En vandring i Mili-kløften.. flerfoldige kilometer fra byen.

[Epicuristen]

Etter en bedre frokost på hotellet, med både brød, ost og salami, så følte vi oss endelig rede for denne livsfarlige ekspedisjon som vi både fryktet, men som vi også hadde sett frem til med ærefrykt. Vi er da zchnuppa, ekspedisjonens velgjører og finansier, G som var vårt vitenskapelige alibi, entusiastisk amatør biolog/zoolog (med middelhavslandene som spesialfelt), men som på grunn av arbeidsmarkedet heller har utdannet seg til astrofysiker, samt meg, undertegnede, Epicuristen, som var den som skulle dokumentere våre oppdagelser.
Vi promenerte, enda unge og sterke, bort de to kvartalene til taxiholdeplassen i metropolen Rethymno, uanede om de grusomme strabaser som lå fremfor oss. Så hadde vi visst det vi vet i dag, ville vi nok ha bedt vår utmerkede resepsjonist på Hotell Jason om å kalle dit ett passende kjøretøy. Etter å ha forklart vår ærende for en vantro lokal sjåfør lot han seg omsider overtale til å bringe opp så nærme opp til ekspedisjonens basecamp, etter først å ha frarådet oss dette livsfarlige foretak, og så forvisset seg om at vi besatt de nødvendige midler. Det vil si de ti euro taxituren ville koste oss.
Vel oppe, og sikkert noe påvirket av taxisjåførens korsninger og noe som lignet ave-maria'er fant vi ut at det var best og være på den sikre siden og avla derfor stedets kirke ett besøk og søkte velsignelse for vårt vågale påfunn.


  Etter å ha krysset floden på en utrygg, svaiende og smal bro, kunne vi omsider vandre inn det bebodde, en -1- fastboende,��?gamle Mili��?.

  Etter ryktene å bedømme er vedkommende en herre på rundt de femti år. Men som alltid i Hellas, har en by en beboer har den også en taverna. Så også i dette tilfellet, hvilket vi da også var fullstendig klar over etter å ha besøkt den ett par tre ganger tidligere. Det var denne tavernaen som skulle bli vår basecamp hadde vi på forhånd bestemt oss for. Her støter vi på en gammel kjenning av oss,

  Vikki, som etter å hørt om våre intensjoner, foret oss med noen himmelske omeletter samt litt sterk gresk kaffe som visst nok skulle gjøre oss uspiselige for alle kløftens monstre i minst femten minutter, samt noen helsebringende dråper som antageligvis var videreforedlet vann fra den lokale kløften.

  Etter en stund med inntak av hennes føde betrodde Vikki oss at det var mange mennesker som hun hadde sett begynne på kløften, og som hun aldri mer hadde sett igjen. Og selv hadde hun aldri beveget seg lengre ned enn til den øverste av møllene før hun hadde returnert igjen. Det ble derfor en tårevåt avskjed mellom disse to quinder, som bare så vidt kjente hverandre, før vi tok den endelige avgjørelsen om at ekspedisjonen skulle gjennomføres, koste hva det koste ville!

  Etter at ytterlige forsyninger var brakt inn luftveien"¦

  "¦la vi i vei, og lenge var ekspedisjonen samlet i ånden av vår nyervervede forståelse av de livsfarlige farer det ante oss at vi snart ville stå overfor.

  Den første hindring fant vi i noen små dyr som vel de fleste av oss kjenner som sirisser.

  Alle er vi vel familiære med deres søte sang i trær, i byer, og kanskje litt mer på slike steder som Knossos. Men her i dette tilnærmet ukjente område av vår jord var dem ekstra store, og gjennom sine skrik gjorde dem det ytterste for å hindre gruppens interne og livsviktige kommunikasjon. Heldigvis hadde vi forutsett dette problemet, slik at ved hjelp av diktamon i ørene, og det aller nyeste av moderne hjelpemidler kunne vi fortsette å holde forbindelsen videre nedover kløften ved hjelp av det som på fagspråket kalles ��?Small Messages Service��?.
  Etter hvert begynte det på grunn av en tiltagende matmangel, å oppstå små gnisninger oss i gruppen i mellom. På bildet ser vi at gruppen fortsatt holder tett sammen, og zchnuppa fortsatt smiler tappert, så har deltakerne helt tydelig begynt å vende seg i forskjellige retninger for å se etter løsninger for overlevelse.

  Litt senere traff vi også på en slik en livsfarlig plante som eføyen. Skogens egen anaconda som er i stand til å kvele ett helt tre i løpet av bare noen få generasjoner, og det er usikkert hvorvidt den også kan gå løs på mennesker. For de innvidde er det jo også kjent at eføyen er Dionysos' eget tre. Guden for beruselse og galskap! Og zchnuppa mente da også heller ikke denne planten kunne være helt helt ved sine fulle fem ettersom den klatret så høyt som den gjorde, og zchnuppa lider jo som kjent av høydeskrekk. Men vi klarte ved å bevege oss hurtig og rimelig lydløst å unngå å pådra oss dette monstrets oppmerksomhet.


  Den neste interessante situasjon vi kom opp i var synet av hva vår vitenskapsmann mente var en ��?arons-stav��? (lingvister vi har rådført oss med mener at en mulig opprinnelse av navnet kan stamme fra engelsk; (h)ar(d)-ons?, men dette bare er en av mange muligheter!). Denne skal visst være i stand til å trollbinde rundt halvparten av jordens befolkning, og kunne i størrelse ha passet som flaskekost til norgesglass.

  Men endelig var vi så fremme ved den første av de mange møller som ligger der i kløften. Og jeg må si at selv om vi nok oss i mellom hadde tenkt på Vikki som alt annet enn en viking, innså vi ved dette tidspunkt hvilken bragd det var hun likevel hadde gjennomført.

  Diskusjonen gikk nå innad i gruppen om hvorvidt det tilrådelig å fortsette, eller om det klokeste ville være å vende om. Slutningen helt til slutt gikk i favør av å fortsette, siden vi ikke visste om de verste partiene var tilbakelagt eller om dem fortsatt lå foran oss. Dette var jo ett spørsmål ikke en gang Vikki kunne ha hjulpet oss med selv om hun hadde vært med oss.
  Men tilbake til møllen; den bar preg av å ha blitt forlatt brått og uventet, og vi kunne levende forestille oss hvordan eføy'en gjennomsannsynligvis flere decennier hadde sneket seg inn på den intetanende eldre mølleren for så trekke ham med seg med makt ut gjennom vinduet, mens han helt forgjeves og hjelpeløst hadde kjempet imot overmakten.


  Det sto etter hvert klart for oss hvilket levende samfunn kløften en gang hadde vært, før naturen brått og uventet igjen hadde slått tilbake denne sivilisasjonens spydspiss. Mange var de møller og hus vi vandret forbi mens vi stadig ble svakere og svakere.

  Vi kom også etter hvert over det som mest sannsynligvis har vært kjølingen på det som kanskje har vært verdens største hjemmebrentsapparat, og det var i en nyervervet stille ettertanke over dette samfunnets tidligere grandiose storhet som vi vandret videre inn i det uvisse.

  Hvor langt fremskredet og moderne denne byen en gang må ha vært vitnet også slike moderne påfunn som tak av bølgeblikk om.

  Men etter hvert ble det også lagt frem en teori om at også indre stridigheter hadde bidratt til landsbyens fall, og gjort naturens overtakelse unødvendig enkel (jmf; aztekere/mayaer som bukket under for de spanske conquistadorer). Det kan i alle fall se ut som om grovt skyts har vært i hyppig bruk.

  Men på en måte kan man være glad for at naturen i Mili-kløften har tatt sitt ansvar, og gjennom en stadig fortetning veier opp for avskogingen både i Brasil og på Sumatra.

  Videre kom vi frem til noe vi mente må ha vært ett ��?discoteque��?. Dette Mili-kløftens Sodoma og Gomorra som de lokale guder må ha sett seg lei på uroen fra en sen fredagsnatt, sikkert etter klokken 02.00, og i enighet bestemt seg for å steine hele greia.


  Like ved kunne det virke som om at fjellet selv hadde grått sine modige, forsteinede tårer over disse (så godt som, i alle fall noen"¦ kanskje) uskyldige ungdommer (Det er stalaktitter for dem som syns bildet er av ringe kvalitet).

  Ikke så langt nedenfor fikk vi nok en tydelig bekreftelse på hvilken farlig ferd vi hadde begitt oss ut på, da vi kom frem til noe som kanskje kan ha vært ett minnesmerke over en tidligere ekspedisjon (Det kan muligens også ha vært noe annet). Det bidro i alle fall på ingen måte til høyne moralen blant oss deltakerne.


  Og turen ble da også farligere og farligere. På bildet nedenunder ser vi zchnuppa etter å ha, med stor fare for egen helbred, forsert hengebroen nederst i bildet.

  Gruppen var nå begynt å preges av ytterligere intern uenighet. En indre stridighet påført oss av sult og en nagende tvil om at vi noen gang igjen skulle se sivilisasjonen og igjen kunne nyte av ett glass rødvin, nedsenket i ett badekar fylt til randen av lavender-duftende vann. Denne uroen medførte at vi begynte å holde en noe større avstand til hverandre, hensatt i våre egne personlige dystre tanker, men vi skulle da få se hvordan en større krise er i stand til å sveise en gruppe sammen igjen. Heseblesende kom zchnuppa, som hadde gått litt i forveien, stormende tilbake mot oss. Som ett fullmekanisk, turbomatet, volvo-penta drevet fugleskremsel veiende med armer og bein som gikk i samme tempo som Calles trommestikker. Etter at hun hadde gjenvunnet pustet kunne hun fortelle at foran oss ventet det ett fryktelig, dragelignende vesen som sperret veien for vår videre ferdsel. Sakte sakte snek vi oss nærmere stedet hvor dragen var observert, og kunne ved selvsyn ta spetaklet i nærmere øyesyn. Og litt av ett grusomt syn var det! Sikkert tre fire centimeter over ryggen voktet den, krabben, stien vi måtte følge, og det var bare ved hjelp av hurtighet, list og stort mot at vi klarte å passere den, mens den klør sakset iltert mot oss. Heldigvis sprutet den ingen ild, kanskje var den tom for bensin, hva vet vel vi egentlig?

  Men nå har turen kostet oss så mye at vi virkelig følte at vi ville komme til å forgå der oppe i den uveisomme kløften. Det siste tapre smil registrerte og dokumenterte jeg fra zchnuppa.

  På det neste bildet ser vi igjen samme person, men legg nå merke til hvor avmagret hun har rukket å bli i løpet av ekspedisjonen. Det tapre smilet er nå erstattet av ett mer påklistret ett, kun til ære for fotografen tror jeg. Men kanskje også på grunn av at hun tenkte på at noen, om noen hundre år kanskje, ville finne minnebrikken, og at hun da ikke ville fremstå som noen grinebiter.

  Avmagrede og nesten helt uten krefter nøt vi våre siste sigaretter, undertegnede mens han tok en siste hasapiko på det som tydeligvis en gang hadde vært landsbyens danseplass, en gang fylt til randen med ellevill bouzouki-musikk, liflige ��?yamas'er��?, utstrakt flørting, buktende kvinnekropper i orgasmisk dans, og duvende"¦ ja dere skjønner"¦


  Vi kunne levende forestille oss hvordan medlemmer av tidligere ekspedisjoner hadde brukt sine absolutt siste krefter på å klatre opp i grottene som omgav oss for å få dø en verdig død uten å bli tatt av de grusomme eføy'ene.

  Mens vi sleeeebede oss fremover så kom vi i en skråning også over en krakk som en eller annen stakkar sannsynligvis har ramlet av, og derfra ned undergrunnen nedenfor hvor trolig selveste Hades, personlig råder sammen med sin (døds!)vakre Persefone.

  Vi innså etter hvert at vi snart ikke ville orke mer. Astrofysikeren G kastet all skeptisisme over bord, og gir seg her astronomien i vold, på høylys dag, for om mulig å se om han kunne i stjernene tyde noen tegn for hvordan vi kan unngå vår ublide og mindre lovende skjebne (Her er det dog mulig jeg mistolker bildet og at han ser etter en eller annen frukt som vi kunne overleve enda ett par minutter på).

  Vi fikk en liten sjanse på å skaffe oss noen sårt tiltrengte proteiner da denne krabaten dukket opp. Men etter en nyttesløs jakt på den som helt sikkert varte mer en ti sekunder gav vi opp all den stund vi fryktet at den kunne være i ferd med å lure oss inn i en felle. For om vi hadde kollidert i den ville jakten, og slått våre hoder sammen for så å besvimt, hadde det kanskje heller vært den som hadde spist oss. Heldigvis så gjennomskuet vi tilstrekkelig raskt dens skumle hensikter!

  Men! Når det er mørkest før det begynner å lysne igjen, og hjelpen er som oftest nærmest når nøden er som størst, skal det visst hete i en eller annen barnesang"¦.

  Og vår hjelp kom i form av en himmelsendt kvinne fra Irakleio, som med sine to sønner og deres tre kamerater også hadde gått den samme ruten som oss. Vi ble budt på både sukkerkaker og frukt av denne ypperlige representant for det greske folk. Du verden for en lettelse!
  Og det var med fulle mager og med nytt mot vi i samlet flokk som vi begav oss nedover de siste etappene av denne fred som det er tvilsomt at noen har fullført i alle fall på ett par dager.

  Og som det ofte er, når en hjelp allerede har kommet til, så dukker det opp flere muligheter for overlevelse, denne gang i form av en agape og dens næringsrike vann som vi kunne ha drukket om nøden fortsatt hadde vært som størst.

  Likevel, om turen sang på siste verset, så gjorde vi likevel oppdagelser som ettertiden vil være oss evig takknemmelige for. Blant annet dette skiltet som viser hvor lite språket har endret seg gjennom mange hundre år. Ett funn som vår rådførte lingvist mener kan vise seg å være nesten like viktig og muligens helt på linje med Faistos-disketten og lov-veggen i Gortynia. Vi kan kanskje her slå endelig fast at både Engelskmenn, Tyskere, Italienere og Grekere, ja kanskje hele Europas befolkning stammer fra Mili-kløften?

  Omsider, og litt ved hjelp av det håndtegnede kart Vikki hadde utrustet oss med, merket vi sakte men sikkert flere og flere tegn til en tiltagende bebyggelse og tegn til mer moderne menneskelig aktivitet, selv om det var delvis bygd på ruinene (og kanskje også minnene) av det forgagne Mili.

  Det minket også på sirisser, så etter hvert ble det også mulig å føre en alminnelig samtale. Dette var den siste vi så på turen.

  Det var ett vemodig blikk som vi kastet oppover kløften igjen. Dette uveisomme terreng som hadde fått oss til virkelig å vokse som mennesker.

  Omsider kom vi ut på den brede(re) vei, og som kløftens siste stikk til oss gav den oss et snev av solstikk slik at vi gikk feil vei.

  Så i stedet for å havne nede hos "?økse-mannen"? kom vi opp til en liten landsby hvor tavernaen tydeligvis hadde slitt med kundegrunnlaget i mage tiår. Ryktene ville ha det til at ingen hadde kommet ned denne veien på minst ett par dager, så det var kanskje ikke unaturlig at eieren hadde tatt seg en lang og velfortjent siesta.

  Herfra ringte den greske ekspedisjonen, som var utstyrt med telefonnummeret til taxi i Rethymno, dog med det resultat at bare halvparten av de ønskede kommunikasjonsmidler fant veien til dette øde sted.
  Men til vår lykke viste det seg at landsbyen hadde flere innbyggere enn tavernaeieren i sin dvale. For det kom en taxi til med ett quindemenneske til dette torg, og da var vi ikke vanskelige å få til å overtale sjåføren til å returnere oss til metropolen.

  En taxitur som for øvrig bare kostet oss 6 Euro siden vi var med på en retur fra oppdrag. Og det er kun takket være denne taxisjåfør at Epicuristen nå har telefonnummeret til taxi i Rethymno liggende som hurtigvalg på sin mobil.

-The End-