Hellasforum.no

  Hei!
Det er godt å få drømme seg bort og mimre litt en mørk og tåkelagt vinterkveld. 
Det er bare 2,5 måned til jeg pakker kofferten og drømmen kan bli til virkelighet. Kardamili med sin vakre natur og koselige mennesker kommer nærmere og nærmere. 3 uker med nye opplevelser og farting rundt omkring på Peloponnes. Før jeg deler noen av våre opplevelser rundt på den vakre halvøya, titter vi litt innom bostedet vårt, Pierides og Kardamili.


"HJEMMET VÅRT" HER FØLER VI OSS MER OG MER HJEMME.


LITT FRA OVEN. TENK Å FÅ PLASKE I DET KRYSTALLKLARE VANNET. KJENNE DET OMSLUTTE KROPPEN! GODT Å HA NOE Å LENGTE MOT.


TROR ALDRI JEG BLIR LEI DENNE UTSIKTEN. SITT HER. STILLE. BARE NATURENS LYDER. HANEGAL, "KLUKK, KLUKK", EN OG ANNEN SAU OG FUGLESANG. KALD DRIKKE OG DAGBOKA. DA HAR JEG DET BRA. NEI, HERLIG!


TID FOR Å PLANLEGGE TUR.












EN AV ANNAS GO'BITER

:winking:Deilig å drømme og lengte litt. Fikk bare så lyst til å dele litt med dere andre som bære på den samme lengselen. 

Nydelig, Katherina! Dere to kan kunsten å kose dere! 

Hmmmmmmmmm, jeg hører både fjærkre og sau! 
Alltid like koselig å "være" med dere på tur. 
Jeg blir med dere videre!! 
Gleder meg. 

Endelig kommer en ny tur med dere Gleder meg til fortsettelsen !

  Så hyggelig at dere vil være med oss på "tur"! Så bare heng på. Men før vi begir oss rundt på halvøya, blir det er rusletur i Kardamili, også må vi ha litt å leske oss på. 












CARPE DIEM!


EN REN NYTELSE

Du vekker den deilige livsnytelsen og alt man lengter til hos meg også, Katherina    Det ser veldig fredsommelig og vakkert ut "hjemme" hos dere også, her finner man nok roen ja. Gleder meg til å bli med dere på biltur igjen 

Jeg deler gleden over å rusle rundt i Kardamili, -og omegn
- og jeg misunner dere de koselige bilturene dere har rundt omkring. Det er en sann glede å følge med "i baksetet"

 :kd66:Takk for alle dere som sier at dere liker det jeg deler med dere og for at dere vil følge med på ferden! 

Da starter vi ferden. Hanen har galt, men sola er enda ikke kommet opp bak fjellene. Vi går så stille vi kan ned til bilen, for vi vil da ikke vekke naboene. Klokka er akkurat 6.00 da vi tar plass i bilen og er klare for å nye opplevelser og bli kjent med nye steder. Fullmånen skinner mot oss der vi klatrer oppover og legger Kardamili bak oss for noen dager. Dagen våkner langsomt. Vi kjører langs strandpromenaden i Kalamata. Her er mennesker på vei til jobb, inngangspartier og fortau sopes for rusk og rask, noen jogger, andre tar en morgentur eller et morgenbad, noen nipper til morgenkaffen og en og annen hund og katt lurer på om det er noen gode rester fra kveldens og nattens menneskemåltider. Det går greit å komme gjennom Kalamata og vi velger den gamle hovedveien mot Athen. Når vi har ferie, synes vi det er best å holde oss unna motorveier mest mulig. Er for det langsomme livet.

Dagens hovedmål er den gamle og spesielle kirka med trær på taket. Ag. Theodora. Oppkalt etter ei kvinne som bodde i landsbyen Vasta i det tiende århundret. Området der hun bodde var herjet av røverbander og Theodora var fast bestemt på å forsvare byen sin. Men som kvinne var det helt utenkelig at hun kunne få lov til å gjøre det. Theodora lot seg ikke kue og i hemmelighet kledde hun seg ut som en mannlig soldat. Dessverre måtte hun bøte med livet og sterkt skadet og døende skal hun ha uttalt følgende: «La kroppen min blir en kirke, håret en skog av trær og mitt blod en flod som vanner dem». Landsbyboerne beundret hennes mot og sørget over hennes altfor tidlige død. For å ære henne bygget de en kirke på det stedet hun var gravlagt. En elv i nærheten gravde seg et nytt løp som gikk under kirka og trær, 17 i alt, begynte å vokse på taket. Røttene vises verken på taket utenfor eller inne i kirka. 

;)Allerede i 2008 forsøkte vi å finne denne lille kirka, men etter flere timers kjøring på kryss og tvers på området rundt Megalapolis måtte vi gi opp.  Nå SKULLE vi finne den. Kanskje ta en annen vei?

På kartet så vi at det var merket av et sted på den andre siden av fjellene ved Vasta som heter Ag. Theodori. Et sted eller kirka? Vi bestemte oss for å undersøke. Vi hadde aldri vært akkurat, så uansett kom vi til et nytt sted. I en liten, litt trist og slitt landsby, så vi et skilt med "Ag, Theodori". Vi var på sporet! Sikkert ikke langt igjen. Trodde vi! Gjennom en forholdsvis stor olivenlund, opp en skikkelig bratt bakke, ny landsby. Nytt skilt! Brattere og brattere, sving etter sving. Enda en landsby. Dette kunne da umulig være rett. Hvor hadde vi kjørt feil? Vi bestemte oss for å snu. Ned igjen og tilbake i den første landsbyen. Det måtte da være noen å spørre. Da så vi det som satte oss på det rette sporet. Hadde vi tatt det litt mer med ro første gangen. For rett ved siden av skiltet med "Ag. Theodori", så vi et oversiktskart og her var kirka avmerket. Det viste seg at vi hadde vært på rett vei, men hadde gitt opp for tidlig. Så tilbake samme veien. Enda høyere og videre innover i fjellet. Jeg har dessverre ingen bilder her fra. (Kanskje en ny tur seinere). Det var frodig og vakkert med store løvtrær og eføy som slynget seg oppover stammene. Men hvor var kirka. Vi kjørte og kjørte og begynte å kjenne på utålmodigheten. Rundt oss tronet fjellene høye og mektige. Endelig: I den lille landsbyen Dhasochori så vi et nytt skilt:"Eklesia Ag. Theodora"!. Nå ble det ny nedtur. Ned i den vakre og frodige dalen. Løvtrærne tronet majestetisk over oss. Men ingen kirke var å se. Vi hadde da fått inntrykk av at det var et valfart sted. En taverna! Vi kjente på sulten. Og, Kanskje....? Så vakkert det var her. Flere dammer og salgsboder med suvenirer fra kirka. Vi var FRAMME! Vi hadde klart det!  . Men enda så vi ikke kirka. Ved ei lita trebru der noen gjess så ut til å riktig nyte livet på den lille elva, fant vi en liten sti. Og på enden av stien: En liten, steinkirke med 17 trær på taket! Det gjelder å holde ut, ikke gi opp!




LEGG MERKE TIL SPISEPLASSEN OPPE I TREET










AG. THEODORA!
17 TRÆR. GJENNOM ÅRHUNDRENE HAR DE VOKST OG BLITT MER ENN 20 METER HØYE.
DET ER ET MIRAKEL I SEG SELV AT KIRKA IKKE HAR KNEKT SAMMEN






NÅ KAN VI SLAPPE AV OG TA DET MED RO

Du verden, her var det spenning fra første stund! Rørende historie om Theresa, og så fant dere endelig den lille kirka som trærne vokser gjennom. Helt utrolig fasinerende, og hvilke vakre omgivelser    Den opplevelsen var var nok verdt alle omveier og bomturer. Og takk for at vi får være med å dele den med dere  Jeg lurer spent på hva som venter rundt neste sving....

Så fint at dere endelig fant fram.  Den lille kirka med all sin sjarme og mystikk setter spor i sjela. Det glemmes aldri.
Jeg lurer på om dere har kjørt en omvei. Når vi er der, kommer vi til en liten parkeringsplass. Den lille brua fører direkte over til kirka. Det spiller egentlig ingen rolle, det viktigste er at dere har vært der. Neste gang finner dere sikkert lettere fram. Stedet er så visst verdt å besøke flere ganger.

  Magnolia: Du har nok rett i at vi kan ha kjørt en omvei, men fordi vi hadde rota så fælt noen år før i området rundt Vasta, ble vi enige om å prøve denne veien. Vi lærer visst aldri å stole på oss selv og kartet. Også var det det med tålmodighet. Vi lurte på å ta den veien du nevner tilbake, men vi var litt usikre på hvor den gikk. Blir nok flere anledninger. 

Noen flere bilder fra området.

Klokka var faktisk ikke mer enn 11.30 da vi satte oss i bilen for å fortsette. Turen tilbake til hovedveien gikk greit. Hva nå? Lunsj, selvfølgelig. Det var ikke langt til Levidi. En by vi liker godt og med flere spisesteder på bytorget. Valgets kval. Hvilken skulle vi velge? En ung, kjekk gutt kom bort til bordet vårt. Engelsk ? "Nei, ikke et ord!" Ja, det er nå ingen hindring. Det har vi vært borte i før. Med vårt enkle gresk og kroppsspråk fikk vi gjort oss forstått. "Lunsj? Nei, bare middagsretter!" "Parakalo, omeleta, patata?" Inn på kjøkkenet. "Ne, ne!" En deilig omelett med mye salat og poteter kom på bordet. Så ble vi mette denne gangen også.

Vi hadde sett oss ut Vythina som overnattingssted. Vi var her i mai 2010 og hadde likt oss godt her. Vythina er en koselig, liten by som er preget av å være en vintersportsby med mange lokale produkter og mye vakker treskjæring. Sist gang hadde vi spist middag på en koselig restaurant rett ved kirka, så vi så ingen grunn til ikke velge den samme. Det var tydelig at det var utenom sesongen her nå og vi var de eneste gjestene. Oksekjøttet til Sverre og kjeet mitt smakte helt herlig og vinen var fyldig og god.  Til dessert ble vi påspandert saftig og deilig vannmelon. For oss var det den første denne sesongen. "Para poly nostymo!"


HVORDAN ER DET INNE TRO?



JEG HAR INGEN BILDER AV TAKET INNVENDIG. MEN INGEN RØTTER VAR SYNLIGE. GJENNOM ÅRHUNDRENE HAR MAN UNDRET SEG OG DET HAR VÆRT FORSKET MYE PÅ DETTE. DET SISTE MAN ER KOMMET TIL ER AT DE HAR FUNNET SEG VEI INN MELLOM HULROM I VEGGENE. I SANNHET ET UNDER AT KIKA IKKE HAR KNEKT SAMMEN. 








OVERNATTINGSSTEDET VÅRT I VYTHINA

Heia, ja dette  var litt av en tur å for noen bilder både fra Kardamili og fra turen. Vi kjenner oss godt igjen med å kjøre feil men da får vi jo se litt mere på turen.
Gleder oss til flere bilder og historier.