Greekness in crisis

[JohnS]

Jeg dumpa litt tilfeldig over en lang artikkel av Athanasios Sideris, som jeg skjønner er en meget respektert fagmann innen arkeologi og kulturhistorie i Hellas, med mange gjesteprofessorat, utgravninger og bøker på sin CV.  Han filosoferer - og setter i en historisk sammenheng - det vi kaller det typisk greske.  Noe av det mest interessante er hans betraktninger om hvordan den greske kulturen har tilpasset seg til det inntrykket som forventes i resten av verden, først og fremst skapt av en rekke filmer på 60-tallet, med Zorba som den helt sentrale.  Som han sier, det er ikke rare greiene å basere en nasjonal identitet på, det minner mer om en turistbrosjyre.

Konklusjonen hans er ganske grei:  Å reise til Hellas for å danse syrtaki og drikke retsina er som å dra til Versailles for å bli med på et kongelig ball.  Ingen driver normalt med slikt der lengre, med et mulig unntak for forestillinger for turistene.

Jeg tillater meg å sitere en del av hans beskrivelse av utviklingen etter 2. verdenskrig, som jeg synes er det mest interessante for oss som turister.  (Hele artikkelen er på 12 sider eller noe sånt).  Typisk nok kaller han denne delen :  Greskhet som forbruksvare - en lønnsom identitet:

Greekness for consumption - A profitable identity

After the World War II and the traumatic experience of the civil war Greece suffered a new population bleeding. Approximately 100.000 people moved to the Soviet Unionand the East socialist democracies in order to avoid political repression. Another1.000.000 Greeks were economic refugees, mainly to Germany, Belgium, USA and Australia, despite the fact that the country moved quickly to an unprecedented development, reaching as much as 6.5 % annual growth of its GDP and being the most rapidly and for longer period growing economy of the planet.

This development was based on the industrialization of the country as well as on the growth of the tourist industry, which has been alimented by, and in its turn alimented back, the European and American dream of a reachable and safe exoticism. No much discussion was allowed about Greekness at that time, but as a matter of fact a new Greekness vision was adopted mostly through cinema movies, songs, and visual arts,and in a lesser scale through literature. The essence of this touristically exploitable Greekness was not very different from that of the 1930s, but its attractive wrapping was entirely new and targeting a foreign clientele.This is the time when most of the stereotypes on Greece and Greekness wereconstructed: sun, beaches, beautiful and available lovers, charming and irrational femininity, bold and nonnegotiable masculinity, leisure, looseness, relaxed attitude,joy of life. And all this seasoned with romantic antiquities, healthy and tasty food and incessant taste for music, dance, spree and conviviality. It is the time when the world learned to dance syrtaki, to eat souvlaki, to drink ouzo and to say "geia sou".  This doesn't sound much like a national identity - this is blatantly closer to a travel agency leaflet!

Zorba the Greek (filmed in 1964 by the Cypriot Greek Mihalis Kakoyannis) was certainly the most famous among the movies of this period, but Stella(1955),  Never on Sunday (1960), both from Jule Dassin and with Melina Mercouri, and The Boy on a Dolphin (1957, by Jean Negulesco, with Sofia Loren) were all promoting a Greekness available to every westerner.  The children of Piraeus  is still by far the most popular Greek melody abroad. Needless to say that the media (for this instance the cinema) are an almighty tool:  syrtaki dance did not exist before the film Zorba. It has been invented by the choreographer Giorgos Provias (based on the slow and quick versions of hasapiko dance) and the Greeks learned it from the movie.

Anthropologists have noticed that it is not an uncommon phenomenon people trying to be or to appear exactly as their observers are expecting them to be when they have knowledge of their expectations, and -I would add- when a lucrative outcome is at stake. Thus the Greek salad became "Greekier" after appearing on screen, the retsina has been reevaluated, and the "joy of life" started to be experienced in real life too.The Greeks slowly but steadily complied with their shiny westernized reflection in the mirror of popular cinematic archetypes. They investigated this reinvented Greekness as a role destined to be acclaimed worldwide.

This Greekness of the 1950s and 60s started to fray from the 1970s onwards, but it was so powerful and attractive, that it never lost entirely its grip on a part of the domestic and foreign public. However coming to Greece today to drink retsina and dance syrtaki is like going to Versailles to participate in a royal bal. Simply, nobody does it normally there, except maybe as a tourist attraction.

[bengalow]

Nåja, det var en väldigt ensidig, och ytlig beskrivning av "greekness". Samma inställningar florerar runt hela världen, och alla minns väl det "syndiga Skandinavien", egentligen baserat på en enda film "Sommaren med Monika" i regi av Ingmar Bergman.

När man beskriver sitt land så simpelt, eller kanske vi skall säga, att han beskriver oss turister som själsligt oförmögna att upptäcka annat, än det som serveras oss av turistindustrin, så är man verkligen ute på hal is. Att vi vill ha trevligt med dans och god mat, är väl inte något vi kan anklagas fö!. Att alla har sett filmerna som beskrivs, och tjusats av romantiken, kan jag inte heller se som något nedvärderande. Att däremot säga, att vi inte upptäckt, eller inte vill upptäcka något annat än det glättiga, är oförskämt. Går man på Cirkus och ser en trollkarl/magiker, så vet man att han manipulerar oss, men accepterar lurendrejeriet som skoj - vi vet också att Grekland är något mer än bara syrtaki, sallad och vin. Han borde skämmas att se på oss med så låg blick! Han kanske hade en dålig dag när han vaknade upp...då skall man inte skriva högtravande artiklar. Det blir bara så fel!

[Anders]

Der er jeg pinadø enig med deg, bengan! (ikke alltid vi to er det :-) )  Syrtaki trodde jeg var noe medisin mot myggstikk... retsina har jeg aldri drukket... og av gresk salat tusker jeg bare til meg av det aller beste på fruens fat.
Følte meg faktisk litt nedgradert av det der, ja... som om jeg nærmest havnet i "all-inclusive"-klassen. Det er da slett ikke det Hellas jeg søker og trives med? Og at jeg med min sære gane tilfeldigvis syns at ulike souvlakis er godt nok for meg, det kan da umulig holdes imot gresk turist-industri?
Jeg har forresten heller aldri sett "Zorba the Greek"... men klarte nesten å fullføre boken :-)

[JohnS]

Man kan være enig eller uenig med konklusjonene hans, men jeg synes da det er fascinerende å lese hvilke tanker en såpass sentral person i det hellinistiske miljø gjør seg når det gjelder utviklingen av "greskheten" de siste 50 år, og jeg synes det er unødvendig å avskrive det med at han har en dårlig dag.  Og det er jo grekerne han beskriver først og fremst, ikke turistene.  Han kan jo ikke hjelpe for at vi her oppe i "Høga Nord" vet så mye bedre...........

Og dessuten:  Som jeg skrev, er dette bare en liten del av hele hans artikkel.

[bengalow]

Förvisso, JohnS, men som det gamla ordspråket säger: "Skomakare - bliv vid din läst!" Vad hans CV än ståtar med inom arkeologien, så verkar hans insikt om turism i Grekland som ett skott högt över målet. Han antyder inte alls vad han förväntar sig att grekerna skall göra, för att hålla hans "klass" på turism. Mest tycker jag det är en gammal mans klagan på nutiden. Filmerna som han åberopar har inte alls varit de kulturbärare som han inbillar sig, att vi tror. Då hade Sverige betett sig som i Åsa-Nisse filmer...Om det är grekerna han klandrar, varför då bege sig till Versailles och dansa mazurka? Gör grekerna det när dom kommer dit?

Rättelse! Mannen är inte en gammal man. Han är född 1965. Dock verkar hans angrepp på grekiska turismens målsättning ha växt fram i "huvvet på en gammal man". Mern det är kanske brist på erfarenhet, som fått honom att skriva som han gör? Besviken är han i alla fall, men på vad?

[Fia]

Jeg synes dette var interessant lesning, JohnS, en spennende og annerledes innfallsvinkel. Og som du sier, dette var kun et lite utdrag fra en lengre artikkel. Men det ble iallfall til ettertanke for meg!

[marjana]

JohnS, kan du legge ut HELE artikkelen sånn at det er mulig å følge hele tankerekken til Athanasios Sideris?

[JohnS]

Her er linken til artikkelen:

http://academia.edu/2252633/Greekness_in_Crisis

[Admirala]

Det er selvsagt stor forskjell på turistene som kommer til Hellas, ikke alle vil ha pakken syrtaki, retsina og gresk salat, men at mange vil det er nok riktig.

Jeg har aldri vært på en ikke-turistisk taverna hvor det blir danset syrtaki, men har sett det på turisttavernaer, hvor rødsolte turister har kastet seg i dansen med liv og lyst og ulike grader av klossethet.

Jeg har aldri truffet en greker som drikker retsina, men både her og på andre fora leser jeg da rett som det er at folk liker det, "iallfall når jeg er i Hellas".

Gresk salat er elsket av grekerne også. (Men de hadde aldri gått på en taverna og bestilt bare gresk salat til lunsj).

Det er klart forfatteren generaliserer og setter ting på spissen (det gjør jeg også), men noe sant er det nok i det han skriver. Takk for linken!

[marjana]

Dette er noen fine tegninger av gresk dans, forresten.

Plakater for rembetikakvelder på en lokal kafeneion i Ermoupolis.
Markos Vamvakaris er den berømte rembetikamusikeren fra Syros.

[Admirala]

Apropos utenlandske turister som danser greske danser: denne splitternye reklamesnutten fra Aegean er ganske festlig: