Biltur på Peloponnes august 2012

[Katherina]

I mai 2010 hadde vi en fantastisk tur både langs Argolikos gulfen og rundt i fjellet i Arkea ( midt på Peloponnes). Nå hadde vi lyst til å besøke dette området på nytt. Vi hadde sett oss ut nye steder å besøke, men ønsket også å komme tilbake til noen av de stedene vi hadde vært tildligere. Dette gjaldt blant annet Kalavryta. (Jeg begynte på en tråd om denne turen, men ble aldri ferdig. Kom den gangen så  langt som til Kalavryta).

I år startet vi med å kjøre opp i fjellet først. Turen gikk gjennom Kalamata, nordover til Megalapoli, videre til Tripoli. Der tok vi av fra motorveien og kjørte litt mer vestover. Veien var god hele veien. Det var overraskende frodig til å ha vært en så varm sommer. Det viste seg å være flere mindre elver i området og noen av disse skulle vi komme til å bli bedre kjent med.

Første stopp var Levidi. En vakker, liten by med et stort torg. Her tok vi oss en forfriskning før vi satte kursen videre nordover og opp i fjellet. Dagens hovedmål / attraksjon hadde hadde vi planlagt at skulle være Planitero. Et sted med rennende bekker, små elver og kulper. Her skulle det være noen små tavernaer som serverte fersk ørrett! Det hørtes virkelig fristende ut. Var det mulig? Det skulle det vise seg å være. Vi kjørte inn på en side vei og hadde ikke kjørt lange stykket før vi fant det vi var på jakt etter. Og, hvilken oase. Midt inne i en vakker hage med en fantastiks fargeprakt, lå det en koselig taverna i tømmer. Her var det små dammer der det svømte svaner og ender av forskjellige slag. Ja, til og med en svart svane. Ved inngangspartiet var det laget et vakkert oppdrettsanlegg med flere kummer. Her bli fisken hentet med hov og lagt rett i stekepanna.

Slett ikke verst med sprøstekt ørrett i Hellas!


FØRSTE STOPP VAR LEVIDI




PLANITERO

[kaka]

Du verden! Der var det jo både frodig og fristende.
Så moro å oppleve slikt.

[Katherina]

  Her ble det visst bråstans. Høsten ble travel med 2 nye barnebarn, flere turer til Trøndelag og julefeiring. Nå er det nytt år. Kulde biter ute og det er godt og mimre og se framover mot nye turer.

Jeg får fortsette der jeg slapp.

Etter ett deilig måltid med ørrett i den sjarmerende og svale oasen fortsatt vi litt høyere opp. Vi kom inn i en "skog" av store platantrær og vann som sildret og rant på kryss og tvers. Atmosfæren var helt unik. Rett ved der vi stanset bilen la det en gammel vannmøllet. Vannet fosset fram under mølla. Vi stilte oss på kanten og lot oss avkjøle av brisen fra den lille fossen. 

Vi hadde lagt igjen mobiltelefonen i bilen. Det var tikket inn en SMS fra dattera vår. " Jeg har kost meg med rier siden klokka 3 i natt. Var på sykehuset og de fant ut at det var 4 cm åpning. Barnevakta (til vårt eldste barnebarn) er på plass og alt går strålende så langt!" OJ! Vi var i ferd med å bli besteforeldre! Det var ikke termin før om ett par uker. Turen videre mot Kalavryta tok oss høyere og høyere opp i fjellene. Vi nøt den, men klarte ikke helt og konsentrere oss.






VED DEN LILLE VANNMØLLA




BRUSET FRA MØLLA. DEILIG SVALENDE






LANGS VEIEN GIKK DET EN KANAL




ET GAMMELT FERIESTED?


KILDEN. HER PIPLET VANNET FRAM UNDER FJELLET.


I BILEN VENTET EN FANTASTISK MELDING!


VEIEN FORTSATT OPP I FJELLET.




VI PASSERER VINTERSPORTSENTERET. LURER PÅ HVORDAN DET ER DER NÅ?

[kaka]

Så flott at du tok opp igjen denne tråden, Katherina! Jeg blir veldig betatt av bildene du viser. Nydelig! Jeg tror knapt jeg har sett så mye/kraftig vann i elver /bekker i Hellas.

- også, så spennende på hjemmebane samtidig. Skjønner godt at deres oppmerksomhet ble litt splittet da.
- og siden har det kommet enda flere skjønner jeg. 

[karri]

Skjønner det blir vanskelig å konsentrere seg om denne flotte greske naturen, når så store ting skjer hjemme.  Men, fine bilder ble det.   
Takk for at du forsetter å tar oss med på tur 

(Vi skrev samtidig nå, Kaka)

[Katherina]

  Takk for koselige tilbakemeldinger. Dette var det siste barnebarnet, så langt. Men vi fikk ikke så lenge etter vi kom hjem fra maituren vår. Den gang var det Johannes (oppkalt etter Sverre, som har Johannes som mellomnavn).

Det ble en dag som vi nok aldri kommer til å glemme. Vi startet fra Kardamili i nydelig måneskinn og nøt etter hvert soloppgangen over fjellene. Kjørte i nydelig natur, kom til dette området med alt vannet og de flotte platantrærne. Deilig, helt fersk, sprøstekt ørrett til middag, mer flott natur. Så kom vi tilbake til vakre Kalavryta. Vi var her i mai 2010. Vi trivdes godt der vi hadde bodd den gangen, så vi satset på å bo der nå også og det fikk vi. 

Mens vi lå og slappet av litt, seg det innover oss. Her lå vi helt ubekymret og bare nøt livet, mens dattera vår lå og fødde! Hvordan hadde de det? Rastløsheten var merkbar. Like greit og gå en tur. Kalavryta er en vakker by, som er bygd opp etter krigen. Da ble byen brent. (Dette har jeg fortalt om i en tidligere tråd fra 2010). Den er preget av å være en vintersportsby. Artig å finne det i Hellas.

Mens vi sitter og nyter en "ventedrikk", bestemmer jeg for å sende en melding til barnevakta. Hun visste kanskje hvordan det gikk. I det jeg skulle til i trykke på "send", ringte telefonen! Våget jeg å ta den? Selvfølgelig, jeg var bare SÅ spent. Det var Magne, svigersønn. Nå var jenta kommet! Fødselen hadde godt bra og alt stod bra til med Margrethe og Anna Oline, som det vesle nurket skulle hete. Lita var hun, 2650 gr. Akkurat som sin bestemor. Nå kunne vi puste lettet ut. Vi jublet og nærmest danset i lykkerus hjemover. Kveldsmaten nøt vi i roseduften på balkongen mens månen kom opp over fjellene.   


KALAVRYTA (bildet er tatt i 2010)


HER BOR VI BRA




NABOLAGET


TIDEN KJENNES LANG


SNOWSHOP!








BLEK, MEN FATTET!


VI VENTER


EN LYKKELIG BESTEMOR!


SÅ KUNNE MÅNEN STIGE OPP OVER FJELLENE.


EN DAG VAR OVER. VI KJENTE PÅ EN DYP TAKKNEMLIGHET OG KJENTE OSS RIKE.

[karri]

Fint, flott, vakkert og ikke minst rørende 

[kaka]

Veldig rørende, ja!

[Katherina]

  Takk, Karri og Kaka. Jeg klarte ikke å lavære å dele dette med dere. Det var så stor del av reisa. 

Vi hadde våre planer. Sist gang vi var i Kalavryta tok vi oss god tid her. Vi hadde på foran satt oss ganske bra inn i Kalavrytas historie og besøkte både de forskjellige minnesmerkene og museet. Det var vi glade for, for vi hadde vel ikke klart å konsentrere oss helt om det på samme måte denne gangen.

Uthvilte og klare for nye opplevelser pakket vi bilen og dro videre. Denne gangen først litt vestover fra Kalavryta, også nordover og over fjellene ned mot kysten. Dette var en annen vei enn den vi hadde kjørt sist gang og var langt fra hovedvei. De første milene var greie, men etter hvert som vi kom høyere ble den smalere og kvaliteten var så som så. Vi passerte den ene landsbyen etter den andre.Veien gjennom dem ble smalere og smalere. Høyere og høyere. Gikk det an å komme høyere nå? Vi følte som om vi var på Peloponnes tak. Langt der ende lå kysten. Men det var en spesiell grunn til at vi hadde valgt denne veien. En spesiell kirke. En kirke som var innredet i tresammenvokste platantrær. Dit MÅTTE vi. 

Jeg legger inn 2 kart, slik at det er lettere å forstå hvor det var vi farta rundt. Det første viser hele Peloponnes og dere ser Kalavryta ganske langt nord og midt på. Det andre viser veien videre. Vi kjørte den røde veien vestover fra Kalavryta. I Goumenissa tok vi av og fulgte den "røde" veien mot kysten.






KARTET ER GODT Å HA, MEN ET STREV Å HOLDE ORDEN PÅ


GODT Å HA ET STORT UNDERLAG


ENDELIG I ORDEN


lANGT DER NEDE SER VI VEIEN SØR FOR KALAVRYTA (Tatt i 2010)




















DAGENS HOVEDSTOPP. MEN DET BLIR DET MER AV NESTE GANG.

[Katherina]

  Ser at det siste bildet kom to ganger. 

[kaka]

Det gjør ingenting, Katherina, med den utsikten!

[Diddi]

Dette var skikkelige fristebilder Katherina Følger spent med