Tre uker og tre dager... 11

[Anders]

Men så var det noen som åpnet vindsekken igjen. Det bare ramlet ut"¦ et huijende kast som sendte notisblokken veggimellom. Og før klokken var ni var alt ved "normalen". De hvite skavlene der ute fikk småsøsken inne på bukten, seilfolket løp rundt som forskremte katter og sjekket ankre og fortøyninger, duker på bordene var dødfødt"¦

Vi spiste frokost helt ute ved bluestar-kaien. Og takk og lov for det. For som vi satt der vandret historien forbi. Uffe och Lena!
Våre svenske naboer fra Naxos året før. Sannelig er Kykladene en liten verden"¦ vi så at de benket seg litt lengre inne, så vi gjorde frokosten ferdig før vi gikk for å hilse på. Lena så oss først, og sa noe, mens smilet bredte seg i ansiktet. Uffe kikket opp og dro solbrillene langt ned på nesen. "Næ-æ"¦vahamanHÆRå!".

Det ble et skikkelig trivelig gjensyn. De var på sin personlige Kyklade-turné, bodde ute på Eleni, og skulle videre til Koufonissi neste morgen. Og jammen skulle de ikke til Naxos også"¦ til Sophia, til og med"¦ etter at latteren hadde lagt seg var det nesten uvirkelig å kunne avtale møte der over helgen. Hvilket minnet meg på at jeg faktisk ikke hadde reservert noe rom hos Sophia ennå"¦ hjelpeogtrøste, jeg hadde jo ikke telefonnummeret hennes på mobilen en gang!

En gammel SMS ble redningen, litt senere på dagen. Jeg fikk kontakt, og ble lovet rom. Om enn ikke det samme hele tiden. Den samtalen ga meg en litt rar følelse. Å oppleve etter halvannen uke i Hellas at man faktisk booket rom på forhånd"¦ fordi det var en øy og et bosted man helt ubevisst og automatisk og selvfølgelig skulle til. En rar, men god følelse.
Vi skulle til vårt "andre hjem".

Men enn noen dager kunne jeg nyte mitt nyforelskede sidesprang med Amorgos. Vind eller ei"¦ den damen virket sprelsk, og med mye spennende å by på. Vi tok bussen opp til Chora"¦ som var en "snadder-plass", for å si det mildt!

En gammel by som bare må oppleves, den lar seg vanskelig beskrive med ord. Vinden der oppe hører også til det ubeskrivelige"¦ en mellomting mellom full storm og "hails from hell" oppunder fjelltoppen som dominerer bybildet. Flagget helt oppe på toppen revnet faktisk mens vi stod foran den siste trappen"¦

Så vinden kullkastet fullstendig alle våre planer om å besøke det berømte klosteret Hozoviotissa, for her gjaldt det å søke mest mulig ly innimellom husene. I ettertid kom jeg i tanker om at det var like godt vi ikke gikk den turen"¦ vi var ikke kledd for å slippe inn!

For det var merkelig nok ganske varmt, vinden til tross. Ermeløs t-skjorte og shorts holdt i lange baner, straks man var i livd.

Og livd fantes"¦ der var smale passasjer og trange gater, trivelige små plaza'er og litt større torg. Frodig og fargerikt, gammelt og skeivt, litt sånn "sin-egen-verden". Gråsteinsmurer som ikke var "slemmet", bare hvitkalkede, men underlig vakre likevel. Helleganger, med store grove steinheller, hvor det ikke var gjort for mange forsøk på å glatte ut eller pynte opp med maling mellom.
Og hele tiden den lille "sukkertoppen", og åsryggen med alle de gamle vindmøllene"¦ Chora virket som et "ærlig" sted, uten for mye sminke. Men undres hvordan det er på vindfulle dager vinterstid"¦