Peloponnes 2016 - tur til Delfi og litt til

[dagstaalesen@hotmail.com]

Ja makro det kan du, nydelige bilder.

[Hellasfrelst]

Jeg sier bare...Wow. Fantastiske nærbilder av blomstene.

[Katherina]

  Takk for koselige hilsener!
Etter et par dager i ro, begynte utferdstrangen å melde seg på nytt. Denne gangen gikk turen sørover på Mani og til de mer avsidesliggende landsbyene. For oss selv kalte vi "Dypdykk på Mani" eller Mani for viderekommende". Etter omtrent 15 kilometer sør for Areopoli kom vi til et lite sted som heter Ag.Georgios (som så mange andre steder), her tok vi av i retning Mezapos og kysten. Veien ble smalere og smalere og landskapet mer og mer karrig, slik det er på Mani. Karrig, men vakkert på sin måte. Etter hvert ser vi havet og vi får øye på en lang, smal tange med en spesiell form. Vi kjente den igjen fra bilder og skjønte godt at den ble kalt "Stekepanna" eller Tigani, som den heter. Foran oss la en liten landsby - Mezapos. En gang et yndet feriested med anløp for ferja fra Pireus. Stedet har også en rik historie som går helt tilbake til antikken og er også nevnt av Homer. Og, som så mange andre steder i den greske mytologien. Men det grekerne i vår tid kanskje forbinder den mest med er den kjente Mavromichalisslekta og aller mest Petros / Pierros Mavromichali. En familie som har en lang historie i forhold til opprør mot det osmanske riket. Pierros skal blant annet ha inngått en avtale med Napoleon om å slå ned det osmanske riket, men på grunn av at Napoleon mislyktes i Egypt, ble dette ikke noe av. Pierros arbeidet videre med sin plan og i 1818 ble han medlem av den hemmelige organisasjonen Filiki Eteria, som hadde som hovedmål å bekjempe Det osmanske riket og gjøre Hellas til en uavhengig stat. I 1819 ble det inngått en avtale mellom de mektigste familieoverhodene på Mani og 17. mars 1821 heiste Petrobey sitt krigsflagg i Areopolis  og dette ble starten på den greske uavhengighetskrigen.
Nå er Mezapos en liten landsby. Den virket nærmest forlatt og det var ikke mange spor etter tidligere tiders ferieidyll. Ett og annet hus som kan ha vært et lite hotell, flere fraflyttede hus, men også noen hus det fortsatt var bebodd. Helt nede ved den gamle kaia var et hus under bygging. Mon tro når det ble ferdig. Det var noe sjarmerende, men også vemod som lå over Mezapos. En gang sikkert livlig, nå helt taust. På vei ned mot kaia la vi merke til en liten taverna. Den var verd et besøk. Det er alltid koselig å besøke tavernaene og spesielt på små steder. Vi kom inn i et lite rom og ble tatt i mot av to blide, eldre menn. De viste oss ut på en liten terrasse. En gang hadde det nok vært et godt besøkt sted der det summet av livlig prat og latter, mens man nøt et godt måltid og da helst med havets delikatesser. Vi klarte oss med drikke.






Tigani - "Stekepanna"






Areopoli på den plassen Petros / Pierros Mavromichali heiste krigsflagget


Minnesmerket

[Katherina]

  Kom til å legge inn for stort bilde av minnesmerket. Pytt, pytt. Her kommer besøket på tavernaen.


I fullt firsprang. Han er tørst!










Takk for oss


I den en lille, en gang travle havna

[Katherina]

  Vi ruslet litt rundt og stakk innom kirka.














Påskeforberedelser

[filhellener]

Neste gang vi kjører ned til Gerolimenas og Vathy skal vi i k k e kjøre forbi Mezapos😊
Det gjorde vi i påsken i fjor😢

Takk for flotte bilder 

[filhellener]

Jeg sier bare...Wow. Fantastiske nærbilder av blomstene.

Ja, fantastisk fine 😍

[Katherina]

  Takk igjen, filhellener! Det var en fin runde, følg med. Det kommer mer.
hovedmålet vårt denne dagen var en knøttliten kirke. som ligger på ei lita berghylle med fantastisk utsikt mot havet.Den heter Ekklesia Odigitria - på engelsk skal det ha betydningen: "Our Lady who shows the way".
Så da går ferden videre.


Utsikt nordover






Sørover


Mer nordover


Stekepanna fra en annen vinkel




Stavri.
Tsitris Tower - tårnhus som er restaurert og innredet som et lite hotell.


Det var en gang en kirke

[Katherina]

  Som jeg har nevnt, så var målet denne dagen en gamle kirka Ekklesia Odigitria - "Our Lady who shows the way". Vi parkerte på nedsiden av Stavri og herfra startet dagens vandretur. Det ble mer som en utmarsj en en rolig rusletur (i hvert fall slik jeg så det). Det gikk nedover, nedover,nedover og enda mer nedover. Først på vei og deretter på en god sti.  Dette skulle vi opp igjen!  Ved siden av stien fikk vi øye på et lite skilt: "Ekklesia Odigitria - "Our Lady who shows the way". Nå fortsatt stien langs bergsida. Den var god og gå på og vi koste oss i den vakre naturen. Men før vi kom inn på stien måtte vi passere et lite område med stein. Her var det litt bratt, men heldigvis, var det bare et kort stykke. "Se der!" Et stykke lengre borte, under en bratt, men ikke høy fjellside, kunne vi så vidt skimte en liten bygning. Bygningen kommer nærmere og nærmere og etter en bitte, liten bakke: Så var vi der! Vi klarte det!  Det satt et par på utsiden. Vi slo av en kort prat. Trappa inn til kirka var litt høy og vi nærmest stupte inn i kirka. Ja, den var liten og merket av tidens tann, både innvendig og utvendig. Vi tok oss god tid. I det det andre paret gikk, hilste de på norsk. Var det nordmenn? Nei, han var engelsk men hadde bodd noen år i Norge. Vi beundret utsmykkingen og lurte på hvordan man hadde klart å få fram steinen. Antagelig firt den ned. Et stille sted. ET sted for kontemplasjon og meditasjon. Et sted å søke tilflukt -  å søke Gud.












Liten, søt og værbitt.

[Katherina]

 :hfjjk:Noen flere bilder fra inne i kirka.
















Fra oppe i kuppelen

[Katherina]

  Jeg fortsetter likegodt med det samme. (Gleder meg til  middagsgjester i morgen, så da blir det vel neppe tid til mimring og tankeflukt til kjære ferieområder).

Etter å ha tatt oss god tid med å beundre kirka innvendig og ta litt bilder, så var det tid for å ta en nærmere titt utvendig.  "Men hva var dette?" Døra var låst. Vi prøvde på alle mulige måter å få åpnet den, men nei! Så der var vi! Inne i ei gammel kirka, høyt oppe over havet på ei berghylle, Her var det vel neppe dekning og hvem skulle vi ringe til? Bare vann, ikke så mye som en liten brødbit (nista åt vi opp før vi begynte å gå). Sjelden kom det vel også folk hit og i hvert fall nå utenom turistsesongen. "Hva nå?" Joda, alt var ikke helt håpløst. Det bare føltes slik. Kirka hadde ei dør til. Men den var også lukket og håndtakene var godt surret fast!  Vi klarte å få åpnet den litt, men ikke såpass at vi kunne få komme til knuten. "Kutte den over." Men vi hadde, da, ingen kniv eller noe annet skarpt. Der rett foran oss i lyskassa, fikk jeg ei øye på det som ble vår redning. "Se, her Sverre, en kniv!" Riktig nok ikke så veldig skarp, litt rusten også. Sverre lirket og han skar, en og en tråd og endelig: Døren åpnet seg og vi var "fri"! Det VAR deilig å komme ut i sola igjen! 


Håpets dør - Bare noen knuter fra "friheten"


Å tålmod kom til meg!


Vi klarte det!


Ikke denne, men ....


Denne. Ikke helt godt surret igjen


Noen ganger smaker vann ekstra godt

[kaka]

Det var en spesiell historie! Tror jeg ville vært veldig nær panikk om jeg hadde vært med.
Godt dere fant ut av det Kirken var jo vakker, men dere hadde vel ikke planer om å "gå i kloster".