Stadig på villspor - på Peloponnes

[kaka]

Stadig på villspor, på Peloponnes.

De som kjente meg, og kjente Afytos og Lilleputs nye reisemål på Peloponnes, sa jeg ville like meg på Peloponnes. De fikk helt rett!
Den lille byen Kardamili hadde vakre, gamle hus av stein, ikke ulikt i Afytos.
 Men omgivelsene var helt annerledes her nede. Grønne åser med små landsbyer \"strødd utover\". Og lenger bak; høye fjell, til og med med snø på toppene!
 Og så var det merkete turstier i \"alle retninger\" i området. De hadde til og med plastbelagte kart med forklaringer og merking av de forskjellige turene.
Her var det bare å gå i gang, bokstavelig talt! Med et så fint kart, skulle det ikke være vanskelig å finne frem.
(Jeg glemte hva jeg stadig har måttet si til min turvenninne hjemme. Jeg finner (nesten ) alltid frem, det kan bare ta litt tid)

Jeg ville begynne med turen  fra gamle Kardamili opp mot Agia Sofia. Kartet var brettet opp på turvalget med sort og gul merking.
 En bratt, men fin tursti førte opp til den gamle kirken. Gjennom gamle Kardamili, og oppover turveien sto blomsene tett, og tiltrakk seg skarer med små mørke, bier. Jeg valgte å ikke være redd for å bli stukket, men tråkket meg forsiktig oppover, og nøt synet og summingen. Ellers var det ganske så stille oppover.

Jeg måtte stadig stoppe for å se meg rundt. Det var stort!
Men allerede på første etappe i turen klarte jeg å fomle med hvilken retning jeg skulle velge mot toppen.

Men jeg kom opp, tok en rast på kirketrappen, og nøt det jeg så: den gamle kirken, litt bebyggelse i nærheten og utsikten i alle retninger.

Men jeg ville videre. Denne turen gikk jo også til Petrovouni, og kartet var jo så detaljert og fint.

Jeg fant en temmelig smal og gjengrodd sti ned mot juvet mellom Agia Sofia og Petrovouni (fomlet selvsagt litt med å finne hvor jeg skulle gå ned også), og gikk frimodig ned til laveste punkt.
Nede i juvet, mellom ganske tett vekst av løvtrær,  var et uttørket bekkeleie. Både kartet og fornuften sa at jeg skulle raskt opp derfra, og jeg søkte rundt med øynene og fant noe som virket som stien videre.
Jeg trasket oppover.
Vegetasjonen ble etter hvert mer åpen, og jeg fant mange stier, - veldig mange stier! Og det var oliventrær på alle kanter.
 Dette var min første tur i dette området (og alene), og jeg hadde ennå ikke erfart hvordan olivenlundene kan bli som labyrinter med sitt nettverk av, tilsynelatende, stier.

Etter hvert skjønte jeg jo at jeg var helt på, - om ikke jordet-,  så -\"ute i lunden\". Jeg var totalt ukjent i området, og begynte å bli litt, - ikke desperat, men, - kanskje litt oppgitt. Følelsen av å gå i ring begynte å bli påtrengende!

-Så hørte jeg lyden av bil. En vidunderlig lyd, akkurat der og da! Da skjønte jeg at, om jeg gikk i retning av den lyden, ville jeg ihvertfall komme til en vei der biler kunne kjøre, - og den måtte jo føre et sted, - så, - på en eller annen måte"¦.
Det var en deilig følelse å se den lyse stripen utenfor olivenlunden. Veien! Jeg tro nærmest jeg bykset ut dit. Og da var det jo bare å velge retning, og følge veien.

 Jeg valgte til og med riktig retning denne gangen, men jeg fant ikke helt ut hvordan jeg skulle komme meg til Petrovouni.
Men, det var flere på tur, så da fikk jeg \"veiledning\". Og langs en sti kom jeg fram til et vakkert utsiktspunkt! Jeg sank lykkelig ned på en morken benk:
 Under meg kunne jeg se Kardamili, og til og med bostedet mitt, Palataki.

Jeg kom meg etter hvert også opp til selve byen, Petrovouni, hvor jeg ville kjøpe en cola. Det var ikke mulig, byen var \"dødere\" enn jeg hadde forestilt meg. (litt skuffet, ja, - men det var artig å se seg rundt,da)
-Og jeg hadde gjennomført den første av de, etter hvert mange turene jeg skulle gå i dette fantastiske området.

Og jeg gikk meg stadig, mer eller mindre, bort. Men, som hjemme i Norge, kom jeg alltid frem. Om ikke alltid dit jeg hadde satt meg fore, så i hvert fall et eller annet sted, og trygt tilbake.  
Jeg tenkte jo, noen ganger, når jeg virkelig var langt unna folk, alene, og før jeg ble mobiltelefoneier, - at dette kanskje kunne være litt dristig. Men, det gikk alltid bra.

At jeg gjorde minst 3 forsøk før jeg klarte å finne veien til Petrovouni fra Proastio (den andre retningen), er så.
Men jeg har fått sett meg mye rundt , da, på disse turene der jeg ofte har forstått at, \"-nå er det på tide å snu, for nå er du helt på villspor\"

Og jeg gleder meg til mange flere turer i området i mai! :flower:

[bengalow]

Härligt att läsa, kaka! Tur att du kom tillrätta - det var faktiskt inte så svårt att hitta däruppe som jag trodde...Men.. den som inte kan gå vilse, lär sig inte heller att finna fram till det okända. Fortsätt att gå vilse - det har vi gott av i dina berättelser!!