Tre uker og tre dager... 4

[Anders]

På en liste over ting man absolutt ikke ønsker å se når man står opp, så er det vel ikke urimelig å anta at "en klessnor full av fremmede menneskers intimplagg" vil plassere seg på øverste halvdel? Kanskje til og med ganske nær toppen?

Dog var det synet som møtte meg da jeg steg ut på verandaen onsdag morgen. Samt en litt "sliten" bakhage og den hvite ryggen på hotellet foran oss. Ikke akkurat noen "højdare", for å si det sånn. Med god vilje var det mulig å se noen centimeter hav mellom buskene, nok til at en dyktig advokat antagelig ville fått meg bøtelagt for å trekke i tvil vår hederlige, hårdtarbeidende husverts påstander om "sea-view".



Jeg takket min skaper for at vi ikke var på pakketur og nødt til å bo der i fjorten dager. Da ville det antagelig gått med en eske Vival!

Selve rommet var jo for så vidt helt okay. Men viften på badet bråkte noe infernalsk (og var selvfølgelig umulig å slå av), så det medførte jo noen gretne gloser gjennom natten.
I tillegg var ryen på gulvet kliss blaut da jeg svingte beina over køy-kanten utpå morgenen.. Wot-wot???
Lettere fortumlet oppdaget jeg at det støpselet jeg hadde trukket ut om kvelden (for å gi plass til mobil-laderen), slett ikke tilhørte nattbordslampen, men derimot det lille kjøleskapet. Det som nå altså var av-iset   :colors:
Diskret plugget jeg inn kjøleskapet igjen, og fant ingen grunn til å plage mitt reisefølge med slike banaliteter"¦   :oops:

XXXXXXXXX

Kvart over sju var det sol på den hvite veggen rett imot. En blendende kombinasjon, det der. Aberet var at hver gang jeg løftet kaffekoppen så dugget det på solbrillene!
Men ellers var det jo en fin morgen :-). Ganske så stille og fredelig. Og uten at jeg helt våget å tro på det, så virket det jo nesten vindstille også. Iallfall var det bare noen slappe bevegelser i vimpler og tøy rundtom. Var det mulig?

Mens reisefølget fortsatt dormet lykkelig i Morphei arme gikk jeg meg en tur langs kaikantene og tilbake mot fergehavna. Jo visst hadde vinden roet seg! Kveldens bitre kuling var nå bare en lav, smygende bris, og i et glimt så jeg meg selv hoppe lykkelig av gårde og klikke hæler i reneste Charlie Chaplin-stil.

De første frokost-tavernaene var i ferd med å åpne. Bokbutikken trillet ut stativene med dagens nyheter. Men akkurat der og da brydde jeg meg katten i hva som foregikk ute i den store verden"¦ det var mye mer interessant å studere alle fiskerne og den travle aktiviteten med å renske og reparere garn etter nattens tur. Jøss! Hva var det de fisket etter, egentlig? U-båter??? Noen garn hadde jo maskevidde som fotballbaner!

Etter utsjekk siktet vi oss inn på litt frokost før vi fortsatte reisen mot Antiparos. Med rullekoffertene på slep bortover havnegaten var vi vel nærmest selvlysende bytte for de av romselgerne som var våkne så tidlig. Høflig men bestemt ble de to første avvist, og vi tuslet lykkelig videre med all verdens av tid og fint lite av planer.

Så skjedde det som noen ganger skjer. Iallfall i Kykladene. Vi møtte kjentfolk!
Det var noe ved den tettbygde figuren og den lett hjulbente gangen som først fanget oppmerksomheten min. Dernest det barkede ansiktet og det åpne blikket. Jorjos!
Han virket litt tapt i egne tanker, og så meg ikke, så jeg måtte sidesteppe for å vekke han. Ansiktet sprakk i et eneste stort smil. Andrea! Dimitra! 
Vi lo sammen. Pratet lett, som om det ikke var et år men bare dager siden sist vi møttes. Og selvfølgelig hadde han rom til oss. No problem. "Next boat ten fortyfive, some business first".

Så hadde vi altså en liten time på oss. Leende fortsatte vi bortover kaien. Vår lille antydning til rom-diskusjon var avlyst, det ble ikke Paris på meg i år heller. Rom-selger nummer tre hengte seg på, og var riktig klengete der noen sekunder. "Andipparåå? You want  room in Andipparå? ".
Enten hadde han sett oss prate med Georgios, eller så kunne han fergerutene på rams, og visste at vi ikke hadde så mange andre muligheter de neste timene. Til Athen skulle vi garantert ikke, vi var for muntre og for bleke i huden til det!

Litt små-irritert ville jeg bygge opp et litt mer bryskt og avvisende nei, ettersom han ikke tok det første. Pånytt skjedde det som noen ganger skjer. Iallfall i Kykladene. Man møter kjentfolk:-)
Det var jo nesten litt utrolig. Bak ryggen på den innpåslitne roomie dukket et nytt kjent ansikt opp. Dimitri, hvis far vi altså hadde truffet bare minutter tidligere. Det stakk en liten djevel i meg. Jo visst skulle vi til Antiparos, sa jeg til rom-selgeren, og han strålte"¦ men vi skulle bo hos Dimitri!
Fyren så litt månebedotten ut da jeg elegant rundet bak han og håndhilste på den smilende og blide ungdommen.
Kanskje var det litt "slemt" gjort av meg, men det var egentlig et ganske frydefullt øyeblikk :-)

XXXXXXXXX

Omeletten på Oasis var ikke like god som året før. Men grei nok frokost. Grei plass å sitte og se på livet, også. Passe varmt, og sol fra skyfri himmel. Vinden var av det lekende lette slaget, og havet der ute det flateste siden vi kom ned tre dager tidligere. Lou-Ann sprintet forbi ettpar ganger, før hun kom leiende tilbake med nye gjester. En eldre kjempe med dårlige øyne øste kjærlighet og sukkertøy over barnebarnet, som gjorde gjengjeld ved å plukke opp den hvite stokken som falt. Et svensk par ved nabobordet var mer opptatt av å studere øyhopperbibelen enn maten de fikk servert. En gjeng Hells Angels wannabees buldret støyende ned mot fergekaien. Det var en Parikia-morgen på sitt beste"¦

XXXXXXXXX

Dionyssos Express la til på sin faste plass innom fergekaien. Masser av mennesker gikk på land, enda flere stod og ventet og ville om bord. Vi fant veien opp på soldekket, som vanlig.

Og slik ser utsikten ut derfra.

 
Faktisk var det veldig mye folk om bord i den lille båten. Vi fant oss omringet av en gjeng franske ungdommer (ungjenter, burde jeg vel si"¦ det var ni jenter og en gutt, og han sa ikke så mye"¦). Både vinden og sjøen hadde som sagt roet seg betraktelig, men det var fortsatt såpass gang i det at det ble litt huijing og uijing innimellom. Før man kommer i livd av Diplo så har man jo halve Egeerhavet inn fra siden på den der turen ned fra Parikia.

Men luften hadde fått den klare, skarpe teinten igjen, og jeg visste med meg selv at vi skulle få noen fine dager på Anti. Nå hadde det altså gått et år siden sist"¦ vi følte oss klare for å fylle opp den opplevelses-kontoen igjen. Bare være, ikke gjøre. Akkurat det som Antiparos er som skapt for.

Til og med Georjia var på kaien og tok imot. Ikke oss, nødvendigvis"¦ Georgios (evt. Dimitri!) hadde kapret noen flere romsøkere, og de hadde visst problemer med å holde hele flokken samlet i sitt garn. Andre tilbydere var der som snappende ulver, og da var det nok greit å ha "mor" med som gjeterhund :-)

XXXXXXXXX
Allerede før vi dro hjemmefra hadde jeg bestemt meg for at hvis det ble et nytt besøk på Antiparos - og hvis det ble noen ny beskrivelse av turen - så skulle jeg ikke bli så detaljert og gjøre så altfor mye av det. Mitt forhold til Anti er godt nok beskrevet i fjorårets reiseberetning. Dessuten har vi kommet dit hen at den lille øyen stort sett bare besøkes av en eneste grunn. Kali Zoi. Det Gode Liv.
For Antiparos har den effekten på oss. På meg, iallfall. Jeg får sånn himla lyst til å gjøre itteno. Der er liksom ingenting annet enn ens eget velbefinnende som er viktig der"¦ og det er ikke mer viktig enn at man lett kan finne noe annet å finne seg vel med.
Man kan bytte solstol, for eksempel"¦ eller finne seg en helt annen strand"¦ taverna eller balkong, spiller ingen rolle, bare boken er god nok"¦ man kan gå alene, eller i flokk, man kan sove lenge eller stå opp tidlig, man kan ha et heftig natteliv eller en stille aften, man kan stort sett gjøre akkurat det man føler for, og likevel være i selskap med nesten alle andre besøkende. Man er der for å nyte Det Gode Liv.

XXXXXXXXX

Vi kom dit onsdag før lunsj, og dro derfra lørdag formiddag. Bare tre netter, altså. Her kunne man kanskje vært litt brutal, og sagt at "dætt vås dætt". Men for denne penn er ikke det en løsning å føle seg komfortabel med. Har man først lokket lesere til en reiseberetning, så får man da vitterligen beskrive sine opplevelser?

Så ha meg da unnskyldt, kjære forumvenner"¦ Bøygen er min følgesvenn i det følgende. Jeg går rundt, og velger den lette løsning. Her har dere våre dager på Antiparos i stikkords form :-)

Utsikt fra et frokostbord, Café Nautica.

Frokostene var gode, men dyre. Og de lange "flat-toastene" ligner mer og mer på utgåtte skosåler"¦

Været var fint"¦ fredagen var der ren Kalahari-stemning, uten et vindpust, og med temp langt oppå tredvetallet... Fanari og Klimataria ble våre matstasjoner. Vi spiste gode pizza og salater, og svinesteik som smeltet på tungen!

I hovedgaten var der nye butikker, av den kort-levede typen. En indikasjon på turismens påvirkning? Vi traff Nigel igjen, og jeg datt fullstendig av lasset av at mannen faktisk heter Ragnvald til mellomnavn! (""¦aye"¦'tis from me mothers side, y'know"¦")

Vi syntes å registrere en høyere standard på det meste. Biler og båter og bebyggelse. Høyere priser også"¦
Og der var irriterende fluer, og mygg som ventet til man hadde sovnet. Pannen min så ut som "steinrøysa nedi bakken" etter to dager"¦ antagelig det eneste som stakk utenfor lakenet :-)

Ellers var der mange nasjonaliteter representert. Mange svensker, faktisk"¦ flere enn norske, iallfall. Så den myten om "norske-øyen" holder kanskje på å sprekke?

I det hele tatt"¦ livet på Anti var slik livet på Anti skulle være. Vi gikk noen turer, og hadde oss en ettermiddagsstund med solnedgang på Sunset Beach, sammen med et lass tyskere og svenske barnefamilier. Alt i alt var der nok å ta seg til om man ville, men ikke særlig hektisk eller oppkavet. Men EN ting gjorde vi, som er verdt en litt nærmere beskrivelse.
Vi gikk på bar!

Og det er noe vi ikke har så veldige tradisjoner for. Å sitte på en en koselig taverna til langt uti de små timer, jada. Eller en drink eller to på et rolig sted, før køyen kaller. Men bar? På Anti? For å slå ut håret??? (For denne skribent er for øvrig det siste en fysisk umulighet"¦)

Remember Bar. Langt oppi hovedgaten. Ganske tidlig på kvelden, til og med . Digre Nicos hadde jo knapt åpnet for natten"¦ han holdt på å gjøre rent etter kvelden før, og hadde noe ved seg som fikk oss til å stikke innom for en prat. Det skulle bli en riktig så trivelig aften.
Vi var kveldens første gjester, og lenge var vi også de eneste. Og som de veloppdragne mennesker vi er, så konverserte vi vertene som best det lot seg gjøre. Nicos, som sagt"¦ og hans rake motsetning- den vevre, lille kelnerpiken fra Bulgaria, som var så god å hvile øynene på :-)
Sammen med DJ'en Yorgos (som vi ikke fikk navnet på før ved et tildeldig treff neste dag) utgjorde de et herlig trekløver. Tre unge mennesker med et relativt avslappet forhold til det meste. Vi pratet nesten som gamle kjente. Og muligens var det mine grå hår som fikk Yorgos til å inngå veddemål om hvaslags musikk han spilte, eller kanskje var det bare for å få oss til å bli sittende og trekke flere gjester"¦ jeg betalte iallfall ikke mye for meg den kvelden :-)

Så våre tre netter på Antiparos kan vel oppsummeres på følgende vis"¦

[Anders]

Strandliv...