Tre uker og tre dager... 14

[Anders]

Man skal ha god rygg for å bære gode dager, sies det. De første dagene der på Naxos fikk vi rikelig anledning til å teste innholdet i den påstanden"¦ og ettersom jeg er så heldig at jeg ikke behøver å stå til rette for noen, så kan jeg vel erkjenne at vi oppførte oss som relativt ryggesløse :-)
Dagene ble rett og slett for gode. Vi daffet rundt i noe som lignet hetebølge. Oppimot 35 grader utpå søndagen, og mandagen fulgte stort sett i samme sporet. Det er sikkert en dårlig unnskyldning, men kanskje en forklaring på at vi ble litt stasjonære?

Men det var så lett, og så godt, og så enkelt. Og når mitt kjære Liverpool attpåtil presterte å valse over MænJu, så var det jo bare en ting å gjøre. Nyte livet! (Reisefølget hadde ikke det incentivet en gang, men klarte seg visst godt likevel :-) )

XXXXXXXXX

Som de fleste forum-brukere tør være kjent med, så kan det å "nyte livet" når man ferierer i Hellas være en særdeles takknemlig oppgave. Jeg har sett en god del av Europa etter hvert, og feriert mange ulike steder, men ingen steder har jeg funnet helt den samme holdningen til det å nyte livet der og da. Carpe diem blir liksom feil når det gjelder Hellas, dagen er jo for lengst i boks :-) Det er øyeblikkene som teller"¦ hvor de nå enn måtte oppstå.

Og de gode øyeblikkene stod formelig i kø der på Naxos.

Lori og Renato inviterte på Spaghetti-aften. Slett ikke min favoritt, men det gikk nå ned, sammen med hvitløksbrød og tomater og mye hvitvin :-) Virkelig et artig bekjentskap, som vi siden hen har holdt kontakten med. Og det å sitte der på fellesterrassen foran deres rom, omringet av sommervarmt nattemørke, og kunne samles om et "hjemmelaget" måltid som var vi en familie eller gamle venner, og kommunisere like snirklete som virvaret av kokte mel-tråder på tallerkenen, det var en stor opplevelse. Ikke at jeg er noen sånn voldsom polyglott - og grammatikk er gresk for meg, uansett språk :-) - men litt språkøre og en slags innebygget sensor er der da. Så aha-opplevelsene stod formelig i kø utover kvelden.
Noen dager senere fikk jeg gleden av å gjengjelde gjestfriheten. Det skulle bli en uforglemmelig aften"¦

Og vi gikk turer. Sammen og hver for oss. Vandret rundt mellom gammelt og nytt og lånt og tytt. Havnen og gamlebyen og bo-områdene bakenfor"¦ alt var spennende og lett å bruke tid på å observere. Ulike kameraer var i flittig bruk, og vi tok oss tid til å se ting med nye og andre øyne. Det var også en betimelig påminnelse"¦ ikke tro at du har vært her så mange ganger at du har sett alt eller kjenner alt eller vet alt"¦ du vet egentlig fint lite, sa jeg til meg selv, og ble nesten på gråten da jeg ble vinket inn på en uåpnet taverna fordi Giannis satt der med noen venner og de delte en Mythos over morgenens sladder.

Forresten"¦ Giannis drikker ikke særlig alkohol. Ikke fordi han er avholds, men han har en eller annen slags allergi. Derfor står min gave til pynt over bardisken hans. Løitens Linie på mini-flasker gjør seg mellom de mer lokale varianter av ildvann :-)

Derfor skal jeg ta med en Brann-trøye til Christofelos neste gang. Gutten som var en guttunge den første gangen har vokst seg til en keitete og sjenert konfirmant, høflig og pliktoppfyllende og foreldre-respekterende, og mine vanlige norske tanker om "barnearbeid" har fått seg mang en knekk når jeg har sett ham styre Café Galaxias med rutinert eleganse og "serviceinnstilling". Aldersgrenser gjelder bare på "min" side av disken"¦

Og jeg kan ikke hjelpe for det, men noen gangen liker jeg å føle skadefryd! Når de velbeslåtte turisters fornærmede snøft drukner i barnelatter og frydefulle rop, fordi lærerne har bestemt at akkurat den dagen skal skolebarna - strandens rettmessige eiere - få nyte den som de vil. Da må jeg snu meg vekk og slippe latteren løs i en pose, før jeg overtaler Makis til å drøye enda en halvtime før han setter solstolene ut"¦

Eller hva med det hjertestoppende øyeblikket da jeg forstod at engelske Timmy slett ikke var ufin mot sine foreldre"¦ han hadde "bare" epilepsi, og var fortvilet over de ulike utslagene av det. Vi ble venner, alle fem"¦ og hans mor fikk "ekstraservice" på Paradise resten av uken da det ble klart at hun delte min og Manolis begeistring for Gerry & The Pacemakers"¦ "Ferje over Mjøsa" er morsom, men gir nok ikke samme opplevelsen. Undres om jeg noensinne kommer meg til sørsiden av Stanley Park"¦

"Han e'skodda i fjor'n ", heter det på min lokale dialekt. Jeg fikk for første gang se tåke komme drivende over Stelida og langsomt fylle sundet mellom Naxos og Paros. Jeg trodde først det var røyk"¦ skogbrann av noe slag"¦ før Manoli ga meg en lengre forklaring på hva det innebar av væromslag. "Maybe"¦ in three-four days", sa han, og så ut som om han var bekymret for omsetningen. Og det med rette, skulle det vise seg. For de siste dagene av vårt opphold på Naxos var det neppe mange euroene som skiftet eier på strendene rundt om.

Men det lå jo evigheter frem i tid. Ennå noen dager fikk vi nyte tilværelsen før regnet kom. Vi kunne ta bussen nedover Plaka og spasere tilbake, slik vi etter hvert har lagt oss for vane. Vi kunne gi blaffen i klokken, og drikke rødvin klokken elleve om formiddagen. Og angående klokken"¦ jeg jobber mye utendørs, og i sommerhalvåret sliter jeg med den berømte "band-of-time"-effekten (den hvite stripen rundt håndleddet, etter armbåndsuret)"¦ etter to og en halv uke i Kykladene var den borte!

Jippiiiii"¦ det synlige bevis på hvor godt vi hadde det! Klokken var noe jeg måtte lete etter! Noen hadde proppet timeglasset"¦ turen hadde blitt nøyaktig det jeg drømte om og ønsket meg"¦ til og med da vi tuslet ned på reisebyrået og fikk bestilt hotellrom i Athen hadde jeg et avslappet forhold til det. Returen var så lenge til, og så fjern, og øyeblikkene var så gode"¦ 'ere iz alittal song I wrote"¦ I wan'to zingit, note by note... don't worry, be happy"¦

XXXXXXXXX

Og hva hadde vel vi å bekymre oss over? Ingen verdens ting"¦ sånn i retrospekt er det nesten ubegripelig. Er det virkelig bare måneder siden min verden bestod av lykkelige, problemløse dager? Og er jeg virkelig så heldig at jeg med en viss sikkerhet kan se frem mot lignende opplevelser?

Ferielivet i Hellas gjør meg til et Ja-menneske. Jeg sier ja til gleden og øyeblikkets opplevelser. Jeg glemmer sure dager og sure naboer. Jeg glemmer hjemlige holdninger til øyeblikkets nytelse"¦ jeg glemmer til og med den hjemlige skattlegging av de samme øyeblikk. Jeg spiser fremmed mat, jeg drikker fremmed drikke, jeg snakker kameratslig med fremmede mennesker"¦ hva er det som skjer?!?!
Roses are red, violets are blue, I'm schizophrenic"¦and so am I!  

Nåja... jeg ER jo ikke det, altså. Sånn "medisinsk", mener jeg. Jeg blir bare et litt annerledes menneske når jeg besøker disse øyene. Det skjer noe under topplokket"¦ mellom ørene"¦ noe som påvirker resten av skrotten. Alt fungerer, bevares"¦ jeg kan(må!) fortsatt gå på do, og jeg vet fortsatt hva jeg heter og hvor mange fingre jeg har. Men det skjer noe med viktigheten av ting"¦ høyre eller venstre i et ukjent veikryss mister sin betydning"¦ og denne forandringen gjør at jeg sover bedre. Jeg er mer opplagt og uthvilt når jeg våkner. Jeg er mer lysten på livet, og nysgjerrig på de gode øyeblikk. Før man reiser hjemmefra får man gode råd om å senke skuldrene og nyte ferien"¦ de skulle bare visst, disse velmenende rådgivere, som tror at ferie kun er en pause fra jobben"¦ hoftene mine blir til skulderstoppere, og det er mest av praktiske grunner"¦ undres om de lærde medisinere noen gang kan definere og diagnostisere min "Hellas-syke"? Hvordan forklarer en bedreviter at "pasienten" faktisk koser seg noe så inn i "hesteræven"?