser og, naboer på tak (en svært uklar), - i begge retninger.
(Spent på hva jeg får til nå)
172
1. Mai i heiene.

Hvis noen tror jeg alltid går tur alene, - så gjør jeg ikke det  (og  jeg er heller ikke alene om å rote meg bort)
Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker, spesielt i Kardamili.
På min første tur til området, ble jeg tidlig med Toya på en fantastisk tur til Mistras. Der kom jeg ved siden av en svært hyggelig dame på bussen, og vi holdt kontakten.
Hun hadde truffet et par andre, - som også hadde truffet noen, og avtalt å gå tur oppover ravinen, 1. mai. 
Da vi møttes nederst ved ravinen klokken 9, var vi til sammen 6 mer eller mindre ukjente mennesker som ville utforske området sammen.
(\"ravine!\" - lo damen i butikken, da jeg fortalte hvor turen skulle gå. \"Det er jo bare et uttørket elveleie\")

Utrustet med kart, og vann i sekkene (+ någo attåt, skulle det vise seg), tok vi fatt på det steinete og ulendte elveleiet, - eller hva vi nå skal kalle det.

Det skulle være klostre langs dette leiet, og vi tittet stadig på kartet og beveget oss oppover.

Det er, til tider, ganske utfordrende for vinglete ankler og svake knær å bevege seg i denne \"steinelven\", og ingen av oss var direkte unge. Vi søkte det som kunne ligne stier langs bredden, men måtte stadig uti igjen.
Elveleiet går i en kløft som ble stadig dypere, med mye vegetasjon på begge sider. Det var mye vakkert å skue for våre øyne.
Steder hang bergveggen utover kløften (uten at det virket truende), og det var flotte brungyldne farger i veggene. Vakkert og fasinerende! -Og bilder ble tatt.

Ut fra kartet mente vi det snart skulle gå en sti opp til venstre mot det første klosteret: Mon. Likakiou. Men den fant vi ikke.

Etter hvert fant vi i stedet en brukbart bred sti opp mot høyre, og valgte fornøyd den. Det var delig å få litt mer stabil grunn under føttene.
Denne stien førte opp mot Ag. Sofia. En fin liten plass, der vi alle hadde vært tidligere. Men vi ville se mer av dette flotte området, og måtte videre.
Et lite stykke langs veien fra Ag. Sofia, fant vi ny turløype: Rød med hvitt kors. Den skulle føre oss til Kato Chora på 45 minutter, fortalte kartet.
Flott, her går vi!
Det gikk bratt og ganske steinete oppover i et vakkert område. Her var vekstene lavere, men blomstene var over alt.

Vi gikk entusiastisk oppover i dette vakre landskapet. Et stykke oppover kom vi rett på et bittelite steinkapell.
Det \"tok\" oss helt! I vår begeistring, flettet vi en blomsterkrans av vakre, spinkle vårblomster, og hang den på døren til kapellet. Det var jo 1. mai! og da pynter man dørene med blomsterkranser her nede.



Landskapet lå åpent foran oss videre oppover, og vi gledet oss sammen, uten særlig tanke på at de fleste knapt hadde truffet hverandre tidligere.

Snart skuet våre øyne klynger av hus litt lenger frem, oppi åsene. Stor begeistring igjen, og frem med kartet, (og kameraene, selvsagt)
Det måtte jo være;?-Chora. Nå viste det seg at det var mange Choraer: Kato Chora, Exochori , - og bare - Chora.
(Jeg er fortsatt usikker på hva som er hva når jeg kommer dit opp, enten det er med buss eller til fots)
Det spilte jo ikke så stor rolle. Vi bare gikk i retning av der vi så husklyngene. Det var enda et stykke igjen, for luftlinje er ofte noe helt annet enn \"ganglinje\".


Men vi kom etter hvert frem til et sted med en taverna. Der ville vi sette oss. Vi fant et bord ute, og bestilte Vi fikk vite at vi nå var i Exochori. Det satt noen \"lokale\" der, som nok syntes det var moro at vi kom.
Særlig morsomt syntes de det var når en av damene spurte etter toalettet, og, på anvisning (slik hun oppfattet den) gikk opp en utvendig trapp.
Hun skjønte at hun var på villspor når latteren bredte seg. Hun var på vei opp i eierens private!


Vi nøt tilværelsen, slappet av med mat og drikke, og syntes at stedet var akkurat så \"egenartet\" som vi turister gjerne vil ha det på tur til små landsbyer i heia.

Men, vi kunne jo ikke slå oss til her for resten av dagen. Vi skulle tilbake en annen vei, uten at vi var helt sikre på hvilken, - eller hvor.

Vi fant raskt et skilt, da vi krysset veien. Skiltet viste rød og gul løype, mot Petrovouni. \"Old stone path among the olive groves\".

Og vi vandret glade videre. (Jeg hadde ikke lært da at årvåkenhet var nødvendig når man gikk \"among the olive groves\") Landskapet ble etter hvert veldig åpent, og veldig \"likt\".

Jeg tror ikke vi sang. \"Vi går gjennom daggstentke berg, fallera..\", men vi kunne godt gjort det. Men noen sanger som passet til anledningen og dagen ble det. Og ellers gikk praten.

Når så mange går slik sammen og småprater litt hit og dit, skifter klyngen stadig formasjon, og man ser ikke nødvendigvis etter hvor man går hele tiden. Ikke hadde vi utropt noen som turleder heller.

Men vi koste oss og  var kjempefornøyde, - inntil vi fikk en liten følelse av å ha mistet stien. Men det var jo ikke så farlig. Vi kunne jo bare gå litt tilbake og finne den igjen

Og vi gikk tilbake. -Vi gikk fram og tilbake, - lenge"¦.. - og måtte til slutt bare innse at vi helt hadde mistet stien. 
Disse lumske oliveområde\"stiene\" ga oss falsk trygghet. Men vi hadde jo kartet.
Akkurat da hjalp ikke det veldig mye heller. Men vi skjønte at det måtte gå noe som liknet på vei i nærheten av der vi var.
Vi så den gulaktige, brede stripen også, og gikk i retning av den.

Men det var bratt og veldig tette kratt uten noe som lignet på sti, og vi hadde hørt at det var orm i området. Dette var litt ugreit!
"Lost"


Endelig fant vi et sted vi kunne klatre oss ned ,- og til slutt hoppe ned på veien.
DA var vi fornøyde, da!

Og da kom det lille attåt opp. Den eneste mannen i flokken hadde med seg en liten flaske ouzo. Vi fikk alle noen dråper i vannet, og drakk lykkelige. Jeg tror aldri ouzu har smakt så godt, selv om den var veldig tynn!

Jeg husker ikke så godt resten av turen, men vi hadde 7 flotte timer sammen på tur. Og, som i folkeskolens stiler, var \"alle enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur\"
173
Hovedveien bortover, - og kaffe i Proastio.

Med base på Palataki viste det fine turkartet jeg hadde fått at Proastio var i nærheten.
Igjen tenkte jeg: \"det er bare å følge kartet\". Jeg trasket bortover hovedveien for å finne stien opp til et nytt og spennende mål.
Jeg hadde jo sittet i bil et lite stykke bortover denne veien for et besøk nedi bakken, første kvelden på dette nye stedet.
Jeg måtte riktignok ta meg tilbake alene i stupmørket. DET var en ganske skummel opplevelse!
Jeg så absolutt INGENTING! Jeg måtte føle meg frem for hånd på grusveien, opp til hovedveien, - som jeg skjønte jeg hadde nådd da hånden følte asfalt i stedet for grus. \"Grusomt\", er vel ordet.
Etter hvert skimtet jeg lys fra bebyggelse , og jeg fant da tilbake til bostedet uten noen ubehagelig treff.  Heldigvis valgte jeg riktig retning i stupmørket, så jeg slapp å havne i Stoupa!

Med denne erfaringen måte jeg vel kunne si at jeg hadde \"førstehånds\" kjennskap til deler av veien mot Kalamitsi.
Jeg gikk forbi områder med flotte ferieleiligheter, i retning Kalamitsi.

I veikanten fantes og en palme jeg ble nysgjerrig på pga. en stor, rødbrun \"blomst\" i enden av en gren. Ved nærmere ettersyn så jeg rosetter med små, grønne bananer litt høyere opp.
Slikt blir jeg veldig oppglødd av å se! Og får veldig lyst til å dele opplevelsen med noen. Men \"noen\" var ikke der.


Jeg var en eventyrer på ukjente stier, -åpen for å ta inn \"alt\"! (De som kjenner meg, vil neppe kalle meg en eventyrer. Jeg handler stort sett med gedigent sikkerhetsnett, bortsett fra på fotturer)

Kartet viste hvor stien til Proastio gikk opp fra hovedveien, - men fant jeg den?
Ikke i første omgang, nei. Stien skulle , iflg kartet, ta av rett overfor en vei som førte ned mot Kalamitsistranden  Det gjorde den og, men jeg måtte likevel rote litt frem og tilbake i området før jeg fant  den. Der var til og med et flott skilt!.
Det rare er  at ofte, når jeg endelig finner stien, gjerne med skilt på, så er det så opplagt og synlig.
Det kjennes nesten litt pinlig. Jeg ser meg selv utenfra som en virrende lemen (Har dere sett hvordan lemen virrer i veien i høstmørket, når du prøver å unngå å kjøre på de?)

Men nå var stien funnet, og jeg begynte turen oppover. Det var lett å se at det ville bli en bratt tur. Men for en tur, - for en utsikt!
Den delvis steinbelagte stien buktet seg oppover, og det var bare å ta utsiktspauser i hver sving. Utsikten over området var helt fabelaktig! Nesten til å få tårer i øynene av.
Og på bakken stakk små, skjøre blomster frem mellom steinene. Til venstre gikk en dyp kløft, og alt var helt grønt.



Det siste stykket opp gikk gjennom litt tettere løvskog, der bakken var dekket av tykke, brune eikeblader. Det er og noe jeg er veldig betatt av.
Jeg sier ofte at det eneste jeg savner i Hellas er Norsk skogbunn, så når jeg kommer på et område i Hellas med tett vegetasjon og bakken dekket av tørket løv, blir jeg nesten dobbelt lykkelig.

Men, nå skal jeg til Proastio. Brått var stien slutt, og jeg kom ut på en bilvei. Det var bare å følge den oppover.
Jeg kom til noe jeg skjønte var utkanten av byen: en bred trapp oppover som \"tok av\" til begge sider på toppen. Nede, foran trappen, var et vaske- eller vanne-sted, - eller kanskje begge deler?
Store betongkummer på rekke og rad og en utspring for vann i murveggen
Jeg så for meg esler som hadde fått slukket tørsten her i forna da`r, og koner (for det må vi regne med) som sto side om side og skurte familiens ukesforbruk av klær.
Skjønt det sto noe om å ikke drikke vannet, så..kanskje var det ikke her eslene lesket seg likevel.


Jeg gikk opp trappen og ruslet meg inn i byen, mange trange smug, på kryss og tvers. Min nysgjerrighet og glede over å ha kommet til et slikt sted førte meg rundt i denne lille perlen.
Noen ganger var jeg nesten på trappa hos folk, og lurte på om jeg kanskje ble for påtrengende. Men jeg traff ikke mange, så det gikk greit.
Litt i utkanten, hvor veien ble bredere, og byen gikk mer over i landbruksområde, kom en mann kjørende på traktor. Lenger ned i veien gikk en eldre dame, og mannen ropte: Yassou theia, \"hei tante\" Og jeg ble igjen betatt.
Det er enkle gleder når man går på oppdagelsestur slike steder. Kanskje naiv glede, - men, jeg  unner meg det.

Etter å ha krysset de fleste smugene i denne lille byen, - som faktisk  ikke virket så liten når jeg krysset slik, - kom jeg tilbake til \"sentrum\", og byens største kirke.
På vei dit gikk jeg gjennom enda et smug, og forbi en liten butikk, med noen bord og stoler utenfor. Veldig fristende å sette meg, men med  min sjenanse, tross alt, gikk jeg forbi
(Senere har jeg hatt stor glede av å besøke dette  lille, unnselige stedet, og tatt men en frappè og vekslet noe hyggelige fraser på gresk)

Etter en rast foran kirken, trasket jeg en annen retning, på vei ut av byen. Der fant jeg noe som lignet en taverna (kansjke å ta litt hardt i). HER ville jeg sette meg og ha min frappè.
Det var ingen gjester der, men fra et rom bak disken dukket det frem en taus dame da jeg beveget meg inn. (Det virket som hun kanskje bodde der, ut fra madrassen jeg så på gulvet)
Jeg smilte og hilste, men har nok ikke samme umiddelbare sjarme som Magnolia, så det ble ikke den store responsen.

Nå hadde jeg bare med en 50-euro-lapp, og spurte den noe mutte damen om det var greit. Hun nikket, og jeg fikk min frappè. \"metrio me gala\", og satte meg utenfor, -storfornøyd!
Flott tur opp, sjarmerende by, jeg hadde forstått litt av hva jeg hadde hørt  lokalbefolkningen si, og hadde klart å spørre på gresk om det gikk greit å betale med en 50-euro-seddel.
Det er rart med slike første-opplevelser; hvor fine de er, litt sånn: \"det første møtes sødme, "¦\"
Da jeg var ferdig med kaffen, og klar for hjemturen, ville jeg betale. MEN, da kom misforståelsen til overflaten:
Damen hadde bare noen små mynter under en duk, ved kassen, og var slett ikke stand til å veksle min litt \"uforskammet\" store seddel. Jeg ble veldig lei meg, og  litt flau.
Kaffen var jo drukket, så jeg kunne ikke levere tilbake varen heller! Jeg måtte bare be om unnskyldning, flere ganger, og gå hjem igjen.
Dette plaget meg. Jeg likte dårlig at en kvinne, som tydelig ikke hadde det flust, ikke fikk betalt fra en  turist (stinn av det noen kaller ruin-romantikk).

Så, neste dag tok jeg turen opp igjen, med mynter, for å betale kaffen jeg så freidig hadde helt i meg uten å betale. Jeg må innrømme at jeg hadde forventet et lite smil da jeg kom opp med penger, men der hadde jeg forregnet meg.

Nå har jeg ikke satt meg på det stedet flere ganger. Men turen opp til Proastio tar jeg igjen og igjen, enten det bare er for å tråkle meg rundt, eller for å komme meg videre derfra til Petrovouni (hvis jeg finner veien, da) eller til Saidhona.
Jeg liker å komme opp i Proastio, simpelthen, selv om det er begrenset med liv der på en hverdagsformiddag.


Jeg har både hørt og lest og sett flotte bilder fra andre Kardamili-venner som har veldig frodige opplevelser fra tavernaen rett ved kirken. Les og se i trådene fra området!
Jeg har ennå ikke hatt gleden av å besøke denne tavernaen ved kirken, (var stengt da jeg forsøkte sist), men det betyr bare at jeg har flere spennende erfaringer å glede meg til i Proastio!

Byen er vel verd å besøke, - om igjen og om igjen!
174
Stadig på villspor, på Peloponnes.

De som kjente meg, og kjente Afytos og Lilleputs nye reisemål på Peloponnes, sa jeg ville like meg på Peloponnes. De fikk helt rett!
Den lille byen Kardamili hadde vakre, gamle hus av stein, ikke ulikt i Afytos.
 Men omgivelsene var helt annerledes her nede. Grønne åser med små landsbyer \"strødd utover\". Og lenger bak; høye fjell, til og med med snø på toppene!
 Og så var det merkete turstier i \"alle retninger\" i området. De hadde til og med plastbelagte kart med forklaringer og merking av de forskjellige turene.
Her var det bare å gå i gang, bokstavelig talt! Med et så fint kart, skulle det ikke være vanskelig å finne frem.
(Jeg glemte hva jeg stadig har måttet si til min turvenninne hjemme. Jeg finner (nesten ) alltid frem, det kan bare ta litt tid)

Jeg ville begynne med turen  fra gamle Kardamili opp mot Agia Sofia. Kartet var brettet opp på turvalget med sort og gul merking.
 En bratt, men fin tursti førte opp til den gamle kirken. Gjennom gamle Kardamili, og oppover turveien sto blomsene tett, og tiltrakk seg skarer med små mørke, bier. Jeg valgte å ikke være redd for å bli stukket, men tråkket meg forsiktig oppover, og nøt synet og summingen. Ellers var det ganske så stille oppover.

Jeg måtte stadig stoppe for å se meg rundt. Det var stort!
Men allerede på første etappe i turen klarte jeg å fomle med hvilken retning jeg skulle velge mot toppen.

Men jeg kom opp, tok en rast på kirketrappen, og nøt det jeg så: den gamle kirken, litt bebyggelse i nærheten og utsikten i alle retninger.

Men jeg ville videre. Denne turen gikk jo også til Petrovouni, og kartet var jo så detaljert og fint.

Jeg fant en temmelig smal og gjengrodd sti ned mot juvet mellom Agia Sofia og Petrovouni (fomlet selvsagt litt med å finne hvor jeg skulle gå ned også), og gikk frimodig ned til laveste punkt.
Nede i juvet, mellom ganske tett vekst av løvtrær,  var et uttørket bekkeleie. Både kartet og fornuften sa at jeg skulle raskt opp derfra, og jeg søkte rundt med øynene og fant noe som virket som stien videre.
Jeg trasket oppover.
Vegetasjonen ble etter hvert mer åpen, og jeg fant mange stier, - veldig mange stier! Og det var oliventrær på alle kanter.
 Dette var min første tur i dette området (og alene), og jeg hadde ennå ikke erfart hvordan olivenlundene kan bli som labyrinter med sitt nettverk av, tilsynelatende, stier.

Etter hvert skjønte jeg jo at jeg var helt på, - om ikke jordet-,  så -\"ute i lunden\". Jeg var totalt ukjent i området, og begynte å bli litt, - ikke desperat, men, - kanskje litt oppgitt. Følelsen av å gå i ring begynte å bli påtrengende!

-Så hørte jeg lyden av bil. En vidunderlig lyd, akkurat der og da! Da skjønte jeg at, om jeg gikk i retning av den lyden, ville jeg ihvertfall komme til en vei der biler kunne kjøre, - og den måtte jo føre et sted, - så, - på en eller annen måte"¦.
Det var en deilig følelse å se den lyse stripen utenfor olivenlunden. Veien! Jeg tro nærmest jeg bykset ut dit. Og da var det jo bare å velge retning, og følge veien.

 Jeg valgte til og med riktig retning denne gangen, men jeg fant ikke helt ut hvordan jeg skulle komme meg til Petrovouni.
Men, det var flere på tur, så da fikk jeg \"veiledning\". Og langs en sti kom jeg fram til et vakkert utsiktspunkt! Jeg sank lykkelig ned på en morken benk:
 Under meg kunne jeg se Kardamili, og til og med bostedet mitt, Palataki.

Jeg kom meg etter hvert også opp til selve byen, Petrovouni, hvor jeg ville kjøpe en cola. Det var ikke mulig, byen var \"dødere\" enn jeg hadde forestilt meg. (litt skuffet, ja, - men det var artig å se seg rundt,da)
-Og jeg hadde gjennomført den første av de, etter hvert mange turene jeg skulle gå i dette fantastiske området.

Og jeg gikk meg stadig, mer eller mindre, bort. Men, som hjemme i Norge, kom jeg alltid frem. Om ikke alltid dit jeg hadde satt meg fore, så i hvert fall et eller annet sted, og trygt tilbake.  
Jeg tenkte jo, noen ganger, når jeg virkelig var langt unna folk, alene, og før jeg ble mobiltelefoneier, - at dette kanskje kunne være litt dristig. Men, det gikk alltid bra.

At jeg gjorde minst 3 forsøk før jeg klarte å finne veien til Petrovouni fra Proastio (den andre retningen), er så.
Men jeg har fått sett meg mye rundt , da, på disse turene der jeg ofte har forstått at, \"-nå er det på tide å snu, for nå er du helt på villspor\"

Og jeg gleder meg til mange flere turer i området i mai! :flower:
175
Musikk / Gresk Spotify-musikk
23. Feb 09, 19:31:27
Da tar jeg Tommys oppfordring, og starter tråden med gresk Spotify-musikk. Og da må jeg selvsagt åpne med min største favoritt: Nena Venetsanou. Hun har bare 3 spor her, men..
Her er hun:
176
Alt annet / Historier om avatarene
02. Feb 09, 19:38:06
Historier om avatarene.

Avatar, - et pusig ord.

Jeg klippet fra Wikipeda:
\"En avatara (sanskrit) er når guden stiger ned til jorden som dyr eller menneske for å redde verden fra en tilstand av kaos eller ødeleggelse. Vishnu har minst ti avatarer og er den hinduguden som er mest kjent for dette.
Vishnus to mest berømte inkarnasjoner er Rama og Krishna.
I vestlig språkbruk står avataren som en gudenes sendemann, nærmest som en profet. The Avatar var bl. a. tittel på en science fictionroman av forfatteren Gordon R. Dickson.
Avatarer er også en vesentlig del av historien i den amerikanske tv-serien \"Carnivále\".
Ordet avatar brukes også om en virtuell kropp eller en personlig figur, som man bruker i enkelte dataspill, i chatteprogrammer på Internett, og i virtuelle verdener, som for eksempel Second Life og i Playstation Home.\"

  Ble ikke mye klokere av det. Men vi har det alle sammen her på Forumet. Noe av oss, i \"grått\", noen med bilde av seg selv og noen med bilder som jeg antar betyr noe spesielt for den som har valgt det.

I går oppdaget jeg en artig jeg ikke har sett tidligere: under skiltet som har vært omtalt i flere tråder tidligere: \"Latsida\", og med fartsgense på 40, sto innehaveren av avataren (regner jeg med?).

Jeg hadde bare den grå \"standarden\" lenge. Prøvde litt med bilde av meg selv, men ble så skremt da jeg så meg selv under Welcome back            kaka, at jeg slettet det fort.
Jeg hadde tidligere forsøkt å legge et bilde tatt med mobilen` min, men fikk det ikke til (hadde nok ikke lest godt nok om størrelse) Heldigvis klarte jeg til slutt å legge det ut, og er veldig fornøyd med det.

Og nå kommer jeg til poenget:
Hvorfor har jeg valgt akkurat dette bildet? Jo, fordi utsikten fra hallen i 2. etg. på Patrearxeas er så utrolig vakker at jeg vil minnes den oftest mulig (har den jo som skjermbilde og)!

Nå lurer jeg på hvorfor dere andre har valgt akkurat det bilde dere har som avatar.

Jeg tenkte denne tråden kunne være til å fortelle om \"min avatar\". Noen portretter er kanskje også tatt i spesielle situasjoner dere vil dele med oss andre? :faroah:

Bare en tanke (og kanskje litt nysjerrighet)
177
For 10 år siden gjorde jeg min første erfaring med å reise alene til Hellas, og det ga meg så mange gode opplevelser at jeg har fortsatt friskt siden.

Det var en utfordring å tenke ferie alene, etter å ha feriert sammen med noen hele livet.  :sad1:
Min første alene-sommer fyllte jeg med fotturer hjemmefra, rundt i Nordamarka.
Uten bil, og med en økonomi jeg ikke visste om gikk rundt, var det et fint valg første sommeren. Men jeg kunne ikke fortsette å feriere slik hvert år fremover.  :stickman:
Jeg hadde noen \"sydenturer\" bak meg, og hadde lært å bli glad i å feriere i Hellas.
Neste sommer fikk jeg med sønnen ned til Poros. Han elsker Hellas, og tok imot en gratis tur, selv om modern selvsagt ikke var favoritt-reisefølget for en ung mann på 23 år.  
Skulle jeg fortsette med turer til Helles, som jeg så gjerne ville, måtte jeg tørre å prøve meg alene.
Jeg hadde forhørt meg litt hos forskjellige reiseselskaper etter et sted som kunne passe for en lite reisevant dame, alene, som ikke ønsket høy partyfaktor
( i det hele tatt, - ikke hadde særlig mye høy i hatten).
Det skulle helst være billig også, og jeg hadde jo sett at det mange steder var høye \"straffegebyrer\" for å være alene.
Etter råd fra en hyggelig dame hos Lilleput, tok jeg sjansen på Afytos på Halkidiki.
Det er et av de lureste valgene jeg har gjort i mitt liv! :cheers:

Jeg var ikke bare uerfaren med å resie ut i verden alene, jeg hadde også snev av flyskrekk.  :pale:
Men allerede på Gardermoen kjente jeg en god følelse ved nettopp å ha alt ansvaret alene.
Flyturen ned gikk veldig greit, der jeg satt inneklemt mellom to hyggelige fremmede.
Etter ca en times kjøring fra flyplassen i Thessaloniki, tok bussen av veien ned mot Afytos
og snek seg inn mot sentrum mellom tett parkerte biler i sent lørdagskveldsmørke.
Forventningsfull ble jeg geleidet ned en mørk gatestump, til mitt bosted for en uke: Christopheros. En blid, gråhåret dame tok imot oss, og viste oss til våre rom.
Jeg hadde fått to-roms hjørneleilighet mot den lille gaten - med tre senger. Storslagent!

Selv om det var sent og mørkt, måtte jeg jo ut og se meg litt om på dette stedet. Jeg ruslet litt rundt, og klarte selvfølgelig å miste retningen så jeg ikke fant hvor jeg skulle gå tilbake til bostedet.
Jeg spurte en dame jeg hadde sett på nedturen, og hun svarte sikkert og trygt, allerede, etter bare en liten kveldstime på nytt sted
(hva kommer det av at noen av oss mister retningen bare vi dreier snaut 90 grader). :dontknow:

Mitt første måltid alene i Hellas en sen lørdagskveld, besto av en tallerken tzasiski, en gresk kaffe og ouzo.  Jeg leser fra dagboka: \"Første natt - hard seng, men sov godt\". :sleepy2:

Neste morgen - søndag - våknet jeg av en lyd som om noen slo på en blikkbøtte. Jeg forsto etter hvert  at det var den lille byens kirkeklokke.
Nå kunne jeg betrakte det som var innen synsrekevidde fra en morgenlys balkong. Jeg bodde tydeligvis midt i lokalbebyggelsen, med hus på alle kanter.
Den lille kirken lå ikke langt unna, bare noen hus mellom oss, - og bakeriet lå på hjørnet, rett nedendfor oss.
Jeg erfarte etter hvert at noen begynner sitt arbeid svært tidlig (ca kl 4) for å skaffe oss andre det daglige brød.

Jeg var i Hellas, og måtte selvsagt på stranden! Fant et skilt som viste strand, og fulgte en svært bratt vei nedover,- gjennom en koselig taverna, og så noen trapper videre ned til stranden.
 Jeg hadde utstyrt meg med bøker, må vite, solte meg, leste, slappet av, - og kjente på at jeg hadde det veldig bra!
Etter en stund på solstol :monkey: , ruslet jeg bortover stranda, i retning Kalithea (nabobyen).
Det var uberørte områder, fullt av valmuer og blåknapp (?) og med et lite kapell nede ved vannet.
Men lite varer evig. Allerede neste år var blomstene borte, erstattet med en stor strandbar.

Første ordentlige kveld i Hellas ville jeg ha lam, favorittmaten!
Jeg gikk rundt i den lille byen og sjekket menyer. Fant et nydelig gammelt steinhus på en høyde,
som jeg og så fra balkongen min. Der ville jeg spise. Men det viste seg å være en bar, helt annerledes, og veldig mye koseligere enn mine forestillinger om en bar.
Det var her jeg senere hørt Nena Venetsanou live, og fikk en gresk musikkopplevelse så helt annerledes og dyptgripende enn den musikken som hele tiden surret og gikk ande steder.
Men her serverte de ikke lam, så jeg måtte videre.
Jeg endte opp like ved der bussen hadde satt oss av kvelden før: på to Pèrasma . Det skulle vise seg å være et lykketreff!
Bortsett fra et engelsk par i 30-årene, var det ingen gjester der. Det skremte meg ikke (kanskje tvert imot).
Det å gå ut å spise var litt tvi-sidig. På den ene siden hadde jeg erfaringer med at det å gå ut å spise om kvelden var koselig og rimelig.
På den annen siden var det nettopp dette: å spise ute alene, jeg gruet meg mest for.

Jeg fikk bestilt mine lammekoteletter av en oppmerskom og hyggelig kelner. Jeg nøt maten og koste meg. Etter hvert kom både kelneren og kokken og slo seg ned ved bordet mitt.
Kelnerens engelskkunnskaper var relativt begrenset, men det gikk stort sett greit. Kokken derimot snakket ikke noe engelsk (men forsto nok en del).

Det engelske paret var riktig hyggelige, og vi ble gjengangere på tavernaen og hadde mye moro med de to som jobbet der, og nesten bare hadde oss å betjene.
Siden kokken ikke snakket særlig engelsk, var han opptatt av at jeg skulle lære gresk. Jeg hadde tatt med meg en \"tursitparlør\" nedover, som jeg alltid hadde i vesken.
Med denne, og ellers tegning og skriving på duken hver kveld, ble jeg pushet videre i en drøm jeg hadde hatt lenge: å forsøk å lære gresk.

to Pèrasma ble mitt faste holdepunkt gjennom årene i Afytos.
Året etter drev kokkens kone, Roula, stedet. Det var nok hennes far som i sin tid hadde startet tavernaen, og moren var fast innom på kveldene.  
Hun bodde i en liten leilighet i underetasjen, der jeg senere var innom på kaffe.
Roula var et funn når hun utpå kvelden lot seg insprere av musikken og danset, til og med på stolen, mens hennes mor stolt så på og kastet servietter i været, til og med tallerkner av og til.
Når Roula også fikk Lilleputs plassansvarlige med seg i dansen, var stunden fullkommen.
Bestemor og jeg fikke etter hvert god kontakt, selv om hun ikke snakket noe engelsk. Men min gresk ble såpass at vi kunne prate litt sammen sammen, og ellers gikk det i smil og nikk.
Etter hvert laget hun alltid en \"matpakke\" til meg til hjemturen. Hun var så god!

Men Afytos og området var mer enn strand og tavernabesøk. Jeg forsøkte å gå så langt jeg kunne i \"alle retninger\".
Det ble mange turer til Kalithea, nabobyen ca 20 minutters gange unna. En litt kjedelig by, men med en flott strand.
Jeg hørte noen sa det gikk an å gå til Kassandra, en by litt inn i landet, så da tok jeg  turen dit den dagen det var marked der.
Det ble en fin vandring \"på landet\", der olivenlundene bugnet av vakre, intenst røde valmuer.
Det eneste jeg ikke likte, var hundene på gårdene, som markerte kraftig at jeg var inntrenger på ders område :muffy:  ( slikt kan få meg til å snu)
I Kassandra var det yrende liv! - Og jeg hadde blodige gnagsår på helene.

Jeg tok bilder i \"hytt og pine\", syntes det meste var fascinerende. Blomster, utsikt, det grønne vannet, geitebonden jeg møtte på landeveien osv.osv.
En hauk på himmelen måtte jeg selvsagt ha med. Den  ble bare en prikk på bildet jeg forventningsfullt hentet i fotobutikken etter hjemkomst.
Men jeg har kost meg mye med bildene derfra (som jeg ikke får lagt ut, siden jeg ikke har scanner)

Det ble mange rusleturer i Afytos også, jeg gikk gatene på kryss og tvers hver kveld før maten. Det var mange muligheter, selv om Afytos er en liten by. Folk var hyggelige og imøtekommende.
(- og da jeg kom tilbake 3 mndr senere, kjente de meg igjen over alt. Det syntes jeg jo var veldig hyggelig, men lurte etterhvret på om grunnenen til at de husket meg ikke var så hyggelig;
hun  damen som gikk rundt i byen alene hver kveld.. eller noe slikt?)
Byen var helt annerledes enn det jeg var vant til, langt mindre preget av turisme, men med lokal boseting som preget byen. Og så mange vakre, gamle steinhus!
Et hus med mur omkring eiendommen, gjenngrodd av villvin, var som en illustrasjon til boka fra min barndom: Den hemmelighetsfulle hagen.
Jeg ruslet langs utsikten mot havet, og tok mange turer opp til det gamle steinhuset på toppen.
Innehaveren fortalte det var hans bestefars barndomshjem, og byens eldste. Det er et utrolig vakker sted, med en utsikt som ga ro i sjela.
Solefallstimen der, med en gresk kaffe og barens musikk, ble noe jeg bare måtte ha.
Eieren var tydelig glad i musikk, men jeg hørte lite gresk \"tavernamusikk\" der. Han spilte både Jan Garbarek, som han stolt fortalte han hadde møtt, og Mari Boine. Også mye annet, men musikken var alltid behagelig rolig.

Tavernaen ved stranden ble og et koselig ankerpunkt. De eldre brødrene som drev den(driver fortsatt?) var ikke mindre hyggelige enn de andre jeg raff rundt i denne deilige lille byen.
Den ene; kvikk og rappkjefta, den andre mer stille, men absolutt med glimt i øyet.

Jeg fikk meg og en dagstur til Meteora, og det var stort! Men det er en annen historie.

Mitt første møte med Afytos var så overveldende positivt at jeg bare måtte ned dit igjen.
Jeg fikke med meg en venninne. Hun likte seg så godt at hun senere fikke med seg mannen sin ned, som og likte eg så godt at"¦ osv.  Jeg klarte også å få med mine 2 barn (betalte, selvsagt)

Til sammen hadde jeg vel ca 10 turer til stedet der jeg lærte meg at det faktisk også kunne være godt å være alene.
Jeg ble kjent med mange hyggelige mennesker, både grekere, andre turister og plassansvarlig.  Mange ble gjengangere, og noen har senere \"flyttet\" til Kardamili (som jeg og har gjort)
Jeg har ikke besøkt min første kjærlighet nå på ca 5 år. Det skjedde for mange endringer.
 Jeg kan ikke lenger bo på Christopheros, og aller sårest: Jeg har hørt at tavernaen min er lagt ned  og uteplassen er omgjort til parkeringsplass. Det vet jeg ikke om jeg orker å se.
Men tanken på å dra tilbake til min første kjærlighet :love4:  slipper meg nok aldri. Det var der jeg lærte at jeg kan!
178
Nå har jeg bladd meg frem og tilbake etter info jeg mener jeg har lest tidligere. Jeg lurer på forskjellige ting rundt album, og det å legge bilder i tråder. Har etterhvert forstått at jeg slett ikke finner alle bildene jeg ser i trådene, også i album. Er det meneningen at man enten legger inn albumer, - eller legger i tråd? (Gjentar jeg meg selv nå?)
Så: om redigering av albumer. Kan man flytte bilder fra ett album til et annet, eller slå sammen flere album til ett?
179
Fastlandet og Peloponnes / Amatør
10. Jun 08, 19:07:52
Jeg har vel sett meg gjennom alle bildene fra Peloponnes opp til flere ganger, - blomstene til Magnolia, og mye annet, og jeg tenker: så moro å være \"på\". Men ikke vet jeg hvordan man kommer på, og ikke har jeg kamera. Men jeg er en av mange faste Kardamiligjester, og tar noen bilder med mobilen i mangel av bedre kamera. Er så glad i bildet fra hallvinduet i 2.etg. på Patrearxheas. Puslete billedkvalitet, men vakkert motiv!

Lurer på om jeg klarer å få det med i Forumet. Lov å prøve seg for amatører og?