Kardamili og rundt på Peloponnes, våren 2014

[Katherina]

  Legger inn resten med det samme 





KARDAMILI



SNARVEIEN. DET VAR TÅRNET TIL VENSTRE SOM STANSET MEG.





DET GAMLE HUSET PÅ TOPPEN UTENFOR PETROVONI

[kaka]

Jeg følger med deg, Katherina. Det er så vakkert nede i bekkeleiet (eller dødskyggens dal), - og veien mot lyset har jeg gledet meg over mange ganger.
men, den bom-turen du gjorde, har jeg aldri prøvd
Kanskje du der så noe jeg ennå ikke har funnet ut av.

[Katherina]

  Vi er kommet til Skjærtorsdag. Været var bra og vi bestemte oss for å ta en dagstur med bil. Da vi var i Milea i mai 2012 gikk vi en tur i fjellet der. Vi kom inn mot et stort geitefjøs og gikk litt lengre inn i fjellet. På toppen fikk vi øye på et stort kloster, som vi siden har forstått at er Panagia Giatrissa. Vi var enige om det ikke var tid for å gå opp dit den gang og at det i det hele kanskje ville bli en for tøff tur for meg og Sverre hadde ikke lyst til å opp dit alene. Men vi hadde ikke glemt klosteret. Utsikten derfra måtte være fantastisk. Da vi planla vårens turer før vi dro, fant vi ut at vi kunne kjøre opp dit fra den andre siden.  Dette måtte vi prøve. Så dette ble altså dagens mål. Klosteret viste seg å ligge på drøyt 1100 moh og vi var spente på veiene opp dit.

For å komme opp hit måtte vi kjøre i retning Gythio og ta av mot Sparta før vi kom inn i byen. Vi fortsatte på E 39 til vi kom litt nord for et sted som heter Limni og inn mot fjellet. Veien gikk først gjennom et forholdsvis flatt landskap, men steg sagte oppover. Etter hvert slynget den seg mer og mer oppover. Vi kom høyere og høyere. Passerte den ene landsbyen etter den andre. Det var, som det som regel er, trange smug og slitte hus, preget av tidens tann. Rart med det slitte her nede. Det er på en måte vakkert. Det forteller en historie om et levd liv.

Naturen rundt oss var fantastisk. Ord strekker ikke til for å beskrive den. Bildene framstille det på den rette måten. Det må oppleves. Sanses. For her var det både vakre synsinntrykk og deilige dufter. Det var som om naturen hadde kledd seg i sitt vakreste skrud. Pyntet seg til påskehøytiden og fest. Innimellom alt det grønne og det gule, flammet det røde mot oss. Valmuene stod der enkeltvis eller dannet små tepper. De sprer glede. Så var det alle Judastrærne med sin dyp rosa farge. For ikke å glemme alt det hvite. enten det var trær som blomstret eller små tandre markblomster.   

Et annet fotostopp tok vi oss tid til. Tid var tid for beinstrekk og å gå litt. En liten by som heter Ag. Nikolaos passet godt til dette. Da vi stod og så utover det flotte landskapet, fikk vi øye på ei lita kirke på en liten høyde. "Dit går vi."

::)Vi burde, jo forstått det. Det var selvfølgelig landsbyens gravsted. "Tenk å frakte den døde først ned bakkene fra landsbyen og deretter alle trappene helt til topps. Ja, da ligger de i hvert fall nær himmelen!" 

Strupen begynte å bli tørr og det fristet med noe annet enn vann. Vi satte oss på en av landsbyens knøtt, små kafeer. Her gikk som alltid skravla høylytt blant de mennene og den ene kvinnen som satt der. Vi slo oss ned på det ene ledige bordet. Det var ikke vanskelig å få oppmerksomhet. Det var nok ikke ofte de fikk besøk av fremmed folk. "Hvor vi kom fra? - Norge." Mannen på bordet ved siden av oss ble straks interessert. Joda, han hadde vært i Sverige for noen år siden. "Men fy så kaldt!" Hvor i Sverige? Jo, det var nok i sør. Han mente det måtte ha vært i tørketiden. Når er det tørketid i Sverige, tenkte jeg. Men han fant ut at Sverige ikke var noe for ham. Kaldt og dårlig og dyr olivenolje. Jeg spurte ikke om ouzo.   

så gikk turen videre og veien var bra. Utrolig bra til å være slik ute i ødemarka.




PÅ TUR I MILEA I 2012



"SER DU DET KLOSTERET DER? DU SKULLE VÆRT ARTIG Å HA VÆRT DER OPPE



VI ZOOMER DET INN



EN AV DE FØRSTE LANDSBYENE VI PASSERTE.
TAYGETOS I BAKGRUNN.



HØYERE OG HØYERE







EN STOR OG EN BITTE LITEN "KIRKE"

[Katherina]

  legger med noen bilder til, slik at det passer til fortellingen. 



AG. NIKOLAOS




"SKAL VI TA EN TUR TIL DEN KIRKA?"















FÅR JEG VÆRE MED?

[bengalow]

Gravvårdar är fantastiska, Katherina, men jag hade aldrig visat dem med namn....det är ett brott mot gravfriden att lägga ut dem på internet...Jag hoppas att du tar bort bilden/bilderna, innan släktingarna ber dig att göra det. I övrigt jättefina bilder!

[Katherina]

Bengalow: Jeg tar det du sier så absolutt til etterretning. Beklager min korttenkthet. Jeg tenker alltid nøye gjennom det jeg legger ut. Bilder av personer er enten av de jeg kjenner (f.eks Sverre) eller andre som jeg vet at det er ok for eller bilder tatt i det offentlige rom. Så dette var en miss. Jeg respekterer andres gravminner og at man har forskjellig syn på dette. Selv er jeg vel ganske åpen på det meste. Hadde vel ikke reagert noe spesielt om det var en av mine nærmeste, så derfor tenkte jeg ikke så nøye gjennom det. Mener det virkelig når jeg sier beklager. Så håper jeg dette blir forstått og at det ikke blir noen flere kommentarer rundt dette, slik at vi kommer bort fra det jeg ellers ønsker å dele med dere andre, hvem dere enn måtte være.

Til slutt: Bra at du sa i fra, Bengalow. Vi kan trenge litt korreksjon eller hjelp fra andre i denne medietiden og medieverden vi lever i.

Men hvordan fjerner jeg bildet ?

[kaka]

For å fjerne bilder er det vel bare å gå inn på "Rediger" på innlegget, og så fjerne det aktuelle bildet der inne.

"Attached:
Uncheck the attachments you no longer want attached:  "

[Katherina]

  Da var det gjort og godt er det! 

[Tjorven]

Nydelige knipper med bilder igjen, Katherina    Jeg var forresten helt "med" da du beskrev landskapet i din "Morgentåkedalen"     Den boka kom jeg først over da jeg jobba i en barnehage for ca 25 år siden, og var minst like fasinert av den som ungene  Jeg elsket å lese den for dem, og det var like spennende hver gang Grumleren dukka opp    Og da jeg selv ble mormor, måtte jeg bare kjøpe den boka til dem.
Du forteller så levende, så jeg ble så hensatt i både skildringa og minnene om boka 

[Katherina]

  Takk til dere alle, Takk for at dere redder meg ut av flauser og mistak og for godord. Aller mest takk for at dere henger med. 

Da fortsetter vi ferden. Veien snirklet seg oppover i det nydelige landskapet. Utsikten ble mer og mer fantastisk. Der dukket en knøttliten landsby opp, Mikro Kastania. Da skulle det ikke være langt igjen. Nå var vegetasjonen mer karrig. Rundt en sving og der så vi endelig klosteret. Bygningen virket monumental der den ruvet på toppen. Rett foran bilen dukket noe opp som vi slett ikke hadde ventet oss: Ei ku! Der var bare kviger og kalver som gikk og beitet. Ja, de fant vel litt spiselig her og der. Sikkert klostres dyr. Vi parkerte på en stor parkeringsplass rett nedenfor klosteret. Klosteret er nok et pilegrimsmål på helgendager og andre merkedager og i høytider. Men fysj så kaldt og for en vind! Her var det sannelig friskt. Men det var ikke bare vinden som nesten tok pusten fra oss. Utsikten. Vi hadde beundret den på vei opp og vi har sett mange flotte og mektige skuer her på Peloponnes, men dette var helt utrolig. Vi var på over 1100 meter og en av de høyeste toppene i området. Vi kunne se i alle himmelretninger. "Der er bukta vi kjører langs etter å ha passert Gythio, fjellene vi passerer for å komme til Leonidio. Det var store, vidstrakte, grønne områder og små og litt større landsbyer spredd rundt omkring. Langt nedenfor oss kunne vi se Milea og taket på setra vi gikk inn til for ett par år siden og hvor vi hadde sett opp hit til klosteret og lurte på hvordan vi kunne komme opp hit."  Og, nå var vi her. 

Når vi først var kommet hit opp, ville vi også gjerne ta klosteret nærere i øyesyn. Igjen hadde vi glemt dette med mesimeri. Nå var klokka straks 13.00, men porten var åpen. Vel inne kom en dame imot oss og sa en hel del på gresk. Ville vel si noe om mesimeri. Men heldigvis kunne hun engelsk og lysning opp da hun hørte at vi var nordmenn. "Bare vent, jeg skal hente nøkkel!" Så fikk vi en lang og fin omvisning i kirka og noen av de andre bygningene. 

Kirka viste seg å være ganske ny og den var bygd på det samme stedet som den tidligere kirka hadde stått. Antagelig en kirke fra det 3. -4. århundret.

Det ble ingen bilder fra kirka og klosteret innvendig.

Nå hadde vi vært her og turen kan absolutt anbefales. 









DET ER SÅ DÅRLIG NETTVERKSDEKNING NÅ, SÅ JEG TROR JEG VENTER MED RESTENA V BILDENE! 

[Katherina]

  Nettverket kommer og går.  Jeg holder pusten og tar sjansen! 

Så her kommer noen bilder til













MILEA LIGGER VAKKERT I TERRENGET.
DEN ØVRE VEIEN GÅR TIL PLATSA OG DEN NEDRE TIL STOUPA.





SÅ ER DET Å BEGYNNE PÅ NEDSTEGNINGEN.





  PUH!!!! DET GIKK! 

[Thera]

Flotte bilder,  Katherina!