Hovedveien bort,- og kaffe i Proastio

[kaka]

Hovedveien bortover, - og kaffe i Proastio.

Med base på Palataki viste det fine turkartet jeg hadde fått at Proastio var i nærheten.
Igjen tenkte jeg: \"det er bare å følge kartet\". Jeg trasket bortover hovedveien for å finne stien opp til et nytt og spennende mål.
Jeg hadde jo sittet i bil et lite stykke bortover denne veien for et besøk nedi bakken, første kvelden på dette nye stedet.
Jeg måtte riktignok ta meg tilbake alene i stupmørket. DET var en ganske skummel opplevelse!
Jeg så absolutt INGENTING! Jeg måtte føle meg frem for hånd på grusveien, opp til hovedveien, - som jeg skjønte jeg hadde nådd da hånden følte asfalt i stedet for grus. \"Grusomt\", er vel ordet.
Etter hvert skimtet jeg lys fra bebyggelse , og jeg fant da tilbake til bostedet uten noen ubehagelig treff.  Heldigvis valgte jeg riktig retning i stupmørket, så jeg slapp å havne i Stoupa!

Med denne erfaringen måte jeg vel kunne si at jeg hadde \"førstehånds\" kjennskap til deler av veien mot Kalamitsi.
Jeg gikk forbi områder med flotte ferieleiligheter, i retning Kalamitsi.

I veikanten fantes og en palme jeg ble nysgjerrig på pga. en stor, rødbrun \"blomst\" i enden av en gren. Ved nærmere ettersyn så jeg rosetter med små, grønne bananer litt høyere opp.
Slikt blir jeg veldig oppglødd av å se! Og får veldig lyst til å dele opplevelsen med noen. Men \"noen\" var ikke der.


Jeg var en eventyrer på ukjente stier, -åpen for å ta inn \"alt\"! (De som kjenner meg, vil neppe kalle meg en eventyrer. Jeg handler stort sett med gedigent sikkerhetsnett, bortsett fra på fotturer)

Kartet viste hvor stien til Proastio gikk opp fra hovedveien, - men fant jeg den?
Ikke i første omgang, nei. Stien skulle , iflg kartet, ta av rett overfor en vei som førte ned mot Kalamitsistranden  Det gjorde den og, men jeg måtte likevel rote litt frem og tilbake i området før jeg fant  den. Der var til og med et flott skilt!.
Det rare er  at ofte, når jeg endelig finner stien, gjerne med skilt på, så er det så opplagt og synlig.
Det kjennes nesten litt pinlig. Jeg ser meg selv utenfra som en virrende lemen (Har dere sett hvordan lemen virrer i veien i høstmørket, når du prøver å unngå å kjøre på de?)

Men nå var stien funnet, og jeg begynte turen oppover. Det var lett å se at det ville bli en bratt tur. Men for en tur, - for en utsikt!
Den delvis steinbelagte stien buktet seg oppover, og det var bare å ta utsiktspauser i hver sving. Utsikten over området var helt fabelaktig! Nesten til å få tårer i øynene av.
Og på bakken stakk små, skjøre blomster frem mellom steinene. Til venstre gikk en dyp kløft, og alt var helt grønt.



Det siste stykket opp gikk gjennom litt tettere løvskog, der bakken var dekket av tykke, brune eikeblader. Det er og noe jeg er veldig betatt av.
Jeg sier ofte at det eneste jeg savner i Hellas er Norsk skogbunn, så når jeg kommer på et område i Hellas med tett vegetasjon og bakken dekket av tørket løv, blir jeg nesten dobbelt lykkelig.

Men, nå skal jeg til Proastio. Brått var stien slutt, og jeg kom ut på en bilvei. Det var bare å følge den oppover.
Jeg kom til noe jeg skjønte var utkanten av byen: en bred trapp oppover som \"tok av\" til begge sider på toppen. Nede, foran trappen, var et vaske- eller vanne-sted, - eller kanskje begge deler?
Store betongkummer på rekke og rad og en utspring for vann i murveggen
Jeg så for meg esler som hadde fått slukket tørsten her i forna da`r, og koner (for det må vi regne med) som sto side om side og skurte familiens ukesforbruk av klær.
Skjønt det sto noe om å ikke drikke vannet, så..kanskje var det ikke her eslene lesket seg likevel.


Jeg gikk opp trappen og ruslet meg inn i byen, mange trange smug, på kryss og tvers. Min nysgjerrighet og glede over å ha kommet til et slikt sted førte meg rundt i denne lille perlen.
Noen ganger var jeg nesten på trappa hos folk, og lurte på om jeg kanskje ble for påtrengende. Men jeg traff ikke mange, så det gikk greit.
Litt i utkanten, hvor veien ble bredere, og byen gikk mer over i landbruksområde, kom en mann kjørende på traktor. Lenger ned i veien gikk en eldre dame, og mannen ropte: Yassou theia, \"hei tante\" Og jeg ble igjen betatt.
Det er enkle gleder når man går på oppdagelsestur slike steder. Kanskje naiv glede, - men, jeg  unner meg det.

Etter å ha krysset de fleste smugene i denne lille byen, - som faktisk  ikke virket så liten når jeg krysset slik, - kom jeg tilbake til \"sentrum\", og byens største kirke.
På vei dit gikk jeg gjennom enda et smug, og forbi en liten butikk, med noen bord og stoler utenfor. Veldig fristende å sette meg, men med  min sjenanse, tross alt, gikk jeg forbi
(Senere har jeg hatt stor glede av å besøke dette  lille, unnselige stedet, og tatt men en frappè og vekslet noe hyggelige fraser på gresk)

Etter en rast foran kirken, trasket jeg en annen retning, på vei ut av byen. Der fant jeg noe som lignet en taverna (kansjke å ta litt hardt i). HER ville jeg sette meg og ha min frappè.
Det var ingen gjester der, men fra et rom bak disken dukket det frem en taus dame da jeg beveget meg inn. (Det virket som hun kanskje bodde der, ut fra madrassen jeg så på gulvet)
Jeg smilte og hilste, men har nok ikke samme umiddelbare sjarme som Magnolia, så det ble ikke den store responsen.

Nå hadde jeg bare med en 50-euro-lapp, og spurte den noe mutte damen om det var greit. Hun nikket, og jeg fikk min frappè. \"metrio me gala\", og satte meg utenfor, -storfornøyd!
Flott tur opp, sjarmerende by, jeg hadde forstått litt av hva jeg hadde hørt  lokalbefolkningen si, og hadde klart å spørre på gresk om det gikk greit å betale med en 50-euro-seddel.
Det er rart med slike første-opplevelser; hvor fine de er, litt sånn: \"det første møtes sødme, "¦\"
Da jeg var ferdig med kaffen, og klar for hjemturen, ville jeg betale. MEN, da kom misforståelsen til overflaten:
Damen hadde bare noen små mynter under en duk, ved kassen, og var slett ikke stand til å veksle min litt \"uforskammet\" store seddel. Jeg ble veldig lei meg, og  litt flau.
Kaffen var jo drukket, så jeg kunne ikke levere tilbake varen heller! Jeg måtte bare be om unnskyldning, flere ganger, og gå hjem igjen.
Dette plaget meg. Jeg likte dårlig at en kvinne, som tydelig ikke hadde det flust, ikke fikk betalt fra en  turist (stinn av det noen kaller ruin-romantikk).

Så, neste dag tok jeg turen opp igjen, med mynter, for å betale kaffen jeg så freidig hadde helt i meg uten å betale. Jeg må innrømme at jeg hadde forventet et lite smil da jeg kom opp med penger, men der hadde jeg forregnet meg.

Nå har jeg ikke satt meg på det stedet flere ganger. Men turen opp til Proastio tar jeg igjen og igjen, enten det bare er for å tråkle meg rundt, eller for å komme meg videre derfra til Petrovouni (hvis jeg finner veien, da) eller til Saidhona.
Jeg liker å komme opp i Proastio, simpelthen, selv om det er begrenset med liv der på en hverdagsformiddag.


Jeg har både hørt og lest og sett flotte bilder fra andre Kardamili-venner som har veldig frodige opplevelser fra tavernaen rett ved kirken. Les og se i trådene fra området!
Jeg har ennå ikke hatt gleden av å besøke denne tavernaen ved kirken, (var stengt da jeg forsøkte sist), men det betyr bare at jeg har flere spennende erfaringer å glede meg til i Proastio!

Byen er vel verd å besøke, - om igjen og om igjen!