Vi har sikkert alle opplevd episoder på våre Hellas-reiser som vi husker med et lite smil om munnen. I denne tråden skal jeg dele noen av mine morsomme memoarer, samtidig som jeg håper at dere andre kan dele deres.
I 1996 reiste vi fra Tromsø til Korfu. Vi hadde behov for å parkere bilene nær flyplassen. Jeg tok kontakt med lufthavnvakta og de opplyste at det var mulig å parkere rett utenfor deres kontorer. Der var det parkometer og vi begynte å samle mynt i god tid før avreise. Vi var to biler og det kostet ca 140 kroner pr. bil, så vi hadde med mye mynt. Vel fremme begynte vi å mate mynt på parkometrene. Det gikk helt flott med bil nr.1, billetten kom ut og havnet i frontruta. Så var det min tur. 5-kroner og 10-kroner ble puttet inn helt til datoen for hjemkomst dukket opp i displayet. Inn med billettknappen og ut kom billetten OG 140 kroner i mynt, som trillet utover hele plassen. Store og små lå med baken i været og plukket mynt. Vi delte byttet og sjekket inn til det som ble en flott tur til Korfu. ;D
Satt for noen år siden på resturant Kalnterimi, ved inngangen til gamlebyen i Chania (fra nord/vest) med en øl. Helt tilfeldig tok jeg opp kameraet og siktet inn. Fint motiv der. Når jeg kom hjem og fikk frem bildene, så jeg at en god kollega var på bilde. En kollega jeg ikke var klar over at skulle til Kreta. Det ble ett fint bilde, men jeg ville heller delt en øl med han på stedet.
Fortsatt på samme tur til Korfu. Etter en ganske lang flytur om natten nærmet vi oss Korfu og gikk inn for landing. Vi visste at flyplassen på Korfu ikke var av de bredeste. Alle gledet seg til å komme frem og starte ferien. Utenfor vinduene i flyet var det ennå mørkt, men lysene fra husene på bakken var temmelig nært og det var like før landing. Plutselig var det full gass og vi begynte å stige ganske bratt. Det gikk en stund før vi fikk noen beskjed, men da den kom fra kapteinen lød den slik: "Når vi skal lande på en flyplass er det en fordel å være på linje med flyplassen og det var vi ikke". Etter en runde gikk vi inn for ny landing som gikk fint som bare det.
Dette var på min aller første tur til Hellas i 1980. Jeg og en venninne dro på øyhopping, og landet veldig sent på kvelden i Aten, og det var helt mørkt så vi så ikke så mye av omgivelsene. Vi tok en taxi inn til Aten, nærmere bestemt til Syntagma. Siden vi kom på natten så hadde vi ikke noe hotellrom, men skulle finne et hotell morgenen etter. Vi traff en norsk fyr på Syntagma, så vi satt sammen med han på en av de stengte uteserveringene og drakk noe medbrakt vi hadde kjøpt på tax free. Etterhvert ble vi veldig trøtte og bare måtte finne et sted å sove. National Garden var jo like ved, så venninnen min og jeg gikk dit. Vi fant en plen og inntil en stor trestamme slo vi "leir", rullet ut teppeposene, og sovnet som steiner etter en lang reise og en lang natt.
Vi våknet brått om morgenen av at en politimann blåste i fløyten, kjeftet og jaget oss. Rett foran føttene på oss sto det et skilt "Ikke tråkk på gresset". Og vi hadde slått leir midt i et kryss der alle kom gående i alle retninger gjennom parken! Det så jo ikke vi i nattemørket. Mens vi pakket sammen i full fart, ganske fortumlet, så kom det en gresk fyr bort til oss og lurte på hvor vi kom fra. "Norway", sa vi. "Ahh! Then you are escimos"! sa han!
Så det var et litt merkelig møte med Hellas, men artig var det jo.
Vi satte oss ned skulle bare ha en kaffe med noe enkelt inntil. Dette fikk kona servert en pannekake med nok sjokolade :) med mere.
Men vi fikk oss en god latter og en god kaffe.
For 21 år siden, i Makrigialos på Kreta, ble taverna Zorbas flittig besøkt. Taverna Zorbas er bygget i to etasjer og kjøkkenet var i første etasje. Det var ofte fullt hus og hektisk aktivitet om kveldene når vi var ute og spiste. Kelnerne løp opp trappen med mat og drikke og ned igjen med brukte kopper og kar. Vi satt, om mulig, oppe i 2. etasje der det var svalt og luftig på de varme kveldene. En av de første kveldene kom en av kelnerne, sikkert på sin tur nr 100, springende opp trappen med hendene fulle, maten ble servert på et av nabobordene. På tur ned igjen stoppen han ved vårt bord, svett og varm, slo ut med hendene og sa: "
Å Herregud", før han løp ned igjen. Vi ble temmelig overrasket over dette uventede og typisk norske utbruddet. Senere, etter flere besøk på Zorbas og etter at vi hadde blitt kjent med denne arbeidsomme mannen, viste det seg at han var gift med en norsk dame og at han hadde oppfattet at vi snakket norsk.
Quote from: fila on 17. Jan 17, 16:15:28
For 21 år siden, i Makrigialos på Kreta, ble taverna Zorbas flittig besøkt. Taverna Zorbas er bygget i to etasjer og kjøkkenet var i første etasje. Det var ofte fullt hus og hektisk aktivitet om kveldene når vi var ute og spiste. Kelnerne løp opp trappen med mat og drikke og ned igjen med brukte kopper og kar. Vi satt, om mulig, oppe i 2. etasje der det var svalt og luftig på de varme kveldene. En av de første kveldene kom en av kelnerne, sikkert på sin tur nr 100, springende opp trappen med hendene fulle, maten ble servert på et av nabobordene. På tur ned igjen stoppen han ved vårt bord, svett og varm, slo ut med hendene og sa: " Å Herregud", før han løp ned igjen. Vi ble temmelig overrasket over dette uventede og typisk norske utbruddet. Senere, etter flere besøk på Zorbas og etter at vi hadde blitt kjent med denne arbeidsomme mannen, viste det seg at han var gift med en norsk dame og at han hadde oppfattet at vi snakket norsk.
Så fin tråd, fila👍
Må finne noe litt "spesielt" og dele jeg og😊
Kanskje det og blir fra Zorbas i Makrigialos?
- vi og har gode, gamle og spesielle minner derfra!
Jeg vet Kostas, den eldste av brødrene, som var gift med ei engelsk dame, senere giftet seg med ei norsk og kanskje er han det fortsatt?
Men at han var gift norsk så tidlig som i 1995/6 visste jeg ikke.
Våre minner er fra vårt første besøk i Makrigialos i 1990.
Kostas hadde lært en del norske gloser allerede da han, av turister.
Vi var to familier som ferierte sammen, bodde på Sunwing, men kveldene ble tilbrakt på Zorbas😊 Dvs tenåringene foretrakk Sunwing..
Filhellener: Jeg har sakset et innlegg fra Zorbas' facebook-side fra august 2016. Her blir Kostas nevnt og det kan jo være samme mannen:
Tilbake i Norge etter fantastiske dager i Makrigialos. Og som alltid, veldig, veldig god mat på Zorbas. Takk for denne gang Line, Kostas og Nico
Vi bodde et par uker i Nea Skioni på Halkidiki. Der ble vi veldig godt kjent med en tavernavert. Han inviterte en av oss med til en skikkelig gresk manne-lunch på Villa Stasa i Loutra, knapt en mils vei borte. Der ble det servert rikelig mat og ditto drikke. Den av oss som ble med avsluttet lunchen i tide og dro tilbake til Nea Skioni. Det gjorde nok ikke vår greske venn; da vi skulle spise middag hos han på kvelden samme dag var han enda preget av lunsjen. Det endte med at han like godt overlot kjøkkenet til oss og der laget vi mat selv. Det må understrekes at dette på ingen måte var en negativ opplevelse, så ille var det ikke. Tvert om dette en av mange opplevelse som gjør at vi trives så godt i Hellas og blant grekerne.
På en kiosk ved busstasjonen i Mytilini henger denne plakaten , til skrekk og advarsel :).
A propos røykeforbud, Dag: Jeg skulle møte noen i Ag. Isidoros i 2003 og avtalte å møtes på en liten snack-bar. Dette var jo like før røykeloven kom og vi (røykere) var jo litt vare på dette punktet. Snack-baren bestod av en liten vogn hvorfra serveringen foregikk, bord og stoler stod i grusen utenfor. På et av bordene stod det et skilt med "Smoking prohibited". Vi ble litt forskrekket og spurte om det allerede var innført røykfrie soner på snack-barer i Hellas. Verten fikk seg en god latter og svarte: "Neida, jeg har vært på ferie i Europa (han sa faktisk Europa) og der stjal jeg dette skiltet. Jeg har satt det opp for å skremme dere litt".
Vi satte oss ned ved bordet og tok en Mythos og en røyk :D
Den var bra Fila :)
Fortsatt Nea Skioni. Vi ville gjerne tilbake til Villa Stasa i Loutra, så vi spaserte de ca 9 km fra Nea Skioni for å spise litt sen middag på denne utmerkede tavernaen. Med oss hadde vi en lapp med telefonnummeret til en lokal drosjesjåfør i Nea Skioni, som vi hadde avtalt skulle hente oss der på kvelden. Avtalen var: Bare ring meg. Etter et herlig måltid og lenge etter at mørket hadde senket seg ringte vi nummeret til drosjen. Intet svar, heller ikke etter gjentatte forsøk. En av kelnerne på Villa Stasa så nok sikkert fortvilelsen hos oss som da hadde innstilt oss på å måtte gå 9 km i mørket. Han heiv av seg forkleet og tilbød seg å kjøre oss hjem. Det gikk fort og gæli på mørke og smale veier, men vi kom trygt frem. Da jeg tilbød meg å betale litt for velvilje og drivstoff ble mannen virkelig sint (muligens) og gjorde meg uttrykkelig oppmerksom på at han ikke drev taxivirksomhet og at jeg bare måtte komme meg inn og til sengs. Alt dette med et lite lurt smil om munnen. Jeg takket pent for turen åpnet døren og gikk ut av bilen. Idet jeg skulle lukke døren la jeg en liten seddel i passasjersetet og trakk meg rask tilbake i mørket. Jeg kunne høre en blanding av skjennepreken og latter fra bilen idet han snudde og kjørte tilbake. Takk for turen! :)
Jeg må bare legge ut denne lille historien, også den fra Nea Skioni. Det var en av de siste kveldene før vi skulle reise videre. Vi ville spise middag og ta farvel med våre venner på stamtavernaen om kvelden. Det ble et godt og hyggelig måltid. Etter å ha betalt ville verten spandere sipporo på oss. Problemet var bare at han ikke hadde fludiet på lager. Det ordnet seg; han sendte sin 6 år gamle sønn avgårde til nabotavernaen for å låne litt. Det ble både en og noen flere turer til naboen for denne unge karen og jeg glemmer ikke stoltheten i blikket hans når han utførte oppdraget. Herlige Hellas :)
Vi var på Lesvos og kjørte fra Ag. Isidoros til Molyvos. Mellom Petra og Molyvos tok vi av opp til Vafios for å spise lunch på Taverna Ilios. Der fikk vi servert god mat akkompagnert av god musikk. Vi gjenkjente Georges Dalaras' gode stemme gjennom høytalerne og spurte vertinnen om det var han, for å se om vi hadde rett. Stolt bekreftet hun det og, enda stoltere, kunne hun fortelle at Dalaras og kona hadde spist lunch på hennes taverna året i forveien. Det var jo egentlig litt morsomt for oss også å spise lunch på samme taverna som Dalaras hadde besøkt.
Fantastisk musiker.
Vi hadde gått fra Ag.Isidoros til Plomari. Etter en runde i denne flotte lille byen fikk vi lyst på kaffe. Vi fant en kaffebar, gikk inn der og bestilte kaffe av forskjellige slag, med og uten melk, på engelsk. Vi fikk svar på bortimot perfekt engelsk av verten der. Vi tok kaffekoppene med oss ut og benket oss rundt et bord. Verten kom ut, satte seg ved nabobordet og fortsatte praten med sine venner. Plutselig ble han stille, ser bort på oss og lytter. Så sier han: "Korr dokker kommer ifra?". "Fra Norge" (dumt svar). "Ja, men korr i Norge?" var neste spørsmål. "Fra Nord-Norge" var svaret. "Korr i Nord-Norge?". Vi svarte på det, han tok med seg stolen og satte seg ved vårt bord. Praten gikk på nord-norsk, en dialekt han behersket meget godt. Det viste seg at godeste Dimitri hadde arbeidet flere sesonger på et fiskebruk i nabolaget og snakket den lokale dialekten veldig godt. Takk for kaffen ;D
Fantastisk historie Fila. Var det på Myre han hadde arbeida i Norge?
Det var på Myre, ja :)
Vi hadde følgende, herlige opplevelse på Naxos i september 2015:
Vi styrte mopeden nedover mot Plaka, selv om de mørke skyene var truende. Vi så en stor, svart sky som kom fra Paros mot oss, og bestemte oss for å finne en taverna med tett tak, slik at vi kunne sitte der til regnet sluttet. Det ble Gorgonas i Ag. Anna, og vi var de eneste gjestene i 11-12-tida på formiddagen.
Vi bestilte en liten mugge hvitvin, som ble tappet fra den store tønna. Vi fikk også med en liten skål potetgull. Og SÅ kom regnet!
På bordet ved siden av var det lagt på duk, og det var dekket på, med glass, asjetter, brød og vin, så vi forsto at det ville komme noen snart. Det viste seg å være "mannen i huset", altså mannen til "sjefa", (Gorgona?) + noen andre "gubber". Antagelig familie og venner. De ble vel 6-8 personer, etter hvert.
De viste oss stolt at de hadde laget hvitløkmarinerte snegler, og kom med et fat til oss, også! (Det fristet ikke meg, men gubben spiste.) Vi fikk også brød, og vinmugga vår ble fyllt opp, så snart vi helte fra den og opp i glassene våre! Vi fikk også hele potetgull-posen på bordet. Det kom selvsagt flere retter på nabobordet, men vi fikk "bare" smake på sneglene + brød. :)
Regnet fortsatte og vi fant ut at vi kunne kanskje bestille en gresk salat, som ble lunsjen vår, så det ble et par trivelige timer på Gorgonas, før regnet hadde gitt seg, og vi kunne trekke ned på stranda! ;D
En herlig opplevelse, og da Gorgona kom, forsto hun hva som hadde foregått, og ristet på hodet, men smilte og lo!
På regningen var de kun påført salat og 1/2 liter vin, men vi ga litt ekstra tips.
Vi har for øvrig spist på Gorgonas mange ganger, både før og etter dette, og de kjenner oss igjen når vi kommer. Alltid god mat og god service, så det kan absolutt anbefales! :juble:
Herlig. Det er fint å sitter der i svingen og "svinge med begeret"
Vi er fortsatt på Lesvos. Vi gikk på bytur de ca 2,5 km fra Ag. Isidoros og inn til Plomari. Der gikk vi rundt i byen og endte opp ute på kaien, der vi satte oss ned på noen benker og nøt synet av denne vakre byen. Vi ble sultne og gikk opp til strandpromenaden og spiste gyros pita med Mythos til. Som alltid var det nydelig og akkurat passe til lunch. Da vi skulle bryte opp og gå hjem oppdaget en av oss at kameraet var borte. Det var ikke å finne på tavernaen, så eieren løp ut på kaien og til benken der vi hadde sittet for vel en time siden. Masse folk hadde i mellomtiden gått frem og tilbake der ute på kaien, men kameraet lå der, akkurat slik det ble lagt før vi gikk og spiste lunch. Er det rart at vi liker oss i hellas?
Det er 3 dagen at minibanken i Stoupa er i ustand, kortbetaling var ikke så vanlig og vi begynte å gå tom for kontanter. Nikos drev baren på Kolokotronis, en skikkelig hyggelig kar, som vi fikk god kontakt med. Derfor tenkte vi at vi kunne spørre han om å få låne bilen hans og kjøre til Kardamili for å ta ut penger i minibanken der. Vi gikk til Nikos og spurte, men fikk et kontant nei til vårt spørsmål. Dere får ikke låne bilen, men jeg kan kjøre dere frem og tilbake. Og slik ble det. Snakk om service.
Vi feiret gresk påske på Kreta. Før midnattsmessen var vi og spiste på en taverna nær kirken. Der ble vi invitert tilbake til dagen etter for å spise helgrillet lam. Vi takket ja. Mens vi ventet på lammet ble jeg utfordret av en av kelnerne til en håndbak-kamp. Avtalen var at taperen skulle få et glass ouzo. Kampen ble hard og lang og jeg vant. Taperen fikk sin rettmessige premie. Morgenen etter våknet jeg og hadde vondt i høyre-armen. Det gikk en stund før jeg kom på at det sikkert var min "premie" etter gårdagens kamp. Det som har naget meg i ettertid er: Vant jeg virkelig den kampen, eller ble jeg lurt for et glass ouzo? Hvem vet? ;)
Herlig , det er sånt man husker en stund. :)
På vår reise til Pighadia, Karpathos bodde vi på Hotel Belvedere som ligger mange lange bakker og, til slutt en trapp, oppe i byen. Det kunne være ganske tungt å gå opp dit etter de gode (og litt for store) måltidene på byens tavernaer. En av kveldene hadde vi spist og koset oss på Mike's Restaurant. Etter måltidet ble vi sittende å snakke om at vi gruet oss litt til turen opp bakkene og trappene. Minas (som dessverre døde så alt for tidlig i mai 2015) overhørte dette. Han kom til bordet og tilbød seg å kjøre oss hjem. Vi takket høflig nei og sa at vi nok klarte å rusle hjemover, selv med velfylte mager. Hans svar til oss glemmer jeg aldri: "I'm the boss, and I'll drive you home". Slik ble det, vi ble kjørt opp bakkene i Minas' lille Fiat Panda. (RIP, Minas)
Kjempeartig.
Symi er absolutt en av våre favorittøyer. Vi bodde som grever på Iapetos og koste oss med å spasere rundt til forskjellige steder. En varm og god mandag formiddag hadde min kompis og jeg bestemt oss for å besøke Museum of Symi, som ligger oppe i Xorio. Vi svettet oss opp den gamle Katarrhaktes-trappen, gikk inn i Xorio's mange og trange smug og leitet etter museet. Til syvende og sist fant vi frem. Bildene under forteller hva vi møtte, denne varme mandagen, på museet og hva vi gjorde for å trøste oss etterpå.
Det var jo ikke mye å trøste seg med der på bordet. Jeg er sikker på at dere veldig gjerne ville ha hatt i det minste ett glass vann.Men det var jo stoler der. For å hvile bena da.
He -he
Lous: Jeg kan forsikre om at vi nøt den kanskje aller beste Mythos gjennom tidene der, den var bare ikke kommet på bordet når bildet ble tatt ;D
Jeg regnet jo med det. Det er da det lett blir to. En for tørsten og en til å nyte.
Stedet er Paleochora, året er 2006. Vi gikk inn på butikken til en sølvsmed for å se etter en ring med meanderbord. Der traff vi en hyggelig ung mann som viste oss forskjellige alternativer og forklarte på godt engelsk. Var det ikke en liten aksent?? Han måtte ha lurt på det samme, for etter 20 minutter med kommunikasjon på engelsk, spurte han på klingende vestlandsk om vi var fra Norge. Vi fikk oss en god latter og handlet videre på norsk. Om han het Ola er lite trolig, han var helt sikkert ikke fra Sandefjord, men det gikk på engelsk og norsk, som det heter i sangen. Vel, vel. Ring ble det i alle fall.
Efpalineio Orygma, den vel 1000 m lange aquedukten, som førte vann til Pythagorion ble bygget i det 6. århundret før Kristus. Byggverket er regnet som en av oldtidens største ingeniørmesterverk. Den måtte vi selvfølgelig besøke. Jeg har ikke klaustrofobi, men er derimot ganske ivrig med kameraet. Derfor kastet jeg meg ned trappen og inn i den 15 m lange og meget trange gangen som fører inn til selve aquedukten med kameraet klart, lysten på bra bilder og litt video. DA! Da kom klaustrofobien, den tok et skikkelig tak i meg og jeg MÅTTE UT, FORT. Ut bar det i en viss fart. Etter et par minutter med dype åndedrag fikk jeg samlet meg og tuslet ned etter de andre, som kom med oppmuntrende rop inne fra fjellet. Joda, det gikk bare bra, jeg hadde nok bare vært litt for ivrig. Fin tur, forresten ;)
Herlige dager på Samos. Vi hadde leid ATV og skulle kjøre fra Pythagorio og vestover til Votsalakia. Da vi kom til Koumaradhei fikk vi lyst på en beinstrekk og en forfriskning. Vi gikk inn på tavernaen og bestilte kaffe og yoghurt med frisk frukt og honning (en av mine favoritter). Yoghurten var meget god med masse frukt og rikelig med honning. Ut på veien igjen, vi kjørte helt til Samos' vestkyst, badestopp og lunch ble det også før vi snudde nesten hjemover. Tilbake i Koumaradhei tok lysten på en yohurt til overhånd, så vi stoppet og gikk inn på samme (eneste) tavernaen. Verten kjente oss nok igjen fra tidligere på dagen. Da vi bestilte ny yoghurt risten han beklagende på hodet og sa: Dere kan få yoghurt, honning og kaffe. Frukten spiste dere opp i formiddag. Og slik blei det.
Vi var i Pythagorion, i transitt til Patmos. Om kvelden måtte vi bare gå opp til Taverna Lakis, som ble vår stamtaverna da vi bodde på Samos. George Likos hilste på oss og sa at han husket oss igjen. Det trodde vi kanskje bare var høflig prat, helt til han spurte om vi ville ha vårt faste bord og viste oss dit. God mat og drikke og en hyggelig kveld, ble det. Så ble det tid for å gå ned i byen og komme oss til sengs på hotellet. Vi var kommet ned i en litt mørk og tang gate da en motorsykkel kom kjørende imot oss. Den senket farten og svingte rett imot oss. Hva kan nå dette være? Er vi i noe slags form for trøbbel? Neida, på motorsykkeler satt George med vår venninnes lange, lilla skjerf flagrende rundt halsen. Dette glemte du å ta med deg, var beskjeden fra vår alltid blide tavernavert. Takk!
Cliff Bay Hotel i Paleros er en idyll. Vertsskapet der, med Christos Soldatos i spissen, er uvanlig serviceinnstilt. I tavernaen på hotellet serverte de godt grovt brød. Jeg spurte om det var mulig å skaffe slikt brød til oss. Jo, det var mulig det, men de hadde ikke lyst til å åpne helt for det, for det var litt begrenset tilgang fra bakeriet. De skulle imidlertid ordne et slik brød til oss på neste bakerdag. Bakerdagen kom, vi satt på balkongen i 3. etasje. Nede i hagen kom han som hadde tatt imot varene fra bakeriet. Han så oss sitte der opp, skulle varsle oss om at brødet var kommet, helst slik at det ikke ble forstått av de som ikke var innviet i hemmeligheten. Det løste han slik: "Hey, Your little black one has arrived" ::) :-X :-\
Det er artig og følge dere her Fila og du forteller meget godt. :)
Lampi på Kos har, som mange andre steder, fordeler og ulemper. En av fordelene var definitivt Taverna Old River med fin strand, god mat og hyggelige folk med Josef i spissen. Stedet ble nok vår "sluta-och-leta-taverna" under vår opphold der. En dag, under lunchen, kom Josef bort til oss og spurte: "Hvorfor liker ikke nordmenn nederlendere". Vi forstod nok ikke helt hva han mente til å begynne med, vi misliker vel ikke nederlendere? Vi prøvde oss famlende med noen mulige forklaringer: Kunne det være på grunn av Ard Schenk som slo Roar Grønvold på 1500 m og 5000 m i Sapporo i 1972. Eller var det på grunn av Kees Verkerk som banket både Ivar Eriksen, Magne Thomassen og Bjørn Tveter på 1500 m i Grenoble 4 år tidligere? Nei, vi var virkelig ikke sikker; vi liker da nederlendere, gjør vi ikke?? Da damene med nabobordet, som hadde overhørt samtalen og som var stamgjester fra Nederland, begynte å le, skjønte vi at vi nok var forsøkt lurt ut på tynn is. Vi berga oss så vidt.
Hadde vi gidda, så skulle vi ha pressa han i veigrøfta :o ::)
RIP Kostas
For over 10 år siden bodde vi på Hotel Byzantio som ligger vakkert til i skogen ovenfor Valtos-stranden, i den enden som ligger lengst borte fra Parga. Vi hadde mange koselige turer fra byen, langs stranden, gjennom skogen og hjem til hotellet, med lommelykt i den ene hånden og kona i den andre.
Vi spiste ofte på basseng-baren på hotellet, der eierens sønn var kokk og lagde god mat.
En morgen hadde det gått skikkelig galt i nærområdet. Det hadde regnet masse og grøftene var gått tett. Hele hotellområdet ble oversvømmet av brunt gjørmevann. Eieren og noen få hjelpere prøvde, så godt de kunne, å berge og ordne. Sønnen (kokken) var reist bort.
Det var faktisk såpass ille at vi valgte å holde oss på hotellet. Utover ettermiddagen minket regnet og gravemaskiner hadde fått opp grøftene. Da gikk vi til bassengbaren for å se om vi fikk oss litt mat. Eieren, iført skitten overall, gjørmete støvler og ikke helt rene hender etter dagens arbeid, var nå også både kokk og servitør.
For å gjøre det så enkelt som mulig bestilte vi stekte pølser.
Etter noen minutter kom han ut med to tallerkener med lunken linsesuppe av ikke helt bestemmelig alder og litt brød. Han satte det på bordet foran oss og sa :"Greek winterfood on the house".
Vel, vi spiste brødet. Det var godt, alt er godt med Mythos til.
Å kjøre motorsykkel i Hellas er både morsomt og praktisk. Vi var på Chios og skulle utforske øya på to hjul. Vi leide lett motorsykkel i Karfas. Litt mer kraft og stil enn den gamle Puch 50cc som jeg var eier av i ungdommen. Her var det motor på 125cc, rå kraft (relativt sett). Kona og jeg hyrte på oss litt godt med klær, både for å beskytte mot sniktrekk og evt nærgående grusvei. Hjelm, av den typen dere vet (gammel, svett og nesten helt i orden), ble behørlig tilpasset og reimet fast på hodet. Ryggsekk med vann og badeklær. Vi er klare for tur. Vi startet opp monsteret, satte oss på, og full gass ut av Karfas og inn mot byen. Du verden så tøff vi følte oss. Det gikk så det suste, forbi kraftverket og inn mot byen. Farten var minst 60 km/t, vindtrykket stort, det suste i hjelmen og reimene på ryggsekken blafret i vinden. Grusen spruta, følte vi, til tross for at det var asfaltvei. Nå er vi bra tøff, direkte rått. Motorsykkel altså. DA. Plutselig hørte vi et høyfrekvent vin. Vi ble forbikjørt. Av en ung dame. På en rosa scooter. Handvesken dinglet fra høyre albue, sigaretten mellom høyre peke- og langfinger. Langt hår som stod rett bakover, ingen hjelm. Høyhelte, åpne sko. Dobbelt så stor fart. Full kontroll. Borte på et øyeblikk. Puch 50cc-følelsen snek seg innpå.
Når det er sagt, det ble flere flotte turer rundt på denne flotte øya.
Når jeg leste dette så kom jeg på en episode vi opplevde på Antiparos med ATW for noen år siden. Vi reiste sammen med noen gode venner av oss på ATW tur, og den gangen var det omtrent bare cc50 man fikk leie, og de gikk ikke noe særlig fort. En kompis av meg hadde aldri kjørt noe slikt før, og han var også av den MEGET forsiktige typen. Stadig vekk kjørte vi fra ham for så å bli stående å vente på ham til han kom. På vei tilbake fra tur den dagen stoppet jeg på en bensinstasjon for å vente på ham. Jeg kjøpte meg en is og satt meg ned og spiste den opp før han etterhvert kom sigende oppover en meget slakk motbakke, og det gikk overhodet ikke fort. Midt i bakken ble han nådd igjen og frasyklet av et eldre ektepar på hver sin trøsykkel. Når han endelig kom opp til bensinstasjonen og stoppet, så nektet datteren hans på 12 år å sitte på med ham lenger. Hun var så flau over at faren på ATW hadde blitt forbikjørt av to pensjonister på trøsykkel i en motbakke. Jeg forsto henne meget godt og tilbød henne skyss......... ;D
Tråen har ligget brakk lenge, jeg kom i skade for å kaste notatene. Jeg prøver på nytt, kanskje med en aldri så liten fare for å gjenta meg selv.
Jeg har sporadisk prøvd å lære meg noen fraser på gresk og var inne i en slik fase en gang vi besøkte Paleochora på Kreta. Vi kom kjørende fra nordsiden på motorsykkel og skulle finne oss et rom for natten. En eldre herre oppfattet dette og tilbød oss rom på "svyngelsk" (en blanding av svensk, tysk og engelsk). Vi takket høflig nei/no. Han var imidlertid ivrig i tjenesten og kanskje, etter hvert, litt for ivrig. Fotfulgte oss oppover gaten. Da tenkte jeg: Jeg behersker jo språket :-\, så jeg kom på følgende frase: "Óchi tóra, ísos argótera" (ikke nå, kanskje senere). Det hadde umiddelbar effekt, mannen bråstoppet og ble bare stående å se etter oss der vi fortsatt oppover gaten, med litt stolthet og ganske mye dårlig samvittighet.
Å bli overraskende invitert i bursdagsselskap er alltid hyggelig. Dette opplevde vi på en taverna på Lesvos for mange år siden. Der var det det levende musikk av lokale musikere, underholdning og god mat og drikke. Problemet var at det i tavernaens 2. etasje var en del studio. Beboerne i et av disse syntes ikke det var like morsomt som vi med ganske høylydt musikk etter hvert som kveld og natt skred på, så de klaget til eierne. Disse kom ut og beordret litt mer stillhet og ro, først og fremst henvendt til musikerne. Disse tok sine instrumenter og flyttet 3-4 meter lengre ut i tavernaen og bursdagsfeiringen fortsatte med like høyt volum. Alle var fornøyde, kanskje med unntak av de i andre etasje?
Skala Potamias på Thassos er et trivelig lite sted. Hotell Egli var vårt hjem når vi besøkte stedet. Hotellet hadde et trivelig bassengområde med en liten bar, der man kunne få enkel mat og god drikke. Ansvaret for driften hadde en ung svensk dame og hun gjorde absolutt alt for at vi skulle trives og ha det bra. En av mine gode venner hadde fødselsdag mens vi var på Egli. Vi fant ut at vi ville overraske han med kake på dagen. Vi spurte vertinnen om hjelp og hun så ikke problemet og skulle skaffe kake fra det nærmeste bakeriet. Det nærmeste bakeriet ligger i Potamia. Dit er det ca 3 km hver vei med en god del høydemetere. På burdagen så vi at vår vertinne syklet ut fra hotellet. En god stund etterpå kom hun syklende tilbake med en flott kake på bagasjebrettet. Snakker om service.
Nå trodde jeg historien skulle ende med "knall og fall", for kaka så litt ujevn ut :)
Men, lekker også, og sikkert velsmakende (?)
Vi hadde 2 flotte uker på Samos og bodde i Pythagorion. Taverna Lakis ble vår stamtaverna og eieren, Marinos Lykos, tok svært godt vare på oss. Som på mange andre tavernaer i Hellas er mange mennesker innom i løpet av sesongen. Vi kom tilbake til Pythagorion etter et par år. Denne gangen i transit til Patmos. Vi måtte innom Taverna Lakis en tur. Vi hilste pent og fortalte at vi hadde vært der flere ganger for et par år siden. Hr. Lykos svarte med at det husket han godt og vi trodde at det bare var en hyggelig gest mot oss. Vi ble derfor overrasket da han pekte på det bordet vi ofte hadde sittet med ved de tidligere besøkene der og sa: "Da vil dere vel gjerne ha det samme bordet som sist". Et, av mange, morsomme og hyggelige Hellasminner.