Hellasforum.no
Om Hellas => Reiseskildringer => Topic started by: Anders on 09. Mar 09, 19:12:05
"Ingen er så vakker"¦ som du"¦"
Jeg liker musikk. Men jeg skal innrømme at jeg har et heller perifert forhold til norsk populærmusikk og klisjéfylte sangtekster. Like fullt var det Tor Endresens malmfulle røst og de lettbente frasene som satte seg fast mellom ørene den lørdagsmorgenen der ved St. George.
Kaffe, røyk og sjelefred. Hvordan det siste kan oppnås uten de to første er for meg en gåte, men jeg aksepterer at det ikke nødvendigvis er så "hälsosamt". Skitt au"¦ et lite glass dodeka kompenserer for det meste :-)
Og hvor troløs kan man egentlig bli? Bare dager etter mitt evige kjærlighetsløfte til vakre Amorgos, så satt jeg på et hustak på Naxos og fabulerte om "giftermål" og alderdom sammen med denne "Dronningen av Kykladene". Og jeg skammet meg ikke, en gang"¦
Været virket lovende. En fortsettelse, kanskje til og med en forbedring av dagen før. Lyseblå morgenhimmel, bare ørlite dis og skyer, langt der bortenfor Paros. Etter en stund tenkte jeg at luften faktisk virket lummer. Nesten sånn faretruende varmt, så tidlig på morgenen. Var vel aldri regn i luften, vel? Eller lå det an til et eldorado for myggen?
Morgenstillhet. Kun en og annen bil rullet stille forbi nedi gaten, det var vel folk som skulle på jobb ett eller annet sted? Så lød snatringen av rullekofferter. Noen skulle forlate øyen. Om man ikke fattet det utifra antrekket, og bagasjen de trakk etter seg, så syntes det meg åpenbart av den slepende, motvillige gangen. Lambs for the Slaughter"¦ Gallow's over here, Sir"¦ Jeg sendte mine mentale kondolanser, men følte samtidig en slags oppmuntring. Det hadde jo vært altfor mye folk på byen kvelden før"¦
""¦ ingen øyne skinner"¦"
Solen hadde fått et par hestelengder over fjellet. Stor og gul og varmende klatret den oppover det lyseblå. Jeg blir aldri lei av slike morgener der på Sophias tak. Det gjør noe med meg"¦ noe med tanker og holdninger og sanser og lyster. La helseministeren oppleve det, tenkte jeg"¦ så får vi Hellasreiser på blå resept!
For slik er det jo. Man hever seg til uante høyder, både fysisk og mentalt. Ingenting virker vanskelig eller umulig. Uoverkommelige problemer blir til håndterbare utfordringer. Hvilepulsen inntar hele systemet, og jeg har noen ganger tenkt at det er psykisk helsevern av ypperste klasse. Man legger seg opp en buffer mot de mange, lange vinterdøgn her i nord, hvor man kan flyte på minner og drømme om nye Hellasdager.
Det glitret i de blanke vanntankene på hustakene rundt om. Det glitret i det nystrøkne havet. Det glitret i vindusglass der over på Paros. Ikke et eneste, ørlite vindpust. Hva veier et sigarettpapir? Det lå fortsatt der på kanten, hvor jeg hadde plassert det ti minutter tidligere. Dagen holdt liksom pusten, som om den ikke trodde at dette kunne være sant. Til og med småfuglene virket forskrekket, der de knapt våget flytte seg fra gren til gren.
""¦ slik som dine øyne gjør"¦"
Kvart på åtte ødela Maria stemningen. Rulleveggene nede på butikken skramlet høylydt til værs. Det var et slags signal til alt og alle om at nå var det på tide med litt virkelighet. Andre akt kunne begynne. Jeg kunne ikke klage. Hadde jo fått en hel time for meg selv, og sett lyset - bokstavelig talt. Hadde fått være flue på verdens vegg. Jeg var klar for Naxos. Kunne bare håpe at hun ville ha meg.
" "¦ ingen er så nydelig som du"¦ "