Fra øy til øy i Kykladene

[Sjøløve]

Endelig fredag - og hvilken fredag.  Mørket er enda kompakt utenfor vinduene, og i lett duskregn forlater vi en sovende sønn og hunden (som for lengst har skjønt tegninga - ikke hans tur til å være med denne gangen)

Første etappe i taxi til flyplassen, innsjekk, en rykende kaffekopp og så om bord i flyet først til Amsterdam, og så videre til Athen.
Bagasjen ankommer kjapt og greit - så ut til billettbua - to billetter til Pireus - og en times busstur ut til havna.

Vel framme i Pireus tumler både vi og bagasjen ut av bussen - varmen slår imot oss - puhh - finnes det ikke skygge i denne byen ?
Enda en stund til båten går - vi finner fram til et serveringssted velsignet med skygge - og lesker strupen med iskald gyllen væske fra de velkjente grønne flaskene.

Blue Star Paros har avgang 17.30 - vi finner oss en plass ute på akterdekket - flystolene vi har billetter til får vente til seilasen utover kvelden og natta.
Foreløpig er det bare herlig å sitte ute i sola og følge båtens kjølvannsstripe utover og tenke på at nå har den etterlengtede ferien faktisk begynt.

Mørket har for lengst senket seg når båten ankommer første havn - Paros, og tømmer ut deler av sin last av biler og fastboende og øyhoppere og jeg vet ikke hva.
Etter hvert som trøttheten siger på går vi nesten surr i anløpene - vekkes stadig vekk fra slumringen av meldingene over høytaleranlegget - "we are now arriving the port of Iraklia" - eller var det Koufonissi - men endelig, klokka 3 om natta rusler vi i land i Katapola på Amorgos.  Vi leter oss fram til Eleni Rooms, nøkkelen står som avtalt i døra.  Natten er varm og stille - og vi fristes av et lite glass vin ute på balkongen før vi dødstrøtte kryper under laknene etter å ha vært på reisefot i 21 timer.

Utsikten fra balkongen vår åpenbarer seg i all sin prakt neste morgen - innløpet til  Katapola og bukta nedenfor, den ubebodde Keros og Naxos bakenfor der igjen.  Bølgene slår dovent mot den lille stranda rett under oss.  Her kan vi nok trives.  Først en liten handlerunde, så morgenkaffe og frokost på balkongen.  

Katapola - et stykke Hellas som går rett hjem hos oss.  Vi rusler rundt og suger til oss inntrykk.  Her er en herlig mix av greske fiskebåter, tavernaer, ferjeanløp, gjestende seilbåter, turister og gresk hverdagsliv.  Vi leter oss fram til bussholdeplassen, for selv om Katapola absolutt er et blivende sted - har vi  tenkt å se mer av denne langstrakte øya.  Vårt norske språk fanger oppmerksomheten til "Han fra Ålesund" - et hyggelig bekjentskap som vi utdyper nærmere både på Amorgos og siden på Naxos - da han skulle samme veien.


Aegiali, Amorgos andre havneby, står først på lista over utflukter.  Bussturen i seg selv er en opplevelse, visstnok ikke så mange årene siden de to byene ble forbundet med denne veien oppover langs kysten.
Aegiali har det eneste Katapola mangler, ei skikkelig strand, som vi slapper litt av på etter å ha utforsket byen.  Absolutt et hyggelig sted, men vi holder likevel en knapp på Katapola med sin adskillig livligere havnefront.

Det har blåst opp, og vinden får skikkelig tak innover i bukta hvor Katapola ligger.  Vi pakker sekken med mat, drikke og badetøy og rusler hele veien rundt bukta med kurs for Maltezi Beach på andre siden, mer i le for vinden.  Fotoapparatet blir flittig brukt, til det avgår ved døden i bukta før Maltezi.  Ei såpeglatt steinhelle i vannkanten sender både meg og apparatet overende i det våte element - nix mer fotografering på denne turen.  Ergerlig - med alle de flotte fotomotivene - men vi får ha fotograferingen til gode - for både Amorgos og senere Koufonissi blir så visst ingen engangstilfeller.


Vi har jo både hørt og lest om Agia Anna, klippestranden på andre siden av øya.  Da bussen runder toppen av øya og starter nedstigningen mot stranda, skjønner vi hva som menes med "The Big Blue" - Det Store Blå.  Et utrolig flott syn, med det store blå havet som brer seg ut under oss, de stupbratte fjellsidene og fargespillet i vannet fra lys turkis via grønt og til dypblått.  Det blåser kraftig her også, vinden raser nedover bratthengene og truer med å rive oss overende.

Vi finner le på noen flate svaberg nede ved sjøen som nesten kan ligne på de vi finner i vår hjemlige skjærgård - men der slutter også likheten.  Sørlandet kan nok ikke skilte med en sånn villskap i omgivelsene - denne kyststripen av Amorgos minner litt om deler av Kretas sørkyst - bratt og utilgjengelig.
Vi hopper i det store blå havet og svømmer utover et stykke - og får øye på et ufattelig vakkert syn i form av det hvite klosteret Panagia  Chozoviotissa som henger klistret i klippeveggen 300 meter over havoverflaten.
En herlig dag på Agia Anna avsluttes med en frappè på Cafe The Big Blue - skuende ut over havet og mot Astypalea i det fjerne, mens vi venter på bussen hjem igjen.

Klosteret i klippeveggen vil vi gjerne titte nærmere på - og legger ut på en ny busstur.  Oppstigningen fra bussholdeplassen og opp til klosteret er både varm og bratt - hvordan i alle dager klarte munkene for nesten 1000 år siden å reise dette byggverket høyt oppe i klippeveggen ?
Andektige går vi inn i klosteret, klatrer trappene helt til topps og ut går ut på balkongen høyt der oppe.  Havet er like blått og uendelig i dag - og vi forsøker å mane fram alt slitet og alle anstrengelser byggingen av klosteret må ha forårsaket.
Rundturen innendørs blir avsluttet med servering av klosterlikør og små gelelignende "kaker".
Inntrykkene fra Amorgos` store severdighet sitter lenge i - så hvitt og vakkert høyt oppe i den stupbratte fjellsiden - nesten som vår hjemlige Trollvegg  - men hvem ville vel finne på å bygge et kloster høyt oppe i Trollveggen ?

Amorgos - som nevnt ikke noe engangstilfelle - kanskje vi returnerer allerede neste år - blant annet for å utforske nærmere den hvite Chora på toppen av øya - pluss å gå flere fotturer i høyden for å nyte utsikten ut over øya og det store blå.


Vi har tenkt oss videre, og Koufonissi er neste øy. Express Skopelitis har avgang fra Katapola allerede kl 06 om morgenen - det er ennå mørkt da vi går om bord.  Vi får en fin tur oppover langs vestkysten av Amorgos mens dagen langsomt gryr.  Sola treffer den første fjelltoppen da båten anløper Aegiali.  Ferden videre mot Koufonissi går først i en del dønninger opp mot Donoussa, mens båten stamper og ruller i sjøen.  Lett å forstå at sjøsyken kan herje om bord  her!  Donoussa fortoner seg som en liten kykladisk perle - men vi har nå valgt Koufonnissi denne gang.  Vel framme står romutleierne i havna. Vi blir med en skjønn grekerinne som har et enda skjønnere rom å leie ut - vi tar det på flekken.  Nytt og fint, det lekreste badet vi noen gang har sett i Hellas, og balkong med havutsikten som vi er så glad i.

Vel installert på rommet begir vi oss sultne og tørste ut på koufonissisk jord.  Frokosten inntas på en  taverna helt i sjøkanten - i fredelige kykladiske omgivelser og med fiskebåtene duppende ute på bukta.  Jeg forelsker meg i øya i det øyeblikket jeg går i land - her kan vi virkelig slappe av.  Aldri har vi sett en så nydelig turkis farge på sjøen som omgir den lille øya.  En ren nytelse å se på, og en enda større nytelse å svømme rundt i.

Vi tilbringer en hel dag på Pori Beach - en perfekt grønnturkis lagune kantet av en sandstrand innerst.  For langt å gå i varmen, det skal etter sigende ta en time over øya - så vi tar badebåten.  Fylt til trengsel - Det norske Veritas hadde nok revet seg i håret av fortvilelse over et sånt syn av en passasjerbåt.  Men dette er Hellas og ikke Norge - så vi bærer glatt over med at båten nok ikke er sertifisert for så mange mennesker (og helt sikkert ikke har redningsvester om bord til alle).
På Pori Beach kommer ergrelsen over mitt druknede fotoapparat snikende - hvilke bilder jeg kunne ha festet til minnebrikken herfra.  Men de er festet til netthinnen - og skal tas fram i mørke vinterkvelder.  Dessuten, et nytt besøk på Koufonissi med et nytt fotoapparat kommer garantert til å finne sted - da skal det tas bilder, da !

I fløyelsmørket om kvelden sitter vi på en taverna og spiser geitekjøtt mens mor i huset smilende legger duk på bordene og deler ut menyer, helt sikkert uten å kunne et ord engelsk - konversasjonen med gjestene står de yngre generasjoner for.  I et annet fløyelsmørke en annen kveld sitter vi på en annen taverna, spiser og drikker mens vi ser ut over havet og månen som speiler seg i vannet.  Eller vi rusler oppover den lille hovedgaten blant summingen av lave stemmer på fremmede tungemål - gresk, engelsk, fransk og italiensk.  Og sannelig en og annen norsk røst innimellom.

En morgen entrer vi igjen Express Skopelitis, denne gangen med kurs for Naxos.  Været er bare perfekt, vi benker oss i sola på øverste dekk og nyter seilasen som går innom de to gjenværende småkykladene.  Først Schinoussa, hvor havna viser seg å være en liten klynge hus og ei brygge, med større bosetning lenger inne på øya.
Deretter Iraklia, nok et sjarmerende syn av ei kykladisk øy, hvor det svenske paret vi kommer i snakk med på båten, går av.
Så oppover langs vestkysten av Naxos, før båten runder inn mot byen og endestasjonen for seilasen.
 
På Naxos bor vi på Kalergis Studios, i år som i fjor, perfekt beliggende rett på Agios Georgios-stranda.  Studio på bakkeplan denne gang, herlig om morgenen å gå ut terassedøra, gjennom hagen og ut på stranda for en forfriskende dukkert.
Nå skal det sies at Agios Georgios til tider kan være litt overbefolket etter vår smak - selv om vi gjerne tilbringer litt tid der.  Men Naxos har jo andre strender å by på, vi får en herlig dag på Plaka før været slår om og gjør strandlivet ikke fullt så fristende.

På Naxos gjenser vi "Han fra Ålesund", har avtalt å møtes på Susanna og får en hyggelig kveld med særs velsmakende pizza.  
Men det er annet kjentfolk også på Naxos, Anders og Anita fra forumet med sine respektive.  Forumfolket peiles inn en ettermiddag sittende på Finikas.  Samme kvelden er det planlagt å møtes for et glass og påfølgende middag.  Veldig hyggelig å bli kjent med andre forumister, Anita m/følge bor til alt overmål 2 etasjer over oss på Kalergis.

Mens vi er på Naxos kommer høsten farende til de greske øyer.  Det blåser opp, bygger seg opp med skyer og temperaturen faller noen hakk.  Men, men, vi er jo i september, selv om det kanskje er noe tidlig å få slikt ruskevær.  Så ruskete er det den ene dagen at Blue Star fergen bruker 3 kvarter for å få lagt til i havna - godt vi ikke har tenkt oss ut på havet i dag !  

Ferien går mot slutten, og vi kjøper båtbilletter igjen - de siste for denne gang.  Blue Star Ithaki går fra Naxos kl 13.15 med kurs for Santorini.  Havet er rolig og været er bra, vi sitter igjen i sola ute på dekket og ser bort på Paros og deretter Ios som langsomt forsvinner bak båten.  
På Santorini myldrer det av folk i havna - vi tråkler oss gjennom massene bort til bussen til Fira og derfra videre til Kamari.  I Kamari bor vi rett på strandpromenaden, vi vil jo gjerne ha balkong med havutsikt og får ønsket vårt oppfylt.  

På Santorini gjør vi absolutt ingenting.  Det vil si vi spiser og drikker og sitter på balkongen og ser ut over havet, vi leser, bader i havet og dovner oss i sola så lenge sola er framme.  Ut på fredagen skyer det nemlig over og begynner å REGNE.  Men det regner bare rett ned, i små mengder og ingen vind - har jo sett bilder på forumet fra Karpathos og skjønner uværet har herjet adskillig verre der.

Vi har fra tidligere besøk på Santorini sett Fira og utsikten ut over calderaen derfra.  Vi har også sett den berømte solnedgangen i Oia - og bestemmer oss for å droppe det denne gangen siden skyene hele tiden truer med å spolere hele sceneriet.  Dessuten var solnedgangen sett fra balkongen  på Eleni Rooms i Katapola mange hakk vakrere enn den vi så i Oia.  Så vi velger bort både Fira og Oia og går inn for å slappe mest mulig av i stedet.

Så er tiden kommet for å pakke ned for siste gang.  Vi får kjøre med hotellbilen til flyplassen og tar siste kveldsflyet fra Santorini tilbake til Athen. Der tilbringer vi noen nattetimer på flyplassen i selskap med mange andre, før flyet vårt tar av med kurs for Amsterdam og videre siste etappen hjem igjen til Kristiansand.  Ferien er slutt - og i strålende norsk høstvær går vi ut av flyet og inn i ankomsthallen på Kjevik - fulle av inntrykk etter 2 flotte uker i Kykladene.