Afytos - min første kjærlighet

[kaka]

For 10 år siden gjorde jeg min første erfaring med å reise alene til Hellas, og det ga meg så mange gode opplevelser at jeg har fortsatt friskt siden.

Det var en utfordring å tenke ferie alene, etter å ha feriert sammen med noen hele livet.  :sad1:
Min første alene-sommer fyllte jeg med fotturer hjemmefra, rundt i Nordamarka.
Uten bil, og med en økonomi jeg ikke visste om gikk rundt, var det et fint valg første sommeren. Men jeg kunne ikke fortsette å feriere slik hvert år fremover.  :stickman:
Jeg hadde noen \"sydenturer\" bak meg, og hadde lært å bli glad i å feriere i Hellas.
Neste sommer fikk jeg med sønnen ned til Poros. Han elsker Hellas, og tok imot en gratis tur, selv om modern selvsagt ikke var favoritt-reisefølget for en ung mann på 23 år.  
Skulle jeg fortsette med turer til Helles, som jeg så gjerne ville, måtte jeg tørre å prøve meg alene.
Jeg hadde forhørt meg litt hos forskjellige reiseselskaper etter et sted som kunne passe for en lite reisevant dame, alene, som ikke ønsket høy partyfaktor
( i det hele tatt, - ikke hadde særlig mye høy i hatten).
Det skulle helst være billig også, og jeg hadde jo sett at det mange steder var høye \"straffegebyrer\" for å være alene.
Etter råd fra en hyggelig dame hos Lilleput, tok jeg sjansen på Afytos på Halkidiki.
Det er et av de lureste valgene jeg har gjort i mitt liv!

Jeg var ikke bare uerfaren med å resie ut i verden alene, jeg hadde også snev av flyskrekk.  :pale:
Men allerede på Gardermoen kjente jeg en god følelse ved nettopp å ha alt ansvaret alene.
Flyturen ned gikk veldig greit, der jeg satt inneklemt mellom to hyggelige fremmede.
Etter ca en times kjøring fra flyplassen i Thessaloniki, tok bussen av veien ned mot Afytos
og snek seg inn mot sentrum mellom tett parkerte biler i sent lørdagskveldsmørke.
Forventningsfull ble jeg geleidet ned en mørk gatestump, til mitt bosted for en uke: Christopheros. En blid, gråhåret dame tok imot oss, og viste oss til våre rom.
Jeg hadde fått to-roms hjørneleilighet mot den lille gaten - med tre senger. Storslagent!

Selv om det var sent og mørkt, måtte jeg jo ut og se meg litt om på dette stedet. Jeg ruslet litt rundt, og klarte selvfølgelig å miste retningen så jeg ikke fant hvor jeg skulle gå tilbake til bostedet.
Jeg spurte en dame jeg hadde sett på nedturen, og hun svarte sikkert og trygt, allerede, etter bare en liten kveldstime på nytt sted
(hva kommer det av at noen av oss mister retningen bare vi dreier snaut 90 grader). :dontknow:

Mitt første måltid alene i Hellas en sen lørdagskveld, besto av en tallerken tzasiski, en gresk kaffe og ouzo.  Jeg leser fra dagboka: \"Første natt - hard seng, men sov godt\". :sleepy2:

Neste morgen - søndag - våknet jeg av en lyd som om noen slo på en blikkbøtte. Jeg forsto etter hvert  at det var den lille byens kirkeklokke.
Nå kunne jeg betrakte det som var innen synsrekevidde fra en morgenlys balkong. Jeg bodde tydeligvis midt i lokalbebyggelsen, med hus på alle kanter.
Den lille kirken lå ikke langt unna, bare noen hus mellom oss, - og bakeriet lå på hjørnet, rett nedendfor oss.
Jeg erfarte etter hvert at noen begynner sitt arbeid svært tidlig (ca kl 4) for å skaffe oss andre det daglige brød.

Jeg var i Hellas, og måtte selvsagt på stranden! Fant et skilt som viste strand, og fulgte en svært bratt vei nedover,- gjennom en koselig taverna, og så noen trapper videre ned til stranden.
 Jeg hadde utstyrt meg med bøker, må vite, solte meg, leste, slappet av, - og kjente på at jeg hadde det veldig bra!
Etter en stund på solstol :monkey: , ruslet jeg bortover stranda, i retning Kalithea (nabobyen).
Det var uberørte områder, fullt av valmuer og blåknapp (?) og med et lite kapell nede ved vannet.
Men lite varer evig. Allerede neste år var blomstene borte, erstattet med en stor strandbar.

Første ordentlige kveld i Hellas ville jeg ha lam, favorittmaten!
Jeg gikk rundt i den lille byen og sjekket menyer. Fant et nydelig gammelt steinhus på en høyde,
som jeg og så fra balkongen min. Der ville jeg spise. Men det viste seg å være en bar, helt annerledes, og veldig mye koseligere enn mine forestillinger om en bar.
Det var her jeg senere hørt Nena Venetsanou live, og fikk en gresk musikkopplevelse så helt annerledes og dyptgripende enn den musikken som hele tiden surret og gikk ande steder.
Men her serverte de ikke lam, så jeg måtte videre.
Jeg endte opp like ved der bussen hadde satt oss av kvelden før: på to Pèrasma . Det skulle vise seg å være et lykketreff!
Bortsett fra et engelsk par i 30-årene, var det ingen gjester der. Det skremte meg ikke (kanskje tvert imot).
Det å gå ut å spise var litt tvi-sidig. På den ene siden hadde jeg erfaringer med at det å gå ut å spise om kvelden var koselig og rimelig.
På den annen siden var det nettopp dette: å spise ute alene, jeg gruet meg mest for.

Jeg fikk bestilt mine lammekoteletter av en oppmerskom og hyggelig kelner. Jeg nøt maten og koste meg. Etter hvert kom både kelneren og kokken og slo seg ned ved bordet mitt.
Kelnerens engelskkunnskaper var relativt begrenset, men det gikk stort sett greit. Kokken derimot snakket ikke noe engelsk (men forsto nok en del).

Det engelske paret var riktig hyggelige, og vi ble gjengangere på tavernaen og hadde mye moro med de to som jobbet der, og nesten bare hadde oss å betjene.
Siden kokken ikke snakket særlig engelsk, var han opptatt av at jeg skulle lære gresk. Jeg hadde tatt med meg en \"tursitparlør\" nedover, som jeg alltid hadde i vesken.
Med denne, og ellers tegning og skriving på duken hver kveld, ble jeg pushet videre i en drøm jeg hadde hatt lenge: å forsøk å lære gresk.

to Pèrasma ble mitt faste holdepunkt gjennom årene i Afytos.
Året etter drev kokkens kone, Roula, stedet. Det var nok hennes far som i sin tid hadde startet tavernaen, og moren var fast innom på kveldene.  
Hun bodde i en liten leilighet i underetasjen, der jeg senere var innom på kaffe.
Roula var et funn når hun utpå kvelden lot seg insprere av musikken og danset, til og med på stolen, mens hennes mor stolt så på og kastet servietter i været, til og med tallerkner av og til.
Når Roula også fikk Lilleputs plassansvarlige med seg i dansen, var stunden fullkommen.
Bestemor og jeg fikke etter hvert god kontakt, selv om hun ikke snakket noe engelsk. Men min gresk ble såpass at vi kunne prate litt sammen sammen, og ellers gikk det i smil og nikk.
Etter hvert laget hun alltid en \"matpakke\" til meg til hjemturen. Hun var så god!

Men Afytos og området var mer enn strand og tavernabesøk. Jeg forsøkte å gå så langt jeg kunne i \"alle retninger\".
Det ble mange turer til Kalithea, nabobyen ca 20 minutters gange unna. En litt kjedelig by, men med en flott strand.
Jeg hørte noen sa det gikk an å gå til Kassandra, en by litt inn i landet, så da tok jeg  turen dit den dagen det var marked der.
Det ble en fin vandring \"på landet\", der olivenlundene bugnet av vakre, intenst røde valmuer.
Det eneste jeg ikke likte, var hundene på gårdene, som markerte kraftig at jeg var inntrenger på ders område :muffy:  ( slikt kan få meg til å snu)
I Kassandra var det yrende liv! - Og jeg hadde blodige gnagsår på helene.

Jeg tok bilder i \"hytt og pine\", syntes det meste var fascinerende. Blomster, utsikt, det grønne vannet, geitebonden jeg møtte på landeveien osv.osv.
En hauk på himmelen måtte jeg selvsagt ha med. Den  ble bare en prikk på bildet jeg forventningsfullt hentet i fotobutikken etter hjemkomst.
Men jeg har kost meg mye med bildene derfra (som jeg ikke får lagt ut, siden jeg ikke har scanner)

Det ble mange rusleturer i Afytos også, jeg gikk gatene på kryss og tvers hver kveld før maten. Det var mange muligheter, selv om Afytos er en liten by. Folk var hyggelige og imøtekommende.
(- og da jeg kom tilbake 3 mndr senere, kjente de meg igjen over alt. Det syntes jeg jo var veldig hyggelig, men lurte etterhvret på om grunnenen til at de husket meg ikke var så hyggelig;
hun  damen som gikk rundt i byen alene hver kveld.. eller noe slikt?)
Byen var helt annerledes enn det jeg var vant til, langt mindre preget av turisme, men med lokal boseting som preget byen. Og så mange vakre, gamle steinhus!
Et hus med mur omkring eiendommen, gjenngrodd av villvin, var som en illustrasjon til boka fra min barndom: Den hemmelighetsfulle hagen.
Jeg ruslet langs utsikten mot havet, og tok mange turer opp til det gamle steinhuset på toppen.
Innehaveren fortalte det var hans bestefars barndomshjem, og byens eldste. Det er et utrolig vakker sted, med en utsikt som ga ro i sjela.
Solefallstimen der, med en gresk kaffe og barens musikk, ble noe jeg bare måtte ha.
Eieren var tydelig glad i musikk, men jeg hørte lite gresk \"tavernamusikk\" der. Han spilte både Jan Garbarek, som han stolt fortalte han hadde møtt, og Mari Boine. Også mye annet, men musikken var alltid behagelig rolig.

Tavernaen ved stranden ble og et koselig ankerpunkt. De eldre brødrene som drev den(driver fortsatt?) var ikke mindre hyggelige enn de andre jeg raff rundt i denne deilige lille byen.
Den ene; kvikk og rappkjefta, den andre mer stille, men absolutt med glimt i øyet.

Jeg fikk meg og en dagstur til Meteora, og det var stort! Men det er en annen historie.

Mitt første møte med Afytos var så overveldende positivt at jeg bare måtte ned dit igjen.
Jeg fikke med meg en venninne. Hun likte seg så godt at hun senere fikke med seg mannen sin ned, som og likte eg så godt at"¦ osv.  Jeg klarte også å få med mine 2 barn (betalte, selvsagt)

Til sammen hadde jeg vel ca 10 turer til stedet der jeg lærte meg at det faktisk også kunne være godt å være alene.
Jeg ble kjent med mange hyggelige mennesker, både grekere, andre turister og plassansvarlig.  Mange ble gjengangere, og noen har senere \"flyttet\" til Kardamili (som jeg og har gjort)
Jeg har ikke besøkt min første kjærlighet nå på ca 5 år. Det skjedde for mange endringer.
 Jeg kan ikke lenger bo på Christopheros, og aller sårest: Jeg har hørt at tavernaen min er lagt ned  og uteplassen er omgjort til parkeringsplass. Det vet jeg ikke om jeg orker å se.
Men tanken på å dra tilbake til min første kjærlighet :love4:  slipper meg nok aldri. Det var der jeg lærte at jeg kan!