Hvorfor skal man dra på øyloffing?

[Svein~B]

Noen mener at det ikke er riktig å sammenligne en loffetur med en sydentur, men det er jeg uenig i. Det går an å dra på tradisjonelle sydenturer til Hellas. Det går også an å kombinere to øyer på en sånn tur, ei uke på hver øy. Nå har det også blitt sånn at du kan plukke og kombinere elementer selv til en pakketur, men at det fortsatt er en ansvarlig turoperatør som har ansvaret for at alt fungerer. Problemet er at alt må planlegges på forhånd og da er du bundet. På en loffetur er du fri til å plukke selv på stedet, der og da.

Øyloffing er altså sydenferie pluss en del mer. På en loffetur kan du oppleve det meste som du kan oppleve på en sydentur hvis det er det du vil. Det går an å slappe av, sole seg, bade, spise god mat, drikke med måte eller feste, du kan treffe folk i alle aldre, fra forskjellige deler av verden. Du treffer nordmenn og svensker på loffetur også, men du må ikke være sammen med dem hvis du ikke vil. Men det er ingen guider som passer på deg. Du må finne ut ting selv. Noen mener at det er skummelt, men jeg tror at de, hvis de våger, vil finne ut at det meste går greit.

Det fine med øyloffing er at det er så fleksibelt. På en annen type ferie, der alt er bestilt på forhånd, må du bare bli oppholdet ut selv om du ikke trives. Da er ferien mer eller mindre ødelagt. På en loffetur, kan du planlegge litt grovt, se deg ut noen øyer som du har lyst til å besøke, men i praksis la veien bli til mens du går. Hvor lenge du vil være på en øy bestemmer du selv. Det er greit å ha en formening om hvor lenge du har tenkt å være, men være åpen for at du blir kortere eller lenger. Det kan også hende at du snakker med andre øyloffere og følger deres råd om hvor du skal dra videre.

Du kan både reise til steder du ikke har vært før og du kan besøke steder der du har vært på nytt. De fleste av oss er sånn at når vi først har funnet oss et sted vi trives, så blir det til at vi reiser tilbake gang på gang, selv om vi også egentlig ønsker å gjøre noe nytt. På øyloffing går det an å få til begge deler. Det kan være greit å dra til en ny øy eller to først, men så dra til ei øy der du har vært før og slappe av resten av ferien der.

Selv om planen er å oppleve flere øyer, så er det veldig utbredt at man faller for ei øy og blir der. Jeg pleier å si at det er et luksusproblem at man ikke kommer seg dit man hadde tenkt fordi det er så fint der man er. Da tar du de stedene du eventuelt gjerne skulle ha sett, men ikke rakk, på neste tur.

En annen ting med øyloffing er at det går an å gjøre hele familien fornøyd ved at de forskjellige bytter på å bestemme hvor man skal dra og hvor lenge man skal være. De fleste øyer har dessuten noe for enhver smak, selv om det fins øyer som er for rolige for noen. Men hovedsaken er at øyloffing gir variasjon.

Jeg husker at jeg hadde en samtale for en del år siden om sydenturer. Min daværende svigerinne og jeg mente at det burde vært tidagersturer, for ei uke var for lite og to uker for mye. Kort tid etter kom en arbeidskollega tilbake fra tre ukers øyloffing. Jeg spurte om ikke tre uker er for lenge, men hun sa at det var alt for lite. Jeg tror jeg skjønner dette bedre nå. To uker er for lenge å være på ett sted. Ei uke er for lite å være borte i det hele tatt. Skal du oppleve flere steder, blir fort to uker for lite. Jeg har vært på turer som har vært akkurat tre uker, litt under tre uker og litt over tre uker. Alle gangene skulle jeg gjerne vært lenger. Innimellom har jeg også vært på sydenturer andre steder enn i Hellas og jeg har vært veldig klar for å reise hjem etter to uker uten at det har vært noe galt med stedet.