Kardamili og rundt på Peloponnes, våren 2014

[Katherina]

  oppdaget også at det var kommet under fotokonkurranser. Der hører det selvfølgelig ikke hjemme, men hvordan får jeg forandret det? 

Flott at dere henger på og tydeligvis koser dere. 

Etter som dagene gikk, "våknet" vi gradvis opp og ble mer og mer aktive. Vi var kommet til tirsdag og allerede i halvåtte -tida stakk Sverre til fjells. Den første hilsenen fra han var fra Exochori. Turen hans ble nok lengre enn han hadde tenkt seg. Det er noe med det at når man først er kommet i gang, så er det som man bare, går og går. Naturen er vakker og det kjennes godt å være til. Her er ruta hans i grove trekk:
Ag. Sofia - så ned i det vi har gitt navnet: "Dødsskyggensdal" - Vannposten mellom Ag.Sofia og Petrovoni - videre til Exochori - Chora - ned mot Sotiros klosteret - her nærmest klatret han opp på en topp med ei lita kirke - ravinen mot Kardamili med noen avstikkere hit og dit - inn på veien mot Ag. Sofia og hjem.

Hva med meg? Jeg tok med meg fotoapparatet og vandret litt rundt. Knipsa litt her og der. Det finnes alltid et nytt motiv. Havnet til slutt på Aquarella og koste meg med en deilig friskpresset juice og boka mi. Sendte en hilsen til Sverre: "Hvor er du?" - "Nesten hjemme" - "Hva med å komme til Aquarella å spise lunsj?" - Godt forslag." Det var en litt sliten Sverre som kom. "Bare så vidt jeg orka å komme hit!" Med en dårlig skjult stolthet fortalte han med iver om turen. Lunsjen mettet godt, så det ble middagen den dagen.

Legger til noen bilder fra Sverres tur. Han er nok mer opptatt av å gå, suge inn inntrykkene og lagre dem på netthinnen, men noen bilder ble det.





DØDSSKYGGENSDAL



VANNPOSTEN. BILDET ER TATT EN TUR VI GIKK I SAMMEN







CHORA



CHORA





SOTIROS KLOSTERET

[Katherina]

  Her er resten av Sverres tur. 



TROR JEG TAR EN TUR OPP DIT











MED UTSIKT MOT SOTIROS KLOSTERET



MOT PROFETEN

[Tjorven]

Herlige bilder fra Sverres langtur    Ikke rart han slokna på sofaen etterpå 

[kaka]

En fryd å være med på Sverres tur!! Det lille kapellet på toppen har jeg ennå ikke fått besøkt, men jeg har veldig lyst til å komme meg dit!
(- og trådplasseringen går jo helt greit, det )

[Katherina]

   Etter en tur sammen med Sverre, vil jeg invitere dere med på en tur. Ikke så lang. men passelig for meg. 

Etter at Sverre hadde gått og frokosten var fortært, fikk jeg også lyst til å bevege meg litt. Det var overskyet, så været passet bedre til turgåing enn strandbesøk. Jeg hadde slitt en del med ryggen gjennom vinteren, men lengselen ut i naturen var på trengende. "Jeg VIL til fjells, ut i naturen! Tar en smertestillende og tar med meg fotoapparatet, så får jeg så hva det blir til - hvor langt jeg kommer." Som tenkt, så gjort. "Kan jo gå i retning av Ag. Sofia." Det var gått og gå. Jeg pustet og peset, men etter hvert som jeg gikk meg varm, ble det bedre og bedre. Jeg kom høyere og høyere og vakrere og vakrere ble utsikten. Jeg har gått denne veien så mange ganger at jeg nesten kjenner hver stein. Det er faktisk noen steiner som nesten er som merke steiner. Det er ikke lett å finne nye motiver, men naturen i seg selv inviterte til å bli tatt bilde av. Jeg koste meg og kjente på en deilig mestringsfølelse. Litt vondt gjorde det i rygg og fot, men pytt. "Jeg SKAL klare det. Ikke gi opp!"  underveis fikk jeg en hilsen fra Sverre: "Petrovoni er nådd!" - Svar: " Jeg er på vei til Ag. Sofia!"  Det er jo ikke noen prestasjon å gå til Ag.Sofia, men med tanke på hvor lite jeg hadde beveget meg hjemme de siste månedene og hvordan jeg hadde hatt det i lang tid, var det kanskje ikke så rart at han hadde lurt på om jeg visste hva jeg gjorde.
Ny melding:"Proasio!" Svar tilbake:"Ag Sofia!"  Den lille, gamle brønnen rett før Ag. Sofia har fått en spesiell betydning for meg. Første gang jeg var i Kardamili gikk også opp hit. På den tiden slet jeg med forskjellige ting på det indre plan. Ting som tynget meg. Da jeg kom opp hit satte jeg meg ned og tok en lang og god pause, nøt utsikten og fikk for meg at jeg skulle skrive ned i stikkordsform det jeg slet med. Deretter krøllet jeg lappen sammen og kastet den inn i brønnen. Den forsvant inn i mørket og jeg sa til meg selv: "Nå er det skjult av mørket! Heretter nåer de vonde tankene kommer tilbake, kan du tenke på det. La det ikke dominere. Jeg kjente at noe ble forløst inne i meg. Selvfølgelig var det ikke som å knipse, men en prosess ble startet. bør vel legge til at jeg er en person som setter mer å mer pris på det billedlige og symbolikk. Derfor kaller jeg dette stedet for mitt sted og hver gang jeg kommer hit opp tar jeg meg en god pause her. 

Da jeg kom fram hit denne gangen, så jeg at brønnen var vakkert pyntet med nye eføyskudd og andre grønne, små vekster. Som vanlig rydder jeg litt rundt. Rensker bort vissent. Da jeg bøyer meg ned, får jeg øye på en enslig, liten eføy. Riktig tander ser den ut. Den lyser opp blant alt det grønne. Også denne gangen tok jeg meg god tid her. DEt var deilig å sitte og nyte stillheten og alt det vakre rundt meg.

Så ble det tid for å ta beina fatt igjen. "Skulle jeg gå tilbake?" - "Nei, ærlig talt. Når jeg var kommet hit måtte jeg da gå opp til kirka." Der lå kirka og presteboligen, akkurat slik det pleide å være. En ny rast på kirketrappa. "Hva nå?" -"Skulle jeg gå samme veien tilbake eller videre til Petrovoni?" Eller en tur opp til husene i Ag. Sofia?" Jeg så på himmelen. Det så litt truende ut.
Det ble videre til Petrovoni. Ned i Dødsskyggens dal. Sendte en melding til Sverre om hva jeg hadde bestemt meg for. Svar tilbake: "Au, au går du der! Jeg er hjemme." Ja, vi har litt forskjelligenergi og tempo han og jeg.

Da tenker jeg at jeg sier, fortsettelse følger. Avslutningen av turen ble ikke helt som planlagt. 







PORTEN UT FRA GAMLE KARDAMILI









FRA EN ANNEN TUR, UTSIKTEN OG NATUREN VAR DET SAMME, MEN HIMLEN VAR MØRKERE

[attach=8

[Katherina]

  Maskina mi kutta plutselig ut, ble kasta ut fra nettet, men her er jeg tilbake og her kommer noen bilder til 







DET VAR MER SKYER I FJELLET ENN OVER HAVET





PLASSEN MIN. LEGG MERKE TIL DEN LILLE VALMUA







DRUER ER GOD NISTE



VIDERE MOT AG.SOFIA



KIRKA I AG. SOFIA

[therese]

" .... Ag. Sofia - så ned i det vi har gitt navnet: "Dødsskyggensdal" - Vannposten mellom Ag.Sofia og Petrovoni -...."

I vår familie går det under navnet "Ulveskogen" 

[Thera]

Veldig fint å "være med" på gåturene deres! Agia Sofia vil jeg også besøke..

[Magnolia]

Ja, det er sant det du skriver. Vi kjenner nesten hver eneste stein oppover mot Ag. Sofia. Nå har jeg kost meg glugg i hjel med bildene dine - igjen. Du har en fortellerevne som engasjerer og viser oss fantastiske bilder. Dette er spesielt moro for meg, siden det ikke ble hellasturer på meg i år. Gjett om jeg lader opp til neste år?
"Dødsskyggens dal" eller "Ulveskogen" kaller jeg for "Trollskogen." Bruker vi fantasien litt, finnes det minst ett troll der.

[kaka]

Vakkert!

[Tjorven]

Sukk, her var det mye vakkert på en gang    Du tar noen helt lekre bilder, Katherina, og forteller så levende 

[Katherina]

  Den mørke dalen har tydeligvis gjort inntrykk på både den ene og andre av oss. Kjært barn har mange navn. Disse var jo både fantasifulle og betegnende. 

"Hva trodde han om meg? Jeg hadde jo gått turen mange ganger. Formen var nok litt dårligere, men dog..........." Så jeg la frimodig i vei videre. Nedover og nedover. Jeg la merke til at den hula / dyreplassen som jeg hadde passert tidligere, var blitt til kjøkkenhage. Nådde bunn. Det er mørkt og litt rått her nede, men også vakkert på sin måte med all eføyen, de mosegrodde stammene, alt det grønne, lukten av råtten natur. Det fasinerer og setter i gang fantasien. Får meg til å tenke på ei bok vi leste for ungene: "I morgentåkedalen", med mosetussene, Morkel Kong trerot og den store, nifse Grumleren. Eller Ringenes herre. Det er best å komme seg videre før fantasien får helt overtak. Det er deilig å gå mot lyset igjen. Det er vakkert og frodig. Grønne vekster av forskjellige slag bekler stien og bergsidene. Legger et fint dekke. Alle markblomstene og de litt større vekstene. Så kommer jeg til den kjente vannposten og jeg vet at nå er det ikke langt igjen til Petrovoni. Så er jeg der. Her er det som om tiden har stått stille. Lurer på hvordan det en gang var her. Når det bodde folk her og den lille tavernaen i kjeller var åpen. Den kunne gjerne vært i drift nå også. Det hadde gjort seg med noe kaldt å drikke. Kaldt kildevann! Jeg setter meg ned og nyter den kjente og vakre utsikt over olivenlundene, Kardamili og havet. Ser veien jeg har igjen å gå. "Den brune veien - hvor fører den? Kanskje den er raskere. Da vil jeg antagelig komme fram mot Vardia, som ligger ovenfor Pierides. Kanskje jeg skal prøve den?" "Tja! - Hvorfor ikke!" Ned kaldirimien som slett ikke er god å gå på. Jeg stablet meg av gårde fra stein til stein, kurve etter kurve. Underveis var motivasjonen klar. "Ikke gi tapt!" Hjemme ventet en kald Cola. Så endelig satte jeg føttene på asfaltveien. Så inn på den brune veien, som viste seg å være en betong vei. "Dette ser lurt ut. Den går i riktig retning. Tror jeg var lur nå!"    "Men hva var det? En port!" Jeg blir stanset og bestemmer meg for å gå gjennom olivenlunden og ned mot Vardia. "Dette var lurt! Der er tårnet rett ovenfor Vardia. Da er jeg nesten framme!!!"  Trodde jeg! 

For hva var dette? En bratt skråning! Jeg ser ikke grunnen og hvor den fører. "Nei, dette våger jeg ikke. Tror jeg snur!" Etter å ha gått litt på kryss og tvers, kom jeg ned til et hus, men her gikk ikke veien videre. BLINDVEI!  Sverre lurer vel på hvor det blir av meg. Det er best å gi et livstegn. "Tullegår." - "Hva mener du? Hvor er du?"  - Jeg prøvde å forklare hvor jeg var. "Kommer du hjem?" for et spørsmål! Det var jo nettopp det jeg prøvde på. Mitt svar:"Jo, jeg skal vurdere å komme hjem. Dette er ikke noe blivende sted!"

Nei, de løsningene jeg tror er smarte, er ikke alltid smarte. Snarveier er ikke alltid snare, men fører i en snare.

Etter å ha tullegått litt mer, fram og tilbake, var jeg tilbake på asfalten. Tilbake til utgangspunktet. "Gå rett hjem, nå. Finn ikke på mere tull!2 sa jeg til meg selv. Fortsatt tenkte jeg at det måtte være bedre å gå via Vardia. Da var det jeg fikk øye på et skilt: "Vardia -300 meter" Det viste seg å være etter gresk målestokk. Men jeg kom da omsider fram til Vardia. Da jeg passerte vinket de på meg. Kom gjerne inn. Nei, det fikk bli en annen gang. Nå VILLE jeg HJEM!  Hjemme ventet Sverre og en iskald Cola.

  Jeg hadde klart det! Min første tur denne gangen! En svipptur for mange, men en prestasjon for meg i min fysiske form. Det skulle vise seg å ikke bli den eneste denne ferien! 



DEN GAMLE PRESTEBOLIGEN I AG. SOFIA





AG. SOFIA


DEN GAMLE GJETERPLASSEN FØR OG



NÅ












PÅ BENKEN I PETOVONI. IKKE DENNE TUREN, MEN DET KUNNE GJERNE VÆRT DET. FOR ALT ER SOM FØR.