To av tre uker...september 2007... kap 4

[Anders]

Sifnos var også et nytt bekjentskap for oss. Omtykt både blant grekere og turister, visstnok. Med en tretusenårig, ganske veldokumentert, spennende historie. Men vi var vel mest opptatt av det som eventuellt skulle skje, der vi steg i land etter en drøy times grei katamaran-tur rett nordover fra Folégandros. Klokka var kvart over ett og solen stekte og vi hadde egentlig ingen helt klare planer eller formeninger om noe som helst. Bortsett fra at jeg gjerne ville bo ved sjøen. Og at denne havnen Kamares etter sigende skulle kunne by på det meste av det vi trengte.

Det gjorde den da også. Mange kunne sikkert tilbrakt en ferieuke der uten å savne noe som helst av materielle goder eller "kvelds-aktiviteter". En husklynge med tre-fire gater, beliggende i bunnen av en bukt som skjærer som en fjord flere hundre meter inn mellom høye fjell. Lang, finkornet sandstrand, uterestauranter langs kaikanten, butikker og ouzerier, internetcafe, grønnsakhandler, kirke"¦ alt tilsynelatende godt skjermet mot vær og vind. Tilsynelatende"¦

Hundre meter fra kaien ble vi kapret. Det skjedde så diskrét at jeg ikke merket det en gang. Jeg passerte nå bare en dame som stod der i en døråpning"¦ det var reisefølget som fikk med seg det ikke alltid like velkomne spørsmål. "Rooms? You looking for rooms?". Lettere forfjamset ble jeg stående der som bagasjevokter, og oppdaget at døråpningen var en overbygget gatestubb som antagelig førte til flere gater på baksiden. Gater og TRAPPER, skulle det vise seg.

Damen hadde et vanskelig navn. Jeg fikk det aldri med meg. Og mannen var baker, og sønnen var baker, og svigerdatteren var"¦ eh"¦ bakerinne? Sammen drev de bakeri (surprise!), mini-super og stort hus med mange "rooms". Noe ungepass og slikt ble det også tid til. Og jammen satt ikke damen både morgen og kveld og pratet med naboene. De dagene vi bodde der fikk jeg et inntrykk av noen særdeles arbeidssomme mennesker som gjorde alt det som måtte gjøres, men som likevel hadde humør og omtanke og gjestfritt overskudd. Som god nordmann (ferierende riktig nok) ble jeg nesten sliten bare av å se på!

Rommet virket rimelig nytt. Fint bad iallfall, det er jo viktig at den biten er på plass. Men ikke noe minikjøkken, bare et sånt lite gassbluss av campingtypen. Helt okay det, så kunne jeg lage morgenkaffen ute på balkongen uten å forstyrre så mye"¦ vannet kokte kjappere også. Og så hadde vi utsikt over stranden og byen og det meste som var. Kunne se fergene som kom og gikk, se alle seilbåtene, se gåseflokken som hver morgen vraltet bortover stranden. Og høyt oppe på toppen av fjellet på andre siden lå der et kloster som var flombelyst om kvelden og en visuell nytelse i mørket. Lyset fra byen nådde jo bare halvveis opp i fjellsiden, langt der oppe i mørket hang de hvite murveggene og kuplene og liksom svevde i løse luften.

Resten av dagen gikk slik de vanligvis gjør på nye steder. Gjøre seg litt kjent. Komme på nikk med naboer og annet. Finne butikken, fylle kjøleskapet med pålegg og vann og annen drikke. Nyte varmen og vissheten om at vi ikke hadde det travelt. For det var virkelig varmt der den første dagen, sikkert langt opp på tredvetallet. Den lange "trappegaten" opp til rommet ble en kraftanstrengelse, spesielt med fulle bæreposer"¦

 Î¦ÎŸÎ¥Î ÎÎŸÎ¥.
 Hvordan i himmelens navn kunne jeg gå rundt med forhåpninger om en gang å kunne mestre det der umulige språket? Jeg stirret litt fortapt på det håndmalte skiltet i bunnen av trappen/gaten. ΦΟΥΠΝΟΥ. Det stod med blå skrift. Og under var det en blå pil som tydeligvis viste retningen til dette ΦΟΥΠΝΟΥ. .Jeg lot blikket vandre oppover trappen. Til et annet skilt med  Î¦ÎŸÎ¥Î ÎÎŸÎ¥.
Bakeriet!
Jøss"¦ de små grå arbeidet på høygir, jeg rotet i hukommelsen"¦ P var R"¦ Θ var TH, var det ikke? ... da var det Φ som var F (jeg blander alltid de to der)"¦ forn"¦ furn"¦ fournos"¦ het det ikke forno på italiensk? Furnace på engelsk! Bakerens ovn!
Oppglødd (og litt stolt :-) ) gikk jeg ned på strandrestauranten og bestilte en Mythos. Så visste jeg altså hva jeg skulle se etter, neste gang jeg hadde lyst på ferskt brød. Og jeg hadde ingen vansker med å lese at ωασιλισ serverte σοθωλακι litt lengre borti gaten. Men det fikk bli en annen MERE.  Den ølen smakte aldeles fortreffelig!

Slik kan min opplevelse være. Litt sær, sikkert. Der andre ser forseggjorte gullsmykker eller lekre klær i et butikkvindu ser jeg heller grønnsakhandleren som fyller en bøtte med agurk og tomat før den heises opp i annen etasje, og jeg tenker at den gamle damen i andre enden av tauet kanskje er dårlig til beins. Jeg ser skiltet utenfor tavernaen som sier at åpningstiden er fra klokken 18:00 "till I'm fed up!", og det syns jeg er så bra at vi faktisk spiser der to kvelder. Bra mat også. Og rett over gaten ligger baren som er "recommended by Matt Barrett", og jeg tenker på nettsiden hans om denne øyen, og det fine er at vi behøver ikke reise oss fra matbordet for å kunne nyte all den gode musikken der borte fra"¦ go'fot-blues fyller fløyelsnatten.

Neste morgen ble lang. Mest fordi jeg våknet så grytidlig, og måtte vente en times tid på solen. Fjellene gjorde at den ikke kom på balkongen før halv åtte. Men jeg rakk å sanse en endring i været"¦ det var litt kjøligere, var det ikke? Og hadde jeg ikke hørt den der lyden før? Antydningen til uling i seilbåtmaster, og tauverk som plinget mot aluminium? Hm"¦ dagen før hadde sjøen bare kruset seg, nå var det da vitterligen bølger og sjøsprøyt som vasket den andre siden av bukten"¦

Noen skyer også. Og de drev ikke bedagelig av gårde, de ble dyttet av noe. Søren"¦ vi skulle vel aldri få en sånn "tre-dagers" igjen, vel? Jeg klødde meg på leggen, og oppdaget at det var et myggstikk. Og der var jaggu ett til! Såpass"¦ var det denslags her også? Heldigvis var de ikke så veldig store og kløende, men det var en advarsel. Kanskje vi burde ha dobbeldekning av de der små dufte-apparatene som man plugger i veggen?

Jaja. Jeg nippet til kaffen og tenkte på den gamle vitsen; Myggens eneste funksjon er å påminne oss at der finnes et helvete. Så var jeg iallfall ikke på det andre stedet heller, hvor godt jeg enn hadde det. En hel halv-time fikk jeg for meg sjøl, før det første mennesket dukket opp. Mannen i nabohuset skulle på jobb, vi utvekslet lavmælte kalimeras, og da den lille pickup-trucken hans startet og bare purret som en fornøyd katt fikk jeg nesten sjokk. Jøss"¦ tok han hensyn? All min erfaring med øyfolket og motorisert ferdsel på morgenkvisten er jo at den skal foregå mest mulig høylydt og støyende. Gjerne uten lydpotte"¦ som om føreren kjenner en djevelsk tilfredsstillelse ved å nekte alle andre søvn også.

Men slik var det ikke der i Kamares. Stedet våknet liksom på en helt naturlig måte. Folk tok hensyn, jeg så en kar på scooter som faktisk slo av tenningen og bare trillet nedover mellom husene. Ingen slamring med dører. Ingen ilter gauling etter sovende familiemedlemmer. Ingen gneldrebikkjer. Den første "knallerten" så jeg ikke før langt på dag, og da var det en gammel dame med kurven full av brød og grønnsaker, og det gamle treskeverket gikk ikke fortere enn at hun rakk å hilse på alle kjente. Så var det kanskje riktig, det som stod i boken da? At på Sifnos er livet litt roligere, der går det meste for halv maskin, og til og med buss-sjåførene tar det med ro. Det siste der ville jeg se før jeg trodde på.

Jeg spiste frokost på en av strandcaféene. Det var en liten flopp. Jeg ville jo helst ha eggene skikkelig stekt, hadde bedt om det også, og baconet bør iallfall ikke ligge der og si nøff. Så selv om appelsinjuicen var fersk og kald, og toasten riktig så crispy, så førte den opplevelsen til at det var nabocaféen som fikk pengene våre deretter. Noe som kanskje ikke var så dumt. For der kom vi etter hvert i snakk med den unge athener som serverte, han hadde praktisk viten å by på, og satte dessuten litt perspektiv på våre ferievaner da han fortalte at hans ferier stort sett ble tilbragt på utforski i Østerrike, og at hans største drøm var de norske fjell og mulighetene for et vinter-OL i Tromsø!

Reisefølget ville på stranden. Jeg fulgte med, mest for å være "snill gutt". Klarer ikke stort mer enn en time på den måten, og da gjerne med muligheten for litt skygge. Og det vokste jo noen busker og trær bortover"¦ Vinden hadde dabbet litt med solvarmen, nå var den i ferd med å ta seg opp igjen. Bølgene brøt 20 meter utpå. Litt rart, vi hadde jo sett folk gå langt utover, og visste hvor langgrunt det var. En sånn strand der man måtte ha matpakke med når man gikk utover"¦ lunsj i hoftehøyde, avhengig av lengden på "lort-fallet"!

Så jeg lå der og vred meg en times tid, før jeg dristet meg til et forsiktig "Miller-time!" Det ble akseptert. Jeg pakket sammen og ruslet videre bortover stranden, og merket vind og bølger tilta. Fant en taverna på andre siden og satt der med en kald pils, mens jeg funderte over det merksnodige i kombinasjonen stiv kuling, grov sjø og tredve varmegrader. Hjemme ville jeg gjemt meg i sofakroken og hatt fyr i ovnen, her måtte jeg dekke til knærne for ikke å bli solbrent! Jeg satt litt i livd, så vinden kunne jeg stort sett bare "se", men jeg skjønte hvorfor gubben gikk rundt mellom bordene og samlet inn alle askebegrene. De var jo til ingen nytte likevel. Han snakket forresten bare gresk, men det gikk bra. Mythos er Mythos på alle språk.

Og ord var unødvendige da han litt senere pekte flirende utover mot den nyss ankomne fergen og holdt seg for magen og laget breknings-lyder. Jeg klarte ikke helt å dele hans skadefryd"¦ vi hadde jo planer om å dra videre med en ferge som var enda mindre, og hvis dette været holdt seg så kunne det vel skje at noen hver måtte mate krabbene.

Litt senere hen kunne reisefølget berette om en hektisk jakt etter luftmadrassen der nede på stranden. Det hadde tydeligvis gjort inntrykk. Vinden røsket og ulte, og allting var et fascinerende skue. Seilerne dregget på harde livet, og småbåtene som lå fortøyd litt utpå hoppet og spratt som vinkorker. Merkelig nok var balkongen vår skjermet mot den verste vinden, men vårt eget tak skygget for solen så vi merket temperaturfallet. Noen fløyelsnatt ville det iallfall ikke bli!


Sifnos skal visstnok være den mest "turistifiserte" av øyene i de vestre Kykladene. Definitivt omtykt blant amerikanere og franskmenn, virket det som. (Jeg la "skylden" på Matt Barrett"¦ http://www.greektravel.com/sifnos/index.html evt http://www.greektravel.com/ )
Men likevel en stille oase sammenlignet med hva man finner nedover "sentral-linjen" (Paros, Naxos, Santorini et al) Drøye 2000 fastboende, iflg boken. Et litt rullende landskap, med åser og fjell og hvite, små landsbyer strødd utover. Og velsignet frodig, iallfall sammenlignet med Folégandros.

En av disse hvite landsbyene er Apolloniiiia. Hovedstaden. Et nytt eksempel på de vansker man kan treffe på når det gjelder tonefall og vektlegging av stavelser. Og et litt grelt eksempel på hvordan mange små landsbyer kan vokse sammen til en stor, forvirrende bygningsmasse uten noe egentlig sentrum. Vi tok bussen opp dit. Og sjåføren tok det virkelig helt piano. Temperaturen var ikke noe særlig, og vinden innbød ikke til noe særlig "sightseeing" heller. Vi fant nå til slutt en liten gate mellom gamle hus, og en taverna hvor plastveggene virket solide nok til at maten ikke ville blåse av tallerkenen!
Taxien nedigjen kostet 6€. Overraskende billig. Og til og med taxi-sjåføren tok livet med ro!  På kjøpet fikk vi opplyst at; "no no"¦ not Meltemi"¦ just ordinary wind"¦ from west"¦ unnerstand?".
Det satte meg litt ut.

Men været snur fort der nede. Jeg hadde noen våkne øyeblikk gjennom natten, og sanset at vinden var iferd med å løye. Og da jeg våknet med solen klokken halv åtte lå alt til rette for en ny fin dag. Ikke så mye som et vindpust i luften. Jippi! :-)

Den store katamaran-seileren hadde tydeligvis fått nok etter gårsdagens strabasiøse opphold på bukten, og benyttet sjansen til å stikke til havs. Jeg så noen karer som gikk med raker og spader og ryddet på stranden. Var sikkert behov for det, ja. Litt fjernt funderte jeg på om fraværet av småfugler hadde noe med været å gjøre, eller om det bare var så få av dem der i Kamares.. Det siste kunne jo forklare antallet nye myggstikk"¦ sikkert en 8-10 stykker strødd utover kroppen. Usj!

Det ble virkelig en praktfull dag. Vi tok bussen til Platos Gyalos, helt på sørsiden av øyen. En skikkelig lang strand, med en husrekke eller to på innsiden. Varmen var "nesten" plagsom, men ikke verre enn at vi nøt livet. Vi var nå ikke der for å bade, og stedet hadde lite annet å by på"¦ men vi skulle jo se litt av øyen, ikke sant? Lenge til neste buss, vi kunne jo gå den i møte og se oss omkring? Skulle visst være mulig å vandre langs kysten til neste lille landsby også, hvis så skulle være.

Bussen traff vi i første sving, så den fikk gå sin vei uten oss. Det er jeg glad for, turen ble virkelig fin. Varmt, og fysisk krevende, men likevel veldig givende. Vi trasket den lange oppoverbakken og diskuterte blomster og firfisler og forseggjorte steingjerder, pluss alt annet vi observerte. Og så var der en stikkvei og en sving, og verden var bare vakker. Kanskje var det vinden dagen før som hadde gjort luften så skarp og klar, uten den vanlige varmedisen var det som om vi kunne strekke ut neven og ta på Paros, og like foran oss lå Chrisopigi-klosteret og glitret i solen, og vi skjønte hvorfor det liksom skal være det mest fotograferte objektet der på Sifnos.
 
I ettertid har jeg tenkt at den turen må ta litt av skylda for at vi forlot Sifnos tidligere enn planlagt. Ikke bare fordi jeg fikk gnagsår, men fordi Antiparos kom så nærme. Jeg skal ikke påstå at jeg lengtet etter den lille holmen, men det var jo dit vi skulle, og plutselig ble det så mange minner å holde styr på.

I bukten innenfor klosteret fant vi en strandtaverna som hjalp oss med væskebalansen. Den er jo viktig i slike temperaturer  Og deretter fulgte en opparbeidet, helle-lagt tursti videre over klippene. Krystallklart vann, og mangt et vakkert motiv. Tydeligvis var der planer om å gjøre stien til noe mer, for der var lagt kabler for fremtidig belysning. Og vi nådde frem til vakre, lille Faros, og satt på taverna Gorgona og spiste lunsj, mens greske ungdommer lekte seg i vannet og fant på slike tøyseting som bare nyforelskede kjærestepar kan.

Akkurat der og da var det veldig lite galt med verden.

Like optimistisk var jeg ikke ett par timer senere. Da var det full fyr under beina, og kroppen føltes ganske skjelven. Vi hadde gått hele den lange veien opp fra Faros, brukt nærmere halvannen time på en eneste lang, bratt, svingete oppoverbakke, og varmen hadde tappet oss for energi. For å omskrive dikteren litt: "En taxi! En taxi! Et kongerike for en taxi!".
Men så heldige var vi nok ikke. Ikke så mye som en hest en gang. Reisefølget fant riktignok et muldyr å prate med mens vi ventet på bussen, så latteren satt løst, men det var mest galgenhumor over det.

Naturlig da at vi henfalt til hedonittiske ritualer utpå kveldingen. Masser av god mat og god drikke og løylige fakter. Uten altfor mange tanker om å være voksne, ansvarsbevisste mennesker. Fordi vi fortjente det.