Greske fergereiser

[Ingeir]

GRESKE FERGEREISER.

Ingeir Raukleiv.

På farta igjen.
Av og til har jeg lurt på hvorfor jeg har vært hekta på greske øyer siden jeg var der første gangen i 1975.  Den første gangen var selvfølgelig noe helt spesielt slik det er med all jomfrulighet.  Det spesielle den gangen var at militærjuntaen hadde falt noen måneder før.  Grekerne feiret frigjøringen med en begeistring som antagelig kan sammenlignes med det folk opplevde i Norge i 1945.  Theodorakis hadde kommet hjem som helt fra eksil i Sverige.  På en restaurant med panoramautsikt på Ios spilte de Grieg til solnedgangen og Theodorakis til dans resten av kvelden.  Det var flott å være norsk og nyte kvelden til akkurat den kombinasjonen.  Det ga en følelse av å høre til der det skjedde noe i historien.  Det var også sterkt å møte greske studenter som viste fram sår etter kølleslag og fortalte om kamper med politiet utenfor den polytekniske skolen i Aten med brennende bildekk som våpen.
26 år seinere og med mange greske øyer bak meg, er det lett å slå fast at min drøm ikke er veldig sær.  Påfallende mange rundt meg snakker norsk.

Santorini.
Kamerat Svein og jeg fant fram til eieren av Santorinis mest spektakulære privatinnkvartering gjengitt på mange kort, et sted jeg vender tilbake til.  Tenk deg en veranda på kanten av krateret som oppsto etter et voldsomt vulkanutbrudd med den følge at store deler av øya sank i havet for 3.500 år siden hvis den historiske hypotesen er riktig.  Om du skulle tvile, så ødelegg ikke den gode historien med krav om ugjendrivelige fakta.  Dobbeltrom med veranda i vårt drømmehus med kald dusj og svai i senga kostet oss 125 kr i et område fullt av svindyre hoteller.  Glem den skrale standarden.  Det er beliggenheten og opplevelsen som teller her.  Det finnes ikke maken, å sitte der med hvite og blå stoler og bord omgitt av fargerike krukker og se inn i det store blå der hav og himmel går i ett og la tanken fly ut i uendeligheten.  Det er den perfekte kulisse for gjennomgang av de tidløse filosofiske temaene, livet, kjærligheten og døden akkompanjert av et glass retzina..
Har du lyst til å finne stedet?  Når du står på busstasjonen, gå inn i hagen på nedsida bak det hvite huset der WC er malt på veggen og se etter en brunbarket mann på rundt 70  med stråhatt og be om rom i huset hans på framsida.  Du vil ikke angre.

Jesus fra Naousa.
Nord på Paros ligger en liten fiskerhavn som heter Naousa.  Vi lyktes ikke i å finne noe rom i havna der vi kunne følge med på båtlivet fra verandaen.  I stedet havnet vi på hotell Aliprantis med balkong mot torvet. Pris 225 kr pr natt for dobbeltrom.  Utpå kvelden gled et opptog med  bunadskledd ungdom over torvet med kurs for havna.  Vi fulgte etter og opplevde en flott framvisning av folkedans og fikk servering med kaker og brus av mødrene, åndsfrender til norske vaffelstekende skolemusikkmødre.  Dette opplegget kunne ikke Star Tour ha kjøpt og solgt videre til charterturister for 3-dobbelt pris, rett og slett fordi det var lagd for de som bodde i byen og ikke for oss.
Vi gikk tilbake til torget der det summet av stemmer, sirisser og trafikk som selvfølgelig ikke var dirigert utenom.  Så står han der, Jesus fra Nauosa  i off-white kjortel med langt krøllete hår og kassegitar hentet rett ut av flower power og Hight-Ashbury. La meg påkalle alle mine 70-tallsikoner (1968 kom til Norge i 72). Han synger ut en av rockens mest forslitte klisjeer: "Everything gonna be alrigth" med en slik overbevisning at jeg holder på å tro på fyren.  Sleng en slant ned i gitarkassa, den som lar seg forføre.  Steven, Stills, Nash and Young kunne ikke gjort det bedre.  Og jeg som trodde den tida var død og bare lot seg gjenkalle på blasse kopier av Woodstock-filmen.
Litt etter kommer Jesus fra Naousa bort til meg og forteller at han heter Pedro, er fra Canada og bor på en gård på Paros som har påtatt seg oppgaven å redde truede fuglearter.  Deretter forteller han en innviklet historie om et filmprosjekt han har på gang som går ut på å vise den store likheten mellom indiske shamaners guddommelige åpenbaringer og schizofrenes hallusinasjoner om møter med Gud.  Men han har dessverre ikke klart å overbevise bevilgende myndigheter i Canada om sin geniale ide.  Sorry man.
Jesus, unnskyld Pedro går tilbake til forhøyningen under torgtreet og synger en klagende versjon av Stoneslåta "Angie" uten at så mange bryr seg.  Men jeg føler meg 30 år yngre.  

Mykonos.
Vi står ved vindmølla over Chora på Mykonos og ser ut over den hvite byen.  Ikke noe annet sted i Kykladene er sukkerbithusene så hvite og verandaer og dører så nymalte, fargerike, røde, blå og grønne.  Her er hus og mat dyrere enn noe annet sted uten at noen bør la seg skremme av det.  Vi har bodd rimelig litt ut på landet og funnet god mat og drikke for en hundrelapp hver.  Men det er ikke vanskelig å finne et sted i "Lille Venezia", i det absolutte smørøyet med sjøsprøyt opp på bordet som har lunsj med hummer, reker, blekksprut og østers til 600 kr.  Hvis du først er der, omgir du deg med mennesker som det ligger tjukt utapå at pris ikke spiller noen rolle. Disse menneskene har restaurantbesøk som ekstremsport.  Men utapå står ikke spisegjestenes matglede i stil med prisnivået.
Fenomenet har sin parallell når det gjelder strandlivet.  De vakre strendene ligger der som perler på ei snor.  Hvorfor stoppe på "Paradise beach" når det går en båt til "Super Paradise"?  Jakten på det gode liv fører ikke til tilfredsstillelse, bare til plattformer for nye sprang.

Men vi står ved ei restaurert vindmølle. To av gamlekara har satt opp segl på møllevingene og sjekker at drivverket fungerer.  Vi får lov å ta en titt inne og se hvordan vinden omgjøres til kraft og overføres til et stort drivhjul med trehaker som griper inn i et nav og drar møllesteinen rundt.
Sola går ned, blått hav og blå himmel omfavner den røde ildkula.  Ved dagens slutt forgyller lyset den hvite byen, det greske Soria Moria. Utenfor havna gjør en av de gamle fergene noen famlende manøvrer, før den retter seg opp og stevner rolig inn i solnedgangen.  Adjø gamle sliter.  I morgen går Sea Jet og High Speed.

Paros havn.
I en strøm av ryggesekkturister blir vi tømt ut av kjeften på Sea Jet nok en gang i Paros havn.  Hushaiene kaster seg over oss.  Konkurransen om kundene er hard og kapringen aggressiv.  Vi baner oss vei i stimen og finner en sentral plass på et av utestedene, bestiller kaffe, appelsinjuice og kjøper Dagbladet.  3 norske gutter, størrelse fjortis og en halv med rullebrett bakpå sekkene blir et lett bytte for hushaiene.  De får lære seg triksa sjøl, men rekrutteringa er på gang. En eldre kar klimprer sprøtt på sin bouzouki rett bak oss.  En svenske roper i mobiltelefonen ved bordet ved siden av.  Så snur vi oss brått, for inn på havna buldrer et "rolling thunder", 4 blanke Harleyer med svarte skinnvesker og fjærdusker ytterst på de feiteste styrene jeg noen gang har sett.  "Easy riderne" utstråler sitt ultimate image, kraft og frihet.  "Mother of all motorcyckles" har inntatt øyriket.  Ukkelberg (ivrig Hells Angels-jeger ved Hamar politikammer) får ha meg unnskyldt, men jeg ser ikke udyret bak skjønnheten.  

Lokalbåten til Anti-Paros, som ligger rett foran oss, blir en lilleputt i dette mylderet, Kykladenes mest travle havn.  Lille Anti-Paros er noe for seg sjøl. Tidligere på turen hadde vi i 3 dager gledet oss over øyas vakre husklynger overgrodd med røde jasminer, nydelig strand og husrom med balkong rett ut mot havna til den behagelige pris av 175 kr døgnet, turens klart beste fasit på brøken pris/kvalitet.
Skipperen på lokalbåten hadde pekt på stedet der den tragiske fergeulykken skjedde i fjor, to klipper som stakk opp av sjøen.  Jeg unnlot å be om hans kommentar til det som sto i norske aviser, at mannskapet så på fotballkamp da grunnstøtingen skjedde, at de ikke kunne bruke redningsutstyret om bord og at de stakk fra druknende mennesker i de redningsbåtene de fikk på sjøen.  Han kunne jo begynne å stille meg ubehagelige spørsmål om Sleipner-ulykken.

"Blue Star" feier majestetisk inn på havna, den nye generasjonen store, åpne ferger klar til å føre tradisjonen fra gamlefergene videre.  Rulletrapper fører oss fra bildekket og opp på soldekket.  Vi finner oss plass i friluft med utsikt over hav med skum på dovne bølgetopper,  en stor opplevelse for en med kjærlighet til greske fergereiser.    

Ved reisens slutt.
Tilbake til Santorini går Svein og jeg på Nocolas restaurant siste kvelden.  Vi hadde prøvd kl. 9 to ganger før og gitt opp på grunn av kø.  Det sier det meste at restaurantene på vannsida eller "waterfront" har innkastere mens Nicolas må ordne køen utafor.  Denne kvelden møter vi opp kl. 7.  Bossen sitter innerst i lokalet med grått, distingvert hår og ser på oss over brilleglassa vel vitende om at han driver den siste originale restauranten på Santorini.  Vi bestiller lammekjøtt og biff med løk.  Hvis du en gang skulle gå dit, overse at de har satt inn kjøleskap med glassdør med cola og vannflasker bak og med en TV på toppen som du ikke skjønner bæret av.  Se heller på maleriene på veggene, vintønnene og det flotte skapet med modellskip oppå.  Glem så hva du forbinder med vanlig servering av biff og lam. Tenk heller på hva bestemora di ga deg som liten.  Kjøtt kokt et par timer i gryte med saus slik at de tråeste bitene skulle bli møre.  Det smaker omtrent sånn, men er litt skarpere i kanten.
Nicolas ser ikke ut som han har tenkt å gi seg på mange år.  Du finner han i det midterste av de nord-sørgående smugene.    

Svein og jeg fortsetter kveldsturen opp til "goldgatas" glitrende butikker fram på kanten av stupet for å se enda en gresk solnedgang.  De beste opplevelsene i livet er gratis.  Rundt oss kan vi slå fast at vakre byer tiltrekker seg vakre mennesker og mange som vil se på.
Enda en kveld ser jeg ut, langt ut der himmel og hav har inngått en blå union og blir minnet om livets uendelige muligheter og våre besværlige valg.  Men synet gir også næring til den som har sans for politiske symboler.  Ute på dette havet går alle fergene med to flagg, det greske og EU-flagget.  Den kombinasjonen har gitt mye penger i kassa, ikke minst infrastrukturbidrag fra EU til havneanlegg her ute på øyene.

En kan spørre seg: Har turismen medført at grekerne har prostituert seg rått?
Det har blitt færre av de gamle svartkledde damene og gamlekara med skipperlue og bart oppå eselryggen. Det samme gjelder de små fiskebåtene i tre, den greske varianten av våre sjarker som vi kvitta oss med med statsbidrag på 60-tallet. Paradokset er at det vi inntrengere ser på som den greske idyllen, er forbundet med symboler på fattigdom som vi for lengst har lagt bak oss.  Jeg vil påstå at Hellas aldri har vært så gresk som nå i den forstand at husene aldri har vært mer hvitkalkede og dører og verandaer aldri har sett så nymalte ut.  Og bomiljøene har beholdt den klassiske stilen fordi det ikke er lov å bygge i mer enn i 3 etasjer, noe spanjoler og italienere kunne lært mye av.  
Men jeg tror ingen av oss ønsker oss jobben som eseldriver på Santorini med velfødde cruiseturister som kunder.

I kveld spiller Bob Dylan "Get your kicks on route 66" på scena i Langesund.  Jeg har fortalt deg om min rute der jeg har fått kicka mine.  Velkommen til drømmenes teater.  Men hengivenheten må du skape sjøl.