Noen ganger bruker vi et ord eller deler av et ord til å lage et nytt ord. Det kalles avledning. For eksempel er adjektivet \'dansbar\' (låt som det går an å danse til) avledet av verbet å danse. I tilfeller som dette kaller vi \'dans-\' for en rot og \'-bar\' for en avledningsformativ. Vi sier at vi har avledet et nytt ord på roten til et annet ord.
Tilsvarende med verbet \'å slutte\'. Her kan vi føye til en avledningsformativ på begynnelsen av ordet og få verbet \'å avslutte\'. Dette ordet gir igjen roten til substantivet \'avslutning\' som igjen er roten til adverbet \'avslutningsvis\'. Sånn kan vi bygge ut og få stadig nye ord. \'-s-\'en mellom \'avslutning-\' og \'-vis\' kalles for en fugeformativ. Den har ingen betydning i seg selv, men brukes for å føye sammen de to delene av ordet, fordi det ellers ville blitt for tungt å uttale.
Tilsvarende med verbet \'å slutte\'. Her kan vi føye til en avledningsformativ på begynnelsen av ordet og få verbet \'å avslutte\'. Dette ordet gir igjen roten til substantivet \'avslutning\' som igjen er roten til adverbet \'avslutningsvis\'. Sånn kan vi bygge ut og få stadig nye ord. \'-s-\'en mellom \'avslutning-\' og \'-vis\' kalles for en fugeformativ. Den har ingen betydning i seg selv, men brukes for å føye sammen de to delene av ordet, fordi det ellers ville blitt for tungt å uttale.